O'hellige Klagetråd

Nattens klage : Hendene mine er forferdelige, de dovne bort!! Var sånn med nr 2 også, men ekstra ille nå. Greier knapt å holde i ting lenger enn 30 sekunder.Lage mat, pusse tenner på barna, lese bok, trykke mobil - you name it. Fryktelig plagsomt og vondt. Går oppover til albuene om jeg ikke slipper det jeg har i hendene.

I tillegg har jeg fått masse vann i beina. Slippersene passer ikke lenger over rista og anklene er borte. Leggene er som tømmerstokker og å sitte på kne går ikke ann pga at huden blir så stram!!

WOW det var nattens klage fra ei som sitter å "rister" hendene som i utgangspunktet har dovnet bort!!
 
ævve! Noen ganger gjør det så sykt vondt når baby sparker ut av magen min!
 
Sliter med å sove. Ingen god sovestilling, lillemor sparker meg på steder som gjør så vondt at jeg blir kvalm, tenker for mye på jobben og nå begynner jeg jammen meg å bli sulten også! :( *klage klage*
10 arbeidsdager igjen før permisjon... Gleder meg!
 
Nå har jeg verdens beste forlovede og han gleder seg masse til å bli pappa og snakker om hvor babysyk han er, MEN.
Han er befal i militæret og er bare hjemme i helgene! Er så leeei av å være alene og klare meg selv. Føler jeg trenger omsorg og hjelp mer en før!! Klarer ikke å sove om nettene og går rundt alene hjemme hele dagene, føler meg utrolig ensom! Soverommet vårt ligger i 3.etg og toalettet i første, så må opp to bratte trapper og holder på å dø om nettene.

Har ikke jobb ettersom jeg flytta etter han fra vestlandet til nord-norge, ingen av min familie bor her, så føler meg veldig lost egentlig. Har ikke jobba siden mars ettersom jeg ikke har fått ny jobb her oppe pga gradivitet. Så har allerede blir så dritt lei av gå hjemme og gjør ingenting. Spesielt når jeg ikke har en mann som kommer hjem slutten av dagen. Tida går så sakte. Og i dag måtte jeg på ultralyd alene, siden ingen kunne være med. Vil ha han hjem!!

Etter de to ukene kjæresten har fri ved fødsel, så drar han tilbake på jobb og får forsatt kun se han i helgene, så da blir jeg alene, uten min familie, uten mann, i en litt ny by (har fått venner, men de har jo sine liv), alene med babyen etter kun 2 uker..Livredd.
 
Last edited:
Nå har jeg verdens beste forlovede og han gleder seg masse til å bli pappa og snakker om hvor babysyk han er, MEN.
Han er befal i militæret og er bare hjemme i helgene! Er så leeei av å være alene og klare meg selv. Føler jeg trenger omsorg og hjelp mer en før!! Klarer ikke å sove om nettene og går rundt alene hjemme hele dagene, føler meg utrolig ensom! Soverommet vårt ligger i 3.etg og toalettet i første, så må opp to bratte trapper og holder på å dø om nettene.

Har ikke jobb ettersom jeg flytta etter han fra vestlandet til nord-norge, ingen av min familie bor her, så føler meg veldig lost egentlig. Har ikke jobba siden mars ettersom jeg ikke har fått ny jobb her oppe pga gradivitet. Så har allerede blir så dritt lei av gå hjemme og gjør ingenting. Spesielt når jeg ikke har en mann som kommer hjem slutten av dagen. Tida går så sakte. Og i dag måtte jeg på ultralyd alene, siden ingen kunne være med. Vil ha han hjem!!

Etter de to ukene kjæresten har fri ved fødsel, så drar han tilbake på jobb og får forsatt kun se han i helgene, så da blir jeg alene, uten min familie, uten mann, i en litt ny by (har fått venner, men de har jo sine liv), alene med babyen etter kun 2 uker..Livredd.
Skjønner godt du er lei av å være alene og vil bare sende deg en klem! :) Det kan være tøft til tider, men dette greier du fint!!!

Kjenner litt på at jeg blir alene om alt jeg også siden samboeren min jobber på båt og er borte 220 dager i året (5-6 uker av gangen og så 3-5 uker hjemme). Og da 4-åringen min var liten hadde jeg det litt som deg. Hadde akkurat flyttet til hjembygda til eksen min og hadde ingen egen omgangskrets og eksen reiste på jobb søndagskveld og kom hjem natt til fredag/fredag. Men jeg var heldig og havna i ei fantastisk gruppe med småbarnsmødre som hadde faste treff hver uke og fikk begynne å bygge mitt eget nettverk ut fra det. Kanskje er det barselsgrupper eller noe der dere bor også sånn at du får litt folk rundt deg..... Var gull verdt for min del!!! Selvfølgelig vil du likevel savne kjæresten like mye, men det hjelper å slippe å være helt alene om dagene...

