Fredag 11.11, uke 34+1
Ny vekstkontroll om morgenen. Jeg har ikke spist frokost, er kvalm. Filip har lagt på seg fra 2200 til 2700 på en uke!! Store gutten min. Ari har gått fra 1900 til 2200, noe som jeg synes var bra
Men legene synes forskjellen er for stor, og jeg blir innlagt på sykehuset for å overvåke veksten nøye.
Først blir jeg sendt på el clinico i Malaga. På med monitor der de måler hjerterytmen til bebisene. Der viser det seg at jeg har rier, og herfra skjer det mye. Første lungemodning blir satt, og jeg får intravenøs riedempende og antibiotika. Blodprøver blir tatt. Etter en stund får jeg vite at de ikke har kapasitet til å ta i mot tvillinger om de skulle komme denne natten, så jeg blir sendt med sykebil og blålys til det største sykehuset i Malaga. Rett på føden og på med ny monitor. Åpning blir sjekket, den er to cm. Jeg har fremdeles ikke spist noe siden dagen før, men får ingen mat eller drikke. Jeg sitter med monitor i til sammen åtte timer. Har vondt overalt og føler meg ikke hørt. Kynnerne blir alltid verre om jeg ligger på ryggen og nå har jeg lagt sånn i timesvis. Noen av riene er oppe i styrke 120. Jeg får heller ikke puste når jeg er på ryggen, har bronkitt og er mega stresset. Legene har ikke tid til meg, og jeg forholder meg bare til ulike sykesøstre. Til slutt er jeg så sliten, jeg føler meg ikke i fødsel og ingen vil høre på meg. Ingen mat, ingen medisiner. Etter en del sutring kommer legen endelig og sier: Hvis du har mer åpning nå blir det keisersnitt. Hvis ikke skal du få komme på et rom. Heldigvis er åpningen den samme og jeg får både mat og hvile. Da er klokken nesten elleve om kvelden. Og det har gått over 24 timer siden sist jeg spiste.
Neste dag er det fremdeles fokus på rier og fødsel. Riedempende i armen hele tiden. Må krangle meg til at de ser på kolestasen og bronkitten. Hva med størrelsen på barna? Får lungemodning nr to. Jeg får medisinene tilbake (jeg har tatt dem i smug uansett), og får monitor en gang i døgnet. Søndag ser de at leveren min er veldig sliten, og riedempende blir koblet fra. Ul viser fin gjennomstrømning i navlestrengene. Hvis jeg går i fødsel nå, vil de ikke prøve å stoppe den. Mandag blir bronkitten tatt på alvor, og første lege lytter på lungene. Jeg får medisin som hjelper masse og endelig blir det lettere å puste!! Riene blir ikke sterkere, og fokuset går tilbake til der vi skulle vært i utgangspunktet. Veksten til bebisene
Tirsdag er den første dagen jeg føler meg helt trygg, og alt går som det skal. Kynnerne er vondere nå enn de har vært tidligere, kjenner det i korsryggen og har nedpress. Når jeg ikke stresser så kommer de sjeldent og ikke regelmessig
Spent på fortsettelsen..!
Siden vi hvert øyeblikk blir en familie på seks måtte vi ha en syv-seter. Mannen fikk velge siden det ikke er så nøye for meg så lenge den er trygg og alle får plass, så det ble en Nissan Pathfinder. Kjempefin da, flink mann
Skal på ny kontroll i morgen..
