Twinsa ble født torsdag kveld kl 22 etter 12 timer med rier. Begge ble født vaginalt, først kom Ariana på 2020g med hodet først, og så kom Filip på 2600g i sete.
..med twins i magen
- Trådstarter Desembertvillinger
- Opprettet
Ingen klumpfot, ingen malformasjon på hender, ingen synlige trekk på at noe er galt med dem<3 De skal ta noen tester for å være helt sikker på de ikke har downs, men så langt ser det bra ut!! Mammahjertet kan endelig puste ut<3
De perfekte bebisene mine<3
Ja, det har vært mange bekymringer!! Hadde blødning fra morkaken i uke 14, og fikk beskjed om mistanke til downs og t18. Mistanke om klumpfot forsterket mistanken om downs. Har vært så utrolig redd for de<3Ååh gratulererhar det vært mistanke om noe feil/downs?
Nukis
Gift med forumet
Februarhjertene2017
Marsboerne2017
August 2018
Marsboerne 2023
Aprilspirene 2023
Ååh må jo ha vært en forfærdelig beskjed å få... bra det ser ut til å gå bra
Det går veldig fint! Vi bare koser og nyter dagene
Barnelegen er på ferie så fikk time i begynnelsen av januar til testing, men jeg har egentlig bestemt meg for å la det ligge. De virker helt normale både i utseende og måten de reagerer på. Vi satser på det beste, og skulle det være noe senere så er de perfekte som de er uansett<3
Barnelegen er på ferie så fikk time i begynnelsen av januar til testing, men jeg har egentlig bestemt meg for å la det ligge. De virker helt normale både i utseende og måten de reagerer på. Vi satser på det beste, og skulle det være noe senere så er de perfekte som de er uansett<3
Oppsummering av svangerskapet og fødselen
Dette svangerskapet har virket veldig langt, og vært fult av bekymringer. Det vanskeligste av de tre svangerskapene mine. Jeg fikk vite at det var tvillinger i uke fem. To små babyer var på vei.
Bekymringene startet i uke 14. Jeg begynte å blø, og etter at de lot meg vente i syv timer på en hard benk på legevakten, med beskjed om at dette var starten på en abort, sendte de meg motvillig til sykehuset for en grundigere sjekk. Der så de at det var morkaken til Ariana som hadde løsnet litt og at blodet samlet seg langs fostersekken hennes. Det kunne gå bra, men faren for løsning og irritasjon i livmoren var tilstede. Jeg ble sendt hjem på strengt sengeleie, og der ble jeg i fire uker til blødningene stoppet helt.
På samme tid fikk vi svar på duotesten, og jeg fikk svaret sent fordi vi hadde vært på ferie. Den viste høy risiko for downs på begge barna. Legene anbefalte fostervannsprøve, men jeg hadde kommet så langt at i mitt hode var det for sent med abort, og farene ved prøven syntes å være for stor. Legene ga tydelig utrykk for at de syntes jeg valgte feil, og foreslo abort helt frem til uke 24.
På neste kontroll sa legene at Ariana hadde klumpfot på den ene foten, kontrollen etter det at begge barna hadde dobbeltsidig klumpfot, og malformasjoner på hendene. I tillegg åpnet de ikke hendene så det kunne være tegn på alvorlig hjerneskade. Jeg fikk også beskjed om at klumpfot forsterket mistanken om downs. På denne tiden gikk jeg ut i full sykemelding fra jobb, da klarte jeg ikke å bære mer på skuldrene mine. Jeg var så redd for babyene mine, og hvordan livet ville bli nå. Vi har to barn fra før og bor langt unna familien vår. Jeg og mannen har grått mange tårer og brukt utallige timer på å snakke om hvordan vi skulle få dette til.
Etter at jeg bikket uke 24 ble ting litt lettere. Legene sluttet å snakke om abort, og vi fikk kontroller hos en spesialist på sykehuset. De sluttet å fokusere på alt som kunne være gale, og kontrollene handlet mest om vekst, kvalitet på morkaken og gjennomstrømning i navlesnoren. Det var godt.
