Hvordan tilgi utroskap?

[Klarte ikke finne på noe nytt...]

Å tilgi er en ting, vanskelig men mulig, å glemme det, umulig vil jeg tro, men kanskje mulig, men dog vanskelig å finne en måte å leve videre sammen etter det.
Når det er sagt, så er det noen som lever lykkelig sammen etter utroskap. Menndetbkrever nok mye fra begge parter, og vil tro hjelp fra proffe/objektive nærmest er en forutsetning for å få det til. Tror selv aldri selve utroskapen kan glemmes, men kan tilgis og bearbeides på en slik måte at den ikke ødelegger for det videre samlivet.

 

[Maddieh]

Hadde det bare vært noe dumskap på fylla, hadde det vært en ting. Ikke at det er greit i det hele tatt det heller. Men sårer meg mer når jeg vet at de flørtet, sendte bilder og meldinger til hverandre i en god stund før de faktisk hadde seg. Da var det noe mer enn bare et ligg liksom. Og det er vondt å tenke på

Ja men da tror jeg ikke jeg hadde tilgitt... eller, kanskje tilgitt men ikke vært sammen med han etterpå... må nemlig tenke på å ha ett godt forhold til han for ungenes skyld. Det tror jeg er det viktigste, at du ikke ødelegger deres forhold. Så får du bare være sur å jævlig på han innvendig.

 

[Lady_Z]

Hadde du klart å tilgi utroskap? Og hvordan eventuelt komme over å ha bli såret på den måten?

Aldri! Min samboer har også gjort ting som ikke er ok, men ikke helt utroskap. Men jeg sliter den dag i dag, 2 1/2 år etter med å stole på han. Nå sjal han straks på utenbys tur med jobben sin, der 90% er damer... Og jeg er kvalm og uvell bare med tanken

 

[Miss_30]

Nei, jeg hadde ikke tilgitt utroskap. Det hadde ikke samboer heller. I hvert fall ikke et som tydeligvis var godt planlagt, som hos samboeren din. Og ikke hadde han tenkt til å si noe til deg heller. Det er synd å lese at du føler deg usikker, men nå får han det jo som han vil. Igjen. Jeg blir veldig overrasket om han plutselig skulle endre seg og bli en helt annen person etter alt det han har gjort mot deg, men det er nå opp til deg å vurdere om du vil gi han flere sjanser.

Hvordan vet du at han ikke har vært utro flere ganger for eksempel?
Jeg tror at han kommer til å være "perfekt" fremover, helt til du biter på, og så fort han skjønner at han er inne i varmen igjen, så er han tilbake i gamle spor.

 

[Kengu]

Å tilgi er en ting, vanskelig men mulig, å glemme det, umulig vil jeg tro, men kanskje mulig, men dog vanskelig å finne en måte å leve videre sammen etter det.

Flere klarer å leve videre etter utroskap så det er ikke uunulug p tilgi eller glemme

 

[Syn=)]

Det klarer jeg rett og slett ikke svare på. Tenker jo og mener nei da, men har selv ikke vært i situasjonen. Enormt svik og blir fysisk dårlig når jeg tenker på det. Vil uansett ønske deg masse lykke til. Håper du får noen gode råd hos legen din

 

[B]

Takk for gode ord
Jammen ikke lett dette her! Han har såret meg på det groveste, men allikevel så klarer jeg å få meg til å tvile på om det å gjøre det slutt. Jeg vet så inderlig godt at jeg fortjener bedre , men så er jeg så utrolig glad i han også

Her er det viktig at du også stiller deg selv et tøft spørsmål. Du sier at du er så utrolig glad i han. Er du det fremdeles, eller er det på en måte drømmen om han slik han skulle ha vært som du holder fast i? Skjønner du forskjellen? Av og til kan vi tro at vi elsker den andre og at vi derfor ikke vil gi slipp, men det vi egentlig elsker er (den uoppnåelige) drømmen om slik ting skulle ha vært. Sorgen etter et brudd er heller ikke alltid et savn eller sorg etter den man var sammen med, men sorg over drømmen som gikk i tusen biter. Virkeligheten er likevel slik virkeligheten er, og når man klarer legge bort tankene om "enn hvis det ikke var slik som det er" eller "enn hvis ting var annerledes" så er det lettere å se forholdet for det det er og om den realiteten er noe å samle på.

