Når store barn blir redd, og ikke vil sove alene

Trebarnsmor<3

Trebarnsmor<3

Forelsket i forumet
Mitt eldste barn på 9 år hadde hørt en historie om en mann som hadde hypnotisert noen barn over et spill på nettet, og på den måten lokket barna ut i søvne. Hun var derfor veldig redd for å sovne. Jeg tok meg god tid til å snakke med henne om det, og prøvde å trygge henne som best jeg kunne, men hun føler seg fortsatt ikke helt trygg, og ba om at jeg skulle sove sammen med henne. Jeg har to mindre barn som ofte kommer oppi senga vår (noe som gjør at jeg ofte sover dårlig), klokka er mye, jeg trenger å sove selv nå, og synes hun er litt stor til at jeg skal sove sammen med henne. derfor sa jeg nei, men jeg fikk så dårlig samvittighet, og vurderer å legge meg sammen med henne der til hun sovner. Hva ville dere gjort..?
 
Fordi jeg har vært barnet som var redd for å sovne, så ville jeg nok lagt meg med ho til ho sovna..
Gjort en avtale på at du blir på rommet til ho har duppet av, men sover i din egen seng.

Det er ikke for å gi deg dårlig samvittighet, men jeg har fortsatt kvelder hvor jeg trenger at noen er med meg til jeg sovner.
Det går forhåpentligvis over for datteren din, men kanskje ho bare trenger litt ekstra trygghet en liten stund :Heartred
 
Vanskelig og frustrerende.. bonusdatter på over 10 år våkner stadig på natt.. sender SMS til papsen og han må stadig gå inn.. jeg blir smågal av å bli vekt, og mener at hun må finne en strategi for å klare å sovne igjen..

Hun våknet stadig tidligere, men nå er det vist pga en skrekkfilm de desverre så i en bursdagsfeiring.

Noen ganger sovner hun igjen av seg selv, andre ganger må far sitte der.


Men jeg føler meg hard som blir så sur og frustrert..

Men forstår samtidig at d er vondt å våkne av vonde ekle drømmer...
 
Last edited:
Trebarnsmor_i_nord skrev:
Mitt eldste barn på 9 år hadde hørt en historie om en mann som hadde hypnotisert noen barn over et spill på nettet, og på den måten lokket barna ut i søvne. Hun var derfor veldig redd for å sovne. Jeg tok meg god tid til å snakke med henne om det, og prøvde å trygge henne som best jeg kunne, men hun føler seg fortsatt ikke helt trygg, og ba om at jeg skulle sove sammen med henne. Jeg har to mindre barn som ofte kommer oppi senga vår (noe som gjør at jeg ofte sover dårlig), klokka er mye, jeg trenger å sove selv nå, og synes hun er litt stor til at jeg skal sove sammen med henne. derfor sa jeg nei, men jeg fikk så dårlig samvittighet, og vurderer å legge meg sammen med henne der til hun sovner. Hva ville dere gjort..?
Klikk for å utvide …

Ville latt henne sove i senga vår eller ligget med henne til hun sovnet. Og tatt en prat i morgen med henne at det går ikke hver natt.
Jeg har en 9åring som ofte kommer i seng når pappa er på jobb. Jeg tenker det er for trygghetsfølelsen. Og jeg merker det hjelper på han. Har hatt våre episoder alla det du beskriver og det eneste som funker veldig godt er å la han «være liten». La han få ekstra kos, trøst og si ja til soving en gang i blant. Jeg er i alke fall ikke redd dette vil vare til han er 20år. Jeg føler det synger på siste verset akkurat dette behovet for å sove med mamma. Så jeg tenker jeg skal nyte det og ta det som et positivt tegn at de søker til meg for støtte og hjelp selv.

Jeg er vokst opp med en avvisende mor, og vet absolutt hvordan jeg som mamma ikke skal bli.
 
