Sånn.... Da fant jeg litt tid til å sette meg ned for å skrive litt om fødselshistorien og ukene etter fødsel
Svangerskapet mitt var helt fantastisk. Jeg var utrolig heldig og hadde ingen plager, og fungerte som før. Jeg merket lite til magen selvom den vokste seg stor, og jeg gikk opp 15-16 kilo. Men, mot slutten, rundt uke 36 så registrerte jordmor at jeg hadde høyt blodtrykk ( over 140/90) , men ingen proteiner i urinen,. Jeg kom jevnlig til kontroll, men BT var veldig varierende frem til 37+3. Da fant JM +1 i urinen og jeg ble sendt til Ullevål. De sa at jeg skulle dra hjem igjen og slappe av så mye som mulig frem til termin. Det gjorde jeg (jeg lå bare i sengen og sofaen) , men hodet verket, kroppen føltes helt utslitt 37+6. Jeg hadde gått med høyt blodtrykk veldig lenge og jeg følte at allementilstanden min var skikkelig dårlig. Jeg dro derfor den natten til Ullevål hvor de bestemte seg for å sette meg igang på morningen kl. 09:00 på grunn av veldig høyt blodtrykk og +2 i urinen.
Så den 30/8-17 (38+0) kom jeg og mannen til Ullevål etter noen timers søvn, og var klare for å bli indusert. En herlig JM tok oss i mot, Jeg fikk en ballong som ble satt inn kl 10:00 og jeg fikk blodtrykksmedisiner for å få ned BT + væske. Jeg var helt umoden , så det var litt kronglete å få inn ballongen og JM forberedte oss på at den skulle sitte i 24 t -og det hadde hun rett i!
31/8 var ingenting skjedd, og ballongen ble tatt ut og hormoner ble satt inn i meg ( så ut som en te-pose ) , den skulle også ligge å gjøre jobben sin og JM forberedte oss på at denne måtte også ligge min 24 timer... og det gjorde den. Morningen 1/9 -17 gikk jeg på do og "te-posen" falt ut med diverse andre væsker
og legen sjekket åpning. Jeg var bare 1 cm og legen tok vannet med elektrode som ble satt på hodet til S. Hun prøvde å tøye meg og sa at morsmunnen var veldig umoden. Lang og tykk. Så ikke bare å vente på åpning, men også at livmorstappen skal modnes og bli tynn og kort!
Riene mine startet relativt kjapt (nesten med en gang) etter at vannet ble tatt. Jeg hadde 4 rier på 10 min og de økte i styrke for hver time. Jeg ble flyttet over på fødestue og jeg ble sjekket kl 11 og ingenting mer hadde skjedd. Jeg ble tøyd og riene var så vonde. Jeg ble sjekket ved vaktskifte 14:30 og jeg var nå 2 cm, og mormunnen var nesten som før, kanskje litt kortere. Jeg kjente at jeg fikk en skikkelig knekk. Etter å ha ligget i nærmere 5 timer med rier uten fremgang. Det høye blodtrykket, hodepinen og redselen for at noe galt skulle skje hjalp ikke på. Lille S tok det med ro, og ble ikke stresset/påvirket av riene som kom. Riene mine var så intense og vonde at jeg sovnet mellom hver ri. Klokken 17:00 ble jeg sjekket igjen, og lite hadde skjedd ( de kunne tøye meg til 3 cm). Blodtrykket mitt var så høyt, til tross for at jeg fikk medisiner , så anestesilegen ble tilkalt for å gi meg epidural (som er blodtrykksenkende). Jeg ble satt på drypp for å prøve å få fortgang i sakene.
Jeg kjente at jeg ble utslitt av å være så bekymret / redd for hva som skulle skje. Jeg tenkte på lille S, meg selv og at jeg ikke ønsket hastekeisersnitt. Så jeg var veldig glad for at S ikke ble stresset i magen. Etter epiduralen så klarte jeg å slappe mer av, og fikk spist og snakket med mannen. Han var veldig bekymret etter å ha sett meg ligge i 9 timer med smerter og skjelvninger. Jeg fikk altså så heftlig skjelvninger i kroppen , som aldri ga seg, som førte til at det så ut som jeg hadde kramper Altså, det var bare helt rart å ikke kunne kontrollere.
