Ønsker deg ei god jul, Bernt [emoji4][emoji173]
Hva hvis...
- Trådstarter Det er ikke bare bare Bernt
- Opprettet
Takk! [emoji4]
PP 23
2-3 DPO
God jul <3
Nå sitter jeg i sofaen, med en kopp kaffe. Jeg har akkurat spist Fjorland Risgrøt -mannen er på jobb og jeg er alene hjemme, så jeg gjorde det lettvint. Jeg titter på Fertility Friend -teller dager - men hva teller jeg mot? Jeg føler at jeg teller mot dagene til en ny skuffelse, og helt ærlig, så orker jeg ikke å bli skuffet mer. Jeg vil ikke at det nye året skal starte dårlig.. Jeg er litt overtroisk på sånt..
Mannen ble ferdig med AB kuren sin 17 desember, og plagene hans /symptomene hans ble borte under kuren.. Men for noen dager siden begynte han så smått å nevne at han føler at det kommer tilbake..Jeg er så redd for at ABkuren ikke tok knekken på det den skulle -og er defor redd for at det er mange skuffelser fremmover som venter oss.. Jeg synes det er så synd at man blir så negativ og at man mister motet, men jeg klarer bare ikke mer av dette. Takk og lov så skal vi til Porsgrunn 12/1 , men jeg er ikke 100% avslappet eller håpfull når jeg vet at mannen ikke føler seg OK. Hoff... Han snakket om dette under ABkuren -at han hååååååpet at alt blir borte og plagene forsvinner, og hvor redd han var for at det skulle komme tilbake.. Følte at vi fikk mye svar når prøvene kom tilbake positive fra Hellas, men nå er jeg redd for at ikke alt ble "tatt knekken på". Han fikk nemlig Doxy (AB) fra fastlegen sin pga blod i urinen (de trodde det var UVI), og han gikk på Doxy i 7 dager tror jeg, dette var 1 mnd før prøvene fra Hellas kom tilbake positive. Kan han ha blitt resistent? Vi har blitt enige om å sende en prøve til av han i slutten av januar, for å bare se / bekrefte at AB funket. Hvis de ikke finner noe, så skjønner jeg ikke hva som feiler han... Disse plagene har vært de siste 8 mnd.. Han har vært hos ureolog som sjekket nyrer, urinleder og hele pakka + at han har fått røntgen med kontrastvæske gjennom blodet -og alt ser tilsyneatende bra ut! Så, hva dette kan være aner jeg ikke. Og det plager meg at det plager han så mye
Skulle ønske jeg kunne fått et svar på hva som plager han. Det viktigste for meg er at vi er friske, og jeg klarer ikke slappe av når jeg vet at han tenker på dette / at det plager han like mye som det jeg tenker på eggløsning, PCO'en min -rett og slett hele baby-prosjektet! OG DET ER SLITSOMT! Poff
... Jeg føler at hvis ikke han er 100%, så blir ikke denne babydrømmen oppfylt, fordi jeg føler a hant plages så mye av plagene at han har ikke fokus på babyprosjekt, fordi han føler at noe er galt.... Jeg er så utrolig rar i tankegangen min noen ganger, men er det noen som forstår meg?
Uansett.. Jeg håper neste jul blir slitsom på en HELT annen måte enn denne. Jeg sitter i sofaen helt alene, og man kan høre en nål falle og jeg føler meg utslitt! Jeg håper neste jul er fylt med leker over alt, babylukt i hjemmet og at jeg er sliten av for lite søvn og mange for bæsjebleier. Jeg håper jeg sitter i sofaen med gulp på klærne mine og en slapp mage fra fødselen, men med den beste følelsen
Får håpe at mannen er frisk, og at dette bare er noen dumme tilfeldigheter, at prøvene fra Hellas ikke er positive og at det blir en positiv test veldig veldig snart
God jul
2-3 DPO
God jul <3
Nå sitter jeg i sofaen, med en kopp kaffe. Jeg har akkurat spist Fjorland Risgrøt -mannen er på jobb og jeg er alene hjemme, så jeg gjorde det lettvint. Jeg titter på Fertility Friend -teller dager - men hva teller jeg mot? Jeg føler at jeg teller mot dagene til en ny skuffelse, og helt ærlig, så orker jeg ikke å bli skuffet mer. Jeg vil ikke at det nye året skal starte dårlig.. Jeg er litt overtroisk på sånt..
