Jeg tar det gjerne her så flere kanskje kan dra nytte av det.
Først og fremst så må du og samboeren din være enig om opplegget. Her var det slik at lillegutt krevde mer og mer av oss hver kveld, ga vi lillefingeren så tok han hele hånden. Og selv om vi var der, bysset, strøyk og var nær så skreik han fordi han ikke fant roen og ble overtrøtt. Så skriking var det for såvidt uansett. Ut i fra tidligere erfaringer med han så var han generelt roligere når vi var ute av rommet. Den mest intense gråtingen var når vi var sammen med han. Når han våknet og vi var borte var også "helvete løst". Dersom vi satt inne på rommet, mens han var i sengen så var også frustrasjonen hans større. Muligens fordi han ikke skjønte hvorfor jeg ikke tok han opp og trøstet hele tiden når han så meg. Det var bedre om vi gikk ut og inn.
Kveldsstellet blir tatt rutinemessig og til samme tid hver kveld. Vi leser en bok så legges han i senga. Som regel vil han reise seg med en gang, men vi holder han nede, stryker han over hodet , synger nattasang og sier god natt, så går vi ut. Inne på rommet er det et nattlys som skifter farge.
Første gangen venter vi bare to-tre minutter med å gå inn. Da tar vi godt rundt han og legger han rolig med igjen mens vi hvisker at nå er det natt og han må legge seg. De påfølgende gangene venter vi fem minutter, men sier ingenting. Bare legger han rolig med, stryker han over hodet, tilbyr vann og går ut.
Første kvelden tok det 1t og 45minutt, dagen etter 1time, nå alt fra 10 til 40minutter. Vi er vel på dag 7 om jeg husker riktig. Gråtingen er gått over til bare sutring og vi venter nå gjerne 10minutter før vi går inn. Han reiser seg ikke opp noe særlig lengre, og innimellom ligger han bare og babler.
Om natten får han heller ikke komme i vår seng lengre da han turner og sparker slik at alle tre sover dårlig. Vi var overrasket da det bare var to slitsomme netter hvor han holdt det gående i halvannen time. På natten tok vi han opp og trøstet til han roet seg, før vi la han i sengen igjen med samme prosedyre som på kvelden. Vi hører nå bittelitt sutring en gang om natten, men han faller til ro selv uten at vi må inn.
Ungen våkner nå uthvilt hver morgen. Vi har fått en ny unge, en ny hverdag og jeg har ikke litt dårlig samvittighet engang. Ørepropper er gull verdt de første par dagene, det gjorde det mye bedre for meg, samt å være mett. Høres sikkert litt rart ut, men slikt tenker man gjerne ikke på.
Vi tar annenhver dag og natt så han skjønner at det er det samme som skjer uansett hvem som legger.
Tror kanskje jeg fikk oppsummert det meste nå.
Jeg har hatt et barn som har vært en "flink" sover og nå ett som var mer utfordrende. Så jeg har også tenkt som mange andre her i tråden "det er jo bare å...". Men man vet virkelig ikke hvordan det er å være desperat etter søvn, å kanskje stå i full jobb med bare to-tre timer sammenhengende søvn, å være på randen av sammenbrudd før man har gått i de samme skoene selv. Flere her burde være ydmyk. De som sliter som vi har gjort gråter seg kanskje i søvn selv hver kveld og har det veldig vondt. Da er det lite hjelp i kommentarer som "jeg hadde aldri latt mitt barn gråte seg i søvn". For det handler virkelig om så mye mer enn det.
Håper dere finner en langsiktig løsning som fungerer for dere. Vi føler vi er på riktig veg og krysser fingre og tær for at ikke sykdom eller annet kludrer det til med det første.
