Nervøsitet før TUL-tråden

2,5 uke igjen til tul! Da er jeg 13+3. Håper alt er bra der inne. Forrige svangerskap hadde jeg "ikke peiling" på hvor mye som kan gå galt. Er mye mer stressa denne gangen, samtidig som jeg ikke har like mye tid å overtenke alt nå, med en liten en hjemme. Har timen en mandag, og det er første gang jeg håper helgen skal gå fort :hilarious:
 
12 dager til 12-ukers kontroll hos fastlegen. Hun har ultralydapparat så håper jeg får en titt (fikk se bankende hjerte ved 7+4). Hun sjekker ikke mer enn at hjerte banker og måler lengden, men det holder i massevis for meg.
Veldig spent!!
 
Etter alt som har skjedd her inne på den korte tiden, hvor mange vi har mistet og hvor mye jeg har lært som faktisk kan gå galt... før jeg kom hit visste jeg ikke om MA og slikt. SA selvfølgelig men MA er virkelig skremmende greier - så er jeg rett og slett generelt nervøs. Forrige svangerskap var det liksom okey uke 12 puh all is good.

Nå tror jeg snart jeg trenger UL 24/7 ... lol o_O
 
LittleHunt skrev:
Etter alt som har skjedd her inne på den korte tiden, hvor mange vi har mistet og hvor mye jeg har lært som faktisk kan gå galt... før jeg kom hit visste jeg ikke om MA og slikt. SA selvfølgelig men MA er virkelig skremmende greier - så er jeg rett og slett generelt nervøs. Forrige svangerskap var det liksom okey uke 12 puh all is good.

Nå tror jeg snart jeg trenger UL 24/7 ... lol o_O
Klikk for å utvide …

Dette høres kanskje litt kaldt ut, men det er dessverre ikke noe man får gjort, så det hjelper ikke å vite på en måte. Selvfølgelig er det en tilleggsbelastning det altfor mange her opplever, men vi andre oppnår ikke noe av å bli redde. Lettere sagt enn gjort altså!
 
Katta skrev:
Dette høres kanskje litt kaldt ut, men det er dessverre ikke noe man får gjort, så det hjelper ikke å vite på en måte. Selvfølgelig er det en tilleggsbelastning det altfor mange her opplever, men vi andre oppnår ikke noe av å bli redde. Lettere sagt enn gjort altså!
Klikk for å utvide …

Sniker fra oktober.
Selvfølgelig hjelper det å vite. Ikke fordi man får gjort noe med det, men fordi det gjør ekstra vondt å vite at man har gått rundt med et dødt foster i mange uker. Hvis hjertet slutter å slå i uke 8, så vil man vel helst få vite det så fort som mulig og ikke i uke 14 liksom? Hvis man vet, så slipper man å gå i ukesvis med masse håp og planer for fremtiden, som egentlig ikke finnes. Jeg ser poenget ditt, men jeg for min del hadde absolutt valgt å få vite det :p
 
Katta skrev:
Dette høres kanskje litt kaldt ut, men det er dessverre ikke noe man får gjort, så det hjelper ikke å vite på en måte. Selvfølgelig er det en tilleggsbelastning det altfor mange her opplever, men vi andre oppnår ikke noe av å bli redde. Lettere sagt enn gjort altså!
Klikk for å utvide …

Man oppnår aldri noe av å bli redd. Det er ikke kaldt det er faktum.

Jeg tror dog at når man ser noen miste så blir man mer bevisst. Så på mange måter er det kanskje ikke helt sunt å henge for mye i disse forumene i begynnelsen av et svangerskap. Tallene som normalt er lave blir fort veldig høye siden det ikke snakkes så høyt om det utenom forumene.

Kanskje det hjelper å ikke være her før etter uke så og så rett og slett. Vet ikke. Men tanken har slått meg flere ganger.

Samtidig er det også veldig fint å kunne snakke om ting når man ikke deler med så mange at man er gravid irl før etter uke 12. Det er som om vi blir trent opp til å være redde denne perioden - satt på spissen selvfølgelig.
 
Lilutta skrev:
Sniker fra oktober.
Selvfølgelig hjelper det å vite. Ikke fordi man får gjort noe med det, men fordi det gjør ekstra vondt å vite at man har gått rundt med et dødt foster i mange uker. Hvis hjertet slutter å slå i uke 8, så vil man vel helst få vite det så fort som mulig og ikke i uke 14 liksom? Hvis man vet, så slipper man å gå i ukesvis med masse håp og planer for fremtiden, som egentlig ikke finnes. Jeg ser poenget ditt, men jeg for min del hadde absolutt valgt å få vite det :p
Klikk for å utvide …

Helt enig. Derfor er det for meg så viktig å få vite. Jo lenger jeg går mellom UL, jo mer ubehag føler jeg. Jeg vet at en MA kommer fra ingen ting. Jeg vet at følelsen av å få vite at fosteret døde 2 uker før er helt grusom, og er verre enn "det skjedde i går" (på en måte). Det er meg 100% klart at jeg ikke kan gjøre noe, det er et bittelite foster inni oss. Ingen kan redde det nå. Men å slippe belastningen av uvisshet, redsel og angst - det er det som betyr noe (for meg). Å enten bli beroiget, eller få satt i gang "den andre prosessen". Personlig er det en sterkere psykisk belastning å vite at jeg har hatt noe dødt inni meg over lengre tid, enn noe annet.