Mannen ble ferdig med AB kuren sin 17 desember, og plagene hans /symptomene hans ble borte under kuren.. Men for noen dager siden begynte han så smått å nevne at han føler at det kommer tilbake..Jeg er så redd for at ABkuren ikke tok knekken på det den skulle -og er defor redd for at det er mange skuffelser fremmover som venter oss.. Jeg synes det er så synd at man blir så negativ og at man mister motet, men jeg klarer bare ikke mer av dette. Takk og lov så skal vi til Porsgrunn 12/1 , men jeg er ikke 100% avslappet eller håpfull når jeg vet at mannen ikke føler seg OK. Hoff... Han snakket om dette under ABkuren -at han hååååååpet at alt blir borte og plagene forsvinner, og hvor redd han var for at det skulle komme tilbake.. Følte at vi fikk mye svar når prøvene kom tilbake positive fra Hellas, men nå er jeg redd for at ikke alt ble "tatt knekken på". Han fikk nemlig Doxy (AB) fra fastlegen sin pga blod i urinen (de trodde det var UVI), og han gikk på Doxy i 7 dager tror jeg, dette var 1 mnd før prøvene fra Hellas kom tilbake positive. Kan han ha blitt resistent? Vi har blitt enige om å sende en prøve til av han i slutten av januar, for å bare se / bekrefte at AB funket. Hvis de ikke finner noe, så skjønner jeg ikke hva som feiler han... Disse plagene har vært de siste 8 mnd.. Han har vært hos ureolog som sjekket nyrer, urinleder og hele pakka + at han har fått røntgen med kontrastvæske gjennom blodet -og alt ser tilsyneatende bra ut! Så, hva dette kan være aner jeg ikke. Og det plager meg at det plager han så mye
Skulle ønske jeg kunne fått et svar på hva som plager han. Det viktigste for meg er at vi er friske, og jeg klarer ikke slappe av når jeg vet at han tenker på dette / at det plager han like mye som det jeg tenker på eggløsning, PCO'en min -rett og slett hele baby-prosjektet! OG DET ER SLITSOMT! Poff
... Jeg føler at hvis ikke han er 100%, så blir ikke denne babydrømmen oppfylt, fordi jeg føler a hant plages så mye av plagene at han har ikke fokus på babyprosjekt, fordi han føler at noe er galt.... Jeg er så utrolig rar i tankegangen min noen ganger, men er det noen som forstår meg?Uansett.. Jeg håper neste jul blir slitsom på en HELT annen måte enn denne. Jeg sitter i sofaen helt alene, og man kan høre en nål falle og jeg føler meg utslitt! Jeg håper neste jul er fylt med leker over alt, babylukt i hjemmet og at jeg er sliten av for lite søvn og mange for bæsjebleier. Jeg håper jeg sitter i sofaen med gulp på klærne mine og en slapp mage fra fødselen, men med den beste følelsen
Får håpe at mannen er frisk, og at dette bare er noen dumme tilfeldigheter, at prøvene fra Hellas ikke er positive og at det blir en positiv test veldig veldig snart
God jul
Last edited:
Jeg skjønner godt tankegangen din ♡PP 23
2-3 DPO
God jul <3
Nå sitter jeg i sofaen, med en kopp kaffe. Jeg har akkurat spist Fjorland Risgrøt -mannen er på jobb og jeg er alene hjemme, så jeg gjorde det lettvint. Jeg titter på Fertility Friend -teller dager - men hva teller jeg mot? Jeg føler at jeg teller mot dagene til en ny skuffelse, og helt ærlig, så orker jeg ikke å bli skuffet mer. Jeg vil ikke at det nye året skal starte dårlig.. Jeg er litt overtroisk på sånt..
