Skravletråd Desember

Hei hei :) hatt en bra dag? Hadde fri dag i dag, men selvfølgelig var snuppa syk :( så ble ikke noe fridag på meg :(
Kjedelig

Jeg kunne trenge en fridag før jul. Jeg ser ikke at jeg får tid til det desverre. Særlig ikke når jeg hadde to dager med sykt barn denne uka. Og særlig som om jeg fikk GJORT noe særlig med to syke barn... Det hoper seg opp med alt som skulle vært gjort før jul både hjemme og på jobb
 
Kjekt det.

Jeg lager ikke så mye. Før lagde jeg fårerull. I tillegg kjøper jeg en god skinke. Men flertallet av familien spiser aller helst bare fenalår i jula. Det begynner vi på kanskje 22 eller 23 og spiser hele jula. Så sylta jeg har lager sparer jeg et stykke av til jul, men ellers tenker jeg egentlig å spise den før jul.

Et bord med stort utvalg er ikke så mye vits når alle bare vil ha en ting. Jeg skal absolutt ha utvalg likevel, men begrenser det noe
Her spiser alle alt.
Vi "smaker" på det på lillejuleaften, frokost julaften og julelunsjen førstedag.
Det som er igjen etter det forsvinner litt etter litt etterpå..
 
Her spiser alle alt.
Vi "smaker" på det på lillejuleaften, frokost julaften og julelunsjen førstedag.
Det som er igjen etter det forsvinner litt etter litt etterpå..
Jeg og mannen spiser jo bevisst variert
Ungene påtvinges litt variasjon, men en liker ikke sylte og den andre liker ikke skinke, og den yngste vet jeg sannelig ikke hva hun spiser for pålegg er ikke hennes greie....

Det meste går, men jeg har ikke for mye kjøtt som ikke tåler å ligge litt lenge, for det er begrenset med måltider siden vi spiser litt her og litt der

Men i år har vi jo besøk så da går det litt mer mat. Og svigermor spiser litt av hvert og knapt nok fenalår så absolutt ha litt forskjellig.

Men leverpostei kjøper vi da. Og brun og hvit ost (jeg liker graddost til jul) og syltetøy og kanskje har jeg et glass ripsgele. Og joda, nok mat skal vi visst ha.

Håper jeg finner tid og overskudd til å bake rundstykker. Julebrød skal jeg i alle fall bake

Det et derfor jeg liksom skal være ferdig med huset en uke før jul....
 
Minner... for 7 år siden hadde jeg akkurat fått min første epidural. Lite viste jeg at 02.18 kommende natt skulle jeg holde prinsen min i armene mine!
 
Dårlig natt hos dere også? Frøkna har skikkelig sovenekt her i dag, og det funker så dårlig når man er knappe 5 mnd:hilarious:

Neida barna har faktisk sovet rolig for en gang skyld. Men jeg som ikke fikk sove pga smerter :/
 
Uff da[emoji20] hva har skjedd?

Knapt noe søvn i natta som var. For mye smerter i hele kroppen. Og tidlig opp. Mannen skulle en tur opp på jobben og besøke de siden han er i permisjon og liker å stikke litt innom en gang i mnd for å hilse på og snakke litt med sjefen. Så han ble borte fra halv åtte (leverte i bhg først) til halv ett. Yngste hadde tidenes dårligste dag når jeg var alene med henne. Måtte ta smertestillende i det øyeblikket jeg stod opp for å klare å ta hånd om meg selv og hu. Var bare hylskrik og overtrøtt jente som ikke klarte å sove. Skikkelig magevondt :( så ble tung dag. Da han kom hjem gikk vi alle å la oss. Hun elsker å sove i armkroken hans og sovna med en gang. Føler det er dritt at jeg ikke klarer roe henne på samme måte :( han har liksom en ting.. han får det til. Hun liker ikke å slappe av i armkroken min. Så de sov i over tre timer heldigvis. Men jeg fikk ikke sove. Har bare altfor vondt. Og det har ikke blitt noe bedre :/
 
Hadde ikke du blitt ganske slank nå etterhvert?

Uansett, jeg elsker å leve livet, men spiser heller litt av det gode enn å overspise.
Kunne det fint før, nå syns jeg rett og slett ikke mat smaker spesielt godt lenger når jeg begynner å bli litt for mett så det stopper seg selv

Har gått ned en del, men har veldig mye igjen :(
Og nå som jeg ammer må det jo gå saktere.
Jeg håper jeg kommer til det punktet jeg og!
 
