Jeg tror nok at 39 var mer på 80-tallet enn det er nå. Man er jo fortsatt 39, men fysisk så kan man være i mye bedre form. Tidene har endret seg, forventet levealder har økt, og ikke minst har flere fått yrker som ikke tærer på kroppen slik mange av de "gamle" yrkene gjorde. Folk ble veldig fort gamle før, og da skal vi ikke lengre tilbake enn besteforeldrene våre. Jeg husker bestemor som gammel helt fra jeg var liten, selv om hun jo visselig levde i 17 år etter at jeg var født. På bildene fra fødestua ser hun prikk lik ut som når hun gikk bort. Hun hadde levd et hardt liv med mange påkjenninger. Vår generasjon har ikke de samme fysiske påkjenningene. Nå er det HMS og verneombud, avtaler om overtidstillegg osv.
Noe annet jeg tenker på når det kommer til alder, er dette: Jeg hadde før en kjæreste hvis foreldre var oppe i 40-årene når de fikk han. Han var en skikkelig attpåklatt i en "min din våre" familie. Hans foreldre skilte seg veldig fra alle andre sine, og faren hadde alt gått av med pensjon. Jeg tenkte en del på dette da, at SÅ gammel ønsket ikke jeg å være før jeg fikk barn. Og jeg tenkte på at om han og jeg fikk barn, så ville de jo ikke få besteforeldre særlig lenge, ettersom de var så godt oppe i årene allerede.
Og hva skjedde? Jo, min egen stefar døde av hjerneblødning i en alder av 56. Min eks-kjærestes foreldre lever fortsatt i beste velgående. Og hva har jeg lært? At det er helt bortkastet å tro at man kan vite hvor lenge man skal leve. Du kan ikke forsikre dine barn å få ha besteforeldre i så og så mange år, uansett om du får barn tidlig. Du kan heller ikke forsikre deg om at skal fortsette å ha god helse, om du får barn som 25 eller som 35. Livet har ingen garantier. Så det er bortkastet å bekymre seg for alderen sin, på så måte.
Nåja, det er nå bare mine tanker rundt saken.
Har et barn på 19 og et på 13 fra før
