Oktober 2025

Altså min AMH var lav, også høyere litt over 6 mnd etterpå og lå lavere 6 mnd etter det. Jeg blir ikke klok på den altså :p jeg tenker jeg ikke får gjort noe med det og at jeg bare må prøve å kjøre på :dead:
Ikke sant. Det har nok ikke så mye å si, men er en del av et større bilde. Jeg henger meg ofte opp i tall fordi jeg virkelig trenger å føle at jeg ser en slags logikk og har litt kontroll på alt.. men det hjelper jo selvfølgelig ikke.

Var noen få eggposer (2 på høyre og 4 på venstre) og slimhinne (rett umder 8mm) som ble målt i dag. Men nå var det en annen lege enn hun som vi har hatt kontakt med de siste mnd og som endelig tok oss på alvor. Hun spurte om flere viktige ting som står tydelig å de fleste journalnotater. "Småting" som at jeg ble forsøkt operert unødvendig, uansvarlig mtp mange ganger buken min er åpnet, og mislykket (med flere komplikasjoner) for noe jeg ikke hadde. De hadde også glemt å sette opp klexane pga fare for blodpropp. Har selvfølgelig tatt det på eget insj, men da jeg nevnte at ting sto godt forklart i journalen min fikk jeg igjen beskjed om at jeg har så lang journal at den har de ikke tid til å lese.. jeg er veldig sårbar og følsom i dag så jeg oppfattet det som at jeg liksom kan noe for/er skyld i den kjempe-journalen selv. Som ei god venninne sa : det er jo nettopp derfor de IHVERTFALL bør lese den og vite hva de driver med. Alt bare gjorde meg mer utrygg igjen..

Itillegg møtte vi helt tilfeldig et av våre nærmeste vennepar rett utenfor inngangen til Ullevål.. de var der for å gjøre søskenforsøk. Det ble også plutselig veldig sårt, selvom vi har pratet åpent om prosessen tidligere. De ble gravid på første innsett sist og regner med full klaff nå og.. jeg begynte å tenkte på hvor vondt jeg kommer til å syns det er å følge graviditet og resten, uten å tenke at "jeg skulle også hatt så stor mage nå" "nå hadde vårt barn også begynt å gå" osv...

Og jeg syns at det var vanskelig i dag at noen pasienter hadde med små barn på veterommet til ivf-klinikken.

Jeg er jo egentlig glad for at det ikke var ferre egg og at det fortsatt går framover.sliter bare litt med optimismen atm :Heartpink
 
Last edited:
Jeg regner med at jeg skal ha innsett i slutten av neste uke, men mannen har en jobb som er veldig vanskelig å komme fra noen dager. Som betyr at han faktisk kanskje ikke får vært med. Har jo aldri gjort dette før og vet ikke hva jeg går til. Vil jo selvfølgelig ha han med, men det er no sånn det er dessverre. Er det noen her som har gjort det alene før og har det gått greit eller har dere angret på at ingen var med?
Jeg har alltid gjort det alene (er aleneprøver), men det har alltid gått veldig fint. Innsett er ikke en stor prosedyre, og det går veldig fort.
 
Ikke sant. Det har nok ikke så mye å si, men er en del av et større bilde. Jeg henger meg ofte opp i tall fordi jeg virkelig trenger å føle at jeg ser en slags logikk og har litt kontroll på alt.. men det hjelper jo selvfølgelig ikke.

Var noen få eggposer (2 på høyre og 4 på venstre) og slimhinne (rett umder 8mm) som ble målt i dag. Men nå var det en annen lege enn hun som vi har hatt kontakt med de siste mnd og som endelig tok oss på alvor. Hun spurte om flere viktige ting som står tydelig å de fleste journalnotater. "Småting" som at jeg ble forsøkt operert unødvendig, uansvarlig mtp mange ganger buken min er åpnet, og mislykket (med flere komplikasjoner) for noe jeg ikke hadde. De hadde også glemt å sette opp klexane pga fare for blodpropp. Har selvfølgelig tatt det på eget insj, men da jeg nevnte at ting sto godt forklart i journalen min fikk jeg igjen beskjed om at jeg har så lang journal at den har de ikke tid til å lese.. jeg er veldig sårbar og følsom i dag så jeg oppfattet det som at jeg liksom kan noe for/er skyld i den kampen journalen selv. Som ei god venninne sa : det er jo nettopp derfor de IHVERTFALL bør lese den og vite hva de driver med. Alt bare gjorde meg mer utrygg igjen..

