Follow along with the video below to see how to install our site as a web app on your home screen.
Notat: this_feature_currently_requires_accessing_site_using_safari
Jeg de tåler heldigvis litt annerledes periode. Faren er jo hjemme og tar seg av ham når jeg ikke får det til. Men ser at han blir bekymret. Men han er sååå søt, kommer og sjekker om jeg har det ok og gir meg nuss og klem Og han virker så lykkelig og takknemlig når jeg faktisk klarer å være sammen med ham og å legge ham Jeg trøster meg med de fine stundeneSliter med det samme her, utrolig dårlig form og dårlig samvittighet overfor førstefødte. Forhåpentligvis er det kun første trimester-plager og at vi begge blir bedre snart er jo et godt tegn med skikkelige symptomer da og med tanke på de små, de tåler en liten periode hvor vi ikke er perfekte mødre, tenk den flotte gaven du holder på å lage til han akkurat nå - et søsken! Det kommer til å være så verdt det i det lange løp
Svangerskap kan være veldig forskjellige fra gang til gang. Så helt normalt at ting er forskjellig. Men om du stresser så mye med det ville jeg tatt en privat UL for å roe tankeneGravid 8+6 ???
Okei, jeg friker ut igjen…
Jeg er så usikker på hva som er lurt å gjøre, både for meg selv og for de rundt meg… Vi var på privat ul forrige torsdag og så en liten reke, men det er nå over en uke siden og jeg klarer ikke å stoppe katastrofetankene mine lenger. Jeg er livredd for å ha mistet i løpet av siste uken, uten at jeg har noen symptomer på det.
Gravidsymtomer:
- svimmel
- kvalm
- andpusten
- slapp
- trøtt
- luktesans
- tett nese
Likevel klarer jeg ikke legge fra meg tanken på at det har gått galt, fordi magen ikke har vokst enda. Med sønnen min var magen godt synlig allerede ved uke 9. Samtidig så er det én viktig ting som er annerledes mellom dette og første svangerskap: Med første hadde jeg innmari vondt. Det har jeg ikke denne gangen. Kan det være at sønnen min som foster lå på et annet sted så magen vokste raskere, og at det var derfor det gjorde vondt?
Jeg synes dette svangerskapet er helt ulidelig, rent psykisk… Jeg er så innmari redd… jeg har begynt å drømme at jeg blør. Og løper og sjekker midt på natta, men fortsatt ikke noe sånt heldigvis…
Men burde jeg spørre om time til privat ul igjen før påske hvis de har tid, bare for å få svar eller få stilnet tankene mine? Eller burde jeg ta meg sammen og bare holde ut i usikkerheten?
Håper du fortsatt er her lille Spire
For min del så svinger troen veldig også, det er lissom bra i noen få dager etter å ha sett og hørt på ul at alt er bra, og så går jeg rett inn i redselen igjen og følelsen om at "er jeg egentlig gravid i det hele tatt?". Er så redd for at det skal gå galt igjen at jeg tror jeg fornekter nesten litt hele greia. Men, med alle symptomene du har (som ligner veldig på mine) så er jo det en veldig god bekreftelse på at JO vi er så absolutt veldig gravide, og så lenge de er der og jeg ikke blør så prøver jeg å tenke at alt er bra. Vi så lille danse på ul nå sist (og ble målt til 9+4 da når jeg trodde jeg var 10+0, så det varierer veldig hvor mye de måler en til), og etter det, etter å ha sett hvor aktiv hen var, så kjente jeg at jeg fikk litt mer troa. Gleder meg til å komme over 12 uker, og til å begynne å kjenne bevegelser, før det tør jeg nok ikke slappe helt av, men var godt å kjenne at troen øker litt sånn sakte men sikkert. Jeg tør å tro mer og mer, håper det samme blir tilfellet for deg. Nå er det vår tur fine duGravid 9+2
Når skal jeg begynne å tro på dette her? Jeg trodde det ville bli lettere etter at jeg hadde sett den lille, sett at det faktisk var liv inni der. Men det hjalp bare noen dager og så kom tvilen igjen, og redselen har blitt helt lammende! Jeg er svimmel, kvalm, sover mye mer enn vanlig og vil ingenting. Jeg jobbet redusert og kjenner at det hjelper å være på jobb noen timer, samtidig som jeg aller helst bare har lyst å ligge her hjemme og synes synd i meg selv.
