Hva kommer nå? ❤️ Gravid etter MA/BO

[Lil_sol]

Fantastisk Denne måå da sitte hele veien

 

[Cowgirl]

Så deilig å se krysser fingrene for at denne sitter hele veien

 

[Tonks95]

Herregud så fantastisk! Gratulerer så mye Så glad på dine vegne.

 

[Marsmamman]

Så fint å se at ul var fin gratulerer så masse

 

[Majaflyfly]

Fantastisk. Krysser fingrene mine at dette er terminspire

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 8+1

Jeg er trøtt, sliten, slapp, har hodepine, er kjempesvimmel, kvalm og har begynt å slite med å sove på natten. Jeg er utslitt.

Jeg har ikke lyst å klage og jeg har ikke lyst å synes synd på meg selv, for jeg er så evig takknemlig for å være gravid igjen.

Men jeg er så sliten. Og jeg synes så synd på gutten min som må oppleve mammaen sin sånn som dette.

Og jeg har så mange tanker jeg har lyst å skrive ned men jeg får det ikke til. Jeg har null konsentrasjonsevne og er så sløv hele tiden at jeg ikke orker å skrive så mye.

Jeg er så lykkelig for å være gravid. Og for å ha sett den lille reken vår. Og jeg er så glad for alle symptomene for at det går bra med lille. Men jeg er samtidig veldig lei meg for at jeg ikke får til å følge opp sønnen min slik som før og at jeg nå ikke klarer å jobbe som før…

Håper dette bare er første trimester og at formen blir bedre over påske en gang…

 

[Alma<3]

Sliter med det samme her, utrolig dårlig form og dårlig samvittighet overfor førstefødte. Forhåpentligvis er det kun første trimester-plager og at vi begge blir bedre snart er jo et godt tegn med skikkelige symptomer da og med tanke på de små, de tåler en liten periode hvor vi ikke er perfekte mødre, tenk den flotte gaven du holder på å lage til han akkurat nå - et søsken! Det kommer til å være så verdt det i det lange løp

 

[Endelig_babylykke]

Sliter med det samme her, utrolig dårlig form og dårlig samvittighet overfor førstefødte. Forhåpentligvis er det kun første trimester-plager og at vi begge blir bedre snart er jo et godt tegn med skikkelige symptomer da og med tanke på de små, de tåler en liten periode hvor vi ikke er perfekte mødre, tenk den flotte gaven du holder på å lage til han akkurat nå - et søsken! Det kommer til å være så verdt det i det lange løp

Jeg de tåler heldigvis litt annerledes periode. Faren er jo hjemme og tar seg av ham når jeg ikke får det til. Men ser at han blir bekymret. Men han er sååå søt, kommer og sjekker om jeg har det ok og gir meg nuss og klem Og han virker så lykkelig og takknemlig når jeg faktisk klarer å være sammen med ham og å legge ham Jeg trøster meg med de fine stundene

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 8+4

Eller…? Jeg blir ikke klok på de her beregningene enda jeg… jeg sier 8+4, gyn sa 7+1 forrige uke på ul både basert på mens og ultralyden, så det ville blitt 8+2 i dag, og fastlegen sier 8+3… whatever… noen dager fra eller til spiller vel ingen rolle lenger.

Jeg hadde en prat med fastlegen i dag. Jeg trodde det var første kontroll, men det ville han heller ha etter påsken. Ikke ville han sjekke at alt var bra med lille heller, nå måtte jeg bare stole på at alt går bra denne gangen. Sånn helt medisinsk så kan jeg jo skjønne at han ikke ville bruke tid på å sjekke noe som mest sannsynlig går bra. Men som pasient som har mistet graviditet i høst så ble jeg skikkelig lei meg.