Itillegg møtte vi helt tilfeldig et av våre nærmeste vennepar rett utenfor inngangen til Ullevål.. de var der for å gjøre søskenforsøk. Det ble også plutselig veldig sårt, selvom vi har pratet åpent om prosessen tidligere. De ble gravid på første innsett sist og regner med full klaff nå og.. jeg begynte å tenkte på hvor vondt jeg kommer til å syns det er å følge graviditet og resten, uten å tenke at "jeg skulle også hatt så stor mage nå" "nå hadde vårt barn også begynt å gå" osv...

Og jeg syns at det var vanskelig i dag at noen pasienter hadde med små barn på veterommet til ivf-klinikken.

Jeg er jo egentlig glad for at det ikke var ferre egg og at det fortsatt går framover.sliter bare litt med optimismen atm :Heartpink
Så bra at dere møtte en ny lege som tok dere på alvor, etter alt dere har vært gjennom :Heartpink Jeg synes det er sinnssykt å si at man ikke kan lese hele journalen fordi den er for lang, det fører til at man mister tillit. Dette viser igjen at systemet ikke fungerer optimalt, både for helsepersonell og for pasienter.

Det er kjempe vanskelig å se andre få barn 1 og 2 når man selv fortsatt er prøver… jeg tenker at det er lov å la seg selv føle alt dette, ta den tiden man trenger til å være lei seg og sinna på hvor urettferdig det er:Heartpink

Nå skal vi krysse fingrene for at det er super egg blant de 6 som skal hentes ut :smiley-angelic001
 
Ikke sant. Det har nok ikke så mye å si, men er en del av et større bilde. Jeg henger meg ofte opp i tall fordi jeg virkelig trenger å føle at jeg ser en slags logikk og har litt kontroll på alt.. men det hjelper jo selvfølgelig ikke.

Var noen få eggposer (2 på høyre og 4 på venstre) og slimhinne (rett umder 8mm) som ble målt i dag. Men nå var det en annen lege enn hun som vi har hatt kontakt med de siste mnd og som endelig tok oss på alvor. Hun spurte om flere viktige ting som står tydelig å de fleste journalnotater. "Småting" som at jeg ble forsøkt operert unødvendig, uansvarlig mtp mange ganger buken min er åpnet, og mislykket (med flere komplikasjoner) for noe jeg ikke hadde. De hadde også glemt å sette opp klexane pga fare for blodpropp. Har selvfølgelig tatt det på eget insj, men da jeg nevnte at ting sto godt forklart i journalen min fikk jeg igjen beskjed om at jeg har så lang journal at den har de ikke tid til å lese.. jeg er veldig sårbar og følsom i dag så jeg oppfattet det som at jeg liksom kan noe for/er skyld i den kampen journalen selv. Som ei god venninne sa : det er jo nettopp derfor de IHVERTFALL bør lese den og vite hva de driver med. Alt bare gjorde meg mer utrygg igjen..

Itillegg møtte vi helt tilfeldig et av våre nærmeste vennepar rett utenfor inngangen til Ullevål.. de var der for å gjøre søskenforsøk. Det ble også plutselig veldig sårt, selvom vi har pratet åpent om prosessen tidligere. De ble gravid på første innsett sist og regner med full klaff nå og.. jeg begynte å tenkte på hvor vondt jeg kommer til å syns det er å følge graviditet og resten, uten å tenke at "jeg skulle også hatt så stor mage nå" "nå hadde vårt barn også begynt å gå" osv...

Og jeg syns at det var vanskelig i dag at noen pasienter hadde med små barn på veterommet til ivf-klinikken.