I uke 27 begynte jeg å klø noe voldsomt, og etter å ha mast meg til en skikkelig kontroll (fikk beskjed av en lege om å bare dusje i kaldt vann), fikk jeg påvist kolestase. Det ble medisiner og blodprøver en gang i uken, med viten om at det kunne være farlig for babyene. Kløen var så intens at jeg trodde jeg skulle gå fra vettet til tider. Når jeg var til kontroll med kolestasen lå jeg med monitor på magen, og legen fant at jeg hadde premature rier. Jeg fikk medisin, og det ga seg heldigvis. Cervix var også kort, og fortsatte å bli kortere for hver kontroll, men holdt seg heldigvis nok lukket til fødselen.
I uke 29 mistet jeg en av mine aller beste venner, og den knekken fikk riene til å komme tilbake. Jeg lukket meg inne på soverommet, og ble liggende. Den dårlige samvittigheten for å ikke kunne gå i begravelsen gnager fremdeles, men det var helt umulig for meg å ta en firetimers flytur. På dette tidspunktet ble jeg mer en verpekasse enn menneske, var kun utenfor huset for å gå til legen og hadde bare vondt i kroppen, hele døgnet. Alt handlet om å holde babyene i magen så lenge som mulig.
I uke 33 fikk jeg bronkitt og måtte på penicillin. Det slo ut medisinen mot kolestasen og kløen kom max tilbake. Verdiene på leveren fortsatte å stige frem til fødselen. I uke 34 var jeg på kontroll, Ariana hadde de siste ukene lagt under i vekst, og nå var det 600g i forskjell mellom barna. Hun hadde nesten ikke vokst på to uker, og jeg ble innlagt på sykehuset. Det ble en lang dag. De så jeg hadde rier, og ble satt på riedempende. Første lungemodningsprøyte ble satt. Sykehuset hadde ikke kapasitet til å ta i mot tvillinger, og jeg ble sendt med blålys til et annet sykehus. Jeg følte meg ikke i fødsel, men legene sto på sitt. Jeg lå åtte timer på ryggen (hadde så vanskelig for å puste pga bronkitten) med monitor før de ga opp og sendte meg på et rom, etter 24 timer uten mat fikk jeg endelig spise og sove. Riene stoppet så godt som opp i løpet av natten. En forferdelig slitsom dag. Lungemodning nr to ble satt neste dag, og etterhvert fikk jeg medisiner for både kolestasen og bronkitten. Da ble tingene lettere, og jeg følte meg trygg på sykehuset. Samtidig visste jeg at vi gikk mot fødsel, og jeg var livredd. Både for tvillingfødsel og om barna kom til å være veldig syke.
Legene ville holde barna i magen så lenge som mulig, men da jeg var 35+0 var leveren min så sliten og Ariana hadde fremdeles ikke vokst noe mer, så fødselen ble satt i gang.
17.november og fødsel:
Jeg ble trillet ned på føden om morgenen, sjekket åpning som da var to cm. Fikk drypp i armen og det var bare å vente.
Veneflonen ble satt feil, og jeg fikk skikkelig vondt i armen. Blodet sprutet da de satt den, og jeg kunne ikke bøye fingrene eller håndleddet. Alt var bra sa de, men jeg har fremdeles vondt nå to uker etter og er blå nedover hele armen.
Legene sjekket åpning med jevne mellomrom, men det gikk sakte. Jeg hadde svake rier i ca syv timer, og klarte å sove en liten time. Mannen var der med meg hele tiden. Til slutt satt de opp dryppet og riene ble brått vondere. Ny sjekk og åpningen var på seks cm. Siden jeg skulle ha tvillingfødsel ble jeg anbefalt å ta epidural, selv om jeg egentlig ikke ønsket det. Var ganske redd da den skulle settes, men heldigvis gikk det som en drøm. Var hverken vondt eller skummelt, og vips var alle smerter fra riene borte. Jeg ble kald og skalv, ble litt sløv etterhvert.
