Litt sein oppdatering... Rolf og jeg har vært kenguru i over seks timer. Han er veldig stabil og fin når han ligger på meg eller pappaen. Trenger bare at jeg trekker pusten dypt eller poker bittelitt når han får pustestopp, så vrir han seg litt og begynner å puste igjen. Det er så godt å holde rundt den lille kroppen, og samtidig veldig rart å rekke over rompe, mage, brystkasse og nakke i ett og samme grep. Bruker en finger på ryggen hans til å registrere de ørsmå, raske pustebevegelsene. Når han puster skikkelig, kjenner jeg også brystkassen hans mot min - deilig følelse av harmoni og ro. Rett som det er, fusker han i faget, og da må jeg poke han litt under armen, dytte i rompa, stryke han litt på ryggen, eller en annen hatmanøver, så han knirker litt. Hvis jeg ikke poker i tide, faller pulsen og oksygenmetningen, og det dinger overalt.
Det suser skikkelig i cpap-greien Rolf har over nesen. Inne i kuvøsen høres det nesten ikke, men i kenguru-posisjon er det som å ligge i et fossefall. Man blir for det første ganske døv, så samtaleføring er vanskelig. Dessuten er det ganske søvndyssende. Når man legger til en liten Rolf, to tepper og en dyne, blir det deilig varmt i tillegg, og jeg må virkelig konsentrere meg for ikke å sovne i timen [emoji56].
Det ble gjort ny ultralyd av hjertet i dag. Mens Rolf lå oppå meg. Forrige gang fikk Rolf flere pustestopp under undersøkelsen, mens i dag gikk det helt fint. (Stolt mamma). Fortsatt åpen ductus, som om han var et foster. Foreløpig er det ikke noe problem, fordi Rolf får såpass mye trykkstøtte i cpapen at trykket i lungekretsløpet holdes høyt, dermed lekker det lite blod. Hvis hullet i hjertet forblir åpent når trykkstøtten reduseres, kan det bli en større utfordring. I såfall må Rolf få medisin som hjelper til med å lukke hullet i hjertet. Jaja, en dag av gangen...