Mageboeren 2.0

8+6

I dag er det fem uker siden positiv test!! Og i morgen går jeg inn i 9.uke.

Formen i helgen har vært veldig bra. Da vi dro til svigers på fredag, var jeg ganske uggen. Spydde rett før vi skulle dra og var nok så redusert. Vi fikk derimot formidlet nyhetene noe som selvsagt ble mottatt med stor jubel og glede.

Lørdag var jeg hjemme alene med sønnen min hele formiddagen. Det var utrolig tungt for jeg var så ufattelig trøtt. Det endte med at vi begge sov mellom 12-14. Da mannen kom hjem orket jeg faktisk å gå ut å spise med familien og kvalmen uteble nesten hele dagen.

Søndag var også ganske ok. Vi dro på leos lekeland for å kompensere for en rolig dag dagen før. Der fikk knøttet definitivt utløp for sin energi og jeg selv var både høyt og lavt. Dette gjorde meg ør og svimmel og svett, men gleden over å se hans glede veiet over det. Senere sovnet vi alle tre tett omslynget i sengen. Så deilig. På ettermiddagen hang jeg opp klær og ryddet litt parallelt med å holde styr på den lille og det satt meg helt ut av spill. Jeg ble ordentlig svimmel, fikk magesmerter og kvalm. Kastet ikke opp, men brekningene kom. Heldigvis hjalp det med middag og litt hvile.

Kvalmen ser ut til å utebli foreløpig i dag også. Jeg er ekstremt trøtt, enda jeg sov til c 10. Det frister å få gjort litt ting rundt meg men jeg vet jo nå at formen er så bra fordi jeg tar det med ro. Det føles litt feil å være sykemeldt halvannen uke til, men jeg tror nok at jeg hadde blitt straffet med svimmelheten og kvalme ganske raskt. Å jobbe som terapeut krever hele min tilstedeværelse og innlevelse og nå kjenner jeg jeg har mer enn nok med å holde meg selv og familien på bena.
 
9+0

Ni uker!! Tre igjen til ultralyd og 12 uker.
Formen i dag har nærmest vært upåklagelig. Jeg gikk en times tur med hunden, hadde energi til husarbeid og barnelek og normal apetitt. Fram til ca 19- tiden. Da kom kvalmen. Jeg spiste middag, noe som pleier å hjelpe, men denne gangen kastet jeg bare opp. Spiste så en gresk yoghurt som har blitt min life saver mot kvalme og liten apetitt samt en liten craving. Også litt av denne kom opp før jeg gikk å la meg. Og kvalmen og halsbrannen ulmer fortsatt.

De tre neste dagene har jeg ambisjoner om fulle dager på skolen. 9-15.30. Det er krevende og slitsomme dager, men jeg skal prøve. Heldigvis bor jeg 5 min gange unna, så det er ikke kritisk om jeg må dra hjem. Søsteren min kommer også på besøk i morgen og blir over til torsdag. Jeg kjenner på minimal lyst og energi til det. Det krever at jeg må gjøre i stand gjesterommet, vaske gulver og bad og trylle fram en bedre middag. Mulig jeg legger lista litt høyt opp for meg selv, men sånn er jeg alltid når jeg får gjester. I tillegg ser jeg nå mer og mer et mønster at det er på ettermiddagen/kvelden jeg er mest dårlig og da har jeg igrunn mer enn nok med meg selv. Men... Jeg kan jo ikke nekte min søster å komme å besøke sin eneste nevø og søster heller da, når vi bor så langt fra hverandre.
 