Plutselig hadde jeg full åpning på kort tid, og et helt team med leger kom inn. Jeg fikk en kort beskjed om at jeg kom til å bli trillet på kirurgisk og at mannen ikke fikk bli med. Panikken sto i øynene mine, hva pokker skjedde nå? Ingen hadde sagt noe om dette, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å gjøre som de sa. De løp gjennom gangene med meg samtidig som en lege hadde hånden på magen min og ba meg presse. Jeg tenkte Hæ? Nå? Her? men gjorde som hun sa. Vi kom inn på kirurgisk og jeg ble veltet over i en annen seng, beina plassert høyt og ny beskjed om å presse. Det gikk så utrolig fort fra epiduralen ble satt, til jeg plutselig lå å presset. Hodet mitt hang ikke helt med. Men nå var vi her, så jeg presset for harde livet.
Det var mange leger i rommet. Anestesilegen satt bak meg og spilte på mobilen med lyd på. Legen sa at de kunne se hodet og etter to press var Ariana ute. Jeg fikk sett henne et øyeblikk før barnelegen tok henne med seg. Nå kommer det som har vært vanskeligst å takle for meg. Filip skulle ut, og han hadde de siste ukene lagt på tvers oppe under ribbeina mine. Håpet var at han skulle snu seg i det Ariana var ute, men det gjorde han ikke. Legen foretok indre vending, altså han stakk hele armen opp i livmoren og snudde Filip. Han fikk ikke til å snu hodet ned, så han kom med stumpen først. Det hele tok bare fem minutter, og etterpå sydde de meg i nesten tre kvarter. Når Filip var ute fikk jeg ikke se han før de løp ut med han. Jeg visste ikke hvorfor, eller hva som gjorde at jeg ikke fikk de på brystet med en gang. Minuttene gikk sakte, og alt jeg spurte om fikk jeg til svar at alt var bra, ikke vær redd. Synes godt de kunne forklart mer om hva som foregikk, jeg var livredd. Da de var ferdig å sy ble jeg trillet tilbake på føden, og mannen fikk komme inn igjen. Jeg hadde ingen av babyene hos meg, jeg visste ingenting. Etter en stund fikk jeg endelig beskjed om at de var på neo for å få litt hjelp, men at alt var bra med dem.
Etter to timer fikk jeg Ariana tilbake, min lille krigerinne på 2kg. Den minste babyen jeg noengang har sett, og det første hun gjorde var å suge seg fast i puppen. Der ble hun hengende mens jeg ble trillet fra føden til barsel. Filip fikk jeg fire timer etterpå, han hadde hatt noe med blodsukkeret som måtte stabilisere seg før de slapp han ut fra neo. Lykken var komplett med begge barna hos meg. Jeg talte tær og susset de små skattene mine. De var helt perfekte, ingen klumpfot, ingen malformasjoner på hendene. Ingen tegn på syndrom.
To dager etterpå fikk begge gulsott, og verdiene til Filip var så høye at han måtte tilbake på neo for å ligge i lys et døgn. Den natten ville ikke Ariana roe seg, hun bare gråt. Jeg tror hun merket at bror ikke var der. Neste natt var de sammen igjen og begge sov hele natten, jeg måtte vekke de hver tredje time for å spise.
Etter fem dager fikk vi reise hjem, og et nytt kapittel i livet har startet. Nå har det gått to uker, og det går veldig bra. De legger fint på seg og sover mesteparten av døgnet. Storesøsknene er så stolt, og de får en million susser hver dag.
Jeg hadde grusomt vondt i understellet den første uken, kunne ikke sitte eller gå oppreist. Det er fremdeles vondt, men det blir bedre for hver dag. Nå skal jeg bare nyte livet som firebarnsmor!!
Dette svangerskapet har virket veldig langt, og vært fult av bekymringer. Det vanskeligste av de tre svangerskapene mine. Jeg fikk vite at det var tvillinger i uke fem. To små babyer var på vei.