Den siste uken har jeg vært veldig dårlig og jobbet bare 50%. Vi forlenget sykemeldingen og det føles veldig rett. Tok også blodprosent og den var litt lav, så da begynner jeg på jerntabletter også. Stakkars magen min. Er jo allerede forstoppet… jaja. Bedre enn å gå og være så svimmel som jeg er nå…

Sånn alt i alt så går det jo greit med meg. Men humøret er veldig svingende og ganske mye dystrere enn jeg er vant til når jeg er alene. Jeg vil ikke gjøre noe som helst. I går måtte jeg tvinge meg selv til å dusje, begynte å bli lenge siden sist. Jeg blir fort lei når jeg strikker og det kan gå dager mellom hver gang jeg gidder. Trening har jeg null motivasjon til. Husarbeidet vokser til over ørene på oss…

Så det går greit, men ikke bra. Jeg er nedstemt og slapp og trøtt. Prøver å glede meg til påske. Prøver å finne ork til å pynte litt…

Så lenge du er der inne og vokser som du skal, lille Spire, så er alt dette verdt det!

 

[Endelig_babylykke]

Milepæler

Over «kjemisk»-grense (5+0)

Tidlig ultralyd privat (7+3)

Da blødningene startet i okt (8+4)

Første kontroll hos fastlege (8+4)

Da BO ble oppdaget i okt (8+6)

Embyonal periode ferdig, nå bærer jeg et foster (9+0)

Se magen begynne å vokse

Fortelle guttungen at han skal bli storebror

Første ordentlige kontroll hos fastlege (11+4)

Andre trimester (13+0)

Ordinær tidlig ultralyd (13+2)

Kjenne liv!

Ordinær ultralyd (19+2)

Kjøpe inn utstyr og evnt innrede babyrom

Tredje trimester (27+0)

Fødsel

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 8+6 ???

Okei, jeg friker ut igjen…
Jeg er så usikker på hva som er lurt å gjøre, både for meg selv og for de rundt meg… Vi var på privat ul forrige torsdag og så en liten reke, men det er nå over en uke siden og jeg klarer ikke å stoppe katastrofetankene mine lenger. Jeg er livredd for å ha mistet i løpet av siste uken, uten at jeg har noen symptomer på det.

Gravidsymtomer:
- svimmel
- kvalm
- andpusten
- slapp
- trøtt
- luktesans
- tett nese

Likevel klarer jeg ikke legge fra meg tanken på at det har gått galt, fordi magen ikke har vokst enda. Med sønnen min var magen godt synlig allerede ved uke 9. Samtidig så er det én viktig ting som er annerledes mellom dette og første svangerskap: Med første hadde jeg innmari vondt. Det har jeg ikke denne gangen. Kan det være at sønnen min som foster lå på et annet sted så magen vokste raskere, og at det var derfor det gjorde vondt?

Jeg synes dette svangerskapet er helt ulidelig, rent psykisk… Jeg er så innmari redd… jeg har begynt å drømme at jeg blør. Og løper og sjekker midt på natta, men fortsatt ikke noe sånt heldigvis…

Men burde jeg spørre om time til privat ul igjen før påske hvis de har tid, bare for å få svar eller få stilnet tankene mine? Eller burde jeg ta meg sammen og bare holde ut i usikkerheten?

Håper du fortsatt er her lille Spire

 

[AnnAnn]

Gravid 8+6 ???

Okei, jeg friker ut igjen…
Jeg er så usikker på hva som er lurt å gjøre, både for meg selv og for de rundt meg… Vi var på privat ul forrige torsdag og så en liten reke, men det er nå over en uke siden og jeg klarer ikke å stoppe katastrofetankene mine lenger. Jeg er livredd for å ha mistet i løpet av siste uken, uten at jeg har noen symptomer på det.

Gravidsymtomer:
- svimmel
- kvalm
- andpusten
- slapp
- trøtt
- luktesans
- tett nese

Likevel klarer jeg ikke legge fra meg tanken på at det har gått galt, fordi magen ikke har vokst enda. Med sønnen min var magen godt synlig allerede ved uke 9. Samtidig så er det én viktig ting som er annerledes mellom dette og første svangerskap: Med første hadde jeg innmari vondt. Det har jeg ikke denne gangen. Kan det være at sønnen min som foster lå på et annet sted så magen vokste raskere, og at det var derfor det gjorde vondt?

