Ååh, takk for fin melding kjære degTenk at du er i uke 11+0 allerede. Tiden går virkelig fort!Skjønner så godt den følelsen du har, om at du koser deg samtidig som bekymringene gnager på. Man tillater seg selv en positiv tanke, også kommer den negative som en liten faen på skulderen.
Hvis det er noen trøst, kastet ikke jeg opp før henholdsvis uke 9 og 10 med mine vellykkede graviditeterSå jeg vil si det er et godt tegn jeg!
Klem til deg!
Hurra for 11+0Gravid 11+0
Jeg syntes det var absurd nok å skrive ukedag for en uke siden. Nå er vi 11+0!!! Whaaat?! Jeg leter etter gravidmage i speilet ved hver anledning, stryker over magen og koser meg med gravidformen. Samtidig som bekymringene surrer rundt i bakhodet. Dette er mildt sagt en forvirrende tid.
Jeg har begynt å kaste opp, det er nytt for meg. Kastet ikke opp en eneste gang med sønnen min, og heller ikke i høst til tross for så ille kvalme at jeg nesten ikke fikk i meg mat heller. Det som har gjort meg betenkt er at jeg ikke kastet opp før uke 10… jaja, håper det er et godt tegn.
I løpet av dagen har en oppblåst kjempemage tatt form, til og med guttungen kommenterer den. Jeg håper jo ikke at jeg blir like stor som sist, men for min egen mentale helse er det faktisk ganske greit at magen er stor allerede nå
Jobber to fulle dager denne uken, og så er det kontroll hos fastlegen på fredag, grugleder meg!
Og teller ned til å se deg igjen, lille Spire
og 11+1 i dag! 
masse lykke til hos legen på fredag, det blir spennende
Takk for det svaret der, trengte det i dag, for humøret har vært på bånn. Kroppen tror på graviditeten, men hodet sliter veldig med å gi seg helt hen til lykkerusen. Energien har også vært på bånn i dag, blir interresant på jobb i morgenHurra for 11+0
Så godt å høre at magen har kommet plutselig, husker du sa du savnet den
Tror nok det kan være normalt å begynne å kaste opp så "sent" og ja, her har også kvalmen gått mer over i brekninger og nestenoppkast hele tiden de siste ukene, selv på kvalmestillende synes jeg det lissom er verre nå enn det var i uke 7 -8. Så tror det er et godt tegn for deg
Tenk at du er mindre enn én uke unna 12+0 nå
Samme her, har slitt veldig med å gi meg hen til lykkerusen denne gangen, og først nå etter å ha sett at alt er bra etter 12 uker begynner det faktisk å gå opp for meg at vi skal få et barn til. Fram til nå har det bare vært sånn "yey, men vi får nå se da". Tror det er naturlig å beskytte seg selv sånn, naturlig - men utmattende!Takk for det svaret der, trengte det i dag, for humøret har vært på bånn. Kroppen tror på graviditeten, men hodet sliter veldig med å gi seg helt hen til lykkerusen. Energien har også vært på bånn i dag, blir interresant på jobb i morgen
Men takk for lykkeønskninger, det føles sprøtt å være så langt allerede, føles som tiden egentlig står stille samtidig som den raser forbi
Håper dagen i dag blir litt bedre. 
Skulle ønske du allerede kunne gi meg et lite spark selv
Kjære deg, jeg skjønner virkelig at du ikke klarer å slippe helt taket på den frykten for at noe skal være galtGravid 11+3
Jeg er bekymret. Det slipper ikke taket. Nå vet stadig flere og flere om graviditeten, noe som får meg til å føle meg skikkelig dum… Her går jeg og tror dette skal gå bra liksom.
Men så tror jeg jo egentlig ikke på det heller…
Første ordentlige svangerskapskontroll er i morgen, og jeg er enormt engstelig. Det er det eneste jeg har klart å tenke på i dag, selv om jeg har vært på jobb. Jeg vet at legen kommer til å spørre meg om jeg føler meg gravid, for det spurte han om på første kontroll i høst og svaret da var nei, så da sjekket han pga blødninger. Da hadde jeg jo rett i bekymringene. Sist jeg var hos legen (og trodde jeg skulle ha første kontroll), spurte han meg igjen, og jeg sa at jeg følte meg jo gravid, så da sa han bare at jeg måtte stole på at det gikk bra. Da sjekket han ikke, selv om jeg var redd.