Bekymringene startet i uke 14. Jeg begynte å blø, og etter at de lot meg vente i syv timer på en hard benk på legevakten, med beskjed om at dette var starten på en abort, sendte de meg motvillig til sykehuset for en grundigere sjekk. Der så de at det var morkaken til Ariana som hadde løsnet litt og at blodet samlet seg langs fostersekken hennes. Det kunne gå bra, men faren for løsning og irritasjon i livmoren var tilstede. Jeg ble sendt hjem på strengt sengeleie, og der ble jeg i fire uker til blødningene stoppet helt.
På samme tid fikk vi svar på duotesten, og jeg fikk svaret sent fordi vi hadde vært på ferie. Den viste høy risiko for downs på begge barna. Legene anbefalte fostervannsprøve, men jeg hadde kommet så langt at i mitt hode var det for sent med abort, og farene ved prøven syntes å være for stor. Legene ga tydelig utrykk for at de syntes jeg valgte feil, og foreslo abort helt frem til uke 24.
På neste kontroll sa legene at Ariana hadde klumpfot på den ene foten, kontrollen etter det at begge barna hadde dobbeltsidig klumpfot, og malformasjoner på hendene. I tillegg åpnet de ikke hendene så det kunne være tegn på alvorlig hjerneskade. Jeg fikk også beskjed om at klumpfot forsterket mistanken om downs. På denne tiden gikk jeg ut i full sykemelding fra jobb, da klarte jeg ikke å bære mer på skuldrene mine. Jeg var så redd for babyene mine, og hvordan livet ville bli nå. Vi har to barn fra før og bor langt unna familien vår. Jeg og mannen har grått mange tårer og brukt utallige timer på å snakke om hvordan vi skulle få dette til.
Etter at jeg bikket uke 24 ble ting litt lettere. Legene sluttet å snakke om abort, og vi fikk kontroller hos en spesialist på sykehuset. De sluttet å fokusere på alt som kunne være gale, og kontrollene handlet mest om vekst, kvalitet på morkaken og gjennomstrømning i navlesnoren. Det var godt.
I uke 27 begynte jeg å klø noe voldsomt, og etter å ha mast meg til en skikkelig kontroll (fikk beskjed av en lege om å bare dusje i kaldt vann), fikk jeg påvist kolestase. Det ble medisiner og blodprøver en gang i uken, med viten om at det kunne være farlig for babyene. Kløen var så intens at jeg trodde jeg skulle gå fra vettet til tider. Når jeg var til kontroll med kolestasen lå jeg med monitor på magen, og legen fant at jeg hadde premature rier. Jeg fikk medisin, og det ga seg heldigvis. Cervix var også kort, og fortsatte å bli kortere for hver kontroll, men holdt seg heldigvis nok lukket til fødselen.
I uke 29 mistet jeg en av mine aller beste venner, og den knekken fikk riene til å komme tilbake. Jeg lukket meg inne på soverommet, og ble liggende. Den dårlige samvittigheten for å ikke kunne gå i begravelsen gnager fremdeles, men det var helt umulig for meg å ta en firetimers flytur. På dette tidspunktet ble jeg mer en verpekasse enn menneske, var kun utenfor huset for å gå til legen og hadde bare vondt i kroppen, hele døgnet. Alt handlet om å holde babyene i magen så lenge som mulig.
I uke 33 fikk jeg bronkitt og måtte på penicillin. Det slo ut medisinen mot kolestasen og kløen kom max tilbake. Verdiene på leveren fortsatte å stige frem til fødselen. I uke 34 var jeg på kontroll, Ariana hadde de siste ukene lagt under i vekst, og nå var det 600g i forskjell mellom barna. Hun hadde nesten ikke vokst på to uker, og jeg ble innlagt på sykehuset. Det ble en lang dag. De så jeg hadde rier, og ble satt på riedempende. Første lungemodningsprøyte ble satt. Sykehuset hadde ikke kapasitet til å ta i mot tvillinger, og jeg ble sendt med blålys til et annet sykehus. Jeg følte meg ikke i fødsel, men legene sto på sitt. Jeg lå åtte timer på ryggen (hadde så vanskelig for å puste pga bronkitten) med monitor før de ga opp og sendte meg på et rom, etter 24 timer uten mat fikk jeg endelig spise og sove. Riene stoppet så godt som opp i løpet av natten. En forferdelig slitsom dag. Lungemodning nr to ble satt neste dag, og etterhvert fikk jeg medisiner for både kolestasen og bronkitten. Da ble tingene lettere, og jeg følte meg trygg på sykehuset. Samtidig visste jeg at vi gikk mot fødsel, og jeg var livredd. Både for tvillingfødsel og om barna kom til å være veldig syke.
