Gravid og muligens alene.

lalita skrev:
Hvordan var samboeren din mens du var gravid da, og når han fant ut at du var gravid?
Klikk for å utvide …


Kom jo som en overraskelse på oss begge første gangen. Han deltok ikke like mye i graviditeten som jeg skulle ønske. Og denne gangen prøver jeg og ikke "mase" for mye på han.. Men han syntes det var helt magisk den dagen hun kom og ville bare være hos hun.
 
Jeg er enig med det de andre skriver i forhold til at det sannsynligvis vil være aller verst å angre resten av livet på en abort enn alt annet her.

MEN jeg vil også kommentere at det ikke er du som tvinger han til å bli far - han har hatt sex frivillig, og da har man alltid en risiko for at det blir baby ut av det. Og jeg mener at det teller like mye, selv om vi har mulighet i Norge til å ta selvbestemt abort. Det er ikke alle som takler psykisk å ta abort eller som ønsker å takle det, så da bør alle menn være klar over at sex kan føre til baby, synes jeg. Min mening. :)

Lykke til uansett!!!
 
Jeg syns den unnskyldninga hans med at dere har snakka om å reise osv blir for tynn.. jeg har også planer om å se litt mer av verden, men ser ikke noe problem med å se verden på tur med familien min :-)

Jeg tror de som sier at han trenger tid til å venne seg til tanken har helt rett, og det har han jo like mye mulighet til mens du går gravid som han ville hatt om dere venta med å bli gravide.
 
Dere kan se like mye av verden sammen å reise rundt, dere må bare regne med en ekstra liten passasjer :-)
 
uff får håpe det ordner seg for dere..sender deg en god klem :)
 
Uff, for en lei situasjon :( jeg har villet ha barn i flere år men Sambo har hatt veldig store krav til når det skulle passe. Vi skulle kjøpe nytt, stort hus, ha god økonomi, gode jobber og påbegynt nedbetaling og sparing. Dette var han så inderlig klar på at jeg ga opp. Jeg hadde en SA i denne perioden og den gikk innpå meg, timingen passet dårlig uansett, men bare tanken på dette lille... Husker han prøvde å trøste meg og sa "det hadde passet så dårlig nå, vi kunne vel ikke beholdt det?" jeg husker at jeg ble så skuffet, han var så opptatt av det stakittgjerdet og stasjonsvognen... Vi kom oss igjennom det og de siste årene har fløyet av sted da vi er begge travle på jobb. Vi lå og koste i sommer og da sier han plutselig at han kunne tenkt seg en liten en. Ble så glad at det kom noen tårer, endelig var målet nådd. (Selv om jeg var i ny jobb og vi hadde påbegynt oppussing- nokså dårlig tidspunkt syntes jeg da.. :p ) jeg tror bare at endel menn må igjennom en modningsprosess. Vi har vært prøvere siden i sommer (med et par pausemnd ) og vi ser at spiren ikke vil sitte så raskt som vi hadde håpet. Hadde ny sa forrige onsdag... Og det har gått opp for han nå at det er ingen menneskerett å få barn. Jeg er så glad vi ikke har måtte ta abort, det tror jeg hadde slitt oss i filler nå :(
 
Takker for svar. Sto igår endelig opp for valget mitt, og turte å stå for det. Jeg vil bli mamma.
Det endte med seks timer uten at han pratet til meg, bare låste seg vekk fra meg. Jeg la meg til slutt på soverommet og lå bare og gråt. Det tok halvannen time med gråt før han i det hele tatt kom inn til meg og fortalte at han er glad i meg, men sint.

Idag har dagen vært helt forferdelig. Han klarer ikke å se på meg, eller prate til meg.
Han dro nettopp og sa at han ble borte en god stund. Hele dagen, noen timer, hele helgen - jeg aner ikke.
Før han dro så sa jeg at uansett hva han føler så ville jeg han skulle vite at jeg er glad i han, men responsen var at han er sinna, bitter og irritert på meg. Så lukket han døren og dro.

Så da sitter jeg her da. Kjærlighetssorg, gravid og alene. Synes synd på meg selv - er kanskje dumt det og men dette må være det tøffeste jeg har vært borti.
 
lalita skrev:
Takker for svar. Sto igår endelig opp for valget mitt, og turte å stå for det. Jeg vil bli mamma.
Det endte med seks timer uten at han pratet til meg, bare låste seg vekk fra meg. Jeg la meg til slutt på soverommet og lå bare og gråt. Det tok halvannen time med gråt før han i det hele tatt kom inn til meg og fortalte at han er glad i meg, men sint.

Idag har dagen vært helt forferdelig. Han klarer ikke å se på meg, eller prate til meg.
Han dro nettopp og sa at han ble borte en god stund. Hele dagen, noen timer, hele helgen - jeg aner ikke.
Før han dro så sa jeg at uansett hva han føler så ville jeg han skulle vite at jeg er glad i han, men responsen var at han er sinna, bitter og irritert på meg. Så lukket han døren og dro.

Så da sitter jeg her da. Kjærlighetssorg, gravid og alene. Synes synd på meg selv - er kanskje dumt det og men dette må være det tøffeste jeg har vært borti.
Klikk for å utvide …


Det er veldig trist å lese innlegget ditt. Jeg er veldig enig med Lykkeliten86. Det er ikke du som "tvinger" han til å bli far, og jeg mener han har ingen rett til å bli sint på deg fordi du ikke vil ta abort. Alle vet at sex kan føre til graviditet. Han må skjønne at dette må han ta ansvar for. Jeg synes det er veldig synd at han tydeligvis ikke innser hvor mye han sårer deg slik han holder på nå. Det kan være uopprettelig det han gjør mot deres forhold. Han tenker tydeligvis bare på seg selv akkurat nå. Noen burde virkelig ta en alvorsprat med han. Kanskje moren/faren hans eller en god kamerat eller søsken? Noen han ser opp til og respekterer meningen til.

Jeg kan ikke forestille meg hvor tøft du har det, og jeg håper virkelig at han tar til vettet.

Gir deg en god klem
 
PuseBebi skrev:
Det er veldig trist å lese innlegget ditt. Jeg er veldig enig med Lykkeliten86. Det er ikke du som "tvinger" han til å bli far, og jeg mener han har ingen rett til å bli sint på deg fordi du ikke vil ta abort. Alle vet at sex kan føre til graviditet. Han må skjønne at dette må han ta ansvar for. Jeg synes det er veldig synd at han tydeligvis ikke innser hvor mye han sårer deg slik han holder på nå. Det kan være uopprettelig det han gjør mot deres forhold. Han tenker tydeligvis bare på seg selv akkurat nå. Noen burde virkelig ta en alvorsprat med han. Kanskje moren/faren hans eller en god kamerat eller søsken? Noen han ser opp til og respekterer meningen til.

Jeg kan ikke forestille meg hvor tøft du har det, og jeg håper virkelig at han tar til vettet.

Gir deg en god klem
Klikk for å utvide …
Signerer denne
 
Jeg var aldri i tvil da jeg fant ut at jeg var gravid, og det var overhodet ikke planlagt! Folk rundt meg mente jeg burde ta abort, men å bli mamma er min største drøm! Jeg skal beholde ungen, og om noen forlater meg av den grunn føler jeg ikke at de er verdt det!! Lykke til med valget ditt :-)
 
lalita skrev:
Takker for svar. Sto igår endelig opp for valget mitt, og turte å stå for det. Jeg vil bli mamma.
Det endte med seks timer uten at han pratet til meg, bare låste seg vekk fra meg. Jeg la meg til slutt på soverommet og lå bare og gråt. Det tok halvannen time med gråt før han i det hele tatt kom inn til meg og fortalte at han er glad i meg, men sint.