Jeg synes dette svangerskapet er helt ulidelig, rent psykisk… Jeg er så innmari redd… jeg har begynt å drømme at jeg blør. Og løper og sjekker midt på natta, men fortsatt ikke noe sånt heldigvis…

Men burde jeg spørre om time til privat ul igjen før påske hvis de har tid, bare for å få svar eller få stilnet tankene mine? Eller burde jeg ta meg sammen og bare holde ut i usikkerheten?

Håper du fortsatt er her lille Spire

Svangerskap kan være veldig forskjellige fra gang til gang. Så helt normalt at ting er forskjellig. Men om du stresser så mye med det ville jeg tatt en privat UL for å roe tankene

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 9+2

Når skal jeg begynne å tro på dette her? Jeg trodde det ville bli lettere etter at jeg hadde sett den lille, sett at det faktisk var liv inni der. Men det hjalp bare noen dager og så kom tvilen igjen, og redselen har blitt helt lammende! Jeg er svimmel, kvalm, sover mye mer enn vanlig og vil ingenting. Jeg jobbet redusert og kjenner at det hjelper å være på jobb noen timer, samtidig som jeg aller helst bare har lyst å ligge her hjemme og synes synd i meg selv.

Jeg gleder meg til magen vokser, og til neste gang jeg får se litt på krabaten som (forhåpentligvis) ligger og vokser inni her

Dagene går i det minste litt fortere når jeg er på jobb noen timer. Så det hjelper jo litt… 29 dager igjen til OTUL…

 

[Alma<3]

Gravid 9+2

Når skal jeg begynne å tro på dette her? Jeg trodde det ville bli lettere etter at jeg hadde sett den lille, sett at det faktisk var liv inni der. Men det hjalp bare noen dager og så kom tvilen igjen, og redselen har blitt helt lammende! Jeg er svimmel, kvalm, sover mye mer enn vanlig og vil ingenting. Jeg jobbet redusert og kjenner at det hjelper å være på jobb noen timer, samtidig som jeg aller helst bare har lyst å ligge her hjemme og synes synd i meg selv.

Jeg gleder meg til magen vokser, og til neste gang jeg får se litt på krabaten som (forhåpentligvis) ligger og vokser inni her

Dagene går i det minste litt fortere når jeg er på jobb noen timer. Så det hjelper jo litt… 29 dager igjen til OTUL…

For min del så svinger troen veldig også, det er lissom bra i noen få dager etter å ha sett og hørt på ul at alt er bra, og så går jeg rett inn i redselen igjen og følelsen om at "er jeg egentlig gravid i det hele tatt?". Er så redd for at det skal gå galt igjen at jeg tror jeg fornekter nesten litt hele greia. Men, med alle symptomene du har (som ligner veldig på mine) så er jo det en veldig god bekreftelse på at JO vi er så absolutt veldig gravide, og så lenge de er der og jeg ikke blør så prøver jeg å tenke at alt er bra. Vi så lille danse på ul nå sist (og ble målt til 9+4 da når jeg trodde jeg var 10+0, så det varierer veldig hvor mye de måler en til), og etter det, etter å ha sett hvor aktiv hen var, så kjente jeg at jeg fikk litt mer troa. Gleder meg til å komme over 12 uker, og til å begynne å kjenne bevegelser, før det tør jeg nok ikke slappe helt av, men var godt å kjenne at troen øker litt sånn sakte men sikkert. Jeg tør å tro mer og mer, håper det samme blir tilfellet for deg. Nå er det vår tur fine du

 

[Endelig_babylykke]