Synes du gjør det riktige jeg.
Trygge henne, slik at hun opplever at det er trygt å sove i egen seng.
Fortelle at det som er på nettet ikke er virkelighet. At det er et skuespill.. samme som på film.
 
Mine barn er yngre, så det er vanskelig å si, men sånn jeg føler det nå ville jeg lagt meg der inne sammen med henne og avtalt at jeg skulle bli til hun sovnet, i hvert fall hvis det bare var noen få dager. Hvis det går lengre tid og hun fremdeles ikke er trygg i egen seng ville jeg vurdert en annen strategi.
 
Jeg har en engstelig sjuåring som kan være litt slitsomt iblant... ikke ofte hun er redd på kvelden, men har skjedd at jeg sitter med henne til hun sovner eller vi gjør en avtale om at hun kan få legge seg i vår seng, men at vi da bærer henne opp når vi skal legge oss. Det pleier å gå fint. Vet det er litt «rart» når de er så store, men de er fortsatt barn og blir redde :/ Har skjedd at fantasien har løpt litt løpsk med meg om kvelden og da har jeg vurdert å bære inn sønnen min på 4 :p Og jeg er snart 30 år! :hilarious:
 
Hvordan beste måten å håndtere det på er jo litt avhengig av barnet, men tenker det er viktig å møte den frykten på en god måte uansett. For noen holder det med en god prat om det på dagtid, andre trenger mer trygging. Store barn heller våkner jo ikke for å være drittsekker med foreldrene og for å med vilje forstyrre kvelden og søvnen liksom, er man blitt redd er man det. Jeg ville nok bare liggi der på kvelden den gangen for å teste om det hjalp, å bli avvist er vondt og kan gjøre det verre på sikt, selv om det er en i voksen-øyne «dårlig grunn» til å ikke ville være selvstendig.
 
Nå har jeg veldig skumle mareritt selv, er mørkeredd og kan være redd for å sove alene, og alt dette i voksen alder. Som barn var det ikke så ille, men jeg kjenner meg veldig godt igjen i frykten for å sovne. Det er sårende om noen bagatelliserer det, for frykten er høyst reell og ikke et påfunn for oppmerksomhet.

Om du ikke kan sove sammen med henne, så anbefaler jeg å skaffe en hund eller katt som kan sove på rommet med henne de gangene hun er redd. Jeg har funnet stor hjelp i å ha dyr hos meg, de roer meg når jeg er nervøs, og deres ro og trygghet smitter over. Hvis jeg våkner på natten, så kan jeg strekke ut en arm og klappe hunden, og føler meg straks bedre.
 
Hadde også sovet sammen med henne. Jeg har flere ganger bedt mannen om å komme å legge seg/vekket han på natt, fordi jeg har våknet av mareritt - og jeg er voksen. Det er naturlig å søke trygghet i flokk, det er slik vi mennesker har overlevd som art. Jeg foretrekker å sove sammen med noen selv, og blir litt provosert når det er så om å gjøre at barn skal dyttes inn på eget rom, og sove i egen seng hele netter fra tidlig alder.
 
Tuttelure skrev:
Vanskelig og frustrerende.. bonusdatter på over 10 år våkner stadig på natt.. sender SMS til papsen og han må stadig gå inn.. jeg blir smågal av å bli vekt, og mener at hun må finne en strategi for å klare å sovne igjen..

Hun våknet stadig tidligere, men nå er det vist pga en skrekkfilm de desverre så i en bursdagsfeiring.

Noen ganger sovner hun igjen av seg selv, andre ganger må far sitte der.

Jeg blir frustrert fordi mine barn sover og j forventer at store barn sover hele natta.
Ett lite barn våkner naturlig nok opp..

Men jeg føler meg hard som blir så sur og frustrert, men j trenger sårt å sove sammenhengende..

Men forstår samtidig at d er vondt å våkne av vonde ekle drømmer...
Klikk for å utvide …

Oi! Hvis mannen min hadde vært så negativt innstilt til mine barns behov, vet jeg ikke om jeg hadde orket å være sammen med han.

