Når store barn blir redd, og ikke vil sove alene

Jeg fikk i ligge i mamma sin seng til jeg flyttet ut når jeg var redd. Føler det er viktig at vi foreldre møter barnas frykt å gir det de trenger.
Min mor sovnet ikke selv når jeg lå der så når jeg hadde roet meg ned så fulgte hun meg tilbake i senga. 9 -10 år de er fortsatt små barn og trenger oss foreldre :)
Fulgte deg tilbake etter du hadde blitt voksen?
 
Men kvifor sender hans dotter sms? Er det ikkje vanlig at dei kommer inn til foreldre? Enn om hun er bonusdatter for ts?
 
Jeg hadde lagt meg med hu. Har ei på 5.5 år som er plaget med mareritt til tider og regner ikke med at det kommer til å gå over noen gang. Enkelte ganger må man prioritere hvem barn som trenger det mest. Eldste har måtte sove en del alene fordi nr 2 plutselig ville sove sammen med meg. Men da bytter jeg på ettersom grunnen og hvem som sov sist med meg. Nå venter jeg nr 3 og håper han er som nr 2 med tanke på det der. Hvis ikke blir det veldig trangt om natta. Hehe. Jeg var forberedt på at det kunne bli sånn og jeg er fortsatt skuffa over mamma som ikke kunne sove sammen med noen av sine 3 barn fordi hu sov best alene. Å få barn er mange år uten sammenhengende søvn, selv om mange netter er med sammenhengene søvn.
 
Jeg har ei på snart 8 som ofte sover hos meg når mannen er på nattevakter, og hun har en del mareritt så hun har behov for det. Jeg synes ikke de er store i den alderen, og hadde 12 åringen vært redd hadde hun også fått sove hos meg. For meg er det veldig viktig at barna er trygge, og selv om jeg knapt sover, så hadde jeg sovet like dårlig om jeg visste at baret mitt var utrygt.
 
Men kvifor sender hans dotter sms? Er det ikkje vanlig at dei kommer inn til foreldre? Enn om hun er bonusdatter for ts?

Det barnet som sendte sms er et annet barn enn barnet i HI. Trådstarter snakker om "mitt eldste barn".
 
Fulgte deg tilbake etter du hadde blitt voksen?

Fulgte meg tilbake i min egen seng ja, når jeg hadde roet meg ned. Min mor bor ikke med meg nå, er jeg redd så tar min mann vare på meg. Vi alle kan bli redde iblant. Da hjelper det ikke å avise frykten for at du synes det er tull.
Jeg flyttet ut når jeg var 19 år, og frem til da så var hun der for meg når jeg var redd.
Er det rart å vise omsorg for sine barn når de er tenåringer?
 
Fulgte meg tilbake i min egen seng ja, når jeg hadde roet meg ned. Min mor bor ikke med meg nå, er jeg redd så tar min mann vare på meg. Vi alle kan bli redde iblant. Da hjelper det ikke å avise frykten for at du synes det er tull.
Jeg flyttet ut når jeg var 19 år, og frem til da så var hun der for meg når jeg var redd.
Er det rart å vise omsorg for sine barn når de er tenåringer?
Har ikke skrevet noe om at jeg synes det er tull, så slapp helt av.
 
Vanskelig og frustrerende.. bonusdatter på over 10 år våkner stadig på natt.. sender SMS til papsen og han må stadig gå inn.. jeg blir smågal av å bli vekt, og mener at hun må finne en strategi for å klare å sovne igjen..

Hun våknet stadig tidligere, men nå er det vist pga en skrekkfilm de desverre så i en bursdagsfeiring.

Noen ganger sovner hun igjen av seg selv, andre ganger må far sitte der.

Jeg blir frustrert fordi mine barn sover og j forventer at store barn sover hele natta.
Ett lite barn våkner naturlig nok opp..

Men jeg føler meg hard som blir så sur og frustrert, men j trenger sårt å sove sammenhengende..

Men forstår samtidig at d er vondt å våkne av vonde ekle drømmer...
Akkurat dette gav meg litt dårlig følelse. Spesielt siden du faktisk blitt irritert og frustrert over barnet , og samtidig nevner pga DINE barn sover hele natten, og pga DU trenger å sove sammenhengende.
Tror du ikke alle egentlig trenger dette? Men når man har barn eller er sammen med en som har barn, så blir det ofte perioder man faktisk ikke kan sove sammenhengende hele natten. Det er livet med barn liksom.
Slutt å bli irritert på en 10 åring som er redd, hun er ett barn og trenger tryggheten pappen gir hun.
 
Jeg sov med døra på gløtt til jeg var 12-13 år. Hadde mye mareritt og hvis det ble for ille gikk jeg ned til Mamma og Pappa. Mamma sov dårlig med oss i sengen, så der ble løsningen madrass på gulvet og en hånd å holde i :)
Etter jeg så skrik-filmen som 15 åring, måtte jeg sove med døra på gløtt i en periode igjen :bag: og sov nesten ikke på to uker..
Så jeg hadde nok sittet der til hun sovnet tror jeg. Vet så alt for godt hvordan det er å være redd på kvelden..
 
Akkurat dette gav meg litt dårlig følelse. Spesielt siden du faktisk blitt irritert og frustrert over barnet , og samtidig nevner pga DINE barn sover hele natten, og pga DU trenger å sove sammenhengende.
Tror du ikke alle egentlig trenger dette? Men når man har barn eller er sammen med en som har barn, så blir det ofte perioder man faktisk ikke kan sove sammenhengende hele natten. Det er livet med barn liksom.
Slutt å bli irritert på en 10 åring som er redd, hun er ett barn og trenger tryggheten pappen gir hun.