Men nå er jeg både redd og bekymret, OG jeg føler meg mindre gravid igjen.
Symptomer som har forsvunnet:
- Trøttheten
- Svimmelheten
- Søvnen (sov oppi 10 t hver natt for en-to uker siden, nå sover jeg max 8)
Symptomer jeg fortsatt har, men ikke klarer å stole på:
- Økt luktesans
- Antydning til bekkensmerter
- Kvalme, brekninger og oppkast
- Andpustenhet
- Kanskje litt mer emosjonell (gråter av alt, men det kan også være pga redsel som hele tiden sitter i)
Dessuten synes jeg ikke magen vokser som forventet… På kvelden kan vi se det ganske så tydelig, både på størrelsen og på formen. Men det er jo bare oppblåsthet enn så lenge, det vet jeg jo… men det var så tydelig fra uke 9 med sønnen min, mens nå synes jeg ikke at jeg ser det i det hele tatt på morningen…
Jeg blir gal… jeg trenger å vite om du fortsatt er her inne lille Spire
Det er ikke så lett når man ikke daglig kan få det bekreftet med små spark.
Det er faktisk helt utrolig godt å høre at mye av dette er ting du også har opplevd, for jeg klarer virkelig ikke å finne roen med det bare for min del. Såklart sammenligner jeg jo, faller meg helt naturlig, for jeg trodde jo at det var sånn det var for meg å være gravid og at da måtte det jo være sånn neste gang også… klarte å finne en liten refleksjon nå på kvelden da, at hvis dette faktisk går bra så er det utrolig fint å ha fått opplevd begge typer svangerskap. Både et ganske smertefullt et hvor jeg var mye sykemeldt, og et kanskje litt lettere hvor jeg klarer å jobbe mer. Og hvis det er tilfelle så er jeg jo glad for at de kom i den rekkefølgen de gjorde, at det ikke var første som var lett og andre hvor jeg hadde så vondt (med en to-åring løpene rundt)Kjære deg, jeg skjønner virkelig at du ikke klarer å slippe helt taket på den frykten for at noe skal være galt
Det jeg kan si for å prøve å lette litt på trykket er at alle svangerskap er ulike, det er helt normalt at flere av symptomene forsvinner rundt tidspunktet du er nå og det kan variere fra svangerskap til svangerskap når det skjer og hvor mye av symptomene som forblir/går bort. Med første så forsvant alt rundt starten av uke 9, var helt overbevist om at det var en MA, så tok en ultralyd og alt var fint. Angående magen så var det helt likt hos meg nå med tredje. Fikk oppblåst mage ganske kjapt som på kvelden var veldig tydelig, men om morgenen var den helt borte. Kom også til et punkt hvor jeg følte den ble mindre, men så vokste den igjen, så det er helt normalt
Mitt andre og tredje svangerskap har jeg hatt mye mindre symptomer og plager enn med første og det med magen opplevde jeg først denne siste gangen, så det kan absolutt være forskjelligDet er faktisk helt utrolig godt å høre at mye av dette er ting du også har opplevd, for jeg klarer virkelig ikke å finne roen med det bare for min del. Såklart sammenligner jeg jo, faller meg helt naturlig, for jeg trodde jo at det var sånn det var for meg å være gravid og at da måtte det jo være sånn neste gang også… klarte å finne en liten refleksjon nå på kvelden da, at hvis dette faktisk går bra så er det utrolig fint å ha fått opplevd begge typer svangerskap. Både et ganske smertefullt et hvor jeg var mye sykemeldt, og et kanskje litt lettere hvor jeg klarer å jobbe mer. Og hvis det er tilfelle så er jeg jo glad for at de kom i den rekkefølgen de gjorde, at det ikke var første som var lett og andre hvor jeg hadde så vondt (med en to-åring løpene rundt)
Nå skal jeg bare overleve kvelden så blir det frokost hos min mor før legetimen, forhåpentligvis er det mindre nervepirrende enn å sitte her hjemme alene og bare telle ned minuttene…
Akkurat som den sa «Her er jeg mamma, bare slapp av!»
