Vil bare avslutte denne bloggen med å fortelle slutten og begynnelsen på det nye livet.
Siden jeg hadde svdiabetes og lille baby var litt stor, så fikk jeg valget om å ta sjansen på å vente til baby kom selv, men kanskje måtte ha hjelp til å få ut skuldrene, eller bli igangsatt. Jeg valgte igangsettelse.
29. august, uke 39+0 dro vi veldig spente på sykehuset til kl. 16.00. Først var det ctg-registrering, så undersøkelse og evt ballong. Men der var det såpass modent at hun bare strekte litt inni der og etterpå dro vi til fødestue og hun tok vannet.
Umiddelbart etterpå startet den første ria, som var så mild at den nesten ikke merktes. Jeg sto derfra ved prekestolen og riene kom med to minutts mellomrom og økte i styrke for hver nye rie.
Etter en halvtime kjentes det ut som jeg måtte bæsje, men det var nok bare hodet som presset seg nedover. Da hadde jeg 5cm åpning. Jeg kjente så tydelig at hun dyttet seg nedover. Det var ikke bare riene jeg kjente, jeg kjente hele babyen røre på seg og presse seg nedover. Så begynte riene å henge sammen og ikke gå over, de bare økte og sank i styrke, men jeg fikk ikke noen pause. En halvtime etter 5cm begynte pressriene og jeg som ønsket å føde i vann, skulle få komme oppi badekaret. Men der var det for varmt, så jeg ble stående ved siden av og var redd baby kom til å dette på gulvet. Jordmor sto og holdt hendene under, i tilfelle.
Jeg rakk å komme oppi og pressriene var sykt sterke og intense og kom som perler på ei snor. Et kvarter etterpå var hun ute og jeg fikk løfte henne opp, akkurat som med storebroren.
1,5 time etter vannet ble tatt, ble hun født. Og formen min var så god etterpå og har vært det hele veien. Mye bedre enn med førstemann.
Nå er hun allerede 3 uker.
lykke til videre i svangerskapet og med fødselen!
gratulerer med jente, det er gøy med en av hver.
