Min dagbok

[~Ønskebarn17&19]

Ja, det glemte jeg å si noe om. Snakket med mannen i går og han var ikke enig i å tenke på to inn. Han sier han er fornøyd med et barn til. Og med tanke på min helse er det nok fornuftig å ikke sette inn to. Når det gjelder antallet barn til slutt, så synes jeg det er helt greit å tenke på en om gangen, så en evt nr 3 må vi tenke på etterhvert.

Det er jo for så vidt fornuftig og, da mtp helsen og sånn.

 

[~Ønskebarn17&19]

De tankene er helt forferdelige.. Har vært der selv såå mange ganger, og det skulle ikke vært lov å gå gjennom så vanvittig mye Jeg heier i massevis på deg

Signerer denne.. bare du kan vite når nok er nok.. klem

 

[FruAlve]

Åh, samme båt her. 4 innsett uten så mye som en skyggestrek.

Ser FruAlve ber deg om å utdype det med at ikke alt er glemt. Jeg håper også du vil si litt mer, for jeg tenker litt på noe lignende.

Den ufrivillige barnløsheten og opp- og nedturene vi hadde før vi fikk første har forandret meg. Alle sorger og bekymringer blir jo litt slipt i kantene og kommer mer i bakgrunnen med tiden, men forsvinner ikke. Uroen og usikkerheten fulgte meg inn i både svangerskap og til en viss grad barseltid, jeg var bare så utrolig sliten av alt sammen! Og følelsen av å ikke selv kunne bestemme hvordan vi ønsker at familien vår skal se ut gnager litt. Kanskje blir den borte når vi er eldre og alt ble som det ble.

Føler meg på en måte lit desillusjonert. Den naive tanken at «alt løser seg for oss» er borte og kommer ikke tilbake (men sånn er det vel for alle som opplever større utfordringer i livet). Skulle også gjerne vært dette foruten og er trist for at vi har måttet bruke så mye tid og energi på dette mens vi er unge og friske ellers.

Så for meg er ikke alt glemt bare jeg blir gravid. Er fortsatt misunnelig på den som har den magiske «overraske mannen med positiv test»-opplevelsen.

Det er nesten litt som med keisersnittarret mitt. Jeg bærer det med takknemmelighet for at alt gikk bra og for at jeg fikk bli mor, men skulle gjerne vært foruten et arr som iblant gir meg ubehag og som har forandret meg. Og helst skulle jeg ønske at jeg fikk oppleve magien ved «normal» unnfangelse og fødsel.

Men skal sies at jeg også har fått positive ting i bagasjen av dette. Takknemmeligheten først og fremst, og ydmykhet ovenfor livets begynnelse. Man vokser på det som menneske tror jeg, når man får det litt på avstand!

Har nok innsett at mye av det du skriver kommer å gjelde for meg også. Jeg har jo opplevd magien ved å unnfange (første pp!) Og normal fødsel. Sjokket over at det ikke ble sånn en gang til er ganske stort! Vi hadde jo virkelig ingen utfordringer med vår sønn, bortsett fra at jeg ble kronisk syk. Synes liksom jeg har nok med å takle sykdommen om jeg ikke skulle få sekundær ufrivillig barnløshet i tillegg. Men det kan jo være en sammenheng for alt jeg vet. Jeg er bekymret for fremtiden, kommer sårene noen gang til å gro? Men oppløftende også, for det må jo komme på avstand etterhvert som tiden går og ting blir "satt", de ble som de ble?