Jeg er jo egentlig glad for at det ikke var ferre egg og at det fortsatt går framover.sliter bare litt med optimismen atm :Heartpink
Skjønner at dette er kjempe vanskelig. Jeg vet så godt følelsen når alle andre får til både vanlig og IVF og man ikke kommer i mål selv. Se de går med magene sine, og alle de milepælene man ønsker så inderlig selv! Det tok meg 5 år for å få min første. Å hadde jeg hørt på Porsgrunn så hadde jeg ikke fått barn med egne egg. Jeg er kjempe heldig som hadde mulighet å ta opp lån å reise til DK og endte opp med datteren min etter en second opinion og en Helt annen måte å angripe problemet på enn her i Norge. Mye av følelsene sitter igjen enda nå ved søskenforsøk .. Håpløsheten ved offentlig klinikk med mange kokker og mye greier. Måtte forklare seg x ørten, bekymringene en Har, ikke nok tid osv. Jeg krysser alt for at du endelig snart kommer i mål <3 Bare de som har hatt IVF og måtte stått i det over tid vet hva det her gjør med en! Å nei da snakker jeg ikke om de som er så utrolig heldige å får det til på første forsøk på første innsett.. Det å leve med IVF over tid er noe helt annet <3
 
Last edited:
Er mer venting offentlig ja. Hadde ikke tålmodighet til å vente på oppstart der, men greit som en backup plan.
Håper du får sette inn snart:)
Ja vente tiden er noe herk! Har vel ikke noe stor tro på at det blir nok først i januar med innsett. Pga julestengt osv. Venter bare på mensen nå, bare 11 dager siden jeg satt eggløsnings sprøyta. Så får ikke noe svar før jeg melder inn mensen vel på når det evt blir.
 
Ikke sant. Det har nok ikke så mye å si, men er en del av et større bilde. Jeg henger meg ofte opp i tall fordi jeg virkelig trenger å føle at jeg ser en slags logikk og har litt kontroll på alt.. men det hjelper jo selvfølgelig ikke.

Var noen få eggposer (2 på høyre og 4 på venstre) og slimhinne (rett umder 8mm) som ble målt i dag. Men nå var det en annen lege enn hun som vi har hatt kontakt med de siste mnd og som endelig tok oss på alvor. Hun spurte om flere viktige ting som står tydelig å de fleste journalnotater. "Småting" som at jeg ble forsøkt operert unødvendig, uansvarlig mtp mange ganger buken min er åpnet, og mislykket (med flere komplikasjoner) for noe jeg ikke hadde. De hadde også glemt å sette opp klexane pga fare for blodpropp. Har selvfølgelig tatt det på eget insj, men da jeg nevnte at ting sto godt forklart i journalen min fikk jeg igjen beskjed om at jeg har så lang journal at den har de ikke tid til å lese.. jeg er veldig sårbar og følsom i dag så jeg oppfattet det som at jeg liksom kan noe for/er skyld i den kampen journalen selv. Som ei god venninne sa : det er jo nettopp derfor de IHVERTFALL bør lese den og vite hva de driver med. Alt bare gjorde meg mer utrygg igjen..

Itillegg møtte vi helt tilfeldig et av våre nærmeste vennepar rett utenfor inngangen til Ullevål.. de var der for å gjøre søskenforsøk. Det ble også plutselig veldig sårt, selvom vi har pratet åpent om prosessen tidligere. De ble gravid på første innsett sist og regner med full klaff nå og.. jeg begynte å tenkte på hvor vondt jeg kommer til å syns det er å følge graviditet og resten, uten å tenke at "jeg skulle også hatt så stor mage nå" "nå hadde vårt barn også begynt å gå" osv...

Og jeg syns at det var vanskelig i dag at noen pasienter hadde med små barn på veterommet til ivf-klinikken.

Jeg er jo egentlig glad for at det ikke var ferre egg og at det fortsatt går framover.sliter bare litt med optimismen atm :Heartpink
Blir litt sjokka over hva som skjer der noen ganger, ikke tid å lese journalen er vel ganske vanlig at leger på gjøre? Opplevd mye rart selv så skjønner deg godt huff, hadde jeg kunne velge hadde jeg gått for privat fra start pga oppfølging og tid.
 
Blir litt sjokka over hva som skjer der noen ganger, ikke tid å lese journalen er vel ganske vanlig at leger på gjøre? Opplevd mye rart selv så skjønner deg godt huff, hadde jeg kunne velge hadde jeg gått for privat fra start pga oppfølging og tid.
Problemet her er like mye at de har ok med tid til første konsultasjon, men etter det ved UL osv er det ikke tid omtrent. 15 minutter pr pasient.. Da skal man da hente pas, ta UL, lage plan, dokumentere, godkjenne journalnotat og sende pas ut. Så er det nye 15 minutter. Så tiden er så knapp at det er uforsvarlig. Men behovet øker og ventetidene blir lengre men de får ikke øke selv. Så jeg forsvarer det ikke, men det er en håpløs situasjon både for behandler og pasienter
 
Så bra at dere møtte en ny lege som tok dere på alvor, etter alt dere har vært gjennom :Heartpink Jeg synes det er sinnssykt å si at man ikke kan lese hele journalen fordi den er for lang, det fører til at man mister tillit. Dette viser igjen at systemet ikke fungerer optimalt, både for helsepersonell og for pasienter.