9+2

Jeg skulle egentlig vært på skolen i dag, men ligger her på sofaen med et glass cola zero og morgenkvalmen min. Jeg tror endelig jeg har landet på et valg. I det enorme tankekaoset som har preget meg det siste året. Skifte jobb, satse på videreutdanning, avbryte studiet, satse på noe helt nytt, få flere barn, gjennomføre studiet i to år til. Sååå mange kvaler å velge og svelge. Det har ligget mye samvittighet og lojalitet rundt det også ettersom det et nåværende jobb som støtter utdannelsen min, men som jeg egentlig er piss lei av. Jobben altså. Studiet er spennende, men ikke lett å finne ny jobb som utdanningstilling.
Vel, etter å ha pratet med studieleder og administrasjonen, anbefales jeg å hoppe av nå og evt begynne på høstsemesteret på nytt etter endt permisjon. Dvs høsten 2015. En ting som er sikkert er at jeg IKKE kommer tilbake i den gamle jobben etter permisjonen. 7 år med turnus er nok. 2 små barn og turnus er helt uaktuelt!! Og jeg er villig til å offre videreutdannelsen for dette. Den kan jeg alltids ta senere i livet. Jeg er fortsatt utdannet sosionom og har ganske god arbeidserfaring. Jeg får alltid en jobb. Om jeg så må jobbe som saksbehandler noen år, så er det en dagstilling og en verdifull erfaring på cven.
Så jeg har vel bestemt meg for å hoppe av. Men jeg søker ikke permisjon før jeg er 12 uker på vei og fått bekreftet at jeg endelig skal bli tobarnsmor.

Formen i går var ikke bra. Jeg prøvde meg på skolen men måtte dra hjem etter noen timer pga kvalmen. Fikk besøks av storesøster, der vi begge hadde kontrastfylte nyheter til hverandre. Det er sånn du ser på film. Ene søstera gleder seg til å si hun er gravid, den andre forteller gråtende at hun har gått fra mannen hun har vært gift med i ti år! Etter å ha vært utro mot han i et år!! Jepp, dette utspant seg i min stue i går.
Det er utrolig trist, jeg er utrolig glad i svogeren min, og synes det er leit at han ikke skal være em del av familien mer. Samtidig sliter jeg med moralen i å støtte min søster. Hun har hatt VERDENS snilleste mann, og så bedrar hun han på den måten. Med en annen gift familiemann, med barn involvert. Men jeg må jo bare prøve å holde holdningene mine på avstand, og være en søster. Men ja. Sånn går no dagan.
 
Last edited:
forts. 9+2

Jeg leste en tråd her på bv om at formen til enkelte er på bedringens vei, og jeg tenkte akkurat på det samme. Trøttheten er ikke så ekstrem lenger. Kvalme/oppkast fortsatt uforutsigbar, men mindre plagsom.

Men, jeg trekker den konklusjonen. I dag har jeg vært i bedriten form. Energi og kvalme noen lunde i sjakk, men brekninger og oppkast har kommet fullstendig uforberedt uten særlig relatert til kvalme, kaldsvetting og ekstrem svimmelhet, til og med når jeg ligger i ro i sofaen. Og jeg har vært veldig i ro i dag. Spiste lunsj med søsteren min på senteret 3 min gange fra hvor vi bor, og jeg ble skikkelig dårlig etter lunsjen. Kaldsvetting, brekninger, svimmelhet og akutt mageknipe/diaré. Takk og pris for kort vei hjem. Det er 3. Eller 4. Gang på en uke at jeg får akutte mageproblemer. Pleide ikke reagere sånn før.
 
Last edited:
9+2

So far, so good! Sov til ti, dusjet og spiste en gresk yoghurt. ( storforbruker i det). Jeg ble urimelig mett av den, men merker ingenting av kvalme så langt, så nå skal jeg utnytte formen, været og dagslyset til å gå en tur med hunden og sjekke ut den nye internasjonale matbutikken i nabolaget. Håper på rikelig utvalg av gresk yoghurt og børek:) siden skal jeg hamstre frukt og grønt og ta en grundig opprensking i kjøleskapet en gang for alle. Er formen fortsatt god, går jeg løs på helgerengjøringen. Det kjennes ut som en slik god dag i dag, men man kan aldri vite når ting snur.
 