 

[Humble]

Jeg skjønner at det er utrolig vanskelig, og en beslutning du ikke skal ta lett på. Samtidig er vel utroskapen hans (jeg har lest de andre trådene dine) bare toppen av et ganske stort isfjell, og i tillegg gjort med fullt overlegg. Altså ikke bare en "glipp" på byen. Jeg syns ikke en ukes sjarmoffensiv fra hans side veier opp for det. Husk at det er en grunn til at du kom frem til den beslutningen i romjulen, og at det er lite som indikerer reell endring annet enn hans ord akkurat nå. Og ord er billige. For å si det sånn, så har jeg flere ganger angret på at jeg har blitt, men aldri angret på at jeg har gått.

Signerer på dette.

 

[Pin-up]

Takk for gode ord
Jammen ikke lett dette her! Han har såret meg på det groveste, men allikevel så klarer jeg å få meg til å tvile på om det å gjøre det slutt. Jeg vet så inderlig godt at jeg fortjener bedre , men så er jeg så utrolig glad i han også

Skjønner godt at det er vanskelig Fornuft og følelse er to heeelt forskjellige ting! Til syvende og sist må du bare gå for magefølelsen og vite med deg selv at du kan leve med fortiden uten at det virker negativt inn på barna og familien deres

 

[Klarte ikke finne på noe nytt...]

Flere klarer å leve videre etter utroskap så det er ikke uunulug p tilgi eller glemme

Åj, ser at ikke hele svaret mitt har kommer med. Skal redigere innlegget.

 

[Softis]

Det har alltid vært min tanke også, før dette skjedde! Og nå også egentlig. Men han har jo sjarmert meg i senk og fått meg til å tvile. Men samtidig så tenker jeg jo at den sjarmen han bruker på meg nå, skulle han jo heller ha brukt på meg før han var utro. Så hadde vi kanskje klart å ha det bra sammen?

Om dere skal prøve igjen så bør dere ta kontakt med familievernkontoret og få hjelp!

 

[Pulverheksa82]

Jeg skjønner at det er utrolig vanskelig, og en beslutning du ikke skal ta lett på. Samtidig er vel utroskapen hans (jeg har lest de andre trådene dine) bare toppen av et ganske stort isfjell, og i tillegg gjort med fullt overlegg. Altså ikke bare en "glipp" på byen. Jeg syns ikke en ukes sjarmoffensiv fra hans side veier opp for det. Husk at det er en grunn til at du kom frem til den beslutningen i romjulen, og at det er lite som indikerer reell endring annet enn hans ord akkurat nå. Og ord er billige. For å si det sånn, så har jeg flere ganger angret på at jeg har blitt, men aldri angret på at jeg har gått.

Enig i denne her!

 

[LittleBiii]

Nei, jeg hadde ikke tilgitt utroskap. Det hadde ikke samboer heller. I hvert fall ikke et som tydeligvis var godt planlagt, som hos samboeren din. Og ikke hadde han tenkt til å si noe til deg heller. Det er synd å lese at du føler deg usikker, men nå får han det jo som han vil. Igjen. Jeg blir veldig overrasket om han plutselig skulle endre seg og bli en helt annen person etter alt det han har gjort mot deg, men det er nå opp til deg å vurdere om du vil gi han flere sjanser.

Hvordan vet du at han ikke har vært utro flere ganger for eksempel?
Jeg tror at han kommer til å være "perfekt" fremover, helt til du biter på, og så fort han skjønner at han er inne i varmen igjen, så er han tilbake i gamle spor.

Det er akkurat det jeg ikke vet. Sitter å kverner hodet mitt på ting som har skjedd langt tilbake og tenker tanken at han kan jo ha gjort det før. Denne gangen fant jeg ut av det, hva annet er det jeg ikke har funnet ut av? Det har jo vært veldig gjentagende alle de gangene han har gått bak ryggen på meg, så sjansen er jo dessverre stor for at jeg kan bli såret igjen Tenker at jeg innerst inne vet hva som er best for meg. Så jeg må jo bare prøve å stå i det og holde meg sterk. Uansett hvor vondt det er

 

[LittleBiii]

Om dere skal prøve igjen så bør dere ta kontakt med familievernkontoret og få hjelp!