Legene ville holde barna i magen så lenge som mulig, men da jeg var 35+0 var leveren min så sliten og Ariana hadde fremdeles ikke vokst noe mer, så fødselen ble satt i gang.
17.november og fødsel:
Jeg ble trillet ned på føden om morgenen, sjekket åpning som da var to cm. Fikk drypp i armen og det var bare å vente.
Veneflonen ble satt feil, og jeg fikk skikkelig vondt i armen. Blodet sprutet da de satt den, og jeg kunne ikke bøye fingrene eller håndleddet. Alt var bra sa de, men jeg har fremdeles vondt nå to uker etter og er blå nedover hele armen.
Legene sjekket åpning med jevne mellomrom, men det gikk sakte. Jeg hadde svake rier i ca syv timer, og klarte å sove en liten time. Mannen var der med meg hele tiden. Til slutt satt de opp dryppet og riene ble brått vondere. Ny sjekk og åpningen var på seks cm. Siden jeg skulle ha tvillingfødsel ble jeg anbefalt å ta epidural, selv om jeg egentlig ikke ønsket det. Var ganske redd da den skulle settes, men heldigvis gikk det som en drøm. Var hverken vondt eller skummelt, og vips var alle smerter fra riene borte. Jeg ble kald og skalv, ble litt sløv etterhvert.
Plutselig hadde jeg full åpning på kort tid, og et helt team med leger kom inn. Jeg fikk en kort beskjed om at jeg kom til å bli trillet på kirurgisk og at mannen ikke fikk bli med. Panikken sto i øynene mine, hva pokker skjedde nå? Ingen hadde sagt noe om dette, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å gjøre som de sa. De løp gjennom gangene med meg samtidig som en lege hadde hånden på magen min og ba meg presse. Jeg tenkte Hæ? Nå? Her? men gjorde som hun sa. Vi kom inn på kirurgisk og jeg ble veltet over i en annen seng, beina plassert høyt og ny beskjed om å presse. Det gikk så utrolig fort fra epiduralen ble satt, til jeg plutselig lå å presset. Hodet mitt hang ikke helt med. Men nå var vi her, så jeg presset for harde livet.
Det var mange leger i rommet. Anestesilegen satt bak meg og spilte på mobilen med lyd på. Legen sa at de kunne se hodet og etter to press var Ariana ute. Jeg fikk sett henne et øyeblikk før barnelegen tok henne med seg. Nå kommer det som har vært vanskeligst å takle for meg. Filip skulle ut, og han hadde de siste ukene lagt på tvers oppe under ribbeina mine. Håpet var at han skulle snu seg i det Ariana var ute, men det gjorde han ikke. Legen foretok indre vending, altså han stakk hele armen opp i livmoren og snudde Filip. Han fikk ikke til å snu hodet ned, så han kom med stumpen først. Det hele tok bare fem minutter, og etterpå sydde de meg i nesten tre kvarter. Når Filip var ute fikk jeg ikke se han før de løp ut med han. Jeg visste ikke hvorfor, eller hva som gjorde at jeg ikke fikk de på brystet med en gang. Minuttene gikk sakte, og alt jeg spurte om fikk jeg til svar at alt var bra, ikke vær redd. Synes godt de kunne forklart mer om hva som foregikk, jeg var livredd. Da de var ferdig å sy ble jeg trillet tilbake på føden, og mannen fikk komme inn igjen. Jeg hadde ingen av babyene hos meg, jeg visste ingenting. Etter en stund fikk jeg endelig beskjed om at de var på neo for å få litt hjelp, men at alt var bra med dem.