Last edited:
9+4

Mini og mannen har akkurat dratt avgårde til svigers. Der skal mini sove over til i morgen/evt mandag. Takk og pris for fantastiske besteforeldre på begge sider!
I kveld skal jeg på middag til en av mine bestevenninner. Vi er i alt fire bestevenninner som rullerer på 4-stjerners middag konseptet. Min mann har det noe tilsvarende med hans bestevenner, og i dag krasjet datoene sammen. Da er det fint med barnevakt. To av de tre venninnene vet ikke om graviditeten min, så den kunngjøres i dag. Det samme skal mannen gjøre. Jeg håpet bare jeg er i form til å orke en tre retters uten å spy, og at trøttheten holder litt lenger enn til 22, slik den pleier å gjøre. Det blir selvsagt også litt annerledes å være edru i dag, men vi har det så gøy uansett, så det bekymrer meg lite.

Har følt meg litt uggen/ kvalm og svimmel i dag, mens jeg lekte med mini, så jeg håper ikke det setter standarden for dagen i dag. Gårsdagen var i grunn utrolig bra. Kastet opp noen ganger men var ikke spesielt kvalm. Det er det som er så pussig. Jeg kan plutselig finne på å brekke meg helt uprovosert, uavhengig av kvalme. Gjerne etter egne toalettbesøk. Så da ender dyr gjerne med oppkast etter jeg selv har vært på do. Heldigvis har jeg ikke reagert på bleieskift enda, bortsett fra at jeg nå synes tissebleier stinker mer, og gjerne er værre en bæsjebleier.

Nok om det. Jeg er alene hjemme noen timer nå, og tror jeg skal hvile litt før jeg stikker ut og kjøper en blomst til vertinnen.
 
9+5

Hangover. Haha. Det føles sånn etter jentemiddagen i går. Det var veldig veldig hyggelig. Til tross for kun vann å drikke var jeg i like god stemning som de andre. For første gang har det ikke fristet med alkohol overhodet på en slik kveld. Men. Det ble sent. Jeg var ikke hjemme før halv tre i natt og jeg hadde begynt å få en inntens hodepine som varte hele natta og fram til jeg fikk tatt en paracett. Sov lenge, sto ikke opp før kl 12 og da dro jeg og mannen og spiste en burger ute på restaurant. Begge uggen og kvalme, men bare han var egentlig i bakrus. Resten av dagen har jeg følt meg like feit som burgeren var, og krasja sofaen, hvilt litt og kost med sønnen min som kom hjem igjen i ettermiddag. Også han var slapp, spiste nesten ingenting og målte 38.6 i feber da jeg la han i kveld. Kan se ut som han må bli hjemme med meg i morgen.

Ellers må jeg si en ting som irriterte meg litt i går. Til alle jeg har fortalt om graviditeten har jeg møttes med glede og klemmer. Men da jeg fortalte det til mine beste venner, var det nærmest lavmeldt stemning. Hun ene sa nesten ingen ting. Hun andre ble overrasket og lurte på om hun var den enste som ikke visste og den tredje visste det jo, men også da jeg fortalte henne det var det ikke høy entusiasme, selv om hun gratulerte. Jeg vet ikke jeg, hva jeg bør forvente meg. De er alle kvinner i midten av tredve årene uten barn selv av ulike grunner. To av de vet jeg ønsker det. Men en er i fersk forhold, og en er sammen med en mann som mener de har all verdens tid. Tredje vet jeg har overlatt det litt til tilfeldighetene. De har sluttet med prevensjon men det er mest fordi mannen ønsket det. Men så viste det seg nylig at hun har en polypp på eggstokken, som må fjernes før hun kan bli gravid. Så jeg vet ikke hva det handlet om jeg. Om det er misunnelig, eller om de tenker de ser meg enda mindre etter jeg fikk familie og nå enda et barn eller bare det at det ikke kom som en overraskelse fordi de vet jeg har prøvd i flere mnd allerede og ventet det kom til å skje. Men faen heller, unnskyld meg, de har søren meg visst hvor sterkt jeg har ønsket meg ett barn til, hvor lenge jeg har jobbet med å overtale mannen til dette og at vi også har prøvd noen mnd uten resultat. Er det for mye for langt å glede seg litt på andres vegne?
Jeg vet jeg ville gjort det, uansett om jeg strevde med å gå barn eller ikke, om noen av mine venner hadde disse nyhetene å dele. Jeg mener, jeg har da for pokker trøstet søsteren min og hørt på forelsekelsespiss om den nye mannen hun har møtt etter det ble slutt mellom henne og ektemannen hun har bedratt i over ett år. Det er mulig å tune seg inn litt i andres spekter ...

