Ikke god lesning, men samtidig godt å lese at jeg ikke sitter alene med samme følelser. Jeg er selv på overtid og har innstilt meg på at det ikke blir noen baby før jeg settes i gang.
Jeg fikk gode, regelmessige rier mens jeg tok CTG på sykehuset på grunn av lite aktivitet, og dro hjem med åpning den kvelden. "Vi sees vel senere i kveld" sa jordmor og ba meg forte meg hjem for å spise og hvile. Dette er halvannen uke siden og jeg har fortsatt ikke sett noe til henne. Daglig har jeg hatt rier tilsvarende de jeg hadde på sykehuset, men de tar seg aldri opp som de skal.
Jeg har besøkt jordmor på helsestasjonen to ganger siden sykehuset, og de siste tre gangene jeg har vært der har hun vinket farvel fordi hun ikke har hatt tro på at vi kommer til å sees igjen. Jeg har jo hatt alle mulige modningstegn i en måned og babyens hode har vært festet like lenge. Følelsen på en tidlig fødsel har vært såå sterk. Dette, sammen med alle oppmuntringene fra helsepersonellet gjorde at jeg datt helt i do da baby ikke kom til termindatoen.
Jeg tror derfor ikke at kroppen min klarer å få til dette helt på egenhånd. Det er en skikkelig vond følelse, men samtidig kjenner jeg meg lettet over at vi kan få såpass god hjelp at begge liv bør komme godt ut av dette. Vi får ta imot de medikamentene som må til og prøve å se oss fornøyd med alle de andre tingene som er på stell, det vi faktisk har fått til. "Alle" klarer ikke dette selv og vi kan ikke klare alt. [emoji173]️
Det er bra at du har funnet noe som gjør denne ventetiden lettere 