Knapt noe søvn i natta som var. For mye smerter i hele kroppen. Og tidlig opp. Mannen skulle en tur opp på jobben og besøke de siden han er i permisjon og liker å stikke litt innom en gang i mnd for å hilse på og snakke litt med sjefen. Så han ble borte fra halv åtte (leverte i bhg først) til halv ett. Yngste hadde tidenes dårligste dag når jeg var alene med henne. Måtte ta smertestillende i det øyeblikket jeg stod opp for å klare å ta hånd om meg selv og hu. Var bare hylskrik og overtrøtt jente som ikke klarte å sove. Skikkelig magevondt :( så ble tung dag. Da han kom hjem gikk vi alle å la oss. Hun elsker å sove i armkroken hans og sovna med en gang. Føler det er dritt at jeg ikke klarer roe henne på samme måte :( han har liksom en ting.. han får det til. Hun liker ikke å slappe av i armkroken min. Så de sov i over tre timer heldigvis. Men jeg fikk ikke sove. Har bare altfor vondt. Og det har ikke blitt noe bedre :/

Kanskje hun merker at ikke alt er som det skal med deg? De er jo følsomme de små. Håper virkelig at smertene kan bli håndterbare snart, det høres helt grusomt ut å ha det sånn :(
 
Kanskje hun merker at ikke alt er som det skal med deg? De er jo følsomme de små. Håper virkelig at smertene kan bli håndterbare snart, det høres helt grusomt ut å ha det sånn :(

Hun fikk endelig bæsja etter den lange luren og roa seg mye, så det hjalp litt. Hun har kolikk så skrik er det mye av uansett :/ men kanskje... men den tanken er fæl og tenke. For jeg prøver. Jeg har en fødselsdepresjon som psykologen kom frem til er verre og dypere enn vi trodde. Det innså jeg selv og på tirsdag. Jeg har distansert meg litt mer enn jeg burde selv om jeg er her. Men jeg har vært tvunget til altfor mange avtaler. Jeg har vært nødt til å være timesvis ute av hjemmet hver dag på legetimer, fysiotrening, bassengtrening, optiker, tannlege og psykolog. Idag er vel egentlig første dag helt hjemme uten avtaler på mange uker. Siden hun var rundt fire uker tror jeg at jeg har hatt maks fem-seks hverdager uten avtaler. Og da har jeg vært så utmatta at jeg har kommet rett hjem og lagt meg. For smertene er for store. Men endelig har jeg sagt nok. Jeg klarer ikke så mange avtaler. Jeg har gått ned til en gang i ula hos psykolog og en gang hos fysio. For kroppen tåler ikke mer. Jeg vil være hjemme med mannen og babyen min mest mulig :) og det er litt godt å kjenne at det har jeg fakisk LYST til. For depresjonen i meg har sagt hele veien at jeg er uansett ikke god nok, så hva er vitsen med å prøve. Fælt å tenke på. Men hun har heldigvis en super pappa som er der for henne døgnet rundt [emoji173]️ jeg har tatt toåringen store deler av døgnet. For hun er «enklere» å takle. Hun krever mindre. Og jeg prøver nok å gjøre opp for mye av det jeg gikk glipp av det første halve året hennes da jeg og fikk fødselsdepresjon da (som jeg ikke engang visste hva var og ikke innså det før den var på vei vekk).

Men jeg skal prøve nå fremover å være mer med henne. Hun trenger mammaen sin tilstede. Ikke bare svinsende rundt i huset og heller rydde enn å slappe av og samle energi til de timene hun er våken :) siden tirsdag har jeg vært med henne hele tiden bortsett fra bhg henting idag. Og det har vært deilig. Selv med skrik og vondt. Men var vondt at jeg ikke klarte roe henne de timene :/