Mannen ble ferdig med AB kuren sin 17 desember, og plagene hans /symptomene hans (etterdrypp etter han tisset, små hvite flekker i bokser, klamme testikler og ubehag i pungen + ømmhet i perioder) ble borte under kuren.. Men for noen dager siden begynte han så smått å nevne at han føler at det kommer tilbake (etterdrypp og hvite prikker / utflod i bokser og klammhet rundt testiklene) , og i går så var han så lei seg for at han føler seg helt lik (der nede) som før kuren startet... Jeg er så redd for at ABkuren ikke tok knekken på det den skulle -og er defor redd for at det er mange skuffelser fremmover som venter oss.. Jeg synes det er så synd at man blir så negativ og at man mister motet, men jeg klarer bare ikke mer av dette. Takk og lov så skal vi til Porsgrunn 12/1 , men jeg er ikke 100% avslappet eller håpfull når jeg vet at mannen ikke føler seg OK. Hoff... Han snakket om dette under ABkuren -at han hååååååpet at alt blir borte og plagene forsvinner, og hvor redd han var for at det skulle komme tilbake.. Følte at vi fikk mye svar når prøvene kom tilbake positive fra Hellas, men nå er jeg redd for at ikke alt ble "tatt knekken på". Han fikk nemlig Doxy (AB) fra fastlegen sin pga blod i urinen (de trodde det var UVI), og han gikk på Doxy i 7 dager tror jeg, dette var 1 mnd før prøvene fra Hellas kom tilbake positive. Kan han ha blitt resistent? Vi har blitt enige om å sende en prøve til av han i slutten av januar, for å bare se / bekrefte at AB funket. Hvis de ikke finner noe, så skjønner jeg ikke hva som feiler han... Disse plagene har vært de siste 8 mnd.. Han har vært hos ureolog som sjekket nyrer, urinleder og hele pakka + at han har fått røntgen med kontrastvæske gjennom blodet -og alt ser tilsyneatende bra ut! Så, hva dette kan være aner jeg ikke. Og det plager meg at det plager han så mye
Skulle ønske jeg kunne fått et svar på hva som plager han. Det viktigste for meg er at vi er friske, og jeg klarer ikke slappe av når jeg vet at han tenker på dette / at det plager han like mye som det jeg tenker på eggløsning, PCO'en min -rett og slett hele baby-prosjektet! OG DET ER SLITSOMT! Poff
Uansett.. Jeg håper neste jul blir slitsom på en HELT annen måte enn denne. Jeg sitter i sofaen helt alene, og man kan høre en nål falle og jeg føler meg utslitt! Jeg håper neste jul er fylt med leker over alt, babylukt i hjemmet og at jeg er sliten av for lite søvn og mange for bæsjebleier. Jeg håper jeg sitter i sofaen med gulp på klærne mine og en slapp mage fra fødselen, men med den beste følelsen [emoji813]red
Får håpe at mannen er frisk, og at dette bare er noen dumme tilfeldigheter, at prøvene fra Hellas ikke er positive og at det blir en positiv test veldig veldig snart[emoji813]bigred God jul[emoji813]bigred
Men om det er noen trøst så tror jeg virkelig at dere får positiv test i løpet av våren! Dere skal inn i januar og dere skal få hjelp, og det skal FUNKE!!
Neste jul blir slitsom pga baby, så denne julen får du la være så dritt den bare vil, for dette er siste julen du vil ha mulighet til å tenke slik.. Jeg har troa! [emoji1]
Jeg skjønner godt tankegangen din ♡
Men om det er noen trøst så tror jeg virkelig at dere får positiv test i løpet av våren! Dere skal inn i januar og dere skal få hjelp, og det skal FUNKE!!
Neste jul blir slitsom pga baby, så denne julen får du la være så dritt den bare vil, for dette er siste julen du vil ha mulighet til å tenke slik.. Jeg har troa! [emoji1]
Du er god du, Fru.C
Ja, den får bare være dritt 
Jeg er nok IKKE alene om denne følelsen!Får håpe at vi blir klokere på nyåret
Ha en god jul
Så håper jeg at du og jeg får en finere og anderledes jul neste år
PP 23
2-3 DPO
God jul <3
Nå sitter jeg i sofaen, med en kopp kaffe. Jeg har akkurat spist Fjorland Risgrøt -mannen er på jobb og jeg er alene hjemme, så jeg gjorde det lettvint. Jeg titter på Fertility Friend -teller dager - men hva teller jeg mot? Jeg føler at jeg teller mot dagene til en ny skuffelse, og helt ærlig, så orker jeg ikke å bli skuffet mer. Jeg vil ikke at det nye året skal starte dårlig.. Jeg er litt overtroisk på sånt..