 

[FruAlve]

Jeg tror vi har det ganske likt ja.. Og skjønner veldig godt at du blir deppa nå i ventetiden! Den er så lang og kjennes meningsløs så lenge man tenker kun på dette. Kjenner meg veldig igjen i å føle meg som to personer, og ensomheten. Tror ikke en gang mannen vet hvor tungt jeg synes dette er! Høres veldig bra ut å gå til psykolog da, det har jeg tenkt mer på i det siste, men kommer liksom aldri så langt Skjønner godt også at du ikke kommer til å klare å gi deg - det er jo også «heldigvis» den følelsen som gjør at vi kommer oss gjennom alt det tøffe også. Det er liksom ikke noe alternativ! Håper på litt lysere dager for deg snart Du er sterk og kommer til å komme i mål, det er jeg sikker på

Mannen min vet definitivt ikke hva jeg går og bærer på. Har liksom blitt et ikke-tema her hjemme dette med IVF. Vi snakker minst mulig om det. Sist vi snakket om det var vi enig: det er ikke noe å si, alt er sagt. Det er tungt og vanskelig, hva mer er det å si? Vi har nok funnet vår måte, prøve å tenke på andre ting, skyve dette foran oss. Vi er jo maktesløse, det hjelper ikke uansett hva vi sier. Så får oss er det å ikke si noe som gjelder for tiden. Alle finner nok sin måte å takle dette på etterhvert som tiden går. Jeg tror faktisk du har rett, vi kommer til å lykkes, dere også!! Er bare så forbaska urettferdig at vi må vente så lenge!!

 

[Sitrus.]

Mannen min vet definitivt ikke hva jeg går og bærer på. Har liksom blitt et ikke-tema her hjemme dette med IVF. Vi snakker minst mulig om det. Sist vi snakket om det var vi enig: det er ikke noe å si, alt er sagt. Det er tungt og vanskelig, hva mer er det å si? Vi har nok funnet vår måte, prøve å tenke på andre ting, skyve dette foran oss. Vi er jo maktesløse, det hjelper ikke uansett hva vi sier. Så får oss er det å ikke si noe som gjelder for tiden. Alle finner nok sin måte å takle dette på etterhvert som tiden går. Jeg tror faktisk du har rett, vi kommer til å lykkes, dere også!! Er bare så forbaska urettferdig at vi må vente så lenge!!

Kjempeurettferdig!! Men håper jeg kan tenke tilbake om ti år og tenke at det ble skikkelig, skikkelig bra til slutt godt å høre at det er fler som ikke snakker særlig om det hjemme. Vi gjør det akkurat sånn her og, og jeg har tenkt på om vi det er bra eller ikke. Men det er liksom eneste som funker for oss, og tror det hjelper litt på å ikke dra hverandre ned også. For vår del hvertfall! Håper ventetiden snart er over for oss begge..

 

[Sonalita]

Takk for at du skrev til meg. Jeg har jo også et sterkt ønske selv om å få oppleve babytiden igjen. Vår sønn spør heldigvis aldri etter søsken. Kan du si litt om det du sier at du ikke vil glemme det når du en gang blir gravid igjen? Er redd det gjelder meg også. Føler at sårene i min sjel er så dype at jeg tror aldri jeg blir kvitt dem. Blant annet manglende støtte fra nærmeste familie er det jeg tror alltid vil være med meg videre.

Åh, samme båt her. 4 innsett uten så mye som en skyggestrek.

Ser FruAlve ber deg om å utdype det med at ikke alt er glemt. Jeg håper også du vil si litt mer, for jeg tenker litt på noe lignende.

Den ufrivillige barnløsheten og opp- og nedturene vi hadde før vi fikk første har forandret meg. Alle sorger og bekymringer blir jo litt slipt i kantene og kommer mer i bakgrunnen med tiden, men forsvinner ikke. Uroen og usikkerheten fulgte meg inn i både svangerskap og til en viss grad barseltid, jeg var bare så utrolig sliten av alt sammen! Og følelsen av å ikke selv kunne bestemme hvordan vi ønsker at familien vår skal se ut gnager litt. Kanskje blir den borte når vi er eldre og alt ble som det ble.

Føler meg på en måte lit desillusjonert. Den naive tanken at «alt løser seg for oss» er borte og kommer ikke tilbake (men sånn er det vel for alle som opplever større utfordringer i livet). Skulle også gjerne vært dette foruten og er trist for at vi har måttet bruke så mye tid og energi på dette mens vi er unge og friske ellers.

