Min dagbok

[FruAlve]

Fortsatt ingen EL i sikte. Og nå har jeg brukt opp alle testene, så nå får jeg likevel ikke vite om jeg har EL. Den siste som jeg tok i kveld var litt sterkere enn de andre, som var svak, så jeg får gjette at hvis jeg har EL, er den i dag eller i morgen.

Fy som jeg hater denne ventetiden, føler meg mye deprimert når jeg tenker på det. Og det gjør jeg jo hele tiden ..

 

[Alvea]

Så dritt! Håper el kommer med et brak i morgen Ventetiden er ingenting annet enn helt grusom!!! Bare veeeeeente i det uendelige Håper du finner noe som kan stjele litt tid

 

[Bellabanan]

Kan du ikke bare forte deg på apoteket å kjøpe nye i morgen? håper El er rett rundt hjørnet!
Skjønner såå godt at du er lei venting jeg blir kvalm av å bare høre ordet

 

[Sitrus.]

Å vente har virkelig blitt et skjellsord ja gitt. Har INGEN tålmodighet oppi dette. Prøøøver å tenke at «hva har det å si om 10 år hvorvidt barnet vårt ble født i august eller november eller 2019 eller 2020», men altså. Har prøvd å tenke sånn så lenge nå at jeg orker det jo ikke mer Du har ventet lenge nok, nå må det bli el og frysesyklus!!

 

[FruAlve]

Kan du ikke bare forte deg på apoteket å kjøpe nye i morgen? håper El er rett rundt hjørnet!
Skjønner såå godt at du er lei venting jeg blir kvalm av å bare høre ordet

Jo, jeg må nok vurdere en apotek-tur i dag. Ja fysj, jeg er så lei!!

 

[FruAlve]

Å vente har virkelig blitt et skjellsord ja gitt. Har INGEN tålmodighet oppi dette. Prøøøver å tenke at «hva har det å si om 10 år hvorvidt barnet vårt ble født i august eller november eller 2019 eller 2020», men altså. Har prøvd å tenke sånn så lenge nå at jeg orker det jo ikke mer Du har ventet lenge nok, nå må det bli el og frysesyklus!!

Smart måte å tenke på det da, men man blir jo lei det også etterhvert ja. Nå er jeg så lei dette at jeg føler meg bare matt.

 

[FruAlve]

Har mange ganger i det siste, også oppfordret av psykologen, tenkt på om det ville vært aktuelt å sette en grense for dette jaget. Vi har holdt på i tre år. Liv og helse er satt på spill. Er det verdt det? Tunge tanker å bære på mutters alene i verden.

 

[Ønskeross2]

Har mange ganger i det siste, også oppfordret av psykologen, tenkt på om det ville vært aktuelt å sette en grense for dette jaget. Vi har holdt på i tre år. Liv og helse er satt på spill. Er det verdt det? Tunge tanker å bære på mutters alene i verden.

Forstår at det ikke hjelper så mye og at du til syvende og sist sitter alene med tankene og valget. Men du er i hvert fall ikke alene om å gruble på dette!!

 

[Bellabanan]

Har mange ganger i det siste, også oppfordret av psykologen, tenkt på om det ville vært aktuelt å sette en grense for dette jaget. Vi har holdt på i tre år. Liv og helse er satt på spill. Er det verdt det? Tunge tanker å bære på mutters alene i verden.

Som jeg skulle sagt det selv.. Blir helt utmattet

 

[Sitrus.]

Har mange ganger i det siste, også oppfordret av psykologen, tenkt på om det ville vært aktuelt å sette en grense for dette jaget. Vi har holdt på i tre år. Liv og helse er satt på spill. Er det verdt det? Tunge tanker å bære på mutters alene i verden.