For min del så svinger troen veldig også, det er lissom bra i noen få dager etter å ha sett og hørt på ul at alt er bra, og så går jeg rett inn i redselen igjen og følelsen om at "er jeg egentlig gravid i det hele tatt?". Er så redd for at det skal gå galt igjen at jeg tror jeg fornekter nesten litt hele greia. Men, med alle symptomene du har (som ligner veldig på mine) så er jo det en veldig god bekreftelse på at JO vi er så absolutt veldig gravide, og så lenge de er der og jeg ikke blør så prøver jeg å tenke at alt er bra. Vi så lille danse på ul nå sist (og ble målt til 9+4 da når jeg trodde jeg var 10+0, så det varierer veldig hvor mye de måler en til), og etter det, etter å ha sett hvor aktiv hen var, så kjente jeg at jeg fikk litt mer troa. Gleder meg til å komme over 12 uker, og til å begynne å kjenne bevegelser, før det tør jeg nok ikke slappe helt av, men var godt å kjenne at troen øker litt sånn sakte men sikkert. Jeg tør å tro mer og mer, håper det samme blir tilfellet for deg. Nå er det vår tur fine du

Takk for fin melding Jeg prøver jo å klamre meg fast til troen og håpet, og alle symptomer tyder jo på at dette går bra. Men jeg savner å se det… magen har ikke kommet like tydelig som sist på denne tiden og det friker meg virkelig helt ut. Jeg vet at det er urasjonelt men… Jeg har begynt å si det til flere og flere, nesten som en måte å tviholde på håpet liksom… Krysser alt jeg har for at det er vår tur nå, og hos deg lover det jo kjempegodt, kjære deg og det er så godt å se at du og lille blir fulgt tett

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 10+0

Det føles helt absurd å skrive. Er det virkelig sant? Har vi kommet så langt?

Det er mye som tyder på det. Endelig begynner jeg å faktisk tro på det litt også. Litt ja, for jeg er fortsatt reservert, men jo, jeg tørr å stole litt mer på at dette går bra.
Fordi…

Magen har endelig begynt å poppe litt!! Og da er alle tegn på plass bortsett fra smertene fra første svangerskapet, og hvis jeg slipper unna dem så skal jeg juble HØYT! Riktig nok har to sterke symptomer, svimmelhet og kvalme, begynt å avta litt og det friker meg pittelitt ut, men så brakk jeg meg og det kom faktisk litt oppkast ved tannpussen i går kveld og da tenker jeg at det her er ganske safe likevel

Nå vet de aller fleste rundt oss at vi skal ha barn igjen, storebror fikk vite det for noen dager siden og virker fornøyd med det.

Så nå skal jeg på jobb to halve dager og så skal vi nyte påskeferien, før vi begynner å telle ned til første kontroll og fortsetter nedtellingen til otul: 23 dager igjen!

 

[Julie.]

Koselig oppdatering!! Så herlig at magen smått popper litt og alt er vel Tenker på deg og ønsker deg vel - spesielt i forbindelse med de engstelige følelsene og tankene som dukker opp mtp historikken.
..Også.. Hvor ble tiden av? Plutselig er det gått 10 uker Det er jammen meg ikke alt for lenge til andre trimester!

Håper at det blir lettere med tiden å stole på at det går bra, for det er ikke lett å stå i bekymringene i første trimester. Stor klem til deg, og gleder meg allerede til neste oppdatering

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 10+3

20 dager til tidlig ordinær ultralyd!! Men bare 8 dager til kontroll hos fastlegen, og fordi jeg mistet en del symptomer nå i helgen og er livredd så håper jeg nok en gang at han vil sjekke, selv om han ikke ville det sist. Men sist hadde jeg jo ikke mistet symptomer heller… Jeg vil ikke tro det ene eller det andre, for jeg har ingen konkrete «bevis» på at det har gått galt. Tanken har slått meg at det kanskje har gått galt, jeg blir bekymret hver gang jeg kjenner etter, samtidig som jeg prøver å roe meg fordi det kan være fordi morkaken har tatt over showet osv…

Rent psykisk:
Første svangerskapet mitt for tre år siden var krevende, jeg var redd for at noe skulle gå galt da også, men det var pga masse smerter og sykemeldinger over lang lang tid. Isolasjon gjennom svangerskap og barseltid hjalp heller ikke. Men redselen var ikke like intens som nå. Den gikk mer i bølger, jeg var drømmende og lykkelig helt til jeg fikk et smertestikk jeg ikke kunne forklare, så gikk det over og jeg kunne ta livet med ro igjen.