Huff dette ble rotete og langt [emoji23] men måtte bare få det ut :p
 
Hun fikk endelig bæsja etter den lange luren og roa seg mye, så det hjalp litt. Hun har kolikk så skrik er det mye av uansett :/ men kanskje... men den tanken er fæl og tenke. For jeg prøver. Jeg har en fødselsdepresjon som psykologen kom frem til er verre og dypere enn vi trodde. Det innså jeg selv og på tirsdag. Jeg har distansert meg litt mer enn jeg burde selv om jeg er her. Men jeg har vært tvunget til altfor mange avtaler. Jeg har vært nødt til å være timesvis ute av hjemmet hver dag på legetimer, fysiotrening, bassengtrening, optiker, tannlege og psykolog. Idag er vel egentlig første dag helt hjemme uten avtaler på mange uker. Siden hun var rundt fire uker tror jeg at jeg har hatt maks fem-seks hverdager uten avtaler. Og da har jeg vært så utmatta at jeg har kommet rett hjem og lagt meg. For smertene er for store. Men endelig har jeg sagt nok. Jeg klarer ikke så mange avtaler. Jeg har gått ned til en gang i ula hos psykolog og en gang hos fysio. For kroppen tåler ikke mer. Jeg vil være hjemme med mannen og babyen min mest mulig :) og det er litt godt å kjenne at det har jeg fakisk LYST til. For depresjonen i meg har sagt hele veien at jeg er uansett ikke god nok, så hva er vitsen med å prøve. Fælt å tenke på. Men hun har heldigvis en super pappa som er der for henne døgnet rundt [emoji173]️ jeg har tatt toåringen store deler av døgnet. For hun er «enklere» å takle. Hun krever mindre. Og jeg prøver nok å gjøre opp for mye av det jeg gikk glipp av det første halve året hennes da jeg og fikk fødselsdepresjon da (som jeg ikke engang visste hva var og ikke innså det før den var på vei vekk).

Men jeg skal prøve nå fremover å være mer med henne. Hun trenger mammaen sin tilstede. Ikke bare svinsende rundt i huset og heller rydde enn å slappe av og samle energi til de timene hun er våken :) siden tirsdag har jeg vært med henne hele tiden bortsett fra bhg henting idag. Og det har vært deilig. Selv med skrik og vondt. Men var vondt at jeg ikke klarte roe henne de timene :/

Huff dette ble rotete og langt [emoji23] men måtte bare få det ut :p

Skjønner at det er vondt <3
Men du gjør det helt riktig, og setter deg selv først nå. For gjør du ikke det så vil det ta mye lenger tid før du klarer å være den mammaen du vil være. Og å ha det livet du fortjener.
Det kan godt hende at det kun handler om kolikk, men ta likevel ekstra godt vare på din mentale helse <3
 
Skjønner at det er vondt <3
Men du gjør det helt riktig, og setter deg selv først nå. For gjør du ikke det så vil det ta mye lenger tid før du klarer å være den mammaen du vil være. Og å ha det livet du fortjener.
Det kan godt hende at det kun handler om kolikk, men ta likevel ekstra godt vare på din mentale helse <3

Vondt å tenke på at man ikke føler at man er god nok. At det ikke er vits for han klarer det så mye bedre. Men vet nå det er depresjonen som snakker. Og det er den jeg må si imot :)
Jeg må velge vekk å gjøre de tingene som er «uviktige» og heller bruke det lille av energi jeg har, mot babyen min og toåringen. Har fått snakka ut med mannen og fått han og til å skjønne at for at det skal skje, må han ta mer ansvar i huset. For til nå har jeg vært alene om alt. Selv med en kropp som overhodet ikke fungerer. Jeg får aldri hvilt, for ting går i ett. Husarbeid som må gjøres så fort ungene sover fordi da spiller han. Han er blitt lat av å ikke være i sin vanlige jobb. Blitt lat av permisjon :p så nå har jeg begynt å heller si at nå tar jeg baby og du fikser ryddinga eller vasker - istedenfor motsatt som det har vært. For nå er det min tur til å lytte til hva jeg egentlig vil.

For jeg har jo fått barn for å være sammen med de. Og det er jo det jeg egentlig har LYST til. Men depresjonen jobber imot meg. Og har til nå vært en sterkere makt enn lysta. Påtide å ta tilbake meg selv kjenner jeg! Og det føles godt å få satt ord på hvor problemet ligger.

Så nå drar vi alle sammen ut hver morgen og leverer i bhg. Begge ungene, mann og meg :) for å starte dagen og få kroppene i gang. Så handler vi om det trengs. Drar hjem og sover en lur og så finner på noe koselig sammen :) må prøve å finne litt livsglede igjen selv med alle smertene.