Tja. Det var dagens hjertesukk.
Det er kanskje sånn, når man venter nr to, og særlig hvis det et litt ventet. Men likevel. Det er en like stor nyhet for de kommende foreldrene om det er 1. Eller 6. Unge på vei.
 
Last edited:
9+6

Snart ti uker!!! Jeg har hele veien bekymret meg svært lite for å miste, men likevel satt et stort forbehold, mest for å forsikre de jeg forteller det til framfor meg selv. Men nå, snart ti uker på vei føler jeg meg ganske bankers igrunn. Jeg har vært gravid en gang før og båret det til livs. Ingen aborter, spontan eller selvbestemt. Ingen aborter i nær familie jeg vet om. Jeg føler dette går den veien det skal og det er en god følelse. Jeg føler også jeg bærer på en jente denne gangen. En like sterk magefølelse som da jeg bar på min gutt om det skulle bli en gutt. Det blir utrolig spennende med ultralyd. Forrige gang gikk jeg hjem og gråt da jeg fikk vite om gutten jeg ventet. Jeg syntes det var så sinnsykt skummelt å få det konstatert liksom. Og en GUTT!! Jeg har jo bare jenter, søsken og kusiner i familien. Hvordan håndtere dette?hehe, nå vet jeg bedre. Det var bare helt fantastisk med en liten sønn og begge kjønn er ønsket og velkommen denne gangen. Skrekkscenario er likevel tvillinger. Jeg vil virkelig ikke ha det. Jeg ønsker to barn, ikke tre. Og to på en gang er så himla mye at jeg vet ikke min arme råd. Dette får jeg vel bekreftet på tidlig ul om to uker. Og man må jo bare ta de utfordringene som kommer uansett.

Det var litt tanker på formiddagen.
Mannen er hjemme i dag, han brygger på noe og valgte å heller ta det rolig i dag i stedet for å risikere å bli syk når han skal holde kurs senere denne uka. Mini derimot var frisk og rask og feberfri i dag morges. Må ha vært en omstreifende nattlig feber. Han var iallfall veldig klar for barnehagen.

Etter jeg leverte la jeg meg igjen og sov til 11!!! Dusjet og spiste litt frokost og gikk løs på kjøkkenskuffene. Prøver å få gjort noe fornuftig hver dag, og det er mye å ta av når det kommer til orden og system i skuffer og skap. Men det holdt med den ene kjøkkenskuffen i dag. Kvalmen og hodepinen satt raskt inn, og jeg måtte kaste inn håndkle. Greit å lytte til kroppen når den sier i fra. Det er jo en grunn for at jeg er sykemeldt. Har vært det i to uker nå, og skal til første svangerskapskontroll på onsdag og vurdere videre sm. Jeg skal egentlig ut i to ukers planlagt ferie fra fredag, så jeg vet ikke helt hva vi gjør. Ferien blir jo ikke som planlagt grunnet omstendighetene. Vi har ikke turd å bestille noe tur, og jeg kjenner at formen kan fortsette å ødelegge for meg så jeg lurer på om jeg skal spørre om sm over ferien og få den til gode. Muligens overføre den til neste år og få litt lenger permisjon. Det kommer alltid godt med.
 