Åh, så herlig å lese nåGravid 11+4
Jeg kom nærmest dirrende inn på legekontoret i dag, med hjertet i halsen. Fastlegen sa at han regnet med at alt fortsatt gikk bra siden han ikke hadde hørt noe, jeg sa jeg håper jo det, men jeg er bekymret. Jeg fortalte at de to sterkeste symptomene mine forsvant for ca to uker siden, og at jeg ikke klarer å stole på kvalmen fordi jeg var kvalm i en mnd da jeg hadde mistet også, og ellers føler jeg meg som normalt. Han ble litt betenkt og sa han var usikker på om han ville ta ultralyd, tilfelle han ikke kunne finne noe liv og at jeg da ble enda mer redd. Jeg sa at den risikoen for at jeg blir mer redd, den er der jo uansett. Så han kalt inn en annen som hadde mer peiling, tilfelle, og så gjorde vi oss klare for en sjekk.
Allerede da jeg lå i stolen og spriket med bena, begynte tårene å trille. Jeg angret plutselig veldig på at jeg hadde dratt på timen alene, og hadde veldig lyst at hun som var der inne med oss skulle ta meg i hånden, men jeg fikk meg ikke til å spørre om det. Jeg bare lå og stirret i taket og prøvde å fokusere på å puste. Legen startet undersøkelsen, det ble stille en stund. Jeg holdt pusten. Så sier han plutselig: «Her er det godt med fosterbevegelse, så jeg antar at den lever» med litt humor i stemmen, og jeg kikket ned på skjermen. Der lå en liten bamsemums og vrikket på seg, nesten som den danset, viste frem både armer og ben. Helt nydelig. Jeg klarte ikke holde igjen og hulket av glede. Både legen og hun andre som var med ble også tårevåte. Det var så fint!!!
Etterpå kunne vi endelig fylle ut helsekort og jeg fikk tatt blodprøver. Legen fikk ikke tatt noe ordentlig sjekk av fosteret, så det er jo fortsatt en viss sjans for at det kan dukke opp noe på TOUL, og han sa ingenting om mål eller noe. Men enn så lenge er jeg veeeeldig fornøyd bare av å ha sett liv!!
Jeg kan puste igjen! Herregud så deilig å få se lille bamsemums som danset rundt inni der!
Lille vakre Spire!
Det var det virkelig!Hurra for dansende lille bamsemums
Føler jeg ble gravid over natta nå liksom Og plutselig føltes det trygt og naturlig å si det til flere
Haha sitter litt med samme følelsen her etter TOUL, selvom jeg jo har vært gravid nå i snart 13 ukerDet var det virkelig!
Så flott!! Så glad på dine vegner, og håper graviditeten er snillere framover mtp kvalmen/matlyst. Godt å høre at du nyter/slappet litt mer av etter legebesøket.Gravid 12+0
Og faktisk bare 1 uke igjen av første trimester! Ik!
Etter legebesøket på fredag har (nesten) all stress sluppet taket, og jeg har begynt å virkelig nyte. Vel… jeg nyter det faktum at jeg er gravid, jeg nyter definitivt ikke alt ved graviditeten. Middagen kom i retur i går, og jeg kastet aldri opp hverken med sønnen min eller i høst, så det føles skikkelig dritt. Begynte faktisk spontant å gråte (ordentlig hulket liksom) da jeg skulle legge meg fordi jeg var så kvalm og hadde ikke fått i meg mat siden lunsj. Fikk i meg en yoghurt før jeg sovnet, og i dag er heldigvis kvalmen ikke like ille. Men ja, jeg prøver å nyte at jeg vet det er liv nå
Og! Magen poppet nesten over natten! Altså se her da!!
Vis vedlegget 432173
Så i dag fikk flere på jobb vite det, og alle barna på storbarn fikk vite det, og har masse spørsmål. Jeg er så glad for å få oppleve dette igjen og så glad for at jeg får til å jobbe denne gangen