Det skjønner jeg men nå har dere på frys, og de kommer dere jo til å bruke uansett. Så kanskje du kan prøve å «utsette» disse tankene hvertfall til frys er gjennomført? Vet at det er dødsvanskelig, men man bruker så mye krefter (jeg også!) på å planlegge hva man gjør om ting ikke går, samtidig som man ofte ikke aner hvilken state of mind man vil være i etter et evt neg forsøk.. Kanskje kjenner du at du MÅ ha bare ett til, kanskje er du klar for mange, kanskje har du fått nok. Jeg vet ikke, men jeg synes hvertfall det er fryktelig tungt å ha disse tankene hengende over meg hele tiden, så føler veldig med deg Sender deg en kjempeklem og håper du slipper å ta stilling til dette i det hele tatt etter neste runde nå

 

[FruAlve]

Forstår at det ikke hjelper så mye og at du til syvende og sist sitter alene med tankene og valget. Men du er i hvert fall ikke alene om å gruble på dette!!

Liker det ikke, men litt godt å vite at det er noen andre her i verden som også har det sånn som meg. For jeg tenker og trøster meg med dere andre, dere er med meg i tankene, dere vet hvordan dette er.

 

[Alvea]

De tankene er helt forferdelige.. Har vært der selv såå mange ganger, og det skulle ikke vært lov å gå gjennom så vanvittig mye Jeg heier i massevis på deg

 

[FruAlve]

Som jeg skulle sagt det selv.. Blir helt utmattet

Klem. Men hva skal man gjøre? Kan ikke gi opp heller. Men kunne ønske jeg var flinkere til å leve selv om jeg holder på med dette.

 

[FruAlve]

Det skjønner jeg men nå har dere på frys, og de kommer dere jo til å bruke uansett. Så kanskje du kan prøve å «utsette» disse tankene hvertfall til frys er gjennomført? Vet at det er dødsvanskelig, men man bruker så mye krefter (jeg også!) på å planlegge hva man gjør om ting ikke går, samtidig som man ofte ikke aner hvilken state of mind man vil være i etter et evt neg forsøk.. Kanskje kjenner du at du MÅ ha bare ett til, kanskje er du klar for mange, kanskje har du fått nok. Jeg vet ikke, men jeg synes hvertfall det er fryktelig tungt å ha disse tankene hengende over meg hele tiden, så føler veldig med deg Sender deg en kjempeklem og håper du slipper å ta stilling til dette i det hele tatt etter neste runde nå

Tusen takk snille du! Problemet mitt er at jeg blir så deppa i denne ventetiden. Den føles så evig lang akkurat nå! Jeg føler meg så ufattelig ensom i denne prosessen og har ingen å snakke med for tiden, annet enn dere. En veldig trøst, forumet er min venn. Går og føler meg som to personer, den ene ei normal jente og den andre som har bare en eneste ting som betyr noe. Vi har det nok ganske likt vi som er der vi er nå. Jeg tenker på dette hele tiden. Og nå i ventetiden er det fort gjort å bli veldig pessimistisk. Men så er vi plutselig i gang igjen da! Jeg klarer nok ikke gi meg på enda lenge. Men psykologen utfordrer meg på tankene mine om at jeg må ha flere barn for å føle meg vellykket.

 

[FruAlve]

De tankene er helt forferdelige.. Har vært der selv såå mange ganger, og det skulle ikke vært lov å gå gjennom så vanvittig mye Jeg heier i massevis på deg

Tusen takk, du gir meg håp som blir gravid, men min statistikk er jo en helt annen. Kjemisk på et av 4 innsett. Men jeg har jo klart det før så.. Men det hjelper masse å se andre lykkes her inne. Kunne bare ønske jeg også kan bli med videre til termingruppe snart.

 

[Bellabanan]

Klem. Men hva skal man gjøre? Kan ikke gi opp heller. Men kunne ønske jeg var flinkere til å leve selv om jeg holder på med dette.