10 uker

Hurra!! Det kjennes godt. Kun to uker igjen til ul og de magiske 12.
Formen er ganske fin. Hadde en bedrægelig morgen med den verste trassungen fra helvete. Og det klarte jeg å vise han at jeg mente også. Det var ikke lett å gå fra han i bhg i dag, selv om vi hadde blitt venner igjen, var han molefunken da jeg dro. Det stakk dypt inn i mammahjertet mitt. Jeg vil tro sånne små barn glemmer episoden fort og kaster seg inn i lek og moro, men samvittigheten min gnager på irrasjonell handling. Jeg la meg iallfall igjen etterpå. Var ganske kvalm og utslitt og sov til 11.15!! Hva skjer? Jeg har virkelig blitt et sovedyr.
 
Last edited:
10+2
Plutselig. Hoppet visst over 10+1. Følger babyverden sin app og etter oppdatering, har de endret med en dag. Var imidlertid hos legen i dag for første kontroll. Hun fant 10. Juni og ikke 12. Som termin, og 10+1. Blir litt forvirret, men forholder meg fremdeles til 12. Juni inntil noe blir endret på ultralyd.

Tok blodprøver og fylte ut skjema i dag. Søkte sykehusplass. Og ble sykemeldt ut måneden. Skulle jo egentlig hatt ferie nå, men siden alle planene går i vasken pga tilstanden mente hun jeg ikke skulle bruke ferien min på det. Fint for meg i grunn. Håper å overføre den til neste år.

Etter legen dro jeg på IKEA for å handle litt smått. Det var en mindre god plan. Jeg gikk og svima rundt med kvalmen min. Hang over handlekurven og leverte en liten hilsen på toalettet. Fordelen var at jeg ikke kjøpte mer enn jeg hadde planlagt.
 
10+3

Nå begynner hormonene å tukle med meg. Vil si jeg har vært ganske balansert til nå, litt lettere irritabel kanskje, men nå går jo emosjonene over stokk og stein. Vet ikke hvor mange ganger jeg gråt over lettrørte tvprogrammer i går. I tillegg synes jeg denne tilværelsen som sykemeldt er ganske ensom. Jeg orker jo ikke finne på store ting, tusler mye for meg selv, og mannen kommer sent hjem hver eneste dag. Nok en greie. Han har en tendens til å prioritere jobben og seg selv foran familien, og nå er det i grunn en skurrende periode mellom oss. Jeg finner ingen støtte i han, og heller ingen å dele gleden over svangerskapet mitt. I tillegg er jeg så godt som alene med omsorgen for sønnen vår om dagen. Jeg leverer, henter, underholder og legger han hver eneste kveld. I natt hadde han ordentlig vondt i magen stakkar, bare gråt og ville ligge i sengen vår. Det er jo et prinsipielt nei å sove sammen, men prinsippene viker alltid for syke og redde barn. Så mannen la seg på gjesterommet og han sovnet omsider i seng med meg. Jeg sov ikke mellom halv fem og halv 10. Jeg klarte aldri å sovne igjen og så for meg å ha han hjemme fra bhg. Takk gudsjelov for at han var pigg da han våkna halv ni, han spiste frokost og jeg kunne følge han til bhg. Siden sov jeg fra ca halv ti til 12. Jeg er helt avhengig av denne menge søvn, men jeg hater det, for jeg føler jeg sover bort dagen.

Formen i går var helt pyton etter jeg kom hjem. Jeg kastet opp etter alle måltid og fikk nok en gang akutte magesmerter og diaré. Typ kaldsvetting og nestenbesviming. Jeg skjønner ikke hva det er. Om kroppen er ekstra sensitiv for hva det ikke bør ha i seg? Jeg spiser jo ikke mat som er skadelig for fosteret. Det er ganske jævlig mens det pågår, og jeg blir helt utmatta av det.