Klem fra ei som også drømmer om å engang få et a4-liv med en familie som treffes ved middagsbordet hver ettermiddag (selv om det nok er like sannsynlig at jeg vinner i lotto :p )
 
Nå har jeg verdens beste forlovede og han gleder seg masse til å bli pappa og snakker om hvor babysyk han er, MEN.
Han er befal i militæret og er bare hjemme i helgene! Er så leeei av å være alene og klare meg selv. Føler jeg trenger omsorg og hjelp mer en før!! Klarer ikke å sove om nettene og går rundt alene hjemme hele dagene, føler meg utrolig ensom! Soverommet vårt ligger i 3.etg og toalettet i første, så må opp to bratte trapper og holder på å dø om nettene.

Har ikke jobb ettersom jeg flytta etter han fra vestlandet til nord-norge, ingen av min familie bor her, så føler meg veldig lost egentlig. Har ikke jobba siden mars ettersom jeg ikke har fått ny jobb her oppe pga gradivitet. Så har allerede blir så dritt lei av gå hjemme og gjør ingenting. Spesielt når jeg ikke har en mann som kommer hjem slutten av dagen. Tida går så sakte. Og i dag måtte jeg på ultralyd alene, siden ingen kunne være med. Vil ha han hjem!!

Etter de to ukene kjæresten har fri ved fødsel, så drar han tilbake på jobb og får forsatt kun se han i helgene, så da blir jeg alene, uten min familie, uten mann, i en litt ny by (har fått venner, men de har jo sine liv), alene med babyen etter kun 2 uker..Livredd.
Sender deg en stor klem :)
Har det litt på samme måten jeg også. Har en mann som jobber døgnet rundt. Er mye alene med barna og det er tungt til tider.
Sist jeg var hos jordmor begynte jeg å gråte når hun spurte hvordan jeg hadde det. Jeg var så sliten at begeret rant over...
Når jeg føler meg sliten og lei tar jeg med barna på en liten ferie hjem til foreldrene mine.


Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
 
Begynner å bli lei nå...
Savner kroppen min. Å kunne bevege seg som en vil. Ikke være så tung. Ikke bli så fort anpusten. Slippe å ha en hel eller ei rompe opp i ribbeina!
Lengte etter å få ungen ut slik at jeg kan få ordnet kneet som jeg ødela i uke 9. De vil jo ikke ta MR av gravide og så lenge de ikke gjør det er det fortsatt uvisst akkurat hva som er galt.
Det bare faller ut av posisjon hele tiden. Må knekke det på plass og det er drittvondt!
Kan ikke stå på det med strakt bein, ei heller sitte på huk.
Måtte de neste 6 (sikkert 7) ukene gå fort!
 
Skjønner godt du er lei av å være alene og vil bare sende deg en klem! :) Det kan være tøft til tider, men dette greier du fint!!!

Kjenner litt på at jeg blir alene om alt jeg også siden samboeren min jobber på båt og er borte 220 dager i året (5-6 uker av gangen og så 3-5 uker hjemme). Og da 4-åringen min var liten hadde jeg det litt som deg. Hadde akkurat flyttet til hjembygda til eksen min og hadde ingen egen omgangskrets og eksen reiste på jobb søndagskveld og kom hjem natt til fredag/fredag. Men jeg var heldig og havna i ei fantastisk gruppe med småbarnsmødre som hadde faste treff hver uke og fikk begynne å bygge mitt eget nettverk ut fra det. Kanskje er det barselsgrupper eller noe der dere bor også sånn at du får litt folk rundt deg..... Var gull verdt for min del!!! Selvfølgelig vil du likevel savne kjæresten like mye, men det hjelper å slippe å være helt alene om dagene...

Klem fra ei som også drømmer om å engang få et a4-liv med en familie som treffes ved middagsbordet hver ettermiddag (selv om det nok er like sannsynlig at jeg vinner i lotto :p )

Uff ja, er ufattelig kjedelig! Ja, skulle gjerne hatt et a4-liv etterhvert her også! Men det er nok en stund til her og.