Flink pappa som møter datterens behov for trygghet.
 
Tuttelure skrev:
Vanskelig og frustrerende.. bonusdatter på over 10 år våkner stadig på natt.. sender SMS til papsen og han må stadig gå inn.. jeg blir smågal av å bli vekt, og mener at hun må finne en strategi for å klare å sovne igjen..

Hun våknet stadig tidligere, men nå er det vist pga en skrekkfilm de desverre så i en bursdagsfeiring.

Noen ganger sovner hun igjen av seg selv, andre ganger må far sitte der.

Jeg blir frustrert fordi mine barn sover og j forventer at store barn sover hele natta.
Ett lite barn våkner naturlig nok opp..

Men jeg føler meg hard som blir så sur og frustrert, men j trenger sårt å sove sammenhengende..

Men forstår samtidig at d er vondt å våkne av vonde ekle drømmer...
Klikk for å utvide …
Barn er forskjellige og noen blir mer engstelige PG trenger mer trygghet enn andre , prøve å finne ut hvorfor hun våkner så ofte kan jo være lurt istedenfor å bli så irritert
 
Ja, fy søren, hadde noen helt forferdelige livaktige mareritt når jeg var gravid med eldste. Er ikke plaget med søvnproblemer til vanlig, verken før eller siden, men om samboer var borte en natt og jeg våknet av mareritt da sov jeg ikke resten av natta punktum. Jeg er 30 år og vet godt at vi ikke har zombier i hagen altså. Det er helt normalt å søke trygghet når man blir redd, enten det er dagtid eller natta, det er ikke noe galt med mennesker som gjør det. Er selv velbalansert voksen ellers og ikke noe problem med å være selvstendig, men noen ganger blir man redd.
 
Vår på 8 år får legge seg innimellom i vår seng da (hører til sjeldenhetene) med enighet at vi kan bære hu inn i si seng når en av oss legger oss. Vi ligger også og koser med hu til hu syns det er greit og trygt. Gjerne nattlamper med inn på rommet også. Hu liker godt nattlamper. De hjelper godt. Men det er ikke så ofte det skjer nå lengre. Og heller det og trygg følelse enn å ligge alene på rommet redd og skremt for en natt. Å være alene kan bygge opp de fantasiene så veldig innimellom. Tross for prat om alt godt og at alt er bare en drøm. :)
 
Anbefaler også å ta en prat med helsesøster om hun evt har «psykologisk førstehjelp» med grønne og røde tanker som dere kan låne hjem å se på. Det hjalp min å sette ord på tankene ved hjelp av disse og innse hva som skjer oppi hodet på en enkel forklart måte. Bruker det enda i blant bare k samtale. Alla «men du det sommer tenker nå er det grønne eller røde tanker? Burde vi ikke heller tenke på de grønne tankene enn å finne mange røde?» altså vi snakker mer rundt dette og tenker høyt altså, bagatelliserer ikke følelsene hans men prøver han å lete fram det bra i stede for det dårlige. Også gjør vi det med humor, lager historier.
Viktig å huske på at ungene enda et små i 8-10års alderen uansett hvor stor de virker utad, så er de ikke nødvendigvis det inni seg. Ser det bare på skolen på mellomtrinnet hvor mye barn i den alderen savner leken, at alt blir brått for seriøst og vi glemmer at de også kan sette pris på et klistremerke i boka. En time med spill eller utelek.
 
Jeg fikk i ligge i mamma sin seng til jeg flyttet ut når jeg var redd. Føler det er viktig at vi foreldre møter barnas frykt å gir det de trenger.
Min mor sovnet ikke selv når jeg lå der så når jeg hadde roet meg ned så fulgte hun meg tilbake i senga. 9 -10 år de er fortsatt små barn og trenger oss foreldre :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp