Tusen takk for fine tanker.. ja det blir jo rett og slett bare en helt ny person, og kan sikkert sammenlignes med at det kommer et søsken - det er jo umulig å vite hvordan det barnet blir uansett, hvor mye det kommer til å ligne på meg etc.Det er kjempefint at du skriver om de tankene her. Det er så normalt og akkurat som forventet i denne prosessen her. Jeg regner i grunn med at jeg kommer til å få det sånn jeg også når det blir min tur. Det er liksom en ekstra dimensjon i det at vi har barn fra før og denne blir "annerledes" på en måte.
Jeg har sett på masse youtube videoer og lest hva folk sier, som har vært gjennom det og har barn nå. Jeg tror det på en måte kan sammenlignes med når man har fått sin første baby og man er redd for å ikke bli like glad i neste baby som kommer. Det er jo så fjernt før babyen er der og etterpå så ser vi jo at vi virkelig blir glad i nummer 2 også. Men det er noe vi ikke klarer å forstå fullt ut før vi faktisk opplever det.
Så la bare tankene komme. Det er en nødvendig del av prosessen med å bli mamma til barnet du nå skal få. Barnet som kommer er en helt ny person som du må bli kjent med, uavhengig av hvor cellene som skapte det kommer fra. Du kommer til å bli kjent med baby akkurat som de forrige barna dine og det vil ikke være noe annerledes.
Jeg velger å ha tro på at du lykkes denne gangen. Denne spiren sitter helt til mål. Endelig skal den tøffe reisen ende opp med et veldig etterlengtet barn. Bare det er nok litt uvirkelig å tenke på etter en så lang kamp for å komme dit.
Jeg skal velge å tro det samme, at vi lykkes denne gangen. Har noen små panikkanfall nå med tanken på å begynne helt på nytt igjen med nattevåk etc. Orker vi det i denne alderen liksom, nå som det endelig var blitt litt mer behagelig.. men har nok bare litt kalde føtter, vi vil jo inderlig ha dette barnet. Kjenner bare jeg gleder meg litt til jeg kjenner liv og så smått kan starte å knytte meg til det på en annen måte enn at det bare er en abstrakt positiv test..,