Noen andre gamlinger her?

Deilig å se flere "oldiser", som både har mange barn og yngre menn Har utsatt prøvingen på nr.5, har passert 35 og mannen er 6 år yngre Tenker at jeg fremdeles kan prøve om ett år - når jeg ser andre eldre;)

Men dere som er eldre, tenker dere noe på alderen??? Jeg tenker OFTE på HVOR seriøst gammel jeg kommer til å være når mine barn er "så" og "så" gamle. Mens mange jeg kjenner har barn på samme alder som mine barn, men er 8 år yngre enn meg.... de vil / er jo unge når deres barn er blitt store!!!
Irriterer meg at jeg ikke tenkte på det før:) men samtidig fant jeg ikke mannen før jeg var 30, og var egentlig ikke klar før barn før etter 30... føler meg fremdeles som jeg er 22 da....
 
Jeg tenker på det, men synes ikke det er et stort problem. De andre barna vil jo være store og kan sitte litt barnevakt når det har gått noen år, og jeg trives veldig godt med barn i huset :)
 
Jeg fylte 30 i år og prøver med nr 2:) har ei jente på 6,5 år fra tidligere forhold. Så det blir spennende å se hvor lang tid det tar denne gangen:D
 
paddington skrev:
Deilig å se flere "oldiser", som både har mange barn og yngre menn Har utsatt prøvingen på nr.5, har passert 35 og mannen er 6 år yngre Tenker at jeg fremdeles kan prøve om ett år - når jeg ser andre eldre;)

Men dere som er eldre, tenker dere noe på alderen??? Jeg tenker OFTE på HVOR seriøst gammel jeg kommer til å være når mine barn er "så" og "så" gamle. Mens mange jeg kjenner har barn på samme alder som mine barn, men er 8 år yngre enn meg.... de vil / er jo unge når deres barn er blitt store!!!
Irriterer meg at jeg ikke tenkte på det før:) men samtidig fant jeg ikke mannen før jeg var 30, og var egentlig ikke klar før barn før etter 30... føler meg fremdeles som jeg er 22 da....
Klikk for å utvide …

Jeg tenker mye på det. Jeg traff ikke mannen min før jeg var like rundt hjørnet til å fylle 33. Så ville vi jo bli ordentlig kjent og sikker på at det skulle være oss to resten av livet før vi begynte prøvingen. Da jeg bikket 35 for et halvt år siden, satte vi igang, og er nå i pp5.

Jeg bekymrer meg både for om vi i det hele tatt kommer til å klare å få barn, og om vi kommer til å klare å få de to vi ønsker oss. Så tenker jeg en del på at jeg kommer til å være gammel før vi eventuelt får barnebarn.

Det hjelper ikke at så mange rundt meg snakker negativt og nedsettende om kvinner som får barn langt oppi tredveåra. Senest i går himlet min mor med øynene over naboen som fikk barn igjen i en alder av 41. Hun fikk sitt første som 35-åring, altså var hun yngre enn jeg kommer til å være om vi nå får noen.

Det føles som om mange av dem som får barn i tyveåra tror det alltid er et bevisst, frivillig valg når folk ikke får barn før de har bikket 35. I mitt tilfelle er det ikke det, jeg har alltid villet være ferdig med barn til jeg var 30. Men så trenger man jo en mann også, da... Bestevenninnen min begynte prøvingen da hun var 30, og er fremdeles barnløs som 36-åring, uten at så mange vet at de har prøvd og prøvd uten å få det til. Så jeg kjenner det koker når folk kommer med sånne "jeg er såååå glad jeg er ferdig å få barn, jeg fatter ikke de som er langt oppi tredveåra før de begynner blabla"-kommentarer.
 
Neidajoda skrev:
Jeg tenker mye på det. Jeg traff ikke mannen min før jeg var like rundt hjørnet til å fylle 33. Så ville vi jo bli ordentlig kjent og sikker på at det skulle være oss to resten av livet før vi begynte prøvingen. Da jeg bikket 35 for et halvt år siden, satte vi igang, og er nå i pp5.

Jeg bekymrer meg både for om vi i det hele tatt kommer til å klare å få barn, og om vi kommer til å klare å få de to vi ønsker oss. Så tenker jeg en del på at jeg kommer til å være gammel før vi eventuelt får barnebarn.