Det er kjempe vanskelig å se andre få barn 1 og 2 når man selv fortsatt er prøver… jeg tenker at det er lov å la seg selv føle alt dette, ta den tiden man trenger til å være lei seg og sinna på hvor urettferdig det er:Heartpink

Nå skal vi krysse fingrene for at det er super egg blant de 6 som skal hentes ut :smiley-angelic001
Skjønner at dette er kjempe vanskelig. Jeg vet så godt følelsen når alle andre får til både vanlig og IVF og man ikke kommer i mål selv. Se de går med magene sine, og alle de milepælene man ønsker så inderlig selv! Det tok meg 5 år for å få min første. Å hadde jeg hørt på Porsgrunn så hadde jeg ikke fått barn med egne egg. Jeg er kjempe heldig som hadde mulighet å ta opp lån å reise til DK og endte opp med datteren min etter en second opinion og en Helt annen måte å angripe problemet på enn her i Norge. Mye av følelsene sitter igjen enda nå ved søskenforsøk .. Håpløsheten ved offentlig klinikk med mange kokker og mye greier. Måtte forklare seg x ørten, bekymringene en Har, ikke nok tid osv. Jeg krysser alt for at du endelig snart kommer i mål <3 Bare de som har hatt IVF og måtte stått i det over tid vet hva det her gjør med en! Å nei da snakker jeg ikke om de som er så utrolig heldige å får det til på første forsøk på første innsett.. Det å leve med IVF over tid er noe helt annet <3
Blir litt sjokka over hva som skjer der noen ganger, ikke tid å lese journalen er vel ganske vanlig at leger på gjøre? Opplevd mye rart selv så skjønner deg godt huff, hadde jeg kunne velge hadde jeg gått for privat fra start pga oppfølging og tid.

Ja jeg håper vi får hun vi egentlig har på mandag igjen.. Nå føles det som sist; utrygt, at de bare "gjør noe" og at jeg må trippelsjekke alt så jeg ikke får medisiner jeg ikke kan ta (eller skulle finne på å prøve å operere meg igjen). Sist gikk det vel litt bedre fordi vi begge var sterke psykisk og ikke ante hva som ventet oss de neste årene. Nå er vi begge ganske langt nede og veldig preget av all feilbehandling og (som alle andre her) håpet vs sorgen om og om igjen..

Men jeg har det litt lettere i dag og da klarer jeg å se framover, ta med det positive og prøve å løse det negative. Det er kun oss selv det går ut over om vi ikke orker mer. (Samtidig som vi må konstant kjenne etter hvor grensen nå går)

Vi har brukt opp alle pengene våre på privat og neste plan er å gå til banken å be om et rammelån. Vi vil også prøve utenfor Norge om siste offentlig ikke går. Men vi har egentlig ikke råd. Og jeg er heller ikke sikker på om vi har psyke nok, avhengig av hvordan dette og evt neste forsøk går. Og livet generelt.

Jeg tror egentlig jeg står litt midt i følelsen av av at jeg har mistet meg meg selv i kampen om å få et ønskebarn. Og at jeg er redd for at jeg aldri blir som jeg var, selvom dette skulle gå som vi så inderlig håper. Men jeg lander alltid på at det er verdt det. - Mine egne sterke følelser og ønsker om å få lov til å bli mamma lagt til side; Jeg vet INGENTING hadde gjort meg lykkeligere enn å få se han jeg elsker så høyt (og anser som verdens beste menneske), være pappa. Gi et barn den enorme kjærligheten han gir meg hver dag. (Sorry for mushy-mushy)

Lange innlegg og mye følelser og tanker fra meg nå merker jeg. Dere får bare overse om det blir i overkant. Det rydder opp litt i hodet ihvertfall..

Skal prøve å fokusere på mandag og at det er noen eggposer klare for uttak så det blir uttak på onsdag :Heartpink er det ikke det så får vi ta veien videre da.

