Jeg holder meg helt unna gravide, jeg takler det bare ikke. Jeg er til og med redd for at noen flere jeg kjenner skal bli gravid før meg, er redd for hvordan jeg vil reagere.. Hva skal man gjøre liksom? Jeg hater tanken på at de ikke aner hva jeg må gå igjennom og jeg har bestemt meg for at det at vi ikke får til er ikke noe jeg kommer til å dele med andre i hytt og pine. Jeg liker ikke tanken på at folk vet og kanskje forteller det videre. Så det forblir mellom de nærmeste.
Jeg gruer meg så sinnsykt til å starte med IVF. Jeg har lest i dagbøkene til noen som går igjennom dette og synes det er deprimerende lesning. Jeg har jo prøvd så lenge nå så kjenner meg selv så godt når det kommer til skuffelser. Jeg blir så deprimert. Om det ikke skulle gå på første forsøk er jeg redd for hvordan jeg kommer til å takle det. Har prøvd Lutinus litt og taklet ikke det noe bra heller så jeg vet allerede nå at kommer til å bli helt ille de to ukene jeg skal bruke det og vente. Gruer meg så veldig.
Jeg og mannen hadde en alvorsprat med foreldrene hans nå i helga om hva vi har vært gjennom og hva vi går i møte. De startet med å si at det var jo "kjempeflott" at vi skal få hjelp. Blir så irritert over at det ikke falt dem inn at dette er vanskelig. Tror det gikk opp et lys for dem da jeg fortalte hvor vanskelig de to siste årene har vært før meg. Så det var litt godt å få delt det med dem.
Åh, jeg skjønner veldig godt at du gruer deg! IVF virker kjempetøft, og da blir fallhøyden også ekstra stor om det ikke går.. Så det er skumle greier, såklart er det bra at muligheten fins men man vil jo helst bare få det til selv og slippe alt styr og nedturer. Forhåpentligvis vil det etterhvert være godt å kjenne at dere er i gang, og at sjangsen for at det skal klaffe faktisk er veldig stor! Godt at dere har fått snakka med familien hvertfall, de forstår kanskje mer av reisen etterhvert og da blir de sikkert gode å ha som støttespillere. Det var over jul dere skulle starte?