Det hjelper ikke at så mange rundt meg snakker negativt og nedsettende om kvinner som får barn langt oppi tredveåra. Senest i går himlet min mor med øynene over naboen som fikk barn igjen i en alder av 41. Hun fikk sitt første som 35-åring, altså var hun yngre enn jeg kommer til å være om vi nå får noen.

Det føles som om mange av dem som får barn i tyveåra tror det alltid er et bevisst, frivillig valg når folk ikke får barn før de har bikket 35. I mitt tilfelle er det ikke det, jeg har alltid villet være ferdig med barn til jeg var 30. Men så trenger man jo en mann også, da... Bestevenninnen min begynte prøvingen da hun var 30, og er fremdeles barnløs som 36-åring, uten at så mange vet at de har prøvd og prøvd uten å få det til. Så jeg kjenner det koker når folk kommer med sånne "jeg er såååå glad jeg er ferdig å få barn, jeg fatter ikke de som er langt oppi tredveåra før de begynner blabla"-kommentarer.
Klikk for å utvide …

Forstår deg så godt. Heldigvis for meg møtte eg mannen min når eg var 23, og fekk vår første når eg bikka 30. Nei folk kunne virkelig ha spart seg for slike kommentarer på andre sine vegne. Håper det klaffer for dekk snart så du slipp å vente lenger :)
 
Neidajoda skrev:
Jeg tenker mye på det. Jeg traff ikke mannen min før jeg var like rundt hjørnet til å fylle 33. Så ville vi jo bli ordentlig kjent og sikker på at det skulle være oss to resten av livet før vi begynte prøvingen. Da jeg bikket 35 for et halvt år siden, satte vi igang, og er nå i pp5.

Jeg bekymrer meg både for om vi i det hele tatt kommer til å klare å få barn, og om vi kommer til å klare å få de to vi ønsker oss. Så tenker jeg en del på at jeg kommer til å være gammel før vi eventuelt får barnebarn.

Det hjelper ikke at så mange rundt meg snakker negativt og nedsettende om kvinner som får barn langt oppi tredveåra. Senest i går himlet min mor med øynene over naboen som fikk barn igjen i en alder av 41. Hun fikk sitt første som 35-åring, altså var hun yngre enn jeg kommer til å være om vi nå får noen.

Det føles som om mange av dem som får barn i tyveåra tror det alltid er et bevisst, frivillig valg når folk ikke får barn før de har bikket 35. I mitt tilfelle er det ikke det, jeg har alltid villet være ferdig med barn til jeg var 30. Men så trenger man jo en mann også, da... Bestevenninnen min begynte prøvingen da hun var 30, og er fremdeles barnløs som 36-åring, uten at så mange vet at de har prøvd og prøvd uten å få det til. Så jeg kjenner det koker når folk kommer med sånne "jeg er såååå glad jeg er ferdig å få barn, jeg fatter ikke de som er langt oppi tredveåra før de begynner blabla"-kommentarer.
Klikk for å utvide …

Helt enig! Det er ikke slik at det alltid er et frivillig valg. Jeg vil faktisk tro at de fleste som er oppe i 30-årene når de først får barn, gjør dette fordi det først er da de fant den rette å ha barn med + har de rette forholdene for å kunne ta seg av et barn. Det skal litt mer til enn en fyllakule og "glemt p-pille" for å lage barn, for de fleste av oss. Jeg hadde ei venninne som ble gravid som 18-åring (med vilje), og som i en årrekke ikke kunne slutte å "tute på sitt eget horn", for å stjele et uttrykk. Hun snakket høyt og lavt om hvor deilig det var å få barn når man var ung, hun som ikke fikk fullført videregående en gang. Og sist jeg sjekket jobbet hun på Burger King. Ikke noe galt mot de som jobber der, men det sier jo litt om hennes situasjon og mulighet for å finne jobb. Tror at hennes paradering av hvor flott det var å få barn i ung alder, egentlig var et stikk i siden til meg, som gikk på skole, tok en utdannelse osv.
 
Neidajoda skrev:
Jeg tenker mye på det. Jeg traff ikke mannen min før jeg var like rundt hjørnet til å fylle 33. Så ville vi jo bli ordentlig kjent og sikker på at det skulle være oss to resten av livet før vi begynte prøvingen. Da jeg bikket 35 for et halvt år siden, satte vi igang, og er nå i pp5.