Takk for all støtte fininger! :Heartpink
 
Problemet her er like mye at de har ok med tid til første konsultasjon, men etter det ved UL osv er det ikke tid omtrent. 15 minutter pr pasient.. Da skal man da hente pas, ta UL, lage plan, dokumentere, godkjenne journalnotat og sende pas ut. Så er det nye 15 minutter. Så tiden er så knapp at det er uforsvarlig. Men behovet øker og ventetidene blir lengre men de får ikke øke selv. Så jeg forsvarer det ikke, men det er en håpløs situasjon både for behandler og pasienter
Stemmer på en prikk! Og flere av de 16 legene (ja jeg har telt:wacky:) vi har hatt kontakt med der sier det samme. At det er satt av uforsvarlig kort tid til hver pasient, og at flere og flere ikke orker mer og går over til privatklinikk. (Akkurat som oss pasienter forøvrig) Og det igjen er et kjempeproblem bla fordi dette ofte gjelder de beste legene.
Jeg blir kun negativ om legen vi møter ikke har gjort jobben sin i forkant eller behandler oss dårlig de 15min vi er der. Og du vet aldri hvem du møter.
 
Ja jeg håper vi får hun vi egentlig har på mandag igjen.. Nå føles det som sist; utrygt, at de bare "gjør noe" og at jeg må trippelsjekke alt så jeg ikke får medisiner jeg ikke kan ta (eller skulle finne på å prøve å operere meg igjen). Sist gikk det vel litt bedre fordi vi begge var sterke psykisk og ikke ante hva som ventet oss de neste årene. Nå er vi begge ganske langt nede og veldig preget av all feilbehandling og (som alle andre her) håpet vs sorgen om og om igjen..

Men jeg har det litt lettere i dag og da klarer jeg å se framover, ta med det positive og prøve å løse det negative. Det er kun oss selv det går ut over om vi ikke orker mer. (Samtidig som vi må konstant kjenne etter hvor grensen nå går)

Vi har brukt opp alle pengene våre på privat og neste plan er å gå til banken å be om et rammelån. Vi vil også prøve utenfor Norge om siste offentlig ikke går. Men vi har egentlig ikke råd. Og jeg er heller ikke sikker på om vi har psyke nok, avhengig av hvordan dette og evt neste forsøk går. Og livet generelt.

Jeg tror egentlig jeg står litt midt i følelsen av av at jeg har mistet meg meg selv i kampen om å få et ønskebarn. Og at jeg er redd for at jeg aldri blir som jeg var, selvom dette skulle gå som vi så inderlig håper. Men jeg lander alltid på at det er verdt det. - Mine egne sterke følelser og ønsker om å få lov til å bli mamma lagt til side; Jeg vet INGENTING hadde gjort meg lykkeligere enn å få se han jeg elsker så høyt (og anser som verdens beste menneske), være pappa. Gi et barn den enorme kjærligheten han gir meg hver dag. (Sorry for mushy-mushy)

Lange innlegg og mye følelser og tanker fra meg nå merker jeg. Dere får bare overse om det blir i overkant. Det rydder opp litt i hodet ihvertfall..

Skal prøve å fokusere på mandag og at det er noen eggposer klare for uttak så det blir uttak på onsdag :Heartpink er det ikke det så får vi ta veien videre da.

Takk for all støtte fininger! :Heartpink
Bare og blåse ut :Heartbigred Føler du skriver mye av det jeg selv føler nå skummelt egentlig hehe… Så du er ikke alene i disse tankene og følelsene dine. Kanskje fattig trøst men man er ikke alene i denne reisen. Håper inderlig dere lykkes i baby drømmen og ja jeg tenker ofte, tenkt hvis jeg ikke skal få «lov» til å bli mamma noen gang, tanken der er trist når man kjemper så hardt og man ønsker det så veldig. Skal økonomi stoppe baby drømmen og man ikke får nok «sjanser». Skal psyken takle det og forholdet sammen osv. Her om dagen etter 1 embryo på frys av 17 befruktet og siste forsøket offentlig. Jeg så en mamma og barn i butikken, holdt på og falle sammen på vei hjem overstimulert og vondt men mest av alt vondt inne i hjerte for man ønsker seg jo bare akkurat det man ser så mange har. Barn :Heartbigred Lykke til og håper dere snart lykkes av hele mitt hjerte :Heartbigred
 