Skulle ønske jeg hadde et godt råd å komme med, men jeg har bare samme spørsmål som deg egentlig:/ vi må bare prøve å holde ut klem tilbake

 

[Sonalita]

Tusen takk snille du! Problemet mitt er at jeg blir så deppa i denne ventetiden. Den føles så evig lang akkurat nå! Jeg føler meg så ufattelig ensom i denne prosessen og har ingen å snakke med for tiden, annet enn dere. En veldig trøst, forumet er min venn. Går og føler meg som to personer, den ene ei normal jente og den andre som har bare en eneste ting som betyr noe. Vi har det nok ganske likt vi som er der vi er nå. Jeg tenker på dette hele tiden. Og nå i ventetiden er det fort gjort å bli veldig pessimistisk. Men så er vi plutselig i gang igjen da! Jeg klarer nok ikke gi meg på enda lenge. Men psykologen utfordrer meg på tankene mine om at jeg må ha flere barn for å føle meg vellykket.

Dette er så utrolig vanskelig! Jeg sliter med det samme, etter 4 innsett uten så mye som en bitte liten strek. Denne prosessen er så altoppslukende, håpet så sterkt hver gang og nedturen så så stor når det ikke går. Jeg har lurt på om det er så viktig med flere barn, og har vel kommet til at det er viktig for meg, ikke for at jeg skal føle meg vellykket, men fordi vi virkelig ønsker oss en til. Jeg har alltid sett for meg to barn, og vet jo etter å ha fått et barn hvor fantastisk det er. Foreløbig klarer jeg ikke å sette strek, men hvis det ikke går på de neste fryseforsøkene må jeg nok revurdere. Mange sier at "når du endelig får det til og blir gravid er allting glemt", det er det ikke for meg. Beklager langt innlegg i dagboken din, jeg vil bare si at jeg forstår deg så godt. Selvom man er to om ivf føles det så ensomt, tungt og ufattelig vondt.

Krysser fingrene for oss begge og håper vi lykkes med søsken begge to!

 

[FruAlve]

Dette er så utrolig vanskelig! Jeg sliter med det samme, etter 4 innsett uten så mye som en bitte liten strek. Denne prosessen er så altoppslukende, håpet så sterkt hver gang og nedturen så så stor når det ikke går. Jeg har lurt på om det er så viktig med flere barn, og har vel kommet til at det er viktig for meg, ikke for at jeg skal føle meg vellykket, men fordi vi virkelig ønsker oss en til. Jeg har alltid sett for meg to barn, og vet jo etter å ha fått et barn hvor fantastisk det er. Foreløbig klarer jeg ikke å sette strek, men hvis det ikke går på de neste fryseforsøkene må jeg nok revurdere. Mange sier at "når du endelig får det til og blir gravid er allting glemt", det er det ikke for meg. Beklager langt innlegg i dagboken din, jeg vil bare si at jeg forstår deg så godt. Selvom man er to om ivf føles det så ensomt, tungt og ufattelig vondt.

Krysser fingrene for oss begge og håper vi lykkes med søsken begge to!

Takk for at du skrev til meg. Jeg har jo også et sterkt ønske selv om å få oppleve babytiden igjen. Vår sønn spør heldigvis aldri etter søsken. Kan du si litt om det du sier at du ikke vil glemme det når du en gang blir gravid igjen? Er redd det gjelder meg også. Føler at sårene i min sjel er så dype at jeg tror aldri jeg blir kvitt dem. Blant annet manglende støtte fra nærmeste familie er det jeg tror alltid vil være med meg videre.

 

[Ønskeross2]

Dette er så utrolig vanskelig! Jeg sliter med det samme, etter 4 innsett uten så mye som en bitte liten strek. Denne prosessen er så altoppslukende, håpet så sterkt hver gang og nedturen så så stor når det ikke går. Jeg har lurt på om det er så viktig med flere barn, og har vel kommet til at det er viktig for meg, ikke for at jeg skal føle meg vellykket, men fordi vi virkelig ønsker oss en til. Jeg har alltid sett for meg to barn, og vet jo etter å ha fått et barn hvor fantastisk det er. Foreløbig klarer jeg ikke å sette strek, men hvis det ikke går på de neste fryseforsøkene må jeg nok revurdere. Mange sier at "når du endelig får det til og blir gravid er allting glemt", det er det ikke for meg. Beklager langt innlegg i dagboken din, jeg vil bare si at jeg forstår deg så godt. Selvom man er to om ivf føles det så ensomt, tungt og ufattelig vondt.