Mannen ble ferdig med AB kuren sin 17 desember, og plagene hans /symptomene hans (etterdrypp etter han tisset, små hvite flekker i bokser, klamme testikler og ubehag i pungen + ømmhet i perioder) ble borte under kuren.. Men for noen dager siden begynte han så smått å nevne at han føler at det kommer tilbake (etterdrypp og hvite prikker / utflod i bokser og klammhet rundt testiklene) , og i går så var han så lei seg for at han føler seg helt lik (der nede) som før kuren startet... Jeg er så redd for at ABkuren ikke tok knekken på det den skulle -og er defor redd for at det er mange skuffelser fremmover som venter oss.. Jeg synes det er så synd at man blir så negativ og at man mister motet, men jeg klarer bare ikke mer av dette. Takk og lov så skal vi til Porsgrunn 12/1 , men jeg er ikke 100% avslappet eller håpfull når jeg vet at mannen ikke føler seg OK. Hoff... Han snakket om dette under ABkuren -at han hååååååpet at alt blir borte og plagene forsvinner, og hvor redd han var for at det skulle komme tilbake.. Følte at vi fikk mye svar når prøvene kom tilbake positive fra Hellas, men nå er jeg redd for at ikke alt ble "tatt knekken på". Han fikk nemlig Doxy (AB) fra fastlegen sin pga blod i urinen (de trodde det var UVI), og han gikk på Doxy i 7 dager tror jeg, dette var 1 mnd før prøvene fra Hellas kom tilbake positive. Kan han ha blitt resistent? Vi har blitt enige om å sende en prøve til av han i slutten av januar, for å bare se / bekrefte at AB funket. Hvis de ikke finner noe, så skjønner jeg ikke hva som feiler han... Disse plagene har vært de siste 8 mnd.. Han har vært hos ureolog som sjekket nyrer, urinleder og hele pakka + at han har fått røntgen med kontrastvæske gjennom blodet -og alt ser tilsyneatende bra ut! Så, hva dette kan være aner jeg ikke. Og det plager meg at det plager han så mye
Skulle ønske jeg kunne fått et svar på hva som plager han. Det viktigste for meg er at vi er friske, og jeg klarer ikke slappe av når jeg vet at han tenker på dette / at det plager han like mye som det jeg tenker på eggløsning, PCO'en min -rett og slett hele baby-prosjektet! OG DET ER SLITSOMT! Poff
Uansett.. Jeg håper neste jul blir slitsom på en HELT annen måte enn denne. Jeg sitter i sofaen helt alene, og man kan høre en nål falle og jeg føler meg utslitt! Jeg håper neste jul er fylt med leker over alt, babylukt i hjemmet og at jeg er sliten av for lite søvn og mange for bæsjebleier. Jeg håper jeg sitter i sofaen med gulp på klærne mine og en slapp mage fra fødselen, men med den beste følelsen
Får håpe at mannen er frisk, og at dette bare er noen dumme tilfeldigheter, at prøvene fra Hellas ikke er positive og at det blir en positiv test veldig veldig snart
Gode, fine deg <3 Neste år skal alle disse tårene være byttet ut med glede, enten du er høygravid eller har en liten på fanget.
Håper 2017 bringer mer glede enn 2016 har tatt vekk, og at dere kommer i bunn på hva som feiler mannen. Det er slitsomt for forholdet når det er begge som sliter - enten det er prøverelatert eller ikke, det vet jeg alt om.
