Etter å ha lest historien din vil jeg gi en stor klem og si at jeg mer enn gjerne følger storyen videre... Kanskje ender vi opp likt - men jeg må enda vente "en hel mensen" før det kan gå... 
Håper du hadde det fint på utenlandstur
Det hadde vært skikkelig gøy! Jeg aner ikke hvor lenge jeg må vente -virker ikke som det skjer noe i kroppen min helt enda heller. Buuu! Men, en vakker dag!
Så frustrerende å vente på mensen uten å ane hvordan ting ligger an. Det jeg merket ved første EL etterpå, var at jeg blødde litt samtidig og spotting av og på etter det fram til tr. Det pleier jeg ikke å gjøre til vanlig. LF var den samme, menstruasjonen var kraftigere, men ikke mer enn 1-2 oftere skift av bind per døgn. Lå mao ikke i min egen bloddam
Håper da endelig det blir noen klarere svar for deg, så du veit hvor landet ligger
Ikke noen bloddam her heller! Endelig kom mensen, etter akkurat syv uker. Virker som en helt vanlig mens egentlig
Men hurra for at mensen endelig har dukka opp. Limboland er fælt. Nå skal det bli baby for dere
Merkelig følelse 
Er helt enig, det er de små tingene som er mest vonde nå, slik du beskriver. Er jo nesten fristende å droppe byturen eller kinoturen, for man vet jo at man kan treffe folk med gravidmager og barnevogner, eller høre en sang som vekker gjemte følelser, men det kan man jo heller ikke tillate seg å gjøre. Vi må vel bare prøve å møte de vanskelige situasjonene og tenke at det er helt greit å reagere på det. Hvordan ligger det an med prøvinga di nå?
Huff, det er vondt med sånne tilbakeslag og det er sånn jeg husker det. Akkurat når du føler at ting er under kontroll og at alt går greit nok, skjer det noe som vipper en helt av pinnen og verden er helt i grus. Jeg kom på at jeg delte litt på Instagram de første månedene etter vi mistet, dette skrev jeg ca en måned etter at vi hadde mistet. Tenkte litt på det når du beskrev opplevelsen din i dag, håper det er greit at jeg deler med deg i dagboka di:
"Jeg burde kanskje ikke ha vært så overrasket da alt plutselig ble mye verre. Likevel ble jeg det. I flere dager kjentes det ut som at sorgen holdt på å lette litt, og jeg tenkte at fra nå vil hver dag bli litt lysere. Men så blir alt brått virkelig. Jeg er ikke gravid lenger, babyen min lever ikke, hun kommer aldri tilbake og vi får aldri bli kjent med henne. Det kjennes ut som at hele brystet skal sprenges fordi det gjør så vondt, som om ingenting noen gang vil bli bra igjen. Men så letter trykket litt, og jeg kan til og med få god gammaldags lættis av en vits. Jeg har lest så mye om sorg og sorgreaksjoner, likevel må det oppleves før man forstår hvordan det virkelig er. Jeg innrømmer gjerne at dette er mitt første møte med skikkelig sorg, og at det ikke er lett. Men de gode øyeblikkene hjelper meg å tenke at det etterhvert vil være fler av nettopp dem. Nå har jeg hatt to ganske gode dager. Kanskje er det ikke sånn i morgen, det er viktig at de vonde følelsene får den tida de trenger, men jeg nyter virkelig de dagene med flest gode øyeblikk."
Klem
Tusen takk
Jeg håper også
I dag blir det nok en tur på minnelunden for å gråte litt og kjenne på de følelsene<3