Bare og blåse ut :Heartbigred Føler du skriver mye av det jeg selv føler nå skummelt egentlig hehe… Så du er ikke alene i disse tankene og følelsene dine. Kanskje fattig trøst men man er ikke alene i denne reisen. Håper inderlig dere lykkes i baby drømmen og ja jeg tenker ofte, tenkt hvis jeg ikke skal få «lov» til å bli mamma noen gang, tanken der er trist når man kjemper så hardt og man ønsker det så veldig. Skal økonomi stoppe baby drømmen og man ikke får nok «sjanser». Skal psyken takle det og forholdet sammen osv. Her om dagen etter 1 embryo på frys av 17 befruktet og siste forsøket offentlig. Jeg så en mamma og barn i butikken, holdt på og falle sammen på vei hjem overstimulert og vondt men mest av alt vondt inne i hjerte for man ønsker seg jo bare akkurat det man ser så mange har. Barn :Heartbigred Lykke til og håper dere snart lykkes av hele mitt hjerte :Heartbigred

Fine deg <3

Ja vi er dessverre mange i samme båt. Føles godt å ikke være helt alene, men samtidig så gjør det vondt å tenke på hvor mange som har det sånn.

For meg er det også vanskelig å forstå hvordan vi skulle klart å lukke denne døra når vi først åpnet den for noen år siden (etter da 15år sammen). Om vi bestemmer at vi ikke orker mer på et tidspunkt så kommer vi hver eneste mnd, til jeg kommer i overgangsalderen, til å håpe at det kanskje kan skje likevel.. hver eggløsning og hver ikm i mange år til... uten en egentlig reell sjanse. Uff jeg vet ikke hva som er verst.. Men så kan det jo faktisk hende det går en gang da? Likevel.. sukk.. er det rart man blir sliten..

Det å se andre mødre, barn og gravide syns jeg ikke var noe vanskelig i starten. Husker jeg da heller ble glad og gledet meg til vår tur. For den kom jo nå hvert øyeblikk. Og så ble det bare vanskeligere og vanskeligere. Toppet seg kanskje da jeg lå på intensiven etter en mislykket feiloperasjon av eggleder i fjor, og de trillet inn en nybakt mor og hennes baby rett ved siden av meg. Jeg fikk så mye smertestillende og ketamin at jeg husker jeg bare gråt, sovnet, gråt, sovnet og ikke fikk sagt ifra før neste dag. Det gjorde noe med meg.

Vi mennesker er alltid mye sterkere enn vi tror, men vi har også en grense.

Takk for støttende ord.

Det lille embryoet ditt; har du fått forespeilet ca når du kan få satt det inn? <3
 
Jeg har foresten byttet medisiner :Heartred:)så kan oppdatere info med:

Seline - 29 - B1 - Forsøk nr 2 - Progynova, Pergoveris, Fyremadel, Ovitrelle, Cyclogest - planlagt uttak uke 45
 
Siste sprøytene kl 2310 da. Må si at jeg er litt stressa for uttaket på mandag asså. Jeg synes det er litt lite med en halv Vival, to paracet og en voltaren.. Spesielt når bare UL har gjort vondt nå. Men ba om en PVK så muligheten for morfin er tilstede så får man se om man klarer å roe seg nok ned :P alltid spennende.. Er så stresset for samme opplegget som i Porsgrunn.. Mange store eggposer men ingen/lite egg ut..
 
Siste sprøytene kl 2310 da. Må si at jeg er litt stressa for uttaket på mandag asså. Jeg synes det er litt lite med en halv Vival, to paracet og en voltaren.. Spesielt når bare UL har gjort vondt nå. Men ba om en PVK så muligheten for morfin er tilstede så får man se om man klarer å roe seg nok ned :P alltid spennende.. Er så stresset for samme opplegget som i Porsgrunn.. Mange store eggposer men ingen/lite egg ut..
Det skjønner jeg! Og så bra at du får pvk! Krysser alt for fine egg :Heartpink
 
Siste sprøytene kl 2310 da. Må si at jeg er litt stressa for uttaket på mandag asså. Jeg synes det er litt lite med en halv Vival, to paracet og en voltaren.. Spesielt når bare UL har gjort vondt nå. Men ba om en PVK så muligheten for morfin er tilstede så får man se om man klarer å roe seg nok ned :P alltid spennende.. Er så stresset for samme opplegget som i Porsgrunn.. Mange store eggposer men ingen/lite egg ut..
Lykke til på mandag!!
 