Så for meg er ikke alt glemt bare jeg blir gravid. Er fortsatt misunnelig på den som har den magiske «overraske mannen med positiv test»-opplevelsen.

Det er nesten litt som med keisersnittarret mitt. Jeg bærer det med takknemmelighet for at alt gikk bra og for at jeg fikk bli mor, men skulle gjerne vært foruten et arr som iblant gir meg ubehag og som har forandret meg. Og helst skulle jeg ønske at jeg fikk oppleve magien ved «normal» unnfangelse og fødsel.

Men skal sies at jeg også har fått positive ting i bagasjen av dette. Takknemmeligheten først og fremst, og ydmykhet ovenfor livets begynnelse. Man vokser på det som menneske tror jeg, når man får det litt på avstand!

Litt treg med å svare... Jeg trodde at da jeg ble gravid første gangen med ivf at alt skulle være glemt, og selvfølgelig ble det glemt en stund. Da vi begynte med søsken og det ble en lengre reise enn det jeg hadde trodd, kom det samme stresset tilbake. Hver gang noen annonserer at de er gravide, kommer det samme stresset og de vonde følelsene rundt det å ikke kunne vite om vi faktisk kommer til å få noen søsken. Nå begynner folk å forvente at vi får søsken og det er slitsomt. Hvis vi ikke klarer det tror jeg alltid at det vil gå et støkk i meg hver gang noen annonserer graviditeter, selv om vi bestemmer oss for at nok er nok. Det jeg er mest redd for ved å gi opp er å måtte kjenne på den følelsen resten av livet, for det gjør så utroooolig vondt.

Vi snakker ikke så mye om det lenger vi heller, jeg blir bare lei meg hvis vi kommer inn på temaene "hvor mange forsøk skal vi ta?","hva om det ikke går?".. Jeg får heldigvis lov til å være forbanna og lei meg ved neg forsøk, eller hvis det er noe annet som får meg i dårlig hummør.

Jeg håper vi lykkes alle sammen! Det er vår tur nå

 

[FruAlve]

Kjempeurettferdig!! Men håper jeg kan tenke tilbake om ti år og tenke at det ble skikkelig, skikkelig bra til slutt godt å høre at det er fler som ikke snakker særlig om det hjemme. Vi gjør det akkurat sånn her og, og jeg har tenkt på om vi det er bra eller ikke. Men det er liksom eneste som funker for oss, og tror det hjelper litt på å ikke dra hverandre ned også. For vår del hvertfall! Håper ventetiden snart er over for oss begge..

Tror det er lurt å ikke snakke så mye om det, det blir vel mer å dra hverandre ned enn å bygge hverandre opp i den fasen vi er i nå. Bra tanke, om ti år må jeg være "in peace" for da er jeg blitt for gammel. Men uansett, det skal ordne seg for oss her inne, på den ene eller den andre måten!

 

[FruAlve]

Litt treg med å svare... Jeg trodde at da jeg ble gravid første gangen med ivf at alt skulle være glemt, og selvfølgelig ble det glemt en stund. Da vi begynte med søsken og det ble en lengre reise enn det jeg hadde trodd, kom det samme stresset tilbake. Hver gang noen annonserer at de er gravide, kommer det samme stresset og de vonde følelsene rundt det å ikke kunne vite om vi faktisk kommer til å få noen søsken. Nå begynner folk å forvente at vi får søsken og det er slitsomt. Hvis vi ikke klarer det tror jeg alltid at det vil gå et støkk i meg hver gang noen annonserer graviditeter, selv om vi bestemmer oss for at nok er nok. Det jeg er mest redd for ved å gi opp er å måtte kjenne på den følelsen resten av livet, for det gjør så utroooolig vondt.

Vi snakker ikke så mye om det lenger vi heller, jeg blir bare lei meg hvis vi kommer inn på temaene "hvor mange forsøk skal vi ta?","hva om det ikke går?".. Jeg får heldigvis lov til å være forbanna og lei meg ved neg forsøk, eller hvis det er noe annet som får meg i dårlig hummør.