Forstå meg rett. Hadde d bare være fordi hun var redd er d en sak. DA er d på sin plass å få trygghet ved en forelder. Men hun trenger følge til do f.eks. Men er d en uvane og man kan lære seg å gå alene, tenke gode tanker og sovne igjen på egenhånd er d en annen sak. Det kan fort bli uvane og d er det jeg opplever at d har blitt.

Jeg er ikke ond eller slem eller egoistisk som det høres ut som jeg er.

Utrygge redde barn trenger å vite at d ikke er alene.
 
Mitt eldste barn på 9 år hadde hørt en historie om en mann som hadde hypnotisert noen barn over et spill på nettet, og på den måten lokket barna ut i søvne. Hun var derfor veldig redd for å sovne. Jeg tok meg god tid til å snakke med henne om det, og prøvde å trygge henne som best jeg kunne, men hun føler seg fortsatt ikke helt trygg, og ba om at jeg skulle sove sammen med henne. Jeg har to mindre barn som ofte kommer oppi senga vår (noe som gjør at jeg ofte sover dårlig), klokka er mye, jeg trenger å sove selv nå, og synes hun er litt stor til at jeg skal sove sammen med henne. derfor sa jeg nei, men jeg fikk så dårlig samvittighet, og vurderer å legge meg sammen med henne der til hun sovner. Hva ville dere gjort..?
Ligget med henne til hun hadde sovnet og lovet å ha døra på gløtt så du skulle høre henne på natta.
 
Min 9 åring har fortsatt mye behov for trøst og trygghet, så hun kan ofte sove hos meg og noenganger sover jeg med henne. Tenker at jeg vil gi henne trygghet fremfor alt, er bare en fase. Hun vil jo ikke sove med moren sin når hun blir tenåring uansett:) de er små så liten tid i livet og voksen så lenge. Nyter det, plutselig er det over:)
 
Fulgte meg tilbake i min egen seng ja, når jeg hadde roet meg ned. Min mor bor ikke med meg nå, er jeg redd så tar min mann vare på meg. Vi alle kan bli redde iblant. Da hjelper det ikke å avise frykten for at du synes det er tull.
Jeg flyttet ut når jeg var 19 år, og frem til da så var hun der for meg når jeg var redd.
Er det rart å vise omsorg for sine barn når de er tenåringer?
Delte rom med storesøster til jeg var nesten 20, det hjalp veldig. Kunne krype over i hennes seng om jeg hadde mareritt. I tillegg hadde jeg hund som sov med meg!
Nå kryper jeg borti mannen ved mareritt, jammen ikke lett selv om man liksom skal være voksen :)
Så skjønner veldig godt at en tiåring trenger den tryggheten iblant!
 
Vanskelig og frustrerende.. bonusdatter på over 10 år våkner stadig på natt.. sender SMS til papsen og han må stadig gå inn.. jeg blir smågal av å bli vekt, og mener at hun må finne en strategi for å klare å sovne igjen..

Hun våknet stadig tidligere, men nå er det vist pga en skrekkfilm de desverre så i en bursdagsfeiring.

Noen ganger sovner hun igjen av seg selv, andre ganger må far sitte der.


Men jeg føler meg hard som blir så sur og frustrert..

Men forstår samtidig at d er vondt å våkne av vonde ekle drømmer...
Hadde du blitt like frustrert og smågal om det var ditt barn som var redd?
 
Jeg mener at om barnet er redd og ikke tør å sove alene er det beste å være der for barnet dvs jeg hadde hvertfall vært der til barnet sovnet uansett hvor gammelt det hadde vært faktisk eventuelt tatt en madrass å sovet ved siden av sengen. Jeg var selv en med mye mareritt og var derfor mye redd på natten selv. Hatet å sove alene.
 
Anbefaler også å ta en prat med helsesøster om hun evt har «psykologisk førstehjelp» med grønne og røde tanker som dere kan låne hjem å se på. Det hjalp min å sette ord på tankene ved hjelp av disse og innse hva som skjer oppi hodet på en enkel forklart måte. Bruker det enda i blant bare k samtale. Alla «men du det sommer tenker nå er det grønne eller røde tanker? Burde vi ikke heller tenke på de grønne tankene enn å finne mange røde?» altså vi snakker mer rundt dette og tenker høyt altså, bagatelliserer ikke følelsene hans men prøver han å lete fram det bra i stede for det dårlige. Også gjør vi det med humor, lager historier.
Viktig å huske på at ungene enda et små i 8-10års alderen uansett hvor stor de virker utad, så er de ikke nødvendigvis det inni seg. Ser det bare på skolen på mellomtrinnet hvor mye barn i den alderen savner leken, at alt blir brått for seriøst og vi glemmer at de også kan sette pris på et klistremerke i boka. En time med spill eller utelek.

Takk, det skal jeg undersøke nærmere. Hun sliter også en del med konsentrasjon, hvordan håndtere vanskelige følelser, selvfølelse og selvtillit, så det høres ut som det er noe som kan være verdt å prøve ut. Hun går i timer til psykologistudent også.
 
Hadde du blitt like frustrert og smågal om det var ditt barn som var redd?[/QUOTE
Altså - jeg ordla meg uklart!
Redsel er en ting, uvane er en annen ting. Uvane - sier fra/roper så fort en våkner - altså om man bare våkner - og at d ikke er redsel /mareritt inne i bildet. Gå på do for å tisse f.eks. Det kan større barn lære seg og ordne opp i selv! Og d kan fort bli en uvane at de vekker opp flere, når de klarer seg selv. Altså at barna klarer og takler det selv, men bare er vant til å si i fra...

Om barnet uavhengig av alder er Redd/har mareritt mener jeg så klart at man skal trygge og roe! :)
 
Back
Topp