Etter to timer fikk jeg Ariana tilbake, min lille krigerinne på 2kg. Den minste babyen jeg noengang har sett, og det første hun gjorde var å suge seg fast i puppen. Der ble hun hengende mens jeg ble trillet fra føden til barsel. Filip fikk jeg fire timer etterpå, han hadde hatt noe med blodsukkeret som måtte stabilisere seg før de slapp han ut fra neo. Lykken var komplett med begge barna hos meg. Jeg talte tær og susset de små skattene mine. De var helt perfekte, ingen klumpfot, ingen malformasjoner på hendene. Ingen tegn på syndrom.
To dager etterpå fikk begge gulsott, og verdiene til Filip var så høye at han måtte tilbake på neo for å ligge i lys et døgn. Den natten ville ikke Ariana roe seg, hun bare gråt. Jeg tror hun merket at bror ikke var der. Neste natt var de sammen igjen og begge sov hele natten, jeg måtte vekke de hver tredje time for å spise.
Etter fem dager fikk vi reise hjem, og et nytt kapittel i livet har startet. Nå har det gått to uker, og det går veldig bra. De legger fint på seg og sover mesteparten av døgnet. Storesøsknene er så stolt, og de får en million susser hver dag.
Jeg hadde grusomt vondt i understellet den første uken, kunne ikke sitte eller gå oppreist. Det er fremdeles vondt, men det blir bedre for hver dag. Nå skal jeg bare nyte livet som firebarnsmor!!
I dag er twinsa en måned Tiden går så fort, og de vokser og legger på seg. De er så snille, skriker bare hvis det er noe som plager dem. Noen ganger må de vekkes til mat, men ofte begynner de å småklynke når det nærmer seg. De blir sinna hvis de har bajs i bleien, og det er så fint for da får vi tatt det med en gang! Døgnet er fremdeles litt snudd, de sover best om dagen og har våkenperioder om natten:/ Det må vi øve mer på!! Meg og papsen er litt underernært på søvn, men vi sover på skift og det blir så mye lettere å være trøtt når man ser de nydelige små ansiktene<3 Håper dagene blir like gode fremover
Tiden går så fort, og de vokser og legger på seg. De er så snille, skriker bare hvis det er noe som plager dem. Noen ganger må de vekkes til mat, men ofte begynner de å småklynke når det nærmer seg. De blir sinna hvis de har bajs i bleien, og det er så fint for da får vi tatt det med en gang! Døgnet er fremdeles litt snudd, de sover best om dagen og har våkenperioder om natten:/ Det må vi øve mer på!! Meg og papsen er litt underernært på søvn, men vi sover på skift og det blir så mye lettere å være trøtt når man ser de nydelige små ansiktene<3 Håper dagene blir like gode fremover
I dag er twinsa tre mnd[emoji322] Begge to smiler og lager smålyder, de hermer med å rekke tunge og blitt ganske stødig i nakken når vi holder dem. De holder ikke hodet selv når de ligger på magen så det må vi øve mer på! Filip har vært på sykehuset en uke med rs virus, mens Ariana bare ble tett i nesen. De sover godt noen netter, mens andre ganger er de urolige og skriker til langt på natt. Spesielt Ari har vanskelig for å finne roen, mens Filip sover gjerne gjennom søsterens bråk! De har ikke oppdaget hverandre ennå, det gleder jeg meg til[emoji173]
Så herlig at denne historien endte godt ❤ Skamme seg legene som mente abort var eneste utvei, håper de virkelig får så ørene fyker nå!
Masse lykke til videre og kos dere masse
Så herlig at denne historien endte godt [emoji173] Skamme seg legene som mente abort var eneste utvei, håper de virkelig får så ørene fyker nå!
Masse lykke til videre og kos dere masse
Tusen takk[emoji173] Det er virkelig deilig å se hvor friske og fine de er, heelt vanlige babyer! Jeg har faktisk ikke gått tilbake til de legene som ga oss alle de negative beskjedene. De fortjener ikke at jeg kaster bort energi på å kjefte, så de kan heller lure på hvor vi ble av. Har vurdert å sende formell klage, så kanskje det samme slipper å skje med noen andre!