Jeg håper vi lykkes alle sammen! Det er vår tur nå

Åh, der sa du det. Det er det jeg også er så redd for. Jeg vil så gjerne komme dit at det ikke kommer en knute i magen når temaet gravid og baby dukker opp. Og hvis det ikke blir det antallet barn jeg ønsker meg, hvordan komme dit da? Er slike bekymringer som virkelig gnager i meg..

Hvor er du i løpet? Venter på nytt forsøk eller?

 

[Alvea]

Sender deg et helt lass av klemmer! Tenker masse på deg En dag skal vi ha komt oss helt ut av denne dritten, for noe annet går ikke

 

[♡ Daydream ♡]

Dette er en ubeskrivelig tung prosess! Sender deg masse klemmer og pusher litt på din indre styrke!

 

[Sonalita]

Åh, der sa du det. Det er det jeg også er så redd for. Jeg vil så gjerne komme dit at det ikke kommer en knute i magen når temaet gravid og baby dukker opp. Og hvis det ikke blir det antallet barn jeg ønsker meg, hvordan komme dit da? Er slike bekymringer som virkelig gnager i meg..

Hvor er du i løpet? Venter på nytt forsøk eller?

Selv om jeg ikke unner noen å oppleve dette, er det godt å vite at man ikke er alene. Jeg vet faktisk ikke om jeg kommer til å klare å komme dit hvis jeg ikke får et barn til. Leve med det må man jo, men jeg vil nok alltid kjenne på en sorg. Vet ikke om min mann kommer til å orke å snakke om det om 10 år, for han kommer seg nok videre. Da kan det nok fort bli noe jeg må håndtere på egenhånd og det kan jeg jo tenke meg også blir litt tungt. Det er jo grenser for hvor lenge venner orker å høre om ufrivillig barnløshet.. Jeg tror det blir en ensom sorg å bære på, så akkurat nå tenker jeg at det bare mååå klaffe.

Jeg er midt i fryseforsøk i naturlig syklus, så tester etter eggløsning. Så er inne i en fin periode, men snart kommer rugedagene og da blir jeg frynsete igjen

Det er frustrerende når legene ikke skjønner hvorfor jeg ikke blir gravid med ivf, alt ligger til rette, så det er vel bare snakk om timing..

Hvor er du i prosessen?

 

[FruAlve]

Sender deg et helt lass av klemmer! Tenker masse på deg En dag skal vi ha komt oss helt ut av denne dritten, for noe annet går ikke

Dette er en ubeskrivelig tung prosess! Sender deg masse klemmer og pusher litt på din indre styrke!

Tusen takk for hyggelige ord

 

[FruAlve]

Selv om jeg ikke unner noen å oppleve dette, er det godt å vite at man ikke er alene. Jeg vet faktisk ikke om jeg kommer til å klare å komme dit hvis jeg ikke får et barn til. Leve med det må man jo, men jeg vil nok alltid kjenne på en sorg. Vet ikke om min mann kommer til å orke å snakke om det om 10 år, for han kommer seg nok videre. Da kan det nok fort bli noe jeg må håndtere på egenhånd og det kan jeg jo tenke meg også blir litt tungt. Det er jo grenser for hvor lenge venner orker å høre om ufrivillig barnløshet.. Jeg tror det blir en ensom sorg å bære på, så akkurat nå tenker jeg at det bare mååå klaffe.

Jeg er midt i fryseforsøk i naturlig syklus, så tester etter eggløsning. Så er inne i en fin periode, men snart kommer rugedagene og da blir jeg frynsete igjen

Det er frustrerende når legene ikke skjønner hvorfor jeg ikke blir gravid med ivf, alt ligger til rette, så det er vel bare snakk om timing..

Hvor er du i prosessen?

Jeg tror ikke jeg heller kan komme dit uten å få oppleve å få barn en gang til. Hadde jo egentlig lyst på 3, men tror jeg kanskje kan klare å leve med om det blir to. Jeg kjenner på at jeg ikke må snakke for mye med venner om dette, er redd de går lei, for det har ikke vært positive ting hittil. Helt enig, det må bare klaffe. Det er vel bare mange nok innsett som skal til.. for når man har fått barn før, vet man jo at det går.
Jeg venter på ny syklus om ca 14 dager for fryseforsøk i styrt syklus.