Jeg har foresten byttet medisiner :Heartred:)så kan oppdatere info med:

Seline - 29 - B1 - Forsøk nr 2 - Progynova, Pergoveris, Fyremadel, Ovitrelle, Cyclogest - planlagt uttak uke 45
Samme medisiner som meg,,. Blir spennende å se følge deg og din effekt av medisiner :Heartred
 
Fine deg <3

Ja vi er dessverre mange i samme båt. Føles godt å ikke være helt alene, men samtidig så gjør det vondt å tenke på hvor mange som har det sånn.

For meg er det også vanskelig å forstå hvordan vi skulle klart å lukke denne døra når vi først åpnet den for noen år siden (etter da 15år sammen). Om vi bestemmer at vi ikke orker mer på et tidspunkt så kommer vi hver eneste mnd, til jeg kommer i overgangsalderen, til å håpe at det kanskje kan skje likevel.. hver eggløsning og hver ikm i mange år til... uten en egentlig reell sjanse. Uff jeg vet ikke hva som er verst.. Men så kan det jo faktisk hende det går en gang da? Likevel.. sukk.. er det rart man blir sliten..

Det å se andre mødre, barn og gravide syns jeg ikke var noe vanskelig i starten. Husker jeg da heller ble glad og gledet meg til vår tur. For den kom jo nå hvert øyeblikk. Og så ble det bare vanskeligere og vanskeligere. Toppet seg kanskje da jeg lå på intensiven etter en mislykket feiloperasjon av eggleder i fjor, og de trillet inn en nybakt mor og hennes baby rett ved siden av meg. Jeg fikk så mye smertestillende og ketamin at jeg husker jeg bare gråt, sovnet, gråt, sovnet og ikke fikk sagt ifra før neste dag. Det gjorde noe med meg.

Vi mennesker er alltid mye sterkere enn vi tror, men vi har også en grense.

Takk for støttende ord.

Det lille embryoet ditt; har du fått forespeilet ca når du kan få satt det inn? <3
Ja en tøff prosess håper vi lykkes alle sammen snart og la livet stå sånn i «pause» hele tiden er også slitsomt. Nei vi har ikke fått noe videre info om innsett etter Totalfrys. Litt rart man ikke får noe. Men vanlig å melde mens når den kommer for å reservere innsett, sendte meld på Helsenorge når vi fikk brevet om 1 på frys og en mann svarte å skrev det tilbake hmhm . Så får vel ikke vite når før mensen kommer da kanskje.
 
Siste sprøytene kl 2310 da. Må si at jeg er litt stressa for uttaket på mandag asså. Jeg synes det er litt lite med en halv Vival, to paracet og en voltaren.. Spesielt når bare UL har gjort vondt nå. Men ba om en PVK så muligheten for morfin er tilstede så får man se om man klarer å roe seg nok ned :P alltid spennende.. Er så stresset for samme opplegget som i Porsgrunn.. Mange store eggposer men ingen/lite egg ut..
I andre land får man tom lett narkose for egguttak, men vi må klare oss med så og si (for de fleste) ingenting. Det meste går over heldigvis.. har de sagt ja til at du kan få morfin intravenøst om du trenger? ♡

Jeg skal krysse alt for deg på mandag! ♡ Bare ikke under ultralydkontrollen:D (får ikke lagt til emojis av en eller annen grunn så det blir litt old school asl-stil herfra midlertidig :P) )

Edit: Jo noen funket :)
 
Ja en tøff prosess håper vi lykkes alle sammen snart og la livet stå sånn i «pause» hele tiden er også slitsomt. Nei vi har ikke fått noe videre info om innsett etter Totalfrys. Litt rart man ikke får noe. Men vanlig å melde mens når den kommer for å reservere innsett, sendte meld på Helsenorge når vi fikk brevet om 1 på frys og en mann svarte å skrev det tilbake hmhm . Så får vel ikke vite når før mensen kommer da kanskje.

Ja det forstår jeg godt <3 Får håpe du bare trenger å vente en syklus <3 Forsto ikke helt hva du mente med at "en mann svarte å skrev det tilbake hmhm" ? Hva svarte han?
Kanskje du kan ringe på mandag å be om en telefontime med en av legene? Det hjelper mye å i det minste vite hva man har å forholde seg til <3
 
Back
Topp