I dag spiste jeg ikke før halv ett, og magen føles bunnløs. Jeg MÅ dra på senteret i dag og kjøpe flere strømpebukser til sønnen min, og jeg kjenner det kan være dagens eneste ork selv om jeg så gjerne skulle gjort litt husarbeid. Vi har jo egentlig en vaskedame her annen hver uke, men nå har hun ikke vært her på over en mnd pga en annen jobb, og hun kommer heller ikke før i desember. Jeg har ikke sjanse til å få det så rent som hun, uansett hvor mye tid jeg har som sykemeldt. Her blir noe prioritert og resten oversett.

Ingen kvalme så langt å oppspore, så jeg må vel bare utnytte muligheten og få gjort litt av dagens agenda.
 
10+3

Seaband og sushi! Akkurat vært og kjøpt det, fordi jeg fortjener det. Spent på seaband effekten. Det hadde vært velsigna å hatt en kvalmefri dag i morgen, for jeg har store planer om en effektiv husmordag i morgen.

Hormonell og gråtlabil i hele kveld. En skikkelig drittdag.
 
10+4

Jeg var på foreldrekonferanse i bhg kl 7(!!!) i dag. Alltid fint å høre at mini trives, men fikk servert en historie der han hadde spurt ene pedlederen hvor lillesøsteren hans var. Han hadde innbarka påstått at det hadde han, og den knusende sannheten måtte frem om at det hadde han ikke. Hahaha! Utrolig, han vet jo ikke at han skal bli storebror. Vi snakker jo litt om det, det å være søsken og storebror og viser til barn i barnehagen som har småsøsken, slik at han skal forstå litt hva det går i når vi forteller han det, men dette har han tydeligvis tatt på alvor :) det er ikke mer enn to uker til vi kan si det nå, har nok vært lurt å holde på det, for han er tydeligvis en liten ryktespreder. Og jeg kan tenke meg denne pedlederen fortalte akkurat denne historien for å fiske litt om det var noe sant i:) sprøtt er det da også at han snakket om lilleSØSTER ettersom jeg går med en sterk magefølelse av å vente en jente.

Jeg gikk selvsagt å la meg etter møtet, drev jo å svelget på kvalme og brekninger, og har nå sovet litt med seaband. Skal gjøre et forsøk på husarbeid, her skal det ryddes og vaskes, om jeg så må pendle mellom vaskebøtte og dobesøk. Helg for meg betyr mer arbeid enn hverdag. Tidlig opp med mini og full underholdning fra morgen til kveld. Det er tungt men koselig. Får håpe at formen er snill med meg.
 
Du skriver veldig fint, utrolig spennnede å lese dine innlegg :p. Masse lykke til. Jeg kan ikke forestille meg å passe på et lite barn nå, i svangerskapet med så mye kvalme. Masse respekt til deg.:)
 
Caramella skrev:
Du skriver veldig fint, utrolig spennnede å lese dine innlegg :p. Masse lykke til. Jeg kan ikke forestille meg å passe på et lite barn nå, i svangerskapet med så mye kvalme. Masse respekt til deg.:)
Klikk for å utvide …
Så hyggelig å høre.
Jeg kunne selv ikke forestille meg som førstegangsgravid hvordan det var å ta vare på et barn i tillegg til alle svangerskapsplagene. Men når man først har noe man elsker mest i hele verden, går alle egne bohov på siden. Det er selvsagt slitsomt, og jeg har måttet ty til rolig innelek og kos i steden for turer og utelek, og barnehagen er jo alltid en super avlastning:) jeg vet imidlertid ikke hvordan jeg skulle orket dette om jeg ikke var sykemeldt. Det skal sies:)
 
Seaband!!!! Herregud for en oppfinnelse!! HVORFOR har jeg ikke kjøpt dette før? Jeg hat hatt den beste dagen på tre uker siden kvalmen satt inn. Jeg har gjort mer husarbeid på denne dagen enn jeg har gjort disse ukene tilsammen. Jeg har hatt full energi til å leke med mini fram til leggetid og jeg føler "tåka" har letta såpass at jeg bryr meg hvordan det er rundt meg. Lysene er tent, gulver vasket og munkholmen åpnet. De siste ukene har jeg ikke orket stort annet enn farris.