Dryppet gikk fra minimum til max og etter å ha fått max drypp i 1 time (som er det lengste man kan få) så var kroppen mettet på oxytocin, og jeg responderte ikke på dryppet lenger. Klokken var nå 21, og jeg var 3-4 cm. De koblet av dryppet, og jeg fikk kunn væske. Kroppen måtte slappe av. Jeg sovnet til 21:45 og vaktskifte kom, og JM som tok oss i mot onsdag 30/8, kom på vakt <3
Hun fortalte at hun skulle sette på dryppet igjen, på lavest dose, samt epiduralen. Jeg innstilte meg på å ligge sånn til neste vaktskifte , men JM fortalte at jeg kommer til å få baby ut før det. (tydeligvis så kunne jeg ikke ligget så lenge uansett, men hun nevnte aldri at keisersnitt kunne ha blitt et alternativ).
Timene gikk og for hver time så åpnet jeg meg 1 cm (!!!) Jeg responderte så bra på at de skkrudde av dryppet og fikk hvile...
LYKKE!! Kl 23 var jeg 4-5 cm, kl 00 var jeg 5-6 cm (hun tøyde meg for hver gang hun sjekket meg) og klokken 01.00 var jeg 8 cm(!) Mannen , JM og jeg jublet
Rundt 01:45 var jeg 10 cm og en helt annen for for rier kom. Jeg kjente endelig at jeg kunne presse. JM sa at jeg bare måtte presse når jeg følte for det. Og tro meg, det gjorde jeg For en deilig følelse! Sånn helt seriøst, en skikkelig befriende følelse. Lille S kom lenger ned for hver rie jeg fikk, og jeg kjente fortsatt at forstervann kom i etapper. Jeg fikk lov å ligge presse under riene , helt frem til jeg kjente at " Åj, dette er mer enn bare pressing" . Så jeg sa til JM " Du, jeg tror hun er på vei ut nå".
JM ba meg legge meg på rygg (jeg sto først på alle fire over en sakkosekk) og "kosepresset" hvis man kan si det sånn) , og hun rakk ikke få på seg hanskene før hun ropte "stopp stopp", og halve hodet var ute. Jeg glemmer aldri den følelsen av å måtte presse. Den var helt annerledes enn tidligere. Mannen ringte i snoren og det var nå to jordmoødre og en barnepleier i rommet. JM ba meg puste gjennom de neste riene ( som var utroooolig vanskelig, fordi man ville så gjerne presse) og jeg måtte gi etter og presset og hele hodet kom ut. JM ba meg ta det rolig, for å ikke revne. Neste rie kom og jeg presset "forsiktig" og jeg tok en pause og trykket enda hardere og lille S kom ut i en fei Jeg revnet utrolig nok ikke !
Mannen var helt i sjokk og jeg så på han og han smilte og susset meg, og var helt facinert ver å ha sett hode komme og resten av babyen. Han har forklart i etterkant at det var som å se babyen ese ut når hun kom ut. Som en sånn leke/gelé man putter i vann som blir større
.
Lille S var helt rolig når hun kom ut, og jeg ble stresset over at hun ikke gråt. Men det var bare en rolig baby som kom, og var i fin form 3.2 kilo høyt elsket liten klump , 50 cm lang og 34 i hodeomkrets kom 38+3 , 2 uker før termin
Mannen og jeg besøkte JM som tok S i mot noen dager etter fødsel, og takket henne med konfekt og fikk pratet ut litt om fødsel. Hun fortalte at det var en veldig lang fødsel for meg og at det var supert at kroppen min responderte så bra på at dryppet ble skrudd av , for å så få det på igjen. Jeg var som sagt mettet på hormonet. Hun fortalte at dersom jeg ikke hadde respondert på at de skrudde av så måtte det bli keisersnitt. Hun fortalte selv at hun var usikker på hvordan det ville gå under fødselen siden jeg hadde ligget så lenge uten særlig fremgang. Men det var ikke å merke på JM under fødsel. Så rolig, kontrollert, og bestemt <3 Utrolig god opplevlse av fødselen alt i alt , og hadde lett gjort det om igjen i dag !
Jordmødre er bare gull verdt , og den jobben de gjør tar jeg av meg hatten for
Skal senere skrive om barseltiden, som har vært fylt med brystbetennelse flere ganger , antibiotika, sykehusinnleggelse , sopp , trøske og kolikk! Søvnen jeg sugde til meg i svangerskapet var gull verdt -fordi her er det full rulle og et stykk urolig baby! Men er evig takknmmelig 
.