Har heldigvis bli kjent med to vennepar som har babyer selv, så det har hjulpet mye! Men som du sier så er savnet til kjæresten forsatt der og jeg skulle gjerne våknet opp med han hver dag og fått hatt en armkrok å sitte i etter en lang dag :)

Men det blir en bonus i september når nurkene våres kommer, eller hva? :) <3 Dagene og ukene vil forhåpentligvis gå enda fortere med en baby i hus :) *Klem* :)
 
Sender deg en stor klem :)
Har det litt på samme måten jeg også. Har en mann som jobber døgnet rundt. Er mye alene med barna og det er tungt til tider.
Sist jeg var hos jordmor begynte jeg å gråte når hun spurte hvordan jeg hadde det. Jeg var så sliten at begeret rant over...
Når jeg føler meg sliten og lei tar jeg med barna på en liten ferie hjem til foreldrene mine.


Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app

Ja, huff, er langt i fra noe kjekt. Føler med deg, satt med tårer selv fordi jeg var så redd for alt det nye (når jeg fant ut at jeg var gravid, så var det enda nesten 2 mnd før jeg fikk sett han, han fikk vite om nyheten over telefon) og følte meg litt sånn "lost". Merker det å ha følelsen av at jeg bekymrer meg alene (selv om jeg vet han er minst like redd for det lille nurket hans) og at noe uventet og ukontrollert skal skje er veldig tungt å ha.

Høres veldig fint ut med litt ferie hjem! Hadde jeg ikke bodd to flyturer unna, så hadde jeg benyttet meg av det oftere. Heldigvis kommer noen familiemedlemmer opp snart nå som det nærmer seg, så det blir fra :)

Heldigvis er vi snart i mål med graviditeten! Og får se et nytt nydelig menneske for første gang. Det blir fint! :) <3

Stor klem tilbake! ♡♥
 
Uff ja, er ufattelig kjedelig! Ja, skulle gjerne hatt et a4-liv etterhvert her også! Men det er nok en stund til her og.

Har heldigvis bli kjent med to vennepar som har babyer selv, så det har hjulpet mye! Men som du sier så er savnet til kjæresten forsatt der og jeg skulle gjerne våknet opp med han hver dag og fått hatt en armkrok å sitte i etter en lang dag :)

Men det blir en bonus i september når nurkene våres kommer, eller hva? :) <3 Dagene og ukene vil forhåpentligvis gå enda fortere med en baby i hus :) *Klem* :)
Kan love deg at dagene går fortere med barn i hus. Har jo en 4-åring til å holde meg med selskap det meste av tiden jeg da og et par firfotinger..... :) Utrolig hva det gjør når begge "gutta mine" er borte å komme hjem til en overlykkelig logrende vov-vov og en kosesyk kattepus....... ;)

Og så har vi jo fantastiske kjærester fordi om de ikke er der fysisk hele tiden! :) Søsteren min har oppdratt to jenter helt og holdent alene, så jeg priser meg lykkelig for at jeg har en å dele det hele med.... Og sååååå godt som det er å få hjem disse mannfolka når de har vært borte da!!! :D
 
Begynner å bli lei nå...
Savner kroppen min. Å kunne bevege seg som en vil. Ikke være så tung. Ikke bli så fort anpusten. Slippe å ha en hel eller ei rompe opp i ribbeina!
Lengte etter å få ungen ut slik at jeg kan få ordnet kneet som jeg ødela i uke 9. De vil jo ikke ta MR av gravide og så lenge de ikke gjør det er det fortsatt uvisst akkurat hva som er galt.
Det bare faller ut av posisjon hele tiden. Må knekke det på plass og det er drittvondt!
Kan ikke stå på det med strakt bein, ei heller sitte på huk.
Måtte de neste 6 (sikkert 7) ukene gå fort!
Jeg er også lei og vil ha tilbake kroppen min!!!!!!! :p 8 uker kjennes vanvittig leeeenge, samtidig så var det ei her som er et par uker etter meg osm ble innlagt med premature veer og jeg ønsker jo virkelig at han skal få være inni magen min til han er klar til å komme ut også...... Så får bare håpe de ukene som gjenstår går fort...... Gleder meg i allefall noe vanvittig til å forhåpentligvis kunne gå normalt igjen (og ikke ha vondt hele tiden), velge mellom flere stillinger når jeg skal sove enn venstre side med føttene samlet, ha plass til å puste, plass til mat osv osv osv... Nå vet jeg jo at jeg ikke får kroppen helt tilbake med en gang, for disse puppene lever jo sitt eget liv en stund, men føler ejg er klar for neste trinn snart ja!!!!
 