Nå begynner det å nærme seg "den datoen" for meg. 10+0 skal jeg ha UL, på Torsdag. Nervene har allerede begynt å komme. Har hatt litt rar magevondt de siste 2 dagene, hodet har selvsagt laget det til et problem. Kvalmen og slappheten - hva om kanskje det er symptomer på at noe har gått galt. Å være så brent fra tidligere erfaringer gjør en "konspirasjonsteoretisk kreativ". Det er ikke måte på alt som kan henge sammen og være tegn på x og y. Om alt skulle være bra på Torsdag så kommer jeg til å etterspørre en ny UL etter 1 uke. Sist ble fosteret målt til 10+4. Den uka mellom 10+0 og 11+0 kommer jeg ikke til å være meg selv, det kan jeg si med sikkerhet. Skal prøve å finne på et prosjekt å distrahere meg med, men det er vanskelig å konsentrere seg når man er så sliten, slapp, kvalm og full av angst :(
 
Nordlys2018 skrev:
Helt enig. Derfor er det for meg så viktig å få vite. Jo lenger jeg går mellom UL, jo mer ubehag føler jeg. Jeg vet at en MA kommer fra ingen ting. Jeg vet at følelsen av å få vite at fosteret døde 2 uker før er helt grusom, og er verre enn "det skjedde i går" (på en måte). Det er meg 100% klart at jeg ikke kan gjøre noe, det er et bittelite foster inni oss. Ingen kan redde det nå. Men å slippe belastningen av uvisshet, redsel og angst - det er det som betyr noe (for meg). Å enten bli beroiget, eller få satt i gang "den andre prosessen". Personlig er det en sterkere psykisk belastning å vite at jeg har hatt noe dødt inni meg over lengre tid, enn noe annet.

Nå begynner det å nærme seg "den datoen" for meg. 10+0 skal jeg ha UL, på Torsdag. Nervene har allerede begynt å komme. Har hatt litt rar magevondt de siste 2 dagene, hodet har selvsagt laget det til et problem. Kvalmen og slappheten - hva om kanskje det er symptomer på at noe har gått galt. Å være så brent fra tidligere erfaringer gjør en "konspirasjonsteoretisk kreativ". Det er ikke måte på alt som kan henge sammen og være tegn på x og y. Om alt skulle være bra på Torsdag så kommer jeg til å etterspørre en ny UL etter 1 uke. Sist ble fosteret målt til 10+4. Den uka mellom 10+0 og 11+0 kommer jeg ikke til å være meg selv, det kan jeg si med sikkerhet. Skal prøve å finne på et prosjekt å distrahere meg med, men det er vanskelig å konsentrere seg når man er så sliten, slapp, kvalm og full av angst :(
Klikk for å utvide …

Angst er ikke noe å tulle med. Mange bruker ordet i hytt og gevær for småting som stress osv men angst er virkelig slitsomme greier. Dy skal ikke se bort ifra at noen av symptomene dine kommer fra angst også. Det er fryktelig slitsomt for systemet.

Jeg håper du kan finne ro med ultralyd. Det er godt at du har mulighet til å få oppfølging. Kan ikke engang begynne å se for meg hvordan det føles å ha en MA. Jeg hadde en SA for mange mange år siden og det er noe som har fulgt meg siden..jeg satt dog med intrykket at når det går galt så går det galt med en gang. En uvitenhet jeg nå på en måte skulle ønske jeg fortsatt satt med.

Det eneste jeg med sikkerhet kan si er at jeg forstår behovet for å vite. Det kommer fra et godt sted. ❤
 
Lydbok er forresten en fin ting. Funker bedre enn tv fordi du må konsentrere deg litt mer for å følge med.
 
Lilutta skrev:
Sniker fra oktober.
Selvfølgelig hjelper det å vite. Ikke fordi man får gjort noe med det, men fordi det gjør ekstra vondt å vite at man har gått rundt med et dødt foster i mange uker. Hvis hjertet slutter å slå i uke 8, så vil man vel helst få vite det så fort som mulig og ikke i uke 14 liksom? Hvis man vet, så slipper man å gå i ukesvis med masse håp og planer for fremtiden, som egentlig ikke finnes. Jeg ser poenget ditt, men jeg for min del hadde absolutt valgt å få vite det :p
Klikk for å utvide …
Ja,jeg er enig, men jeg må iallfall berolige meg selv med tanken på at det går som det går. Selvfølgelig er det en enorm sorg å miste, og helt sikkert enda verre med de ukene man ikke visste- men dessverre får man ikke gjort noe fra eller til.
 
Jeg skal på TUL på torsdag! Da er jeg 10+2. Jeg gleder meg sånn til å se lille bøllefrø:Heartred:D
 
Jeg sendte en melding til fastlegen i dag å fikk tine til tidlig ul onsdag morgen! Med tanke på at jeg har null idé på hvor langt jeg er på vei blir det mega spennende. Jeg er så kvalm om dagen å har så mye vonde strekk i lysken, så det er jo helt tydelig noe som vokser onsdag virker lenge til net nå!
 
Kom netopp hjem fra tidlig ul !
Vanskelig å si nøyaktig hvor langt jeg er på vei, men vi går ut i fra 7+3 i dag, med termin 30 september!
Men, jeg har for litt over en uke siden, altså før jeg fant ut jeg var gravid tatt en medisinsk behandling i tablett form som de ikke vet om er skadelig for foster eller ei, så nå går vi en lang periode frem mot uke 12 hvor vi må vente på svar på om vi bør avbryte svangerskapet eller om det er trygt å fortsette.. fader altså ! Det er snakk om dager mellom tablettene og da jeg fant det ut, helt tilfeldig..
Jeg så hjertet slå, jeg er dårlig døgnet rundt å kjenner jo at det er en krabat der.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp