Kresne barn - født sånn eller blitt sånn?

[Cosacita]

Dette er jeg så enig i! Håper vi får til samme tilnærming til dette å smake på mye ting om han skulle bli mer kresen etterhvert som han blir eldre

Vi snakker også en del om at en ofte må smake flere ganger før en vet om en liker det, og så trekker jeg frem meg selv i eksempler. Vi snakker og om at en har perioder man ikke liker ting.

 

[Veivalsa]

Min mor brukte ikke fysisktvang på meg heller, men det var hele tiden snakk om hvor viktig det var å smake, at jeg måtte smake osv. Tok ikke ett nei for ett nei. Jeg oppfordrer så er jeg ferdig med det, jeg sier f.eks at du likte ikke is før heller nå elsker du det. Det fordi du turte å smake. Noen ganger sier barnet mitt nei likevel og da er jeg ferdig med saken.
Jeg tenker det er så enkelt å si de må smake, hvordan da får barn til å smake uten tvang. Og all fysisktvang er jeg fullstendig i mot, det er jo mishandling av et barn. Håper at der er vi enige

Ja når det gjelder fysisk tvang sier jeg jo at jeg absolutt er enig med deg, det er jeg imot

 

[Elisabethh]

Vel, sekstenåringen er den som liker minst matvarer av alle, så det kan gå den vegen også.

Ikke fortvil, 16 år er ikke en voksen. Det skjer ting senere også. Ungdommer kan nok også snu, bor fortsatt hjemme og må til tider spise maten du serverer. Du har uansett ikke gjort noe galt, barn og unge er individer med ulike preferanser. Men man spiser jo også mat sammen med andre ungdommer på den tida, og innimellom må man faktisk smake og ikke være den som ikke liker for å ikke oppfattes som sær. Tenk positivt og at det går seg til!

 

[Klatremus Lillemann]

Kanskje han begynner å bli mer åpen nå? Du sier jo at han smaker litt mer nå. Gi det tid bare. Og ikke vis at du blir frustrert. Det går seg til. Noen trenger nok mer tid, sånn er det bare.
Husker med grøss og gru en episode av Hellstrøm rydder opp hjemme, der var det en familiefar som kun spiste brødskive med nugatti til hvert måltid mens kona og ungene spiste normalt. Det er få som er kommet dit, og så lenge du ikke gir etter for et slikt type kosthold, men varierer og legger litt føringer for hva man skal spise til forskjellige måltider, og ikke lar barnet styre, så fortsetter du med gode vaner, og det er jo det viktigste du gjør. Husk på at alle barn er forskjellig og trenger ulik tid, men at vi foreldre kan veilede i riktig retning!

Nei vi stresser ikke.
Han sier selv han vil prøve ny mat, men han vet aldri hva. Og når det kommer til stykket vil han ikke spise. Men han vet han trenger å spise mer variert.

Nugatti har han ikke likt før nå, men det får de bare i helga.

Neida, jeg tenker det kommer seg jeg. Og hos andre smaker han på iallfall.
Sier at alt smaker bedre borte enn hjemme

 

[Elisabethh]

Nei vi stresser ikke.
Han sier selv han vil prøve ny mat, men han vet aldri hva. Og når det kommer til stykket vil han ikke spise. Men han vet han trenger å spise mer variert.

Nugatti har han ikke likt før nå, men det får de bare i helga.

Neida, jeg tenker det kommer seg jeg. Og hos andre smaker han på iallfall.
Sier at alt smaker bedre borte enn hjemme

Mat borte er alltid spennende i den alderen. Husker det fra jeg selv var barn også. Dette går seg helt sikkert til!

 

[Klatremus Lillemann]

Mat borte er alltid spennende i den alderen. Husker det fra jeg selv var barn også. Dette går seg helt sikkert til!

Ja det gjør nok det etterhvert.

Mye jeg ikke likte som barn/ungdom som jeg liker nå.

 

[Timian]

Et annet spørsmål, dersom det KUN har med genetikk å gjøre, hvordan har det seg at barn opp til 1,5-2 år ofte er svært åpne for å spise alt, men deretter blir veldig selektive og etter denne fasen har begynt å utelukke mat fra ting de ønsker å spise som de tidligere slukte av hjertens lyst? Er det da genetikk, som plutselig oppstår? Eller kan man gjøre noe i denne fasen slik at barnet ikke har innskrenket matrepertoaret til et minimum etter denne fasen?
Jeg mener ikke at du skal svare på alt dette, det er spørsmål jeg selv heller ikke synes å ha et absolutt svar på, men det er tema jeg synes det er veldig interessant å se at det finnes så mange ulike meninger om

Jeg står likevel fast ved at man kan angripe de genetiske ulikhetene barna har med henhold til ulike smaker på en slik måte at man i stor grad kan skape en positiv setting rundt måltidet, hvor barnet forstår verdien og viktigheten av å smake nye ting og utfordre seg på dette området.
Det er også viktig å huske at sterk kresenhet kan utvikle seg til en spiseforstyrrelse hos barnet. Dette ville jeg nok ha angrepet annerledes enn toåringen hvor jeg er sikker på at dette ikke er tilfellet.

Det er ikke snakk om genetikk som plutselig slår inn, det er snakk om normal spiseutvikling. Limer inn noen punkter fra en presentasjon fra OUS:
•Barn er naturlig skeptisk til ukjent mat fra ca 1 år og opp til 5 års alder, med topp rundt 18 – 24 mnd. (Food neophobia)
•Barns kognitive utvikling påvirker hvordan de oppfatter og tenker om mat og måltider; sensorisk og perseptuell utvikling, tanker og holdninger påvirker forholdet til maten.
•Det er en viss arvelighet mht barns åpenhet for å utforske nye smaker, antagelig relatert til medfødt sensitivitet for smaker (tvilling studier) • Overlapp mellom genetisk disposisjon for å være kresen (food fussiness) og å like frukt og grønnsaker (Fildes et al 2016).

Når man ser et barn som er kresent og foreldre som virker som de lager mye oppstyr rundt at ungen ikke liker visse typer mat, så vet man ikke hva som kom først. Det er ikke nødvendigvis slik at det er foreldrenes holdninger som har gjort barnet kresent.

Jeg har ett barn, født prematurt, som pga. matallergi fikk spisevegring og måtte sondes på samme tid som han skulle lære seg å spise fast føde. Vi bruker mye tid og energi på å gjøre ham trygg på mat. Får han servert mat han ikke mestrer (psykisk, han har ingen motoriske problemer), så kaster han rett og slett opp. Han spiser lite, men det er (forskningsbasert og i følge helsepersonell) helt uaktuelt å presse eller lokke ham til å spise. Et måltid med oss to vil utenifra se ut som en kresen unge og en altfor ettergivende mamma.

Mitt andre barn smaker på absolutt alt. Hun hiver seg over alt fra lime til kyllingvinger som må gnages av beinet, og sier høylytt namnam når det er noe hun liker. Vi har ikke gjort noe spesielt for å få henne slik, bare tilbudt ulik mat. Et måltid med oss to vil utenifra se ut som en veloppdragen unge med sunt og variert kosthold, og en mamma som har gjort alt rett og ikke lager så mye styr av den spisingen.

 

[Veivalsa]

Det er ikke snakk om genetikk som plutselig slår inn, det er snakk om normal spiseutvikling. Limer inn noen punkter fra en presentasjon fra OUS:
•Barn er naturlig skeptisk til ukjent mat fra ca 1 år og opp til 5 års alder, med topp rundt 18 – 24 mnd. (Food neophobia)
•Barns kognitive utvikling påvirker hvordan de oppfatter og tenker om mat og måltider; sensorisk og perseptuell utvikling, tanker og holdninger påvirker forholdet til maten.
•Det er en viss arvelighet mht barns åpenhet for å utforske nye smaker, antagelig relatert til medfødt sensitivitet for smaker (tvilling studier) • Overlapp mellom genetisk disposisjon for å være kresen (food fussiness) og å like frukt og grønnsaker (Fildes et al 2016).

Når man ser et barn som er kresent og foreldre som virker som de lager mye oppstyr rundt at ungen ikke liker visse typer mat, så vet man ikke hva som kom først. Det er ikke nødvendigvis slik at det er foreldrenes holdninger som har gjort barnet kresent.

Jeg har ett barn, født prematurt, som pga. matallergi fikk spisevegring og måtte sondes på samme tid som han skulle lære seg å spise fast føde. Vi bruker mye tid og energi på å gjøre ham trygg på mat. Får han servert mat han ikke mestrer (psykisk, han har ingen motoriske problemer), så kaster han rett og slett opp. Han spiser lite, men det er (forskningsbasert og i følge helsepersonell) helt uaktuelt å presse eller lokke ham til å spise. Et måltid med oss to vil utenifra se ut som en kresen unge og en altfor ettergivende mamma.

Mitt andre barn smaker på absolutt alt. Hun hiver seg over alt fra lime til kyllingvinger som må gnages av beinet, og sier høylytt namnam når det er noe hun liker. Vi har ikke gjort noe spesielt for å få henne slik, bare tilbudt ulik mat. Et måltid med oss to vil utenifra se ut som en veloppdragen unge med sunt og variert kosthold, og en mamma som har gjort alt rett og ikke lager så mye styr av den spisingen.

Ja, når jeg skrev dette med hvorvidt gener plutselig slår inn var det mer som et spørsmål til personen jeg siterte. Selv er jeg sikker på at dette har med naturlig utvikling å gjøre og at hvordan foreldrene forholder seg til barnet i disse fasene kan være med på å peke ut veien videre

Høres ut som dere har god forståelse for deres barn og deres behov. Mine argument ri denne saken retter seg mot tilfeller hvor man ikke bør ta spesielle hensyn knyttet til spisevegring som for eksempel følge av prematur fødsel, eller andre ting.