Det har vært tungt til tider, jeg har måtte sette meg ned flere ganger, spydd ett par ganger, men det er fordi jeg får spontane brekninger uavhengig av kvalme, men herregud så deilig det var å kjenne "seg selv" igjen.

Om det er seaband sin skyld eller ikke kan jeg ikke konkludere etter en dag, men 1.dags bruk har iallfall slått alle mine forventninger!!!
 
10+6

Herregud. 11 uker i morgen. Om en uke kan jeg virkelig våge å juble. Jeg gleder meg spesielt til å kunne si det til kollegaene mine som trolig lurer fælt på mitt fravær. Tror nok det er mange som mistenker det, men fint å kunne bekrefte.

Jeg gikk med seaband i hele går, men hadde en konstant murrende kvalme hele dagen. Den var ikke voldsom, så jeg orket et tur på biblioteket med mini, men jeg følte meg nok en gang trøtt og energiløs. I dag igjen føles det litt bedre. Har vært på et bondegårbesøk med ungen. Det var stor stas for han, og det varmer og hjelper meg å flytte fokus fra litt kvalme ( inntens fjøs/geit lukt kan ikke anbefales) og noen svimmel anfall.

Jeg har fremdeles troa på seaband selv om effekten ikke er 100% hver dag. Jeg tror de et med på å redusere kvalmen en del iallfall.

Håper denne trøttheten også gir seg. Jeg savner å trene, og hadde hatt så utrolig godt av det nå i svangerskapet. Håper jeg snart er tilbake i joggeskoene.
 
11+0

Bare en uke igjen.
Formen i dag er ganske bra. Jeg har ikke brukt seaband men kvalmen har fullstendig uteblitt likevel. Jeg er trøtt, sovet mye, og i passe tungt humør. Jeg begynner å bli sprø av sykemeldingen. Det er tredje uka nå, og jeg savner mitt sosiale liv.
Jeg føler det er feil å gjøre noe utenfor leiligheten. " tenk om noen fra jobben ser meg" føler jeg må ligge og spy hele dagen for å ha samvittighet til å ikke gå på jobb. Det er jo helt feil å tenke sånn, men jeg klarer ikke la være. Tok meg en tur på senteret i nabolaget for titte etter julegaver. Fikk en voldsom hodepine nesten umiddelbart og litt svimmel, men heldigvis ikke kvalme. Kom ikke med noen gaver, noen få ideer bare og to bæreposer med mat.

Kjenner meg igrunn veldig negativ i dag, eller generelt om dagen. Jeg synes det er tungt å ikke ha noen å dele gleden med. Samboeren min har jo gitt etter for en del press og mas fra meg om å få nr. 2 og jeg innser hvor lite interessert han er i svangerskapet inntil noe blir mer virkelig for han. Jeg vet jeg må gjennom store deler av svangerskapet "alene" , for jeg kjenner han så pass at noe må være forsettlig konkret før han engasjerer seg. Det er tungt og vondt og ensomt, og jeg vet det ikke nytter å snakke med han om det heller, for jeg får jo bare høre at jeg fikk det som jeg ville. Dette gjør jo at jeg ikke klager heller. Jeg forstrekker meg stadig og han vet for lite om hvordan jeg har det, siden jeg ikke snakker om det.

Liker igrunn ikke skrive om dette på nett til fremmede som ikke kjenner til kompleksiteten. Å " henge ut" noen på denne måten viser bare en side av saken, og gir trolig et feil og ufortjent inntrykk av samboeren min, men akkurat nå var det dette grumset som måtte komme ut.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp