Hva kommer nå? ❤️ Gravid etter MA/BO

[Endelig_babylykke]

Fortsatt gravid 4+1

Skikkelig cheesy bilde, men jeg måtte bare

Graviditetens første digitale føltes som et stort skritt, og nå har planleggingen startet for fullt
På listen over ting vi «mangler» står det ikke så mye enda, men det kan jo tenkes at det vil dukke opp litt etterhvert. Enn så lenge er den slik:
-Lekegrind
-Stor lekematte
-Bedside crib (annen type enn A hadde)
-Babynest (vi får arve men venter til vi vet kjønn)
-Søskenvogn eller søskenbrett?

Og så en egen liste for babyklær jeg skal strikke Jeg prøver å ha is i magen og vente med babystrikkingen. Litt fordi jeg holder på med andre ting, litt fordi jeg begynte for tidlig sist og måtte gjøre ferdig ene plagget mens jeg lå og mistet frøet. Dette gangen skal jeg vente til magen begynner å vokse eller noe, vi får se Babyteppet vil jeg uansett begynne på ca mai, både fordi det var da jeg begynte på babyteppet til A og fordi det er da jeg hadde termin med frøet, så kanskje jeg må ha noe kjekt å holde på med

Tre gode kollegaer har fått nyheten, og det kribler i meg etter å si noe til flere venner, to har fått vite det allerede.

Jeg NYTER den slappe og trøtte formen Tar det virkelig ikke for gitt
Og jeg elsker å tenke på lille spiren min

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 4+2

I går kveld hadde jeg behov for å starte nestingen allerede Jeg dro frem plagg jeg hadde kjøpt litt her og der til mai-frøet, og fikk samlet alt på ett sted. Når vi kommer litt lenger ut i svangerskapet må jeg lage meg en bedre oversikt over hva vi har og mangler, men enn så lenge er vi fortsatt på dagdrømmer-stadiet.

[Noe innhold fjernet for jeg var ikke komfortabel med at det skulle stå her lenger]

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 4+5

Dye stealer og slått meg til ro med at dette går bra. Det er vanskelig å la være å snakke om, og det er vanskelig å skjule da jeg allerede føler meg mye mer trøtt og sliten, og samtidig har endret mat- og drikkevaner De aller fleste rundt oss vet jo at vi mistet i høst, og det føles derfor veldig naturlig å dele, men jeg prøver å holde igjen litt da. Alle trenger ikke vite enda liksom.

Samboer er borte på jobb, så min mor har vært her to netter nå, og i natt kastet 2-åringen opp for første gang. Det ble heldigvis en rolig affære, kastet opp, jeg fikk skiftet på ham og senga og lagt ham igjen. Jeg hadde akkurat begynt å sovne selv, så kastet han opp igjen Samme prosedyre, men da slet han mer med å sovne. Jeg fikk sove noen timer og formen hans har vært pigg etter vi stod opp. Fått i seg litt salt kjeks og drukket mye vann, og løper villmann rundt i stuen nå Unger altså! Misunner dem energien, for å si det mildt. Problemet nå er at jeg ikke klarer å kjenne forskjell på vanlig tidlig-gravid-småkvalme og kan-det-være-min-tur-snart-småkvalme og jeg synes det lukter oppkast overalt, selv om vi er vasket og sengeklær og pysjer fra i natt ligger i vaskemaskinen. God helg liksom

I natt er første gang jeg har kjent antydning til ømme pupper, og synes magen virker oppblåst, så jeg prøver å ligge litt på magen mens jeg fortsatt kan, haha! Kjenner jeg gleder meg enormt mye til magen begynner å vokse

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 5+0

Okei… så. Jeg hadde egentlig slått meg til ro med at dette kom til å gå bra. Men så hadde jeg én ekstra strimmel å bruke. I går morges våknet jeg syk, ble bare verre i løpet av dagen og ble liggende i senga og på sofaen heeeele dagen. Kroppen verket og utover natta begynte det å murre nesten smertefullt nederst i magen. Ble selvsagt kjempebekymret, fordi det kjentes slik som da jeg mistet. Men fortsatt ikke noe blod. Likevel tenkte jeg å bruke opp siste strimmelen i dag da…

Og den er svakere enn på lørdag!
Nå er jeg så innmari bekymret… tenk hvis det ikke går denne gangen heller??

Plis plis pliiiis, lille Spire! Hold deg fast!

 

[Lillafrosk]

Gravid 5+0

Okei… så. Jeg hadde egentlig slått meg til ro med at dette kom til å gå bra. Men så hadde jeg én ekstra strimmel å bruke. I går morges våknet jeg syk, ble bare verre i løpet av dagen og ble liggende i senga og på sofaen heeeele dagen. Kroppen verket og utover natta begynte det å murre nesten smertefullt nederst i magen. Ble selvsagt kjempebekymret, fordi det kjentes slik som da jeg mistet. Men fortsatt ikke noe blod. Likevel tenkte jeg å bruke opp siste strimmelen i dag da…
Vis vedlegget 428593
Og den er svakere enn på lørdag!
Nå er jeg så innmari bekymret… tenk hvis det ikke går denne gangen heller??

Plis plis pliiiis, lille Spire! Hold deg fast!

Når du allerede har fått strek ala den siste du fikk, så er det veldig dumt å ta flere, **egentlig**. For om det blir høyt nok hcg, så vil testen bli svakere. Har vært dem som har testet ved å vanne ut urinen; og det har blitt sterkere på 50/50 vann/urin enn med 100% urin.

Så drit i testen. Men siden du mistet sist, så kan du kanskje høre om blodprøve på legekontoret??

 

[Endelig_babylykke]

Når du allerede har fått strek ala den siste du fikk, så er det veldig dumt å ta flere, **egentlig**. For om det blir høyt nok hcg, så vil testen bli svakere. Har vært dem som har testet ved å vanne ut urinen; og det har blitt sterkere på 50/50 vann/urin enn med 100% urin.

Så drit i testen. Men siden du mistet sist, så kan du kanskje høre om blodprøve på legekontoret??

Jeg klarte ikke beholde roen og gråt meg gjennom frokosten med guttungen, så når han var sendt i barnehagen tok jeg begge de to siste testene. De ga heldigvis beroligende resultat. Så NÅ er jeg ferdig med testene… Helt og fullt!
Har vurdert å ta blodprøver, men har ikke kjent behovet for det enda, og nå er det bare en uke igjen til vi skal på tidligtidlig ultralyd hos fastlegen uansett, så jeg skal prøve å holde meg i skinnet.

 

[Endelig_babylykke]

Oppdatert: Gravid 5+0

Når hormonene løper løpsk og sykdom ikke akkurat hjelper til å stoppe tårene, man gråter seg gjennom frokosten med guttungen, så var det vel bare å sprette begge de to siste testene også da vel? Jeg følte ikke jeg hadde noe å tape ihvertfall…

Jeg føler meg dum for å ha gått rett i kjelleren tidligere i dag. Jeg føler meg fortsatt redd pga sterke murringer nedi magen og stråling nedover lårene (akkurat som før mens). Jeg føler meg nedbrutt og oppbrukt etter helgens runde med sykdom og morningen med guttungen.

Prøver å puste med magen, men det er vanskeligere enn jeg først trodde. Det var rundt dette tidspunktet at Frøet sluttet å utvikle seg, hadde første pittelille blødningen da 5+4. Jeg trodde jeg håndterte denne nye graviditeten ganske bra jeg, men jeg kjenner jo at jeg er livredd på en helt annen måte enn i første svangerskap. Panikken liksom tar meg ved hver minste lille tvil. Og jeg tørr ikke begynne å strikke eller kjøpe inn noe som helst denne gangen. Bortsett fra den lille pysjamas-matchen jeg kjøpte første dag jeg testet positivt.

Jeg prøver å være rolig og håpefull for deg, lille Spire. Håper du vokser og koser deg, og at jeg snart gjør det samme

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 5+1

Å være gravid igjen etter tap er søren ikke bare lett. Hver gang jeg føler meg avslappet og har fått troen på at det kan gå bra, er det noe nytt som enten gjør meg redd eller som føkker med følelsene mine. Det siste er nok heller det som skjedde i dag. For egentlig har jeg god tro denne gangen, mtp testene og symptomene mine. Likevel ligger redselen på vakt, klar til å bykse ut ved hver minste lille mistanke om at det kan ha gått galt. Eller bare påminner om at det gikk galt sist.

Jeg hadde egentlig en time avtalt om ultralyd hos fastlegen 6+0, men har lenge grublet på om det var for tidlig. I dag trykket jeg inn panikk-knappen og bestemte at jeg absolutt ikke var klar for å ta den risken. Avlyste timen i frykt for ikke å se noe fordi det var tidlig, bestilte privat hos gynekolog når jeg er 7+3 heller. Det i seg selv virker jo ikke som en stor sak, sant? Ta noen telefoner, få endret dato, smikk smakk smokk.

Men det som skjedde inni meg var noe ganske annet. For det første så jeg for meg hvordan det skulle være å få den beskjeden på nytt, og så skulle jeg ta nøyaktig de samme telefonene som sist. Både for å sette opp time til ultralyd og for å avlyse. Jeg snakket med akkurat samme helsesekretærer som satt opp timen min sist, og som tok imot telefonen om at jeg ikke lenger trengte den. Hun er forøvrig en bekjent av meg og samboer også. Hun på legesenteret mitt mente jeg måtte inn på kontroll for å bli henvist til toul, så hun satte meg også opp på ny avtale 8+4, og da var begeret mitt fylt opp for dagen. Jeg takket og la på, og begynte å gråte. Med Frøet hadde jeg første legekontroll 8+6, det var da de fant ut at det var tomt.

Jeg er glad jeg skal til gynekolog 7+3, for det føles ikke som såååå lenge til, samtidig som jeg aldri i verden hadde klart å vente helt til 8+4. Men timen er så tidlig på morningen at det er lite sannsynlig at samboer kan bli med. Og jeg måtte innse at det kanskje ikke gjør noe, for jeg føler meg ganske alene i dette uansett. Og så begynte jeg å gråte igjen.

Prøvde også å forklare alt dette til samboer (vi er begge hjemme i dag, han ferie og jeg syk), men han føles så distansert fra alt. Akkurat som han skal avfeie alle mine bekymringer fordi de ikke er «reelle», for i hans hode så er vi jo bare gravide. Litt sånn, så enkelt som det.

Jeg vet at jeg overtenker mye, og overføler enda mer. Det blir sånne ekle berg-og-dal-baner hele tiden….
Håper du er spent ordentlig fast, lille Spire!

 

[Lillafrosk]

Gravid 5+1

Å være gravid igjen etter tap er søren ikke bare lett. Hver gang jeg føler meg avslappet og har fått troen på at det kan gå bra, er det noe nytt som enten gjør meg redd eller som føkker med følelsene mine. Det siste er nok heller det som skjedde i dag. For egentlig har jeg god tro denne gangen, mtp testene og symptomene mine. Likevel ligger redselen på vakt, klar til å bykse ut ved hver minste lille mistanke om at det kan ha gått galt. Eller bare påminner om at det gikk galt sist.

Jeg hadde egentlig en time avtalt om ultralyd hos fastlegen 6+0, men har lenge grublet på om det var for tidlig. I dag trykket jeg inn panikk-knappen og bestemte at jeg absolutt ikke var klar for å ta den risken. Avlyste timen i frykt for ikke å se noe fordi det var tidlig, bestilte privat hos gynekolog når jeg er 7+3 heller. Det i seg selv virker jo ikke som en stor sak, sant? Ta noen telefoner, få endret dato, smikk smakk smokk.

Men det som skjedde inni meg var noe ganske annet. For det første så jeg for meg hvordan det skulle være å få den beskjeden på nytt, og så skulle jeg ta nøyaktig de samme telefonene som sist. Både for å sette opp time til ultralyd og for å avlyse. Jeg snakket med akkurat samme helsesekretærer som satt opp timen min sist, og som tok imot telefonen om at jeg ikke lenger trengte den. Hun er forøvrig en bekjent av meg og samboer også. Hun på legesenteret mitt mente jeg måtte inn på kontroll for å bli henvist til toul, så hun satte meg også opp på ny avtale 8+4, og da var begeret mitt fylt opp for dagen. Jeg takket og la på, og begynte å gråte. Med Frøet hadde jeg første legekontroll 8+6, det var da de fant ut at det var tomt.

Jeg er glad jeg skal til gynekolog 7+3, for det føles ikke som såååå lenge til, samtidig som jeg aldri i verden hadde klart å vente helt til 8+4. Men timen er så tidlig på morningen at det er lite sannsynlig at samboer kan bli med. Og jeg måtte innse at det kanskje ikke gjør noe, for jeg føler meg ganske alene i dette uansett. Og så begynte jeg å gråte igjen.

Prøvde også å forklare alt dette til samboer (vi er begge hjemme i dag, han ferie og jeg syk), men han føles så distansert fra alt. Akkurat som han skal avfeie alle mine bekymringer fordi de ikke er «reelle», for i hans hode så er vi jo bare gravide. Litt sånn, så enkelt som det.

Jeg vet at jeg overtenker mye, og overføler enda mer. Det blir sånne ekle berg-og-dal-baner hele tiden….
Håper du er spent ordentlig fast, lille Spire!

Det er vel noe med det; mannen kjenner jo aldri på samme følelsene i svangerskapet. For det er jo ikke helt ordentlig for dem. De KJENNER ingenting, ser ingenting osv... For dem er det jo på en måte bare teoretisk, frem til de får se noe på ultralyd. Og selv da er det jo ikke alle som kobler på..

Det er tungt å føle på alt alene, og ikke ha noen som kan "føle sammen med deg"!
Krysser fingrene for at spiren holder seg der den skal

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 6+0

Ny uke, så ny post. Her er det lite nytt å dele. Jeg føler meg i elendig form, mye kvalm og slapp og emosjonell. Orker egentlig ikke tanken på å dra på jobb i dag, men det må jeg jo bare… Jeg er takknemlig for dårlig form altså, det må jo bare love bra. Men det er plagsomt å skulle holde ut i helt vanlig liv når man føler seg så rar i kroppen som dette. Liksom litt halvert. Så skal man funke som fullt. «Heldigvis» var vi alle syke forrige helg og utover starten på uken, så lillegutt kjøper unnskyldningen om at mamma er litt syk fortsatt.

Ellers sliter jeg nok en gang med å få i meg mat. Dette var problematisk sist også, jeg har liksom ikke lyst på noe som helst, og alt smaker papp. Prøver å få i meg litt frukt i løpet av dagen, og middag brekker jeg meg av. Klarer kanskje halv porsjon og så må jeg bare slutte. Jeg teller ned ukene til 11+, for det var ca da det ga seg med sønnen min.

Jeg teller dessuten også ned til tidlig ultralyd, litt over en uke igjen. Litt rart å tenke på at jeg egentlig skulle i dag, men det føles veldig rett å vente litt. Vi har også ordnet slik at samboer får blitt med! Jihuuu!

Håper bare denne uken går fort forbi, og at lille Spire vokser og har det bra

 

[ChunkyMonkey]

Har lest gjennom dagboken din og deler mange av de samme følelsene merker jeg Jeg mistet også i høst i MA/BO, og tok tid før jeg kom inn i syklus igjen. Har hatt første pp nå (en mens mellom før prøving igjen) og håper spiren sitter snart. Gir meg jo håp at det gikk relativt raskt for deg Livredd for å oppleve å miste igjen - men spessielt BO er visst ikke så vanlig å oppleve mer enn en gang heldigvis, så trøster meg litt med det!

Spennende også at det gikk den måneden du hadde minst tro - siden mannen var bortreist, det viser jo bare at å legge inn litt aksjer i forkant kan være lurt det og kanskje du får jente da? Sies jo at jentecellene er de som overlever lengst, og guttecellene er mer de som er "ferske" rett før befruktning

 

[ChunkyMonkey]

Og gratulerer forresten, blir spennende å følge deg videre!

 

[Endelig_babylykke]

Har lest gjennom dagboken din og deler mange av de samme følelsene merker jeg Jeg mistet også i høst i MA/BO, og tok tid før jeg kom inn i syklus igjen. Har hatt første pp nå (en mens mellom før prøving igjen) og håper spiren sitter snart. Gir meg jo håp at det gikk relativt raskt for deg Livredd for å oppleve å miste igjen - men spessielt BO er visst ikke så vanlig å oppleve mer enn en gang heldigvis, så trøster meg litt med det!

Spennende også at det gikk den måneden du hadde minst tro - siden mannen var bortreist, det viser jo bare at å legge inn litt aksjer i forkant kan være lurt det og kanskje du får jente da? Sies jo at jentecellene er de som overlever lengst, og guttecellene er mer de som er "ferske" rett før befruktning

Så trist at du også har opplevd MA/BO, men godt å se at du kanskje finner håp her inne ved å lese om andres opplevelser. Det var ihvertfall slik for meg mens det pågikk og ja, det gikk jo forholdsvis kjapt for oss igjen, men det føltes som en eeeevighet, og så mye opp og ned. Hold ut! (Ps, du er ikke eneste som har nevnt den jente-teorien) masse lykke til til deg også

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 6+2

Det er en merkelig verden vi lever i når man jubler av å føle seg dritt igjen og kjenne på stikkende smerter hver gang man beveger seg I dag har vært en sånn dag og jeg har virkelig trengt det, da roer hodet seg med en gang.

I svangerskapet med sønnen min var første små symptomene at jeg gikk litt oftere på do og at det stakk nedi magen hver gang jeg reiste meg fra kontorstolen. Testen tok jeg først uka etter IKM, så 5+1 allerede. Uka etter begynte smertene å bli så ille at jeg fikk panikk, måtte på ultralyd for å sjekke etter exu men det var det jo heldigvis ikke. Ble likevel livredd og utslitt og var sykemeldt helt fra starten, i varierende grad.

Denne gangen, da jeg fant ut allerede uke 3, første liksom ordentlig streken tror jeg kom 3+3, hadde jeg jo ingen symptomer, men økende kvalme allerede samme uken. Nå er jeg 6+2 og har hele tiden lurt på om jeg ville få et mildere svangerskap denne gangen, for jeg håper jo at jeg klarer å holde meg på jobb lengst mulig. Samtidig har det vært veldig vanskelig å tro på at det er liv inni der når jeg ikke har det vondt…

Dagene går sakte samtidig som de går fort. Jeg har nok av prosjekter å holde fingrene opptatt med og det har vært en eneste stor lettelse å være ferdig med å teste. Men det er denne evige nedtellingen til ting da. Den tærer på, sammen med så varierende form. Jeg er lei av å være dårlig, men glad for at jeg er det, og jeg synes det er behagelig når energien kommer på topp igjen samtidig som jeg blir kjempebekymret.

Én uke igjen til vi får se lille, forhåpentligvis blir jeg beroliget da Og jeg kommer nok til å fortelle det på jobb allerede da uansett hvordan det har gått, for jeg klarer snart ikke å holde meg lenger

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 7+0

Ny uke, endelig.
Jeg synes det er vanskelig å tro på at det kommer til å gå bra denne gangen. Først ble jeg betrygget av økende tester, så ble jeg ikke betrygget lenger og sa meg ferdig med testingen. Så ble jeg betrygget av alle symptomene, men nå er formen så dårlig hele tiden at jeg lurer på om det er sykdom og ikke svangerskap som skylder det.

Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg har lyst å klage på formen. Når jeg blir svimmel og kvalm og ikke får i meg mat og energien er på bånn. Jeg får lyst å gråte av hvor elendig jeg føler meg. Men så kommer jeg på alternativet, og jeg nekter å klage over formen. For tenk hvis jeg mister igjen, tenk hvis jeg allerede har mistet.

3 døgn igjen til ultralyd, herregud…
Nå er målet bare å komme seg på jobb de neste tre dagen som normalt. I går var jeg sengeliggende, så jeg er veldig spent, har ikke turt å reise meg fra senga enda engang…
Shit, pust inn pust ut.

Håper du er der inne, lille Spire

 

[Lil_sol]

Ikke lett med disse tankene, forstår godt du er bekymret

Ønsker deg masse masse lykke til på ultralyd, krysser fingre og tær for at det går helt fint

 

[Cowgirl]

Skjønner godt bekymringene, 1 trimester er grusomt!
Håper de neste dagene går fort og at du får se et lite knøtt med fine hjerteslag på ul

 

[Alma<3]

Gravid 7+0

Ny uke, endelig.
Jeg synes det er vanskelig å tro på at det kommer til å gå bra denne gangen. Først ble jeg betrygget av økende tester, så ble jeg ikke betrygget lenger og sa meg ferdig med testingen. Så ble jeg betrygget av alle symptomene, men nå er formen så dårlig hele tiden at jeg lurer på om det er sykdom og ikke svangerskap som skylder det.

Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg har lyst å klage på formen. Når jeg blir svimmel og kvalm og ikke får i meg mat og energien er på bånn. Jeg får lyst å gråte av hvor elendig jeg føler meg. Men så kommer jeg på alternativet, og jeg nekter å klage over formen. For tenk hvis jeg mister igjen, tenk hvis jeg allerede har mistet.

3 døgn igjen til ultralyd, herregud…
Nå er målet bare å komme seg på jobb de neste tre dagen som normalt. I går var jeg sengeliggende, så jeg er veldig spent, har ikke turt å reise meg fra senga enda engang…
Shit, pust inn pust ut.

Håper du er der inne, lille Spire

Kjenner meg sååå igjen i alt du skriver håper dårlig form er et godt tegn (den er ræva her og) og at du får positive nyheter på UL. Håper det går fint for oss begge denne gangen

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 7+2

I går var en skikkelig dårlig dag. Formen var grei, men det betyr bare at hodet får mer å bekymre seg over. I morgen tidlig er det ultralyd, og jeg er skikkelig redd. Tenk hvis det har gått galt igjen….

I dag må jeg på jobb igjen, fordi jeg klarer ikke sitte hjemme og gruble lenger. Symptomene er også tydeligere når jeg er i bevegelse, så jeg håper jeg blir mindre bekymret…

Wish me luck…
Håper du er her Spire

 

[Endelig_babylykke]

Gravid 7+3 (7+1)

Tidlig tidlig ultralyd, mange penger betalt for litt trygghet Totalt verdt det!

En liten reke målt til 7+1, men jeg beholder 7+3 inntil videre. Jevne fine hjerteslag Gynekolog hadde noen helt klare råd om å holde meg unna Google og heller se tilbake på disse bildene hvis usikkerheten melder seg, hjertet slår og reken har utviklet seg akkurat som den skal hittil, og sønnen vår er bevis nok på at dette kan gå veldig bra. Nå skal jeg bare puste og lytte til kroppens behov.

Lettere sagt enn gjort, for jeg frykter fortsatt uke 8. Men jeg skal gjøre mitt aller beste for å slappe av og stole på at Spiren har det godt

Dette med graviditet etter tap er virkelig en stor sak. Jeg tenkte at hvis jeg ble gravid igjen så kom jeg enten til å benekte det og prøve å skjule det, eller at jeg kom til å juble og rope det til alle med en gang. Sannheten er jo en kombinasjon. Jeg jubler, men holder litt igjen. Jeg er redd, men ikke hele tiden. Det veksler veldig mellom søte dagdrømmer og marerittaktig redsel.

Men akkurat nå, så lever du her inni, lille vakre Spiren vår! Vi elsker deg allerede og er så takknemlig for deg!