Satt på ny antibiotika. Cysten er begynt å utvikle seg. Er livredd for ny operasjon uten bedøvelse :(
 
Holdt på å besvime på jobb idag.. ikke jobba jeg så fort heller, var ganske varmt, men ikke uoverkommerlig... Tror det er blodprosenten som har begynt å sifra.. men nå har jeg så vondt i ryggen og er så sliten at tårene bare rant over i stad.. er vondt å gå,sitte,stå ligge.. blæh :p *klageklageklage*
 
Rimelig sliten nå..
Har ikke så stort overskudd.
De siste dagene har jeg fått så vondt.
Vondt å gå, sitte lenge går omtrent ikke.. og står jeg for lenge blir jeg svimmel.. :p
Tror hodet har kommet lenger ned i bekkenet nå. Har hatt så mye nedpress og det stikker noe innmari der nede. Mange ganger så vondt at jeg ikke klarer å gå..

Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
 
Rimelig sliten nå..
Har ikke så stort overskudd.
De siste dagene har jeg fått så vondt.
Vondt å gå, sitte lenge går omtrent ikke.. og står jeg for lenge blir jeg svimmel.. :p
Tror hodet har kommet lenger ned i bekkenet nå. Har hatt så mye nedpress og det stikker noe innmari der nede. Mange ganger så vondt at jeg ikke klarer å gå..

Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
Kjenner meg igjen... Orker ingenting..... Vondt å stå, vondt å gå, vondt å sitte, svimmel, masse kynnere og i det hele tatt....... Men men.... bare å holde ut noen uker til vel..... ;) Og prøve å motivere meg selv til å lage meg middag (er hjemme alene og da frister det jammen ikke.......) Er jo sulten, men vet jo det er fullt i magen etter en kvart porsjon, så.....
 
Nå har jeg så mye kramper/strekk i leggene (summestrekk kaller vi det) om natta, hver gang jeg skal snu meg.. at nå gjør det fortsatt vondt når jeg er våken.. halsbrann.. vondt i ryggen,skuldrene,korsryggen.. stivna i hele kroppen klarer nesten ikke bevege meg... har så mye kynnere så jeg legger ikke merke til det lenger.. hadde det visst når jm skulle måle magen i stad.. svimmel og ser svarte prikker svømme foran øynene (jern mangel).. jm mente jeg må spise mer, hadde bare gått opp 0.5kg på 4uker og det var visst lite.. syns jeg småspiser hele tida, men med den tropevarmen som har vært frister det ikke med middag heller.. Å så greit det er å ha et sted å klage :p
 
Alt er ubehagelig! Er for trøtt til å sove, matlei, sliten, men likevel vil jeg gjøre noe. Magen bare presser og presser, og har bare lyst å legge meg ned å føde og få det overstått. Samtidig som jeg tenker "Væææ, om noen uker har jeg en baby, er jeg klar??". Skulle gjort mye for å hatt min kjære hjemme nå, men samtidig er jeg veldig glad for at han slipper å se meg sånn!

Hvordan kan han vite hva jeg vil og trenger når jeg ikke vet det selv. Hahaha! Får sånne øyeblikk hvor jeg bare vil grine av meg selv for vet ikke om jeg er sulten eller hva jeg egentlig vil. Vil ha hjelp til ting, men samtidig vil jeg ikke fordi folk må jo forstå at jeg ikke er hjelpesløs og lat. Sta,sta,sta, Er fortvila over hvor vanskelig jeg er siden jeg ikke forstår meg selv.

Har starta å klage over at jeg klager også nå. Uff. Heldigvis klarer jeg å holde det inne ovenfor de fleste og ti stille :p

Ny leilighet og ny forlova også, yay! <3 Men akkurat nå litt for stressa til å glede meg over det! Skal innrømme at skuldrene senkes når fødsel og graviditet er over altså hehe.

Men når jeg kjenner bevegelsene og går forbi bordet med alle babyklærna, så får jeg litt våte øyne og tenker " herremin, så heldige vi (alle oss her inne) er. Det er helt fantastisk!". Og da husker på at hvor takknemlig jeg er og hvor glad. Hvor fantastisk hva kroppen klarer og hva vi har skapt.

Det er bare midlertidig og vi er snart i mål. Så får jeg prøve å bruke min energi på alt det gode som er i vente, istedefor å la kroppens vondter ta over tankegangen min :) shitt, ble langt dette..
 
Last edited:
Back
Topp