Jeg er en kronisk overtenker, så det er ufattelig slitsomt å stå i sånne situasjoner. Mannen skjønte først nå hvor konstant den dialogen i hodet mitt er. Det kan være medisinen, det kan være resten fra implantasjon, kanskje er det det lille "grumset" legen så på ultralyden ved egguttaket? På andre siden har vi en god, rungende "nå har du begynt prosessen, du har mistet symptomer og det føles som mensen er på tur - nå aborterer du.Huff, jeg skjønner hvordan du har det. Jeg har også et «godt» vennskap med katastrofetanker og frykt for at det verst tenkelige kommer til å skje. Ikke bare når det gjelder denne prosessen for så vidt. Vær snill med deg selv, det er lov å være bekymret! Dette betyr jo så mye for oss, så det er ikke rart vi blir urolige når sånne ting skjer Men akkurat nå så vet du jo ingenting enda, så det beste er kanskje å prøve (jeg vet det er vanskelig!) å gjøre andre ting. Som du liker. Og husk at selvom vi er bekymret og tenker at det verste er iferd med å skje, så er det kun tanker og bekymringer. Det er ikke sannheten, nødvendigvis
Jeg vil helst bli lagt i koma til 12 uker, jeg orker ikke tanken på all usikkerheten som skal komme.