Andre svangerskapet mitt var jeg lykkelig i ca 1 uke fra positiv test til jeg innså at testene ikke økte, jeg hadde ingen andre symtomer enn kvalme og dårlig søvn, og jeg var bekymret døgnet rundt. Så kom de små blødningene. Og så fant vi ut at det hadde gått galt.

Etter det har psyken fått seg en skikkelig støkk, så da jeg ble gravid igjen nå, var jeg allerede på minussiden… bekymringene kommer og går men er stort sett på det jevne mer bekymret nå enn første gang. Jeg føler meg nok en gang snytt for den naive lykkelige graviditeten jeg alltid drømte om…

Men jeg kjenner at kroppen takler svangerskapet og livet overraskende bra denne gangen, og jeg er absolutt giret på å starte med trening igjen som smått etter påsken. Jobber fortsatt 50% i to uker til, så jeg skal bruke dagene jeg ikke jobber på å komme meg litt ut og evnt trene litt hjemme. Så får vi se om jeg kan øke arbeidsmengden igjen

Jeg prøver altså å holde meg positiv og håpefull, men det krever hele meg, kjenner jeg. Krysser fingrene for tiden fremover!
Håper du har det bra inni her, lille Spire!

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 11+0

Jeg syntes det var absurd nok å skrive ukedag for en uke siden. Nå er vi 11+0!!! Whaaat?! Jeg leter etter gravidmage i speilet ved hver anledning, stryker over magen og koser meg med gravidformen. Samtidig som bekymringene surrer rundt i bakhodet. Dette er mildt sagt en forvirrende tid.

Jeg har begynt å kaste opp, det er nytt for meg. Kastet ikke opp en eneste gang med sønnen min, og heller ikke i høst til tross for så ille kvalme at jeg nesten ikke fikk i meg mat heller. Det som har gjort meg betenkt er at jeg ikke kastet opp før uke 10… jaja, håper det er et godt tegn.

I løpet av dagen har en oppblåst kjempemage tatt form, til og med guttungen kommenterer den. Jeg håper jo ikke at jeg blir like stor som sist, men for min egen mentale helse er det faktisk ganske greit at magen er stor allerede nå

Jobber to fulle dager denne uken, og så er det kontroll hos fastlegen på fredag, grugleder meg!

Og teller ned til å se deg igjen, lille Spire

 

[Tonks95]

Gravid 11+0

Jeg syntes det var absurd nok å skrive ukedag for en uke siden. Nå er vi 11+0!!! Whaaat?! Jeg leter etter gravidmage i speilet ved hver anledning, stryker over magen og koser meg med gravidformen. Samtidig som bekymringene surrer rundt i bakhodet. Dette er mildt sagt en forvirrende tid.

Jeg har begynt å kaste opp, det er nytt for meg. Kastet ikke opp en eneste gang med sønnen min, og heller ikke i høst til tross for så ille kvalme at jeg nesten ikke fikk i meg mat heller. Det som har gjort meg betenkt er at jeg ikke kastet opp før uke 10… jaja, håper det er et godt tegn.

I løpet av dagen har en oppblåst kjempemage tatt form, til og med guttungen kommenterer den. Jeg håper jo ikke at jeg blir like stor som sist, men for min egen mentale helse er det faktisk ganske greit at magen er stor allerede nå

Jobber to fulle dager denne uken, og så er det kontroll hos fastlegen på fredag, grugleder meg!

Og teller ned til å se deg igjen, lille Spire

Tenk at du er i uke 11+0 allerede. Tiden går virkelig fort! Skjønner så godt den følelsen du har, om at du koser deg samtidig som bekymringene gnager på. Man tillater seg selv en positiv tanke, også kommer den negative som en liten faen på skulderen.

Hvis det er noen trøst, kastet ikke jeg opp før henholdsvis uke 9 og 10 med mine vellykkede graviditeter Så jeg vil si det er et godt tegn jeg!

Klem til deg!