God klem
Tusen takk fine du
Håper at du avslutter 2016 med positiv test. Da er det "bare" Fru.C, Avocado og meg igjen 
God jul
God jul
God jul til deg også
Leste dagboken din -jeg er så lei meg på dine vegne
Gir deg en god klem
[emoji173][emoji173][emoji173]
Tusen takk for det, Avocado<3 Før se hva som skjer på nyåret. Umulig å utrede han noe nå i romjulen. 6 dpo i dag duuuu?:-D
Får håpe det går over innen den tid
Tror egentlig jeg er 5 DPO i dag, men FF mener 6 DPO
Samma søren, har ikke tenkt et sekund på det denne gangen og de to siste dagene har det også vært rikelig med godt i glasset Om jeg kunne vært så avslsppa hver syklus hadde jeg hatt det fint
Du er jo bare noen små dager bak meg, og med EL har vi alltids muligheten begge to for en real nyttårsoverraskelse selv om vi kanskje ikke tør håpe
Krysse fingrene for det!
Får håpe det går over innen den tid
Tror egentlig jeg er 5 DPO i dag, men FF mener 6 DPO
Om jeg kunne vært så avslsppa hver syklus hadde jeg hatt det fint
Du er jo bare noen små dager bak meg, og med EL har vi alltids muligheten begge to for en real nyttårsoverraskelse selv om vi kanskje ikke tør håpe
Krysse fingrene for det!
Det hadde vært en veldig fin overraskelse. Viktig å kose seg <3
PP 23
2-3 DPO
God jul <3
Nå sitter jeg i sofaen, med en kopp kaffe. Jeg har akkurat spist Fjorland Risgrøt -mannen er på jobb og jeg er alene hjemme, så jeg gjorde det lettvint. Jeg titter på Fertility Friend -teller dager - men hva teller jeg mot? Jeg føler at jeg teller mot dagene til en ny skuffelse, og helt ærlig, så orker jeg ikke å bli skuffet mer. Jeg vil ikke at det nye året skal starte dårlig.. Jeg er litt overtroisk på sånt..
Mannen ble ferdig med AB kuren sin 17 desember, og plagene hans /symptomene hans (etterdrypp etter han tisset, små hvite flekker i bokser, klamme testikler og ubehag i pungen + ømmhet i perioder) ble borte under kuren.. Men for noen dager siden begynte han så smått å nevne at han føler at det kommer tilbake (etterdrypp og hvite prikker / utflod i bokser og klammhet rundt testiklene) , og i går så var han så lei seg for at han føler seg helt lik (der nede) som før kuren startet... Jeg er så redd for at ABkuren ikke tok knekken på det den skulle -og er defor redd for at det er mange skuffelser fremmover som venter oss.. Jeg synes det er så synd at man blir så negativ og at man mister motet, men jeg klarer bare ikke mer av dette. Takk og lov så skal vi til Porsgrunn 12/1 , men jeg er ikke 100% avslappet eller håpfull når jeg vet at mannen ikke føler seg OK. Hoff... Han snakket om dette under ABkuren -at han hååååååpet at alt blir borte og plagene forsvinner, og hvor redd han var for at det skulle komme tilbake.. Følte at vi fikk mye svar når prøvene kom tilbake positive fra Hellas, men nå er jeg redd for at ikke alt ble "tatt knekken på". Han fikk nemlig Doxy (AB) fra fastlegen sin pga blod i urinen (de trodde det var UVI), og han gikk på Doxy i 7 dager tror jeg, dette var 1 mnd før prøvene fra Hellas kom tilbake positive. Kan han ha blitt resistent? Vi har blitt enige om å sende en prøve til av han i slutten av januar, for å bare se / bekrefte at AB funket. Hvis de ikke finner noe, så skjønner jeg ikke hva som feiler han... Disse plagene har vært de siste 8 mnd.. Han har vært hos ureolog som sjekket nyrer, urinleder og hele pakka + at han har fått røntgen med kontrastvæske gjennom blodet -og alt ser tilsyneatende bra ut! Så, hva dette kan være aner jeg ikke. Og det plager meg at det plager han så mye
Skulle ønske jeg kunne fått et svar på hva som plager han. Det viktigste for meg er at vi er friske, og jeg klarer ikke slappe av når jeg vet at han tenker på dette / at det plager han like mye som det jeg tenker på eggløsning, PCO'en min -rett og slett hele baby-prosjektet! OG DET ER SLITSOMT! Poff
Uansett.. Jeg håper neste jul blir slitsom på en HELT annen måte enn denne. Jeg sitter i sofaen helt alene, og man kan høre en nål falle og jeg føler meg utslitt! Jeg håper neste jul er fylt med leker over alt, babylukt i hjemmet og at jeg er sliten av for lite søvn og mange for bæsjebleier. Jeg håper jeg sitter i sofaen med gulp på klærne mine og en slapp mage fra fødselen, men med den beste følelsen
Får håpe at mannen er frisk, og at dette bare er noen dumme tilfeldigheter, at prøvene fra Hellas ikke er positive og at det blir en positiv test veldig veldig snart
Hei, måtte bare stikke innom og lese litt her. Dere har begge gått på lange AB-kurer, sikker på at dere ikke har fått sopp? Hvis man går på en tung AB-kur er jo det veldig vanlig. Man kan alltids prøve å forebygge det med melkeprodukter osv, men det er ingen garanti for at det fungerer.