Jeg føler meg mer sikker igjen nå på at vi må gå hver vår vei. Jeg syns sjansen er for stor til at jeg kan bli såret igjen og jeg orker ikke å gå gjennom noe sånt en gang til. Men jeg skal uansett kontakte familiens hus og få noen å snakke med der. Kanskje vi går noen ganger sammen også bare for å løsne opp i ting sånn at vi kan fungere bedre videre som venner for barnas skyld

 

[LittleBiii]

Skjønner godt at det er vanskelig Fornuft og følelse er to heeelt forskjellige ting! Til syvende og sist må du bare gå for magefølelsen og vite med deg selv at du kan leve med fortiden uten at det virker negativt inn på barna og familien deres

Jeg kjenner at det er vanskelig å se for seg at vi kan få et bra kjæresteforhold igjen. Jeg kommer til å sitte med en klump i magen i lang tid og være veldig redd for å bli såret igjen. Så vi må nok gå hver vår vei og heller jobber for å avslutte som venner og få det til å fungere bra for barnas skyld

 

[LittleBiii]

Her er det viktig at du også stiller deg selv et tøft spørsmål. Du sier at du er så utrolig glad i han. Er du det fremdeles, eller er det på en måte drømmen om han slik han skulle ha vært som du holder fast i? Skjønner du forskjellen? Av og til kan vi tro at vi elsker den andre og at vi derfor ikke vil gi slipp, men det vi egentlig elsker er (den uoppnåelige) drømmen om slik ting skulle ha vært. Sorgen etter et brudd er heller ikke alltid et savn eller sorg etter den man var sammen med, men sorg over drømmen som gikk i tusen biter. Virkeligheten er likevel slik virkeligheten er, og når man klarer legge bort tankene om "enn hvis det ikke var slik som det er" eller "enn hvis ting var annerledes" så er det lettere å se forholdet for det det er og om den realiteten er noe å samle på.

Det er jo mye sant i det du sier. Jeg er veldig glad i han. Det er som jeg har sagt før, at det fins mye godt i han til tross for at han har tatt mange dumme valg som har såret meg. Men ja, jeg sørger kanskje ekstra mye over at framtiden vår og planene våre ikke ble noe av. At familien vår splittes og at vi ikke klarte å holde familien samlet. Jeg er vokst opp med kun mamma selv pga en pappa som ikke brydde seg noe særlig. Jeg hadde en drøm og et håp om at mine barn skulle få beholde familien sin samlet livet ut

 

[Softis]

Jeg føler meg mer sikker igjen nå på at vi må gå hver vår vei. Jeg syns sjansen er for stor til at jeg kan bli såret igjen og jeg orker ikke å gå gjennom noe sånt en gang til. Men jeg skal uansett kontakte familiens hus og få noen å snakke med der. Kanskje vi går noen ganger sammen også bare for å løsne opp i ting sånn at vi kan fungere bedre videre som venner for barnas skyld

Lurt! Lykke til

 

[B]

Det er jo mye sant i det du sier. Jeg er veldig glad i han. Det er som jeg har sagt før, at det fins mye godt i han til tross for at han har tatt mange dumme valg som har såret meg. Men ja, jeg sørger kanskje ekstra mye over at framtiden vår og planene våre ikke ble noe av. At familien vår splittes og at vi ikke klarte å holde familien samlet. Jeg er vokst opp med kun mamma selv pga en pappa som ikke brydde seg noe særlig. Jeg hadde en drøm og et håp om at mine barn skulle få beholde familien sin samlet livet ut

Nå er ikke mine foreldre skilte,så sånn sett kan jeg jo ikke skjønne det perspektivet. Men: jeg tenker det er mange måter å holde familien samlet,og så om ikke alle bor under samme tak. Det viktigste er at dere fungerer sammen som foreldre uansett hva. Kanskje fungerer dere bedre uten å bo sammen.

Dersom han virkelig angrer seg og er en skikkelig kar,og dersom du virkelig elsker han også, så vil det faktisk kunne ordne seg etter en tid fra hverandre. Grunnen til at folk som først har flyttet fra hverandre ikke finner sammen igjen, er jo vanligvis at minst en av partene har gått videre. Det er jo likevel en sjanse på sikt dersom dere virkelig er en god match.

Du er tøff som tør å stille deg spørsmål, både om å gå men også om å bli. Det er et tøft valg, og så blir man jo litt svimeslått når sånt skjer og det er vanskelig å tenke klart.

 

[Pin-up]

Jeg kjenner at det er vanskelig å se for seg at vi kan få et bra kjæresteforhold igjen. Jeg kommer til å sitte med en klump i magen i lang tid og være veldig redd for å bli såret igjen. Så vi må nok gå hver vår vei og heller jobber for å avslutte som venner og få det til å fungere bra for barnas skyld

Så bra at du kom frem til en avgjørelse. Det er lett for meg å si at det er den riktige, men godt å høre at det er dét som føles rett Ønsker deg og barna alt godt fremover.

 

[LittleBiii]

Lurt! Lykke til

Tusen takk