Svangerskapet mitt var helt fantastisk. Jeg var utrolig heldig og hadde ingen plager, og fungerte som før. Jeg merket lite til magen selvom den vokste seg stor, og jeg gikk opp 15-16 kilo. Men, mot slutten, rundt uke 36 så registrerte jordmor at jeg hadde høyt blodtrykk ( over 140/90) , men ingen proteiner i urinen,. Jeg kom jevnlig til kontroll, men BT var veldig varierende frem til 37+3. Da fant JM +1 i urinen og jeg ble sendt til Ullevål. De sa at jeg skulle dra hjem igjen og slappe av så mye som mulig frem til termin. Det gjorde jeg (jeg lå bare i sengen og sofaen) , men hodet verket, kroppen føltes helt utslitt 37+6. Jeg hadde gått med høyt blodtrykk veldig lenge og jeg følte at allementilstanden min var skikkelig dårlig. Jeg dro derfor den natten til Ullevål hvor de bestemte seg for å sette meg igang på morningen kl. 09:00 på grunn av veldig høyt blodtrykk og +2 i urinen.
Så den 30/8-17 (38+0) kom jeg og mannen til Ullevål etter noen timers søvn, og var klare for å bli indusert. En herlig JM tok oss i mot, Jeg fikk en ballong som ble satt inn kl 10:00 og jeg fikk blodtrykksmedisiner for å få ned BT + væske. Jeg var helt umoden , så det var litt kronglete å få inn ballongen og JM forberedte oss på at den skulle sitte i 24 t -og det hadde hun rett i!
31/8 var ingenting skjedd, og ballongen ble tatt ut og hormoner ble satt inn i meg ( så ut som en te-pose ) , den skulle også ligge å gjøre jobben sin og JM forberedte oss på at denne måtte også ligge min 24 timer... og det gjorde den. Morningen 1/9 -17 gikk jeg på do og "te-posen" falt ut med diverse andre væsker
og legen sjekket åpning. Jeg var bare 1 cm og legen tok vannet med elektrode som ble satt på hodet til S. Hun prøvde å tøye meg og sa at morsmunnen var veldig umoden. Lang og tykk. Så ikke bare å vente på åpning, men også at livmorstappen skal modnes og bli tynn og kort!Riene mine startet relativt kjapt (nesten med en gang) etter at vannet ble tatt. Jeg hadde 4 rier på 10 min og de økte i styrke for hver time. Jeg ble flyttet over på fødestue og jeg ble sjekket kl 11 og ingenting mer hadde skjedd. Jeg ble tøyd og riene var så vonde. Jeg ble sjekket ved vaktskifte 14:30 og jeg var nå 2 cm, og mormunnen var nesten som før, kanskje litt kortere. Jeg kjente at jeg fikk en skikkelig knekk. Etter å ha ligget i nærmere 5 timer med rier uten fremgang. Det høye blodtrykket, hodepinen og redselen for at noe galt skulle skje hjalp ikke på. Lille S tok det med ro, og ble ikke stresset/påvirket av riene som kom. Riene mine var så intense og vonde at jeg sovnet mellom hver ri. Klokken 17:00 ble jeg sjekket igjen, og lite hadde skjedd ( de kunne tøye meg til 3 cm). Blodtrykket mitt var så høyt, til tross for at jeg fikk medisiner , så anestesilegen ble tilkalt for å gi meg epidural (som er blodtrykksenkende). Jeg ble satt på drypp for å prøve å få fortgang i sakene.
Jeg kjente at jeg ble utslitt av å være så bekymret / redd for hva som skulle skje. Jeg tenkte på lille S, meg selv og at jeg ikke ønsket hastekeisersnitt. Så jeg var veldig glad for at S ikke ble stresset i magen. Etter epiduralen så klarte jeg å slappe mer av, og fikk spist og snakket med mannen. Han var veldig bekymret etter å ha sett meg ligge i 9 timer med smerter og skjelvninger. Jeg fikk altså så heftlig skjelvninger i kroppen , som aldri ga seg, som førte til at det så ut som jeg hadde kramper
Altså, det var bare helt rart å ikke kunne kontrollere.Dryppet gikk fra minimum til max og etter å ha fått max drypp i 1 time (som er det lengste man kan få) så var kroppen mettet på oxytocin, og jeg responderte ikke på dryppet lenger. Klokken var nå 21, og jeg var 3-4 cm. De koblet av dryppet, og jeg fikk kunn væske. Kroppen måtte slappe av. Jeg sovnet til 21:45 og vaktskifte kom, og JM som tok oss i mot onsdag 30/8, kom på vakt <3
Hun fortalte at hun skulle sette på dryppet igjen, på lavest dose, samt epiduralen. Jeg innstilte meg på å ligge sånn til neste vaktskifte , men JM fortalte at jeg kommer til å få baby ut før det. (tydeligvis så kunne jeg ikke ligget så lenge uansett, men hun nevnte aldri at keisersnitt kunne ha blitt et alternativ).
Timene gikk og for hver time så åpnet jeg meg 1 cm (!!!) Jeg responderte så bra på at de skkrudde av dryppet og fikk hvile...
LYKKE!! Kl 23 var jeg 4-5 cm, kl 00 var jeg 5-6 cm (hun tøyde meg for hver gang hun sjekket meg) og klokken 01.00 var jeg 8 cm(!) Mannen , JM og jeg jublet
Rundt 01:45 var jeg 10 cm og en helt annen for for rier kom. Jeg kjente endelig at jeg kunne presse. JM sa at jeg bare måtte presse når jeg følte for det. Og tro meg, det gjorde jeg
For en deilig følelse! Sånn helt seriøst, en skikkelig befriende følelse. Lille S kom lenger ned for hver rie jeg fikk, og jeg kjente fortsatt at forstervann kom i etapper. Jeg fikk lov å ligge presse under riene , helt frem til jeg kjente at " Åj, dette er mer enn bare pressing" . Så jeg sa til JM " Du, jeg tror hun er på vei ut nå".JM ba meg legge meg på rygg (jeg sto først på alle fire over en sakkosekk) og "kosepresset" hvis man kan si det sånn
) , og hun rakk ikke få på seg hanskene før hun ropte "stopp stopp", og halve hodet var ute. Jeg glemmer aldri den følelsen av å måtte presse. Den var helt annerledes enn tidligere. Mannen ringte i snoren og det var nå to jordmoødre og en barnepleier i rommet. JM ba meg puste gjennom de neste riene ( som var utroooolig vanskelig, fordi man ville så gjerne presse) og jeg måtte gi etter og presset og hele hodet kom ut. JM ba meg ta det rolig, for å ikke revne. Neste rie kom og jeg presset "forsiktig" og jeg tok en pause og trykket enda hardere og lille S kom ut i en fei Jeg revnet utrolig nok ikke ! Mannen var helt i sjokk og jeg så på han og han smilte og susset meg, og var helt facinert ver å ha sett hode komme og resten av babyen. Han har forklart i etterkant at det var som å se babyen ese ut når hun kom ut. Som en sånn leke/gelé man putter i vann som blir større
.Lille S var helt rolig når hun kom ut, og jeg ble stresset over at hun ikke gråt. Men det var bare en rolig baby som kom, og var i fin form
3.2 kilo høyt elsket liten klump , 50 cm lang og 34 i hodeomkrets kom 38+3 , 2 uker før terminMannen og jeg besøkte JM som tok S i mot noen dager etter fødsel, og takket henne med konfekt og fikk pratet ut litt om fødsel. Hun fortalte at det var en veldig lang fødsel for meg og at det var supert at kroppen min responderte så bra på at dryppet ble skrudd av , for å så få det på igjen. Jeg var som sagt mettet på hormonet. Hun fortalte at dersom jeg ikke hadde respondert på at de skrudde av så måtte det bli keisersnitt. Hun fortalte selv at hun var usikker på hvordan det ville gå under fødselen siden jeg hadde ligget så lenge uten særlig fremgang. Men det var ikke å merke på JM under fødsel. Så rolig, kontrollert, og bestemt <3 Utrolig god opplevlse av fødselen alt i alt , og hadde lett gjort det om igjen i dag !
Jordmødre er bare gull verdt , og den jobben de gjør tar jeg av meg hatten for
Skal senere skrive om barseltiden, som har vært fylt med brystbetennelse flere ganger , antibiotika, sykehusinnleggelse , sopp , trøske og kolikk!
Søvnen jeg sugde til meg i svangerskapet var gull verdt -fordi her er det full rulle og et stykk urolig baby! Men er evig takknmmelig .
Last edited:
Når endelig betennelsen er borte så ender man opp med en heftig overproduksjon som gjør at utdrivningsrefleksen spruter melken inn i munnen hennes og hun får mer luft enn hva hun får fra før. Magen hennes romler så mye, hun skriker og skriker og dette før hun klarer å få presset ut litt luft. Når overproduksjonen min er normal, så begynner jeg miste melken fordi hun ikke suger godt nok , og hun blir sulten og urolig i tillegg til smerter. Det gjør så vondt i mammahjertet og se lille jenta mi sovne av utmattelse, for å så våkne hvert 10 minutt pga luftsmerter og er sulten. Se at hun våkner av skrik/mageknip er uutholdelig... Det er vanskelig å få i henne mat fordi hun har så vondt, men hun er jo sulten også 
?