Så ble det endelig min tur å ha enden på reisen
Alt startet egentlig den 08.07.17 med mensenmurringer, de var sterke men kunne ikke sammenlignes med rier.
Disse komme gjevnt utover dagen men ikke noe regelmessig, den 09.07.17 så ble smertene gradevis sterkere sakte men sikkert.
Tenkte vel egentlig at det ikke var noe på gang men håper fortsatt på ar det var starten på slutten.
Kl 21/22 så startet det gode og kraftige rier som til slutt hadde 5-2 min i mellom.
Valgte å være hjemme å tok telefonen til føden kl 0500.
Var på føden kl 0630 da vi hadde litt å ordne med hjemme før vi dro, der ble jeg sjekket å hadde 3cm åpning og var veldig moden å strekkbar.
Fikk fort fødestue å alt ble skikkelig virkelig.
Dette var noe jeg virkelig hadde gledet meg til
Riene tok seg mer og mer opp som tiden gikk, det tok veldig lang tid i mellom hver cm å jeg måtte til slutt gi etter å gå for epidural.
Å sette epiduralen gikk som en drøm, ingen problemer å ingen bivirkninger.
Når den fikk satt seg så fikk jeg endelig i meg litt mat å drikke.
Etter en stund så ble det satt drypp da det senere på ettermiddagen/kvelden (husker ikke akkurat tidspunktene) ikke var noen stor fremgang på åpningen.
I starten gikk det greit, men plutselig så sto jeg der med konstante rier som ikke gikk mer ned enn 50 for så å gå opp igjen til 100 uten noen mellomrom.
Jeg hadde holdt på i snart ett døgn å var helt ferdig i kroppen, den taklet rett å slett ikke mye mer å jeg ble stående å gråte meg igjennom hver rie.
Jordmor så at jeg sleit så dryppet ble satt ned igjen å epiduralen opp slik at jeg skulle få en pause.
Etter vel å lenge så var det full åpning, de første pressene gikk veldig fint, men nå hadde jeg ikke my energi til overs å det ble kramper i begge føtter ved hver pressrie noe som gjorde til st jeg ikke fikk full effekt.
I tillegg så lå frøkna langt oppe i bekkene å ville ikke ned. Nå sa kroppen min helt stopp å jeg ble vanskelig å fikk ikke til å presse i det helle tatt.
Jeg var helt skjelven i kroppen.
Til slutt så var det seks personer inne på rommet, nå skulle frøkna ut å det med sugekopp.
Aldri har jeg noen gang hadd så vondt, hadde mest lyst til å slå alle som gjorde meg vondt selv om jeg viste st de mente vare godt med det de gjorde
De første pressriene etter sugekoppen var på klarte jeg ikke å gjøre stort, gråt å sa at dette klarte jeg ikke!
Men til slutt så ga jeg etter, jeg presset så godt jeg kunne mens legen trakk i sugekoppen.
Det var en helt intens smerte.
Det måtte saks til for klipping da hun var litt for stor for åpningen, det merket jeg heldigvis ikke mye til.
Plutselig så var hun ute, da slapp jo mesteparten av smerten heldigvis
Alt var bare bra med lille Frøya å jeg fikk henne på brystet med en gang.
Hun kom 10.07.17 kl 0219, hun veide 3710gr og var 50cm lang og perfekt
Dette ble faktisk ett mareritt (skrekken for meg har alltid vært å må ha sugekopp til hjelp) av en opplevelse syns jeg, men ikke skremmende nok til at jeg ikke vil prøve igjen.