Skulle bare ønske jeg hadde en lege som er med på laget når det gjelder å skape den livsgleden. For de dagene smertene er så utholdelig at jeg må ta smertestillende, så vil jeg kunne gjøre det uten at jeg går tom fordi hun er så tilbakeholden på medisiner slik at jeg ender opp med å ligge i fosterstilling og bare bli enda mer deprimert. Jeg trenger ikke smertestillende hver dag, det presser jeg meg uten noen dager. Selv med enorme smerter. For å unngå avhengighet. Men hun mener jeg burde være uten. Noe som faktisk ikke er mulig. Da må jeg bare lenke meg fast til senga og visne vekk :/
 
Vondt å tenke på at man ikke føler at man er god nok. At det ikke er vits for han klarer det så mye bedre. Men vet nå det er depresjonen som snakker. Og det er den jeg må si imot :)
Jeg må velge vekk å gjøre de tingene som er «uviktige» og heller bruke det lille av energi jeg har, mot babyen min og toåringen. Har fått snakka ut med mannen og fått han og til å skjønne at for at det skal skje, må han ta mer ansvar i huset. For til nå har jeg vært alene om alt. Selv med en kropp som overhodet ikke fungerer. Jeg får aldri hvilt, for ting går i ett. Husarbeid som må gjøres så fort ungene sover fordi da spiller han. Han er blitt lat av å ikke være i sin vanlige jobb. Blitt lat av permisjon :p så nå har jeg begynt å heller si at nå tar jeg baby og du fikser ryddinga eller vasker - istedenfor motsatt som det har vært. For nå er det min tur til å lytte til hva jeg egentlig vil.

For jeg har jo fått barn for å være sammen med de. Og det er jo det jeg egentlig har LYST til. Men depresjonen jobber imot meg. Og har til nå vært en sterkere makt enn lysta. Påtide å ta tilbake meg selv kjenner jeg! Og det føles godt å få satt ord på hvor problemet ligger.

Så nå drar vi alle sammen ut hver morgen og leverer i bhg. Begge ungene, mann og meg :) for å starte dagen og få kroppene i gang. Så handler vi om det trengs. Drar hjem og sover en lur og så finner på noe koselig sammen :) må prøve å finne litt livsglede igjen selv med alle smertene.

Skulle bare ønske jeg hadde en lege som er med på laget når det gjelder å skape den livsgleden. For de dagene smertene er så utholdelig at jeg må ta smertestillende, så vil jeg kunne gjøre det uten at jeg går tom fordi hun er så tilbakeholden på medisiner slik at jeg ender opp med å ligge i fosterstilling og bare bli enda mer deprimert. Jeg trenger ikke smertestillende hver dag, det presser jeg meg uten noen dager. Selv med enorme smerter. For å unngå avhengighet. Men hun mener jeg burde være uten. Noe som faktisk ikke er mulig. Da må jeg bare lenke meg fast til senga og visne vekk :/

Er det en mulighet å skifte lege?
Jeg kjenner igjen en del av de tankene du sitter med, og de er vonde. For tiden lurer jeg på om jeg egentlig har noen funksjon annet enn å amme. Jeg føler meg totalt ubrukelig for ungene og mannen, og jeg har ingen energi til å ta huset. Jeg prøver så godt jeg kan å tenke positivt og fokusere på fine ting, men det er vanskelig. Så jeg blir sittende oppe lenge.
Men nå skal jeg prøve å sove i alle fall :)
Natta :)
 
Er det en mulighet å skifte lege?
Jeg kjenner igjen en del av de tankene du sitter med, og de er vonde. For tiden lurer jeg på om jeg egentlig har noen funksjon annet enn å amme. Jeg føler meg totalt ubrukelig for ungene og mannen, og jeg har ingen energi til å ta huset. Jeg prøver så godt jeg kan å tenke positivt og fokusere på fine ting, men det er vanskelig. Så jeg blir sittende oppe lenge.
Men nå skal jeg prøve å sove i alle fall :)
Natta :)

Nei er ingen ledige i denne kommunen eller nabokommunene :/ lange ventelister.

Skjønner godt hva du mener. Jeg amma ikke i så mange uker før det ikke gikk mer, men hadde den følelsen allerede der. Med første fullpumpa jeg i ti uker og gikk kun med følelsen av at jeg var melkeku og det var det eneste jeg dugde til. Det ekke en god følelse det heller. Så jeg skjønner deg godt der altså.

Denne gangen måtte jeg og gi opp amminga. Noe som var så sårt ønsket med hun her siden hun første ble født for tidlig og sugesvak. Så det gikk aldri. Knekken min begynte med amminga nå med yngste også. For følte meg så udugelig når jeg ikke engang presterer å kunne gi min egen unge pupp.. noe som jeg virkelig virkelig ville så inderlig. Ikke klarte jeg skifte bleier eller bære pga det fysiske. Og så gikk ikke engang puppen. Da var jeg liksom ... ingenting til nytte for henne følte jeg. Og da gikk det adundas :(

Prøve og sove jeg og nå. Nattaaa :)
 
Back
Topp