Det er jo ikke unødvendig styr, for det vil jo gi en pekepinn. Hvis den f.eks. ikke stiger, så er det lettere å konkludere med at det er noe galt. Men det var mer ment som at man ikke skal se seg blind på alle testene og stigningen på dem. Jeg gjorde det første gangen. Ante fred og ingen fare, og testet til og med 3+, parallelt med at det kom mye brunt og litt blod, i flere uker. Så sluttet jeg å teste, for jeg tenkte at alt var greit. Magefølelsen lå og skurret litt i bakgrunn, men jeg overhørte det fordi jeg hadde jo testet så fint. Da kom det en stor klump ut. Mye blod. Og menssmerter, mer enn jeg pleier. Jeg tenkte at dette er sikkert sånn SA er, så jeg dvelte ikke så mye med om det kanskje muligens kunne være normalt. Jeg var på ferie da det skjedde, så når jeg kom hjem dro jeg på sykehuset, og fikk det bekreftet.
Andre gangen spottet jeg brunt hele veien, og magefølelsen begynte allerede da å fortelle meg at noe ikke var rett. Allikevel steg testene fint, og jeg fikk også her 3+. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at alt var bra, men med gang nr 1 friskt i minne, så slappet jeg aldri av. Jeg var på butikken, da jeg plutselig segnet om i smerter. Det var ubeskrivelig vondt, og noe helt annet enn gang nr 1. Nok en gang skjønte jeg selv hva dette var.
Tredje gang jeg ble gravid (eller fjerde, for før alle disse abortene fikk jeg en liten fyr) så spottet jeg ikke. Jeg ble veldig kvalm og veldig trøtt. Alt virket normalt. Testene steg nok en gang. Pga at jeg ikke spottet, så tenkte jeg at NÅ skal det endelig bli en baby. Kvalmen økte, og jeg tolket alt som positivt. Inntil den plutselig ikke økte mer. Den forsvant ikke, men jeg ble ikke mer kvalm. Når man holder på med dette gamet, så blir alt tolket. Og jeg fikk en ørliten dårlig magefølelse. Vi dro til privat ul. Hun så ikke hjerteslag, men ble samtidig usikker om om det hadde vært hjerteslag. Da den virket i str som om det kunne starte hvert øyeblikk. Jeg visste at den burde være mye større enn det, men da fikk jeg vite at noen blastocyster gikk i dvale, så dette hadde hun sett før. Vi ga det en uke, med blodprøver som viste fin stigning. En uke senere var den like liten, så da begynte jeg på medisiner.
Begge de to gangene jeg mistet i SA var jeg ikke i tvil når smertene kom, men før det visste jeg ikke helt om det var SA.
Dette ble en lang roman, men det er for å sette SA litt i perspektiv. Min erfaring er at alt er normalt og unormalt.
Men bør jeg melde i fra dette til klinikken? Eller pleier det å gå greit å ta en kur for å behandle problemet med, men samtidig som jeg er i et forsøk? 
Er det uke 6 man kan se hjertet ? Tror Porsgrunn snakket om tul i uke 7, men regner med de tar kontakt med meg ila dagen da jeg har testdag i dag.