Jeg gleder meg til magen vokser, og til neste gang jeg får se litt på krabaten som (forhåpentligvis) ligger og vokser inni her
Dagene går i det minste litt fortere når jeg er på jobb noen timer. Så det hjelper jo litt… 29 dager igjen til OTUL…
Takk for fin melding Jeg prøver jo å klamre meg fast til troen og håpet, og alle symptomer tyder jo på at dette går bra. Men jeg savner å se det… magen har ikke kommet like tydelig som sist på denne tiden og det friker meg virkelig helt ut. Jeg vet at det er urasjonelt men… Jeg har begynt å si det til flere og flere, nesten som en måte å tviholde på håpet liksom… Krysser alt jeg har for at det er vår tur nå, og hos deg lover det jo kjempegodt, kjære deg og det er så godt å se at du og lille blir fulgt tettFor min del så svinger troen veldig også, det er lissom bra i noen få dager etter å ha sett og hørt på ul at alt er bra, og så går jeg rett inn i redselen igjen og følelsen om at "er jeg egentlig gravid i det hele tatt?". Er så redd for at det skal gå galt igjen at jeg tror jeg fornekter nesten litt hele greia. Men, med alle symptomene du har (som ligner veldig på mine) så er jo det en veldig god bekreftelse på at JO vi er så absolutt veldig gravide, og så lenge de er der og jeg ikke blør så prøver jeg å tenke at alt er bra. Vi så lille danse på ul nå sist (og ble målt til 9+4 da når jeg trodde jeg var 10+0, så det varierer veldig hvor mye de måler en til), og etter det, etter å ha sett hvor aktiv hen var, så kjente jeg at jeg fikk litt mer troa. Gleder meg til å komme over 12 uker, og til å begynne å kjenne bevegelser, før det tør jeg nok ikke slappe helt av, men var godt å kjenne at troen øker litt sånn sakte men sikkert. Jeg tør å tro mer og mer, håper det samme blir tilfellet for deg. Nå er det vår tur fine du
Tenk at du er i uke 11+0 allerede. Tiden går virkelig fort! Skjønner så godt den følelsen du har, om at du koser deg samtidig som bekymringene gnager på. Man tillater seg selv en positiv tanke, også kommer den negative som en liten faen på skulderen.Gravid 11+0
Jeg syntes det var absurd nok å skrive ukedag for en uke siden. Nå er vi 11+0!!! Whaaat?! Jeg leter etter gravidmage i speilet ved hver anledning, stryker over magen og koser meg med gravidformen. Samtidig som bekymringene surrer rundt i bakhodet. Dette er mildt sagt en forvirrende tid.
Jeg har begynt å kaste opp, det er nytt for meg. Kastet ikke opp en eneste gang med sønnen min, og heller ikke i høst til tross for så ille kvalme at jeg nesten ikke fikk i meg mat heller. Det som har gjort meg betenkt er at jeg ikke kastet opp før uke 10… jaja, håper det er et godt tegn.
I løpet av dagen har en oppblåst kjempemage tatt form, til og med guttungen kommenterer den. Jeg håper jo ikke at jeg blir like stor som sist, men for min egen mentale helse er det faktisk ganske greit at magen er stor allerede nå
Jobber to fulle dager denne uken, og så er det kontroll hos fastlegen på fredag, grugleder meg!
Og teller ned til å se deg igjen, lille Spire