Idag har dagen vært helt forferdelig. Han klarer ikke å se på meg, eller prate til meg.
Han dro nettopp og sa at han ble borte en god stund. Hele dagen, noen timer, hele helgen - jeg aner ikke.
Før han dro så sa jeg at uansett hva han føler så ville jeg han skulle vite at jeg er glad i han, men responsen var at han er sinna, bitter og irritert på meg. Så lukket han døren og dro.

Så da sitter jeg her da. Kjærlighetssorg, gravid og alene. Synes synd på meg selv - er kanskje dumt det og men dette må være det tøffeste jeg har vært borti.
Klikk for å utvide …


JEG ER SÅ STOLT AV DEG!
 
Jeg tror du har gjort det beste! er ihvertfall noe jeg hadde valgt også.
( forresten, satt å snakka med ei på jobben som er gravid nå, hun kan "egentlig" ikke få barn. Å hun sa at det mirakelet hadde vell skjedd for hun gikk på p-piller. Det er noe med at kroppen tar opp de hormonene mann kanskje trenger for å bli gravid eller noe sånt.. Forstod meg ikke helt på det, men hadde fått vite d med legen sin. Så kanskje faktisk var det det som gjorde deg å gravid? Tenkte ihvertfall på deg når hun fortalte det.

Håper alt går mot bedre tider for deg, dette her fortener du ikke!
 
Huff, dette var ille! Skjønner jo til en viss grad skuffelsen hans, det å "miste" de årene av livet man hadde tiltenkt reising og frihet er surt. Det er jo ikke det samme å reise med et lite barn. På den annen side er jeg enig med de over her som sier at han har hatt sex frivillig, og da må vite at en konsekvens kan være graviditet. Det eneste sikre prevensjonsmiddelet er jo avholdenhet! Sett fra mitt ståsted har du tatt rett valg, tatt i betraktning pcos, og at du ikke nødvendigvis blir gravid igjen. Tenk hvor bitter du da hadde blitt!

Som sagt en trist situasjon, som jeg håper går seg til. Gi ham litt tid, han er kun et menneske, og føler seg sikkert maktesløs i denne situasjonen, i og med at avgjørelsen nå til syvende og sist er din. Så snart han kommer seg litt over skuffelsen, er det fullt mulig han faktisk begynner å glede seg! Hold oss oppdatert!
 
Ja, oppdatering er vel at han kom hjem for noen timer siden for å si at det er slutt før han pakket bagen for å flytte ut.

Så, ja. Tom for ord for øyeblikket....
 
lalita skrev:
Ja, oppdatering er vel at han kom hjem for noen timer siden for å si at det er slutt før han pakket bagen for å flytte ut.

Så, ja. Tom for ord for øyeblikket....
Klikk for å utvide …


Har ikke ord... :(

Klem på deg ;)
 
Huff a meg. Han kommer nok krypende tilbake, men veldig vondt for deg. kan jo virke som han prøver å skremme deg til å ombestemme deg. Han kan umulig være den beste personen for deg når han svikter deg i en så vanskelig situasjon. Men som sagt jeg tror jeg han kommer tilbake når han får tenkt seg om. Ta kontakt med noen du kan snakke med så slipper du å sitte alene.
 
Tror nok ikke han kommer krypende tilbake. Han kom hjem tidligere idag, med fortsatt ønske om abort. Han fortsetter å presse. Spør hvordan jeg kan gjøre dette mot han, og mot oss. Hvordan skal han noen gang kunne tilgi meg for det her.
Hva faen gjør jeg. Føler meg helt alene, og føler ingen glede for noen som helst graviditet når det fører så mye sorg med seg. Jeg er så glad i han og det gjør så vondt å se han dra.
Jeg sa han måtte pakke det han trengte for jeg orka ikke å se han komme hjem å hente mer om og om igjen. Han begynte å pakke, så knakk han sammen og dro uten å ta med