Mini er 16 mnd og vi har alltid strevd med leggingen om kvelden. Jeg ammet i søvn i 6 mnd, fikk avvennet ham og da sov han bedre både på dagtid og kvelden. Men i perioder tar leggingen fortsatt over en time. Dvs, leggingen tar oftere en time enn den ikke gjør det. I perioder, kanskje noen uker i strekk, kan vi legge ham ned og gå ut, så sovner han selv ila 5-10 min uten å gråte. Men så er det tilbake til at vi må stå over sengen hans i en time eller mer med hånden på ham til han sovner. Straks vi løfter hånden av ham er det hylende gråting med en gang. Jeg finner meg i det, da jeg føler at han trenger nærheten. Vanskelig-periodene følger også babyens 10 vanskelige perioder ganske bra (http://www.babyverden.no/Baby/Oppdragelse/Dette-er-babyens-10-vanskeligste-perioder/), det virker som utviklingssprang gjør at han trenger tryggheten i å sovne med den fysiske berøringen. Og det er jo ikke ulogisk.
Sambo gidder tydeligvis ikke mer av dette og bestemte seg i forgårs for at nå fikk han slutte. Lille gråt i tre kvarter før han ga opp og sovnet. Sambo satt inne hos ham hele tiden, men lot være å røre ved ham.
Jeg synes ikke dette er greit, men kjenner også at å aldri få sove en natt gjennom uten at mini våkner og skal over i vår seng, og den påfølgende urolige søvnen dette medfører for meg med å ha en liten en markende rundt inntil meg, er utrolig slitsomt.
Hva mener dere er riktig her?
Sambo gidder tydeligvis ikke mer av dette og bestemte seg i forgårs for at nå fikk han slutte. Lille gråt i tre kvarter før han ga opp og sovnet. Sambo satt inne hos ham hele tiden, men lot være å røre ved ham.
Jeg synes ikke dette er greit, men kjenner også at å aldri få sove en natt gjennom uten at mini våkner og skal over i vår seng, og den påfølgende urolige søvnen dette medfører for meg med å ha en liten en markende rundt inntil meg, er utrolig slitsomt.
Hva mener dere er riktig her?