Jeg bekymrer meg både for om vi i det hele tatt kommer til å klare å få barn, og om vi kommer til å klare å få de to vi ønsker oss. Så tenker jeg en del på at jeg kommer til å være gammel før vi eventuelt får barnebarn.

Det hjelper ikke at så mange rundt meg snakker negativt og nedsettende om kvinner som får barn langt oppi tredveåra. Senest i går himlet min mor med øynene over naboen som fikk barn igjen i en alder av 41. Hun fikk sitt første som 35-åring, altså var hun yngre enn jeg kommer til å være om vi nå får noen.

Det føles som om mange av dem som får barn i tyveåra tror det alltid er et bevisst, frivillig valg når folk ikke får barn før de har bikket 35. I mitt tilfelle er det ikke det, jeg har alltid villet være ferdig med barn til jeg var 30. Men så trenger man jo en mann også, da... Bestevenninnen min begynte prøvingen da hun var 30, og er fremdeles barnløs som 36-åring, uten at så mange vet at de har prøvd og prøvd uten å få det til. Så jeg kjenner det koker når folk kommer med sånne "jeg er såååå glad jeg er ferdig å få barn, jeg fatter ikke de som er langt oppi tredveåra før de begynner blabla"-kommentarer.
Klikk for å utvide …

Vet akkurat hvordan det er å komme i gang sent. Har alltid sagt at jeg skulle være ferdig med barn når jeg fylte 35. Første kom det året jeg ble 35. I år fyller jeg 37, og nr 2 er ventet i desember.
Jeg har pcos, så derfor har jeg slitt med å bli gravid. Men samtidig har jeg vært veldig åpen om mitt barneønske og mine vansker, så det ha liksom ikke vært noe mas.
Her har folk bestandig sagt at de håper jeg en dag fikk oppleve å bli mamma.
 
Jeg er spent på reaksjonene dersom vi får det til nå, særlig fra familie. Der vi bor er det så vanlig med godt voksne foreldre at folk løfter ikke et øyenbryn. Andre vil sikkert si "at dere orker å starte igjen", men jeg synes det er koselig og ikke noe ork (ok, da, det kan være ork innimellom, men dere skjønner...). Vel verdt det! Og hvis vi ikke får det til, så får jeg heller prøve å se det fra det standpunktet da :)
 
Er 36 og prøver på første :)
 
Er 32 og mannen er 36. Prøver på første. Har alltid tenkt at jeg skulle være ferdig med barn innen jeg var 30. Men så ble det ikke slik. Skulle bare bli ferdig med utdanning og få en fast jobb. Så plutselig var jeg 26. Også tok ting sin tid og til slutt endte jeg forholdet jeg var i. Like bra tenker jeg nå når jeg har møtt den rette. Men så var plutselig tiden gått og jeg var blitt 32... Har forsøkt i 2,5 år. Var gravid i 2015, men endte i abort i uke 21. Etter det har vi ikke klart å bli gravid igjen. Tenker på hvor gammel vi kommer til å bli. Har selv en far som var 39 da jeg ble født og har tenkt at det ønsker ikke jeg. Men nå blir jo mannen kanskje opp i den alderen før det klaffer[emoji15] Selv om 39 nok var "eldre" på 80 tallet...
 
paddington skrev:
Deilig å se flere "oldiser", som både har mange barn og yngre menn Har utsatt prøvingen på nr.5, har passert 35 og mannen er 6 år yngre Tenker at jeg fremdeles kan prøve om ett år - når jeg ser andre eldre;)

Men dere som er eldre, tenker dere noe på alderen??? Jeg tenker OFTE på HVOR seriøst gammel jeg kommer til å være når mine barn er "så" og "så" gamle. Mens mange jeg kjenner har barn på samme alder som mine barn, men er 8 år yngre enn meg.... de vil / er jo unge når deres barn er blitt store!!!
Irriterer meg at jeg ikke tenkte på det før:) men samtidig fant jeg ikke mannen før jeg var 30, og var egentlig ikke klar før barn før etter 30... føler meg fremdeles som jeg er 22 da....
Klikk for å utvide …
Jeg tenker aldri på hvor gammel jeg er, for jeg føler meg mye yngre. Likevel tenker jeg at kommer til å være så og så gammel når en evt unge er 14 år.
 
Back
Topp