I løpet av 2016 kom en av soppmidlene, legene kunne foreskrive til oss jenter, ut på det reseptfrie markedet. Husker ikke hva den heter nå i forbifarten. Men det var en enkel depotablett. litt usikker på om det finnes noen alternativ til canesten for menn..
Det var bare en tanke.
Hei <3 Tusen takk for at du tok deg tid til å lese og prøver å hjelpe! Det kan så absolutt være sopp! Men vi har begynt å snuse litt på om det kan ha vært bitestikkelbetennelse (kronisk) siden han hadde disse plagene før AB-kuren. At denne betennelsen kom på grunn av skjult klamydia og E.coli. Jeg skal snakke med legen om dette + sopp og høre hva de tenker. Ikke lett altså :-/
Takk for at du titter innom og hjelper oss
Hei <3 Tusen takk for at du tok deg tid til å lese og prøver å hjelpe! Det kan så absolutt være sopp! Men vi har begynt å snuse litt på om det kan ha vært bitestikkelbetennelse (kronisk) siden han hadde disse plagene før AB-kuren. At denne betennelsen kom på grunn av skjult klamydia og E.coli. Jeg skal snakke med legen om dette + sopp og høre hva de tenker. Ikke lett altså :-/
Takk for at du titter innom og hjelper oss
Hei igjen,
Har vært i en lignende situasjon selv. Mannen min hadde redusert sædkvalitet. Jeg har endometriose i eggstokkene. Slet med dårlig eggkvalitet. Lang historie kort fortalt: 2012 fant man endometriomer, henvist for laproskopi, bekreftet diagnose endometriose. 9icsi forsøk.. 7fullførte 2 avbrutte. Fikk beskjed på det 8.forsøket at det var lite håp for graviditet med mitt eget. Fikk hjelp i Spania i høst, nå endelig gravid. Det har tatt tid og krefter.
Jeg kjenner så absolutt igjen den håpløsheten du beskriver. Hvor mislykket man føler seg. Frykt for at partneren skal gå fra deg fordi du ikke føler deg god nok. Jeg gikk rundt med en forestilling i hverdagen min om at alt var greit, men innser nå i ettertid at jeg kan umulig ha hatt det spesielt godt.
Det er godt å smile litt igjen og være litt mere komfortabel med andres barn. Allikevel til tross for at jeg hadde det var sånn, kom min fantastiske mann til meg og sa at i verste fall kan vi gjøre hva vi vil resten av vårt liv.
Man kan reise rundt og oppleve verden, flytte til utlandet jobbe der. Jeg syntes det var viktig å fokusere på mulighetene hva hvis ikke barn var et alternativ. Det kan være litt klisjeaktig å si det slik, men en mulighet mindre åpner for nye andre muligheter.
Ellers fokuserte jeg på det jeg følte jeg kunne mestre og å videreutvikle kompetansen min på jobb. Gravde meg ned i jobb og trening. Treningen gjorde at jeg taklet hverdagen bedre. Gode resultater på jobb er alltid godt. Prøvde hardt å ta være på hverandre med å finne på ting sammen. Og være sammen med venner.