Krysser fingrene for oss begge og håper vi lykkes med søsken begge to!

Åh, samme båt her. 4 innsett uten så mye som en skyggestrek.

Ser FruAlve ber deg om å utdype det med at ikke alt er glemt. Jeg håper også du vil si litt mer, for jeg tenker litt på noe lignende.

Den ufrivillige barnløsheten og opp- og nedturene vi hadde før vi fikk første har forandret meg. Alle sorger og bekymringer blir jo litt slipt i kantene og kommer mer i bakgrunnen med tiden, men forsvinner ikke. Uroen og usikkerheten fulgte meg inn i både svangerskap og til en viss grad barseltid, jeg var bare så utrolig sliten av alt sammen! Og følelsen av å ikke selv kunne bestemme hvordan vi ønsker at familien vår skal se ut gnager litt. Kanskje blir den borte når vi er eldre og alt ble som det ble.

Føler meg på en måte lit desillusjonert. Den naive tanken at «alt løser seg for oss» er borte og kommer ikke tilbake (men sånn er det vel for alle som opplever større utfordringer i livet). Skulle også gjerne vært dette foruten og er trist for at vi har måttet bruke så mye tid og energi på dette mens vi er unge og friske ellers.

Så for meg er ikke alt glemt bare jeg blir gravid. Er fortsatt misunnelig på den som har den magiske «overraske mannen med positiv test»-opplevelsen.

Det er nesten litt som med keisersnittarret mitt. Jeg bærer det med takknemmelighet for at alt gikk bra og for at jeg fikk bli mor, men skulle gjerne vært foruten et arr som iblant gir meg ubehag og som har forandret meg. Og helst skulle jeg ønske at jeg fikk oppleve magien ved «normal» unnfangelse og fødsel.

Men skal sies at jeg også har fått positive ting i bagasjen av dette. Takknemmeligheten først og fremst, og ydmykhet ovenfor livets begynnelse. Man vokser på det som menneske tror jeg, når man får det litt på avstand!

 

[Sitrus.]

Tusen takk snille du! Problemet mitt er at jeg blir så deppa i denne ventetiden. Den føles så evig lang akkurat nå! Jeg føler meg så ufattelig ensom i denne prosessen og har ingen å snakke med for tiden, annet enn dere. En veldig trøst, forumet er min venn. Går og føler meg som to personer, den ene ei normal jente og den andre som har bare en eneste ting som betyr noe. Vi har det nok ganske likt vi som er der vi er nå. Jeg tenker på dette hele tiden. Og nå i ventetiden er det fort gjort å bli veldig pessimistisk. Men så er vi plutselig i gang igjen da! Jeg klarer nok ikke gi meg på enda lenge. Men psykologen utfordrer meg på tankene mine om at jeg må ha flere barn for å føle meg vellykket.

Jeg tror vi har det ganske likt ja.. Og skjønner veldig godt at du blir deppa nå i ventetiden! Den er så lang og kjennes meningsløs så lenge man tenker kun på dette. Kjenner meg veldig igjen i å føle meg som to personer, og ensomheten. Tror ikke en gang mannen vet hvor tungt jeg synes dette er! Høres veldig bra ut å gå til psykolog da, det har jeg tenkt mer på i det siste, men kommer liksom aldri så langt Skjønner godt også at du ikke kommer til å klare å gi deg - det er jo også «heldigvis» den følelsen som gjør at vi kommer oss gjennom alt det tøffe også. Det er liksom ikke noe alternativ! Håper på litt lysere dager for deg snart Du er sterk og kommer til å komme i mål, det er jeg sikker på