 

[FruAlve]

Jeg skal visst ha FER i naturlig syklus. Hvordan i alle dager skal det gå når jeg aldri klarer å finne EL med tester? Hun trøstet meg med at det blir ul-kontroller..

 

[FruAlve]

Vi har forresten prøvd og prøvd på hjemmelaget hver dag i halvannen uke nå! Føler meg dum som håper, men jeg klarer ikke la være!

 

[Sitrus.]

Så flinke dere er som kjører på for hjemmelaget! Så lenge ting ikke er «tett» er det jo alltid et håp, og det kjenner jeg også på hver ventemåned.. selv om vi vet sjangsene er små. Men vi er ikke så «flinke» lenger trodde el skulle være i helga så vi kjørte på da, men så ser det ut som den er forsinka.. og med ei uke med nattevakter for begge to foran oss så er det ikke sikkert vi klarer plikt-løpet, det er vi ikke så gode på lenger når sjangsene likevel er så små Får bare se hvordan det blir!
Skjønner at du bekymrer deg for naturlig syklus! Men får jo håpe og tro de vet hva de gjør og at det følger deg opp tett nok med UL.. Men først krysser jeg fingrene for et lite mirakel!

 

[Sonalita]

Jeg tror ikke jeg heller kan komme dit uten å få oppleve å få barn en gang til. Hadde jo egentlig lyst på 3, men tror jeg kanskje kan klare å leve med om det blir to. Jeg kjenner på at jeg ikke må snakke for mye med venner om dette, er redd de går lei, for det har ikke vært positive ting hittil. Helt enig, det må bare klaffe. Det er vel bare mange nok innsett som skal til.. for når man har fått barn før, vet man jo at det går.
Jeg venter på ny syklus om ca 14 dager for fryseforsøk i styrt syklus.

Januar skal være måneden vår!! Det må det bare, for aner ikke hvordan jeg skal takle en nedtur til..

 

[FruAlve]

Så flinke dere er som kjører på for hjemmelaget! Så lenge ting ikke er «tett» er det jo alltid et håp, og det kjenner jeg også på hver ventemåned.. selv om vi vet sjangsene er små. Men vi er ikke så «flinke» lenger trodde el skulle være i helga så vi kjørte på da, men så ser det ut som den er forsinka.. og med ei uke med nattevakter for begge to foran oss så er det ikke sikkert vi klarer plikt-løpet, det er vi ikke så gode på lenger når sjangsene likevel er så små Får bare se hvordan det blir!
Skjønner at du bekymrer deg for naturlig syklus! Men får jo håpe og tro de vet hva de gjør og at det følger deg opp tett nok med UL.. Men først krysser jeg fingrene for et lite mirakel!

Ja, vi føler oss veldig flinke, for pliktsex er altså så kjedelig.. Jeg tipper min ene eggleder er tett jeg, siden vi ikke har blitt gravid på egenhånd siden exu tidlig i 2016.. Men vi vet jo ikke. Så det lille håpet trumfer fornuften. For tenk å kunne slippe IVF på målstreken! Det hadde vært magisk!

 

[FruAlve]

Januar skal være måneden vår!! Det må det bare, for aner ikke hvordan jeg skal takle en nedtur til..

Håper virkelig det!!

 

[Sitrus.]

Ja, vi føler oss veldig flinke, for pliktsex er altså så kjedelig.. Jeg tipper min ene eggleder er tett jeg, siden vi ikke har blitt gravid på egenhånd siden exu tidlig i 2016.. Men vi vet jo ikke. Så det lille håpet trumfer fornuften. For tenk å kunne slippe IVF på målstreken! Det hadde vært magisk!

Vanskelig å vite hva grunnen er, men kan jo hende du har rett. Men håper ikke det - for jeg heier på et mirakel!! Det hadde vært deilig det