I løpet av denne lange prosessen hadde vi god hjelp av en parterapeut som spesialiserte seg på par som gikk gjennom ivf behandling. Det var virkelig stor hjelp. Hun hjalp oss til å få ivf-forsøkene og det å prøve å få barn til å bli en mindre del av hverdagen vår. I tillegg var hun der da jeg fikk beskjeden om at det var lite sannsynlig at vi ville få barn i vår. Hun hjalp oss frem til å finne motivasjonen vår for å få barn. Hvor viktig det var for oss og hvor langt var vi villige til å gå. Hun var utrolig viktig for at vi kunne komme oss videre fra den store avgrunnen vi befant oss i. Hun heter Tone Bråten, Google henne på toneveileder. Hun er helt fantastisk og har vært igjennom ivf behandling selv.
Jeg er akkurat nå velsignet med å være gravid. Hverdagen er lykkeligere. Jeg ser mannen min er veldig glad om dagen og det er så godt å se. Allikevel er det slik at svært mange som går rundt og er ivf gravid er engstelige under svangerskapet. Man blir rett og slett redd for å miste. Vi klarte først nå å bryte løs en liten avmålt jubel for at vi er kommet så langt som til 12 uker og sett en levende baby i magen min på ultralyd.
Jeg valgte under alle forsøkene mine å ikke gi mye informasjon om hva jeg gikk gjennom til min familie.
Jeg innser at det å kunne være åpen om det hadde egentlig vært litt godt. Jeg fortalte det til mine venner, etterhvert jobb.
Familien min har hatt en lang historie med krangler og familiedrama som medførte at jeg trakk meg unna. Jeg ville ikke gjøre hverdagen min mere slitsom enn det den allerede var. Jeg måtte beskytte meg selv mot de. Fortalte det hele til en av mine brødre og han var svært støttende og skjønte mine valg. I tillegg passet han godt på meg.
Det er ikke alltid veien er rett frem for oss alle. Noen må ta noen ekstra omveier før man kommer frem til målet, skjønt det kan oppleves som urettferdig der og da. Man ser venners barn vokser under prosessen. Bror får barn dagen etter du selv mister. Bittert, vondt og urettferdig, og må tross alt være glad på hans vegne(med et påklistret falskt smil, mens man kjenner tårene presses frem) Det man i all hovedsak driver med er emosjonell ekstremsport.
Medisinene...jeg har aldri følt meg så lurt av min egen kropp som etter innsett og testingen. Jeg kunne gå rundt og ha alle tegn til å være gravid i ventedagene... for så teste negativt. Så et tips, litt vanskelig å følge, ignorer alle symptomer etter innsettingen. Man er i prinsippet fakegravid. Eggløsningssprøyta og alle tilskuddene man tar gjør at ingenting er til å stole på.
Lykke til
Hei fineste Bernt [emoji4][emoji173] Innom for å ønske ei god romjul! Klem til deg!
Hei igjen,
Har vært i en lignende situasjon selv. Mannen min hadde redusert sædkvalitet. Jeg har endometriose i eggstokkene. Slet med dårlig eggkvalitet. Lang historie kort fortalt: 2012 fant man endometriomer, henvist for laproskopi, bekreftet diagnose endometriose. 9icsi forsøk.. 7fullførte 2 avbrutte. Fikk beskjed på det 8.forsøket at det var lite håp for graviditet med mitt eget. Fikk hjelp i Spania i høst, nå endelig gravid. Det har tatt tid og krefter.
Jeg kjenner så absolutt igjen den håpløsheten du beskriver. Hvor mislykket man føler seg. Frykt for at partneren skal gå fra deg fordi du ikke føler deg god nok. Jeg gikk rundt med en forestilling i hverdagen min om at alt var greit, men innser nå i ettertid at jeg kan umulig ha hatt det spesielt godt.
Det er godt å smile litt igjen og være litt mere komfortabel med andres barn. Allikevel til tross for at jeg hadde det var sånn, kom min fantastiske mann til meg og sa at i verste fall kan vi gjøre hva vi vil resten av vårt liv.
Man kan reise rundt og oppleve verden, flytte til utlandet jobbe der. Jeg syntes det var viktig å fokusere på mulighetene hva hvis ikke barn var et alternativ. Det kan være litt klisjeaktig å si det slik, men en mulighet mindre åpner for nye andre muligheter.
Ellers fokuserte jeg på det jeg følte jeg kunne mestre og å videreutvikle kompetansen min på jobb. Gravde meg ned i jobb og trening. Treningen gjorde at jeg taklet hverdagen bedre. Gode resultater på jobb er alltid godt. Prøvde hardt å ta være på hverandre med å finne på ting sammen. Og være sammen med venner.
I løpet av denne lange prosessen hadde vi god hjelp av en parterapeut som spesialiserte seg på par som gikk gjennom ivf behandling. Det var virkelig stor hjelp. Hun hjalp oss til å få ivf-forsøkene og det å prøve å få barn til å bli en mindre del av hverdagen vår. I tillegg var hun der da jeg fikk beskjeden om at det var lite sannsynlig at vi ville få barn i vår. Hun hjalp oss frem til å finne motivasjonen vår for å få barn. Hvor viktig det var for oss og hvor langt var vi villige til å gå. Hun var utrolig viktig for at vi kunne komme oss videre fra den store avgrunnen vi befant oss i. Hun heter Tone Bråten, Google henne på toneveileder. Hun er helt fantastisk og har vært igjennom ivf behandling selv.
Jeg er akkurat nå velsignet med å være gravid. Hverdagen er lykkeligere. Jeg ser mannen min er veldig glad om dagen og det er så godt å se. Allikevel er det slik at svært mange som går rundt og er ivf gravid er engstelige under svangerskapet. Man blir rett og slett redd for å miste. Vi klarte først nå å bryte løs en liten avmålt jubel for at vi er kommet så langt som til 12 uker og sett en levende baby i magen min på ultralyd.
Jeg valgte under alle forsøkene mine å ikke gi mye informasjon om hva jeg gikk gjennom til min familie.
Jeg innser at det å kunne være åpen om det hadde egentlig vært litt godt. Jeg fortalte det til mine venner, etterhvert jobb.
Familien min har hatt en lang historie med krangler og familiedrama som medførte at jeg trakk meg unna. Jeg ville ikke gjøre hverdagen min mere slitsom enn det den allerede var. Jeg måtte beskytte meg selv mot de. Fortalte det hele til en av mine brødre og han var svært støttende og skjønte mine valg. I tillegg passet han godt på meg.
Det er ikke alltid veien er rett frem for oss alle. Noen må ta noen ekstra omveier før man kommer frem til målet, skjønt det kan oppleves som urettferdig der og da. Man ser venners barn vokser under prosessen. Bror får barn dagen etter du selv mister. Bittert, vondt og urettferdig, og må tross alt være glad på hans vegne(med et påklistret falskt smil, mens man kjenner tårene presses frem) Det man i all hovedsak driver med er emosjonell ekstremsport.
Medisinene...jeg har aldri følt meg så lurt av min egen kropp som etter innsett og testingen. Jeg kunne gå rundt og ha alle tegn til å være gravid i ventedagene... for så teste negativt. Så et tips, litt vanskelig å følge, ignorer alle symptomer etter innsettingen. Man er i prinsippet fakegravid. Eggløsningssprøyta og alle tilskuddene man tar gjør at ingenting er til å stole på.
Lykke til
Kjære kjære deg!
T U S E N H J E R T E L I G T A K K for din historie
Når jeg får en slik melding så minner det meg en ekstra gang på hvorfor jeg er så glad for at jeg er medlem av BabyVerden! Først og fremst; GRATULERER med graviditet!!!! 
Jeg føler at min situasjon eer barnemat i forhold til din! Altså -det der kreves en enorm styrke! Og jeg er oppriktig talt glade på dine vegne. Flere av jentene her inne, som har slitt / sliter , gjør meg SÅ glad når de oppnår gravidite,t og gjør meg så lei meg når de ikke lykkes. Jeg føler virkelig med dem på alle måter. Og dette gir meg så mye håp. Jeg har en "jentegjeng" på under 7 stk her inne som har fått meg til å ikke føle meg så alene. Mange av dem er allerede blitt gravide (takk og lov) , mens noen andre fortsatt er i samme sko, dessverre.Jeg er så redd for at vi aldri vil klare det.. Og din historie får meg til å ta meg av hatten for deg! Jeg hadde knekt!!
Takk for at du deler og hjelper