Hei
Har tenkt mye på om jeg skal starte en dagbok da jeg har mange tanker rundt prøving på nummer 2. Bestemmer meg nå for å hoppe i det! Tenker det kan være godt å sette ord på tankene og følelsene sine et sted, også er det jo virkelig et stort pluss om man kanskje kan finne litt støtte og fellesskap blant likesinnede
Litt om meg
Jeg er 27 år gammel og fra før av har jeg og samboeren min en fantastisk datter på litt under 2 år. Samboeren min og jeg har vært sammen en god stund og har nylig kjøpt hus sammen. Vi startet vår første babyreise i 2020 og det tok omtrent ett år før jeg ble gravid for første gang Svangerskapet mitt var utrolig fint, med litt kvalme i starten og noe bekkentrøbbel etter hvert. På slutten av svangerskapet fikk jeg svangerskapsforgiftning og ble igangsatt. En helt perfekt datter kom i uke 39.
Tanker rundt prøving på nr 2
Helt siden jeg var barn/ungdom har jeg gledet meg utrolig mye til å bli mamma. Jeg kjente nærmest på en utmattende trang til å få barn da vi begynte å prøve på vårt første barn. Jeg var redd for at jeg ikke skulle kunne bli gravid og prøvingen var veldig psykisk slitsom for meg. Jeg gledet meg så mye til vi endelig skulle begynne å prøve, og da prøvingen var i gang var det så og si det eneste jeg tenkte på.
Det føles annerledes nå. Nå har jeg ei lita jente som fyller meg med kjærlighet hver eneste dag, så det store tomrommet er ikke der. Men jeg ønsker at hun skal få et søsken, og jeg vil ikke at aldersforskjellen skal bli alt for stor. Derfor føles det nå som et mer "praktisk" valg å starte å prøve, enn følelsesstyrt. Tanken på enda en føles noen ganger litt overveldende, spesielt når jeg er alene med henne (turnus-samboer). Tanken på å ha en baby og en treåring er veldig skremmende, men så vil jeg så veldig gjerne ha en femåring og en åtteåring... Jeg tror det er noe med det at man kanskje aldri føler seg HELT klar og noen ganger må man hoppe i det litt skumle og ukjente. Det føles bare som en veldig kontrast til første gang vi skulle prøve, og det er nok det som gjør meg usikker
Noe som kan være positivt med disse tankene er at prøvingen kanskje ikke blir så altoppslukende denne gangen. Nå er jeg så opptatt med barn, hus og full jobb at jeg kan ikke sitte i timevis hver dag og tenke og google rundt prøving Men kjenner jeg meg selv rett tar det vel ikke veldig lang tid før jeg blir små-obsessed igjen...
Jeg var på forumet da jeg prøvde på og var gravid med nr. 1, men var ikke veldig deltakende. Denne gangen har jeg lyst til å være mer aktiv og kanskje være en del av fellesskapet, og ikke bare en tilskuer
Sarabi
P.S. Tok første eggløsningstest i kveld! Fortsatt noen dager til jeg forventer eggløsning, men føles spennende å være i gang
Har tenkt mye på om jeg skal starte en dagbok da jeg har mange tanker rundt prøving på nummer 2. Bestemmer meg nå for å hoppe i det! Tenker det kan være godt å sette ord på tankene og følelsene sine et sted, også er det jo virkelig et stort pluss om man kanskje kan finne litt støtte og fellesskap blant likesinnede
Litt om meg
Jeg er 27 år gammel og fra før av har jeg og samboeren min en fantastisk datter på litt under 2 år. Samboeren min og jeg har vært sammen en god stund og har nylig kjøpt hus sammen. Vi startet vår første babyreise i 2020 og det tok omtrent ett år før jeg ble gravid for første gang Svangerskapet mitt var utrolig fint, med litt kvalme i starten og noe bekkentrøbbel etter hvert. På slutten av svangerskapet fikk jeg svangerskapsforgiftning og ble igangsatt. En helt perfekt datter kom i uke 39.
Tanker rundt prøving på nr 2
Helt siden jeg var barn/ungdom har jeg gledet meg utrolig mye til å bli mamma. Jeg kjente nærmest på en utmattende trang til å få barn da vi begynte å prøve på vårt første barn. Jeg var redd for at jeg ikke skulle kunne bli gravid og prøvingen var veldig psykisk slitsom for meg. Jeg gledet meg så mye til vi endelig skulle begynne å prøve, og da prøvingen var i gang var det så og si det eneste jeg tenkte på.
Det føles annerledes nå. Nå har jeg ei lita jente som fyller meg med kjærlighet hver eneste dag, så det store tomrommet er ikke der. Men jeg ønsker at hun skal få et søsken, og jeg vil ikke at aldersforskjellen skal bli alt for stor. Derfor føles det nå som et mer "praktisk" valg å starte å prøve, enn følelsesstyrt. Tanken på enda en føles noen ganger litt overveldende, spesielt når jeg er alene med henne (turnus-samboer). Tanken på å ha en baby og en treåring er veldig skremmende, men så vil jeg så veldig gjerne ha en femåring og en åtteåring... Jeg tror det er noe med det at man kanskje aldri føler seg HELT klar og noen ganger må man hoppe i det litt skumle og ukjente. Det føles bare som en veldig kontrast til første gang vi skulle prøve, og det er nok det som gjør meg usikker
Noe som kan være positivt med disse tankene er at prøvingen kanskje ikke blir så altoppslukende denne gangen. Nå er jeg så opptatt med barn, hus og full jobb at jeg kan ikke sitte i timevis hver dag og tenke og google rundt prøving Men kjenner jeg meg selv rett tar det vel ikke veldig lang tid før jeg blir små-obsessed igjen...
Jeg var på forumet da jeg prøvde på og var gravid med nr. 1, men var ikke veldig deltakende. Denne gangen har jeg lyst til å være mer aktiv og kanskje være en del av fellesskapet, og ikke bare en tilskuer
Sarabi
P.S. Tok første eggløsningstest i kveld! Fortsatt noen dager til jeg forventer eggløsning, men føles spennende å være i gang
Last edited: