:-o Makan! Føler virkelig med deg. Vi har lignende situasjoner her. Har faktisk vurdert å lage en egen "frustrert over svigers " - tråd herinne, bare for å ha et sted å lufte slike frustrasjoner og kanskje få råd om hvordan en skal håndtere slike vanskelige situasjoner.
Signerer denneHan inviterer faktisk seg selv på overnatting og blir sur når det ikke passer? Snakk om å være frekk
Da hadde jeg bedt gubben ta et skikkelig oppgjør med foreldrene sine
Huff da gruet jeg meg til i morgen
Huffda. Kan jeg spørre hva som har skjedd?
Ja, helt utrolig assa ! Blir så irritert og forbanna rett og slett !Han inviterer faktisk seg selv på overnatting og blir sur når det ikke passer? Snakk om å være frekk
Da hadde jeg bedt gubben ta et skikkelig oppgjør med foreldrene sine
![WP:]](/data/avatars/m/99/99181.jpg?1398344349){kind=avatar}
Jeg har to bonusgutter på 4,5år og 6år. Vi har hatt dem hele januar, halve februar og nå hele mars så langt (skal egentlig være 50/50- men barnemor er håpløs..). det er utrolig vanskelig og utmattende for oss, men spesielt gutten:-( Pga at faren ignorerte at gutten spurte om mat.. Ikke lett å sove som 4åring når man er sulten samboeren min er så håpløs innimellom!
Ja, men det er vanskelig å forklare kort
Guttene har tidvis vært veldig preget av situasjonen og dårlig samarbeid mellom mor og far. Nå går det bedre med han største, men han minste er ekstremt trass/vanskelig/sint... Stort oppmerksomhetsvehov og veldig "ingen forstår meg.." Dette ender til stadighet opp med raserianfall som overhode ikke er bra for verken futten, møbler/gjenstander rundt og foreldre.. Vi vet ikke hva vi skal gjøre, vi har prøvd alt i mange bøker, men hver gang han er på rett spor så er det plutselig Mammauke..og vi får tilbake en ødelagt gutt igjen
Samboeren min er fryktelig sliten pga rettsak mot eksen, jobb, oppussing og vanskelige unger.. Det har jeg full forståelse for. Men i det siste virker det som han har gitt opp gutten sin.. Han klarer ikke være tilstede, og ignorerer han hvis han begynner å bli sint. Jeg får ikke hjulpet gutten fordi han er ekstra pappagutt etter lillebror kom til verden. Dessuten har jeg stort sett babyen på armen, og der er skummelt å være i nærheten av han når han eksploderer.. :-(
Jeg vet virkelig ikke hva vi skal gjøre. Sitter med 50% ansvar for 2 gutter som skulle hatt ett trygt og godt hjem. Konflikt og forsoning mener ungene bør være hos begge, for de ser ikke hvor psykisk ustabil hun er (flink til å overbevise)..
I natt våknet gutten kl 03:30 av at han hadde tisset i senga. Samboeren min tok han oppbi vår seng.. Jeg merker raskt at det er noe han ikke er fornøyd med, men han vil ikke si det til meg, bare til pappa.. Faren sover og ignorerer !!!!gutten.. Ble så sint, men hadde ikke mulighet til å kjefte han opp med sovende baby inntil meg. Det hele eskalerer til raserianfall som vekket hele huset!!!
Haha, spammer tråden *tommel opp* beklager
Tar gjerne i mot tips og råd fra alle
har så mange venninner som har verdens verste forhold til svigermødrene sine forde de til stadighet har kommet i siste rekke etter svigermødrenes unger og aldri følt seg sett. Syns du er flink jeg
Huffda. Dette hørtes virkelig ikke greit ut. Her bør det gjøres noe ja. Huff det er jo ikke greit for noen av dere dette, verken store eller små. Har jobbet en del i PPT. Der var det gode resultater med PMTO -terapeut som hjalp foreldre i lignende situasjoner. Ellers er boka "De utrolige årene " Webster Stratton, en god veileder for foreldre med barn spesielt mellom 2-8 år. Men dere har kanskje allerede hørt om begge deler.Ja, men det er vanskelig å forklare kort
Guttene har tidvis vært veldig preget av situasjonen og dårlig samarbeid mellom mor og far. Nå går det bedre med han største, men han minste er ekstremt trass/vanskelig/sint... Stort oppmerksomhetsvehov og veldig "ingen forstår meg.." Dette ender til stadighet opp med raserianfall som overhode ikke er bra for verken futten, møbler/gjenstander rundt og foreldre.. Vi vet ikke hva vi skal gjøre, vi har prøvd alt i mange bøker, men hver gang han er på rett spor så er det plutselig Mammauke..og vi får tilbake en ødelagt gutt igjen
Samboeren min er fryktelig sliten pga rettsak mot eksen, jobb, oppussing og vanskelige unger.. Det har jeg full forståelse for. Men i det siste virker det som han har gitt opp gutten sin.. Han klarer ikke være tilstede, og ignorerer han hvis han begynner å bli sint. Jeg får ikke hjulpet gutten fordi han er ekstra pappagutt etter lillebror kom til verden. Dessuten har jeg stort sett babyen på armen, og der er skummelt å være i nærheten av han når han eksploderer.. :-(
Jeg vet virkelig ikke hva vi skal gjøre. Sitter med 50% ansvar for 2 gutter som skulle hatt ett trygt og godt hjem. Konflikt og forsoning mener ungene bør være hos begge, for de ser ikke hvor psykisk ustabil hun er (flink til å overbevise)..
I natt våknet gutten kl 03:30 av at han hadde tisset i senga. Samboeren min tok han oppbi vår seng.. Jeg merker raskt at det er noe han ikke er fornøyd med, men han vil ikke si det til meg, bare til pappa.. Faren sover og ignorerer !!!!gutten.. Ble så sint, men hadde ikke mulighet til å kjefte han opp med sovende baby inntil meg. Det hele eskalerer til raserianfall som vekket hele huset!!!
Har ikke råd men syns du høres ut som en super bonus mammaJa, men det er vanskelig å forklare kort
Guttene har tidvis vært veldig preget av situasjonen og dårlig samarbeid mellom mor og far. Nå går det bedre med han største, men han minste er ekstremt trass/vanskelig/sint... Stort oppmerksomhetsvehov og veldig "ingen forstår meg.." Dette ender til stadighet opp med raserianfall som overhode ikke er bra for verken futten, møbler/gjenstander rundt og foreldre.. Vi vet ikke hva vi skal gjøre, vi har prøvd alt i mange bøker, men hver gang han er på rett spor så er det plutselig Mammauke..og vi får tilbake en ødelagt gutt igjen
Samboeren min er fryktelig sliten pga rettsak mot eksen, jobb, oppussing og vanskelige unger.. Det har jeg full forståelse for. Men i det siste virker det som han har gitt opp gutten sin.. Han klarer ikke være tilstede, og ignorerer han hvis han begynner å bli sint. Jeg får ikke hjulpet gutten fordi han er ekstra pappagutt etter lillebror kom til verden. Dessuten har jeg stort sett babyen på armen, og der er skummelt å være i nærheten av han når han eksploderer.. :-(
Jeg vet virkelig ikke hva vi skal gjøre. Sitter med 50% ansvar for 2 gutter som skulle hatt ett trygt og godt hjem. Konflikt og forsoning mener ungene bør være hos begge, for de ser ikke hvor psykisk ustabil hun er (flink til å overbevise)..
I natt våknet gutten kl 03:30 av at han hadde tisset i senga. Samboeren min tok han oppbi vår seng.. Jeg merker raskt at det er noe han ikke er fornøyd med, men han vil ikke si det til meg, bare til pappa.. Faren sover og ignorerer !!!!gutten.. Ble så sint, men hadde ikke mulighet til å kjefte han opp med sovende baby inntil meg. Det hele eskalerer til raserianfall som vekket hele huset!!!
Jeg er ikke bonusmamma, så har ingen råd og tips og komme med. Men fytti for en flink bonusmamma du må være
Har ikke råd men syns du høres ut som en super bonus mamma
Håper det bedrer seg hos dere snart
håper det bedrer seg jeg og..
Skjønner deg godt med tanke på det at du ikke ønsker å la barnet ditt vokse opp i en slik situasjon. De som skal vurdere slikt bør jo se at barna har det best med mer stabile rammer ved å få bo hos far. Hvis barn blir flyttet mellom to heimer med to ulike sett med regler og grenser blir de selvfølgelig usikre og usikre barn tester grenser og kan lett bli frustrerte og sinte fordi en type atferd fungerer der men ikke der. Mor og far bør absolutt sette seg selv med sine uenigheter til side og fokusere på hva som er best for barna. Enighet mellom mor og far om felles regler og rutiner er et must for barn som bor i to heimer.Ppt, er ikke det først på skolen man får tilbud om det? Takk for tips om boka- har hørt om den, men ikke lest den.. Dessverre virker det som at ting ikke kommer til å bedre seg så lenge de flyttes frem og tilbake hver uke. Vi hadde guttene hele januar, og siste uka så var det mer eller mindre problemfritt. Neste gang de kom til oss var det påAn igjen
Har faktisk fått snakket litt med samboeren min- men vi har en lang vei å gå før vi får det livet vi ønsker oss. Og helt ærlig har jeg satt meg en tidsfrist i forhold til når det bør ha bedret seg. For med slike forhold som vi tidvis har her hjemme nå, så har jeg ikke lyst til at babyen min skal vokse opp her..
