Jeg ser at jeg synder kraftig her. :P
Jeg sier Mor og Far om mine foreldre, jeg er oppvokst på sørlandet, med vestlending til mor og nordlending til far. Og bor på Østlandet. En salig miks av ord og uttrykk alt etter hvem jeg snakker med.
Jeg veksler henholdsvis mellom "Gla' i dæ!" og "Glad i du!".
"Kan æ sittø ilamme dæ?" Enhver dialektforsker hadde vel grene på nesa og gitt meg juling.
Det jeg derimot får litt tics og ansiktsvridninger av er "Jeg bestilte bildene PÅ Juli". "Han er født PÅ april". Atte hæ sa du? Det heter da vitterlig I juli, i april, I en eller annen måned, ikke på.
Og dialekta jeg virkelig ikke klarer er rundt Brønnøysund/Vega og deromkring. Hvordan de uttaler ord og utrrykk aner jeg ikke, men det TONEFALLET! Æææææh.
Og heimenifra, så er det noen ord jeg enda ikke forstår "Æ ska a å ede!". Er en sånnen setning som alltid kommer opp i tester på om du skjønner kristiansandsdialekta, jauda, forstår jo hva det betyr. Men er litt mer overraska om det faktisk er noen i det hele tatt som sier det. Til dags dato har jeg ikke hørt noen.
Og heldigvis for gubben sin del, så har han begynt å snakke mer forståelig. Han snakket en gang slik de gjorde i "Døden på Oslo S". Dét får jeg hattifnatter av. Tante snakker fremdeles sånn, og hadde det ikke vært for hvordan at jeg vet hvordan hun ser ut, og hvordan hun er. Hadde jeg glatt tatt den stemmen for å være en hardbarka bruker på Plata.
Og noe annet jeg ikke liker, men tar meg selv i å gjøre vær forbaska gang "æ e heime". (Nå snakker vi Vennesladialekta og Jorunn Stiansen, det er hva jeg har vokst opp med på alle bauger og kanter). Så er det "å glemme" siste bokstav i ord når du omtaler ting. "He du fleire BØGE?" "He de kanskje nonn FILME på Karly's?" Bøker og filmer selvsagt, asjette, knive og gafle, og selvsagt skjeie.... Sånn snakker jeg, med en del av familien min.. Men det høres jo noldus ut. Og jeg tenker jo etterpå "Herrefaen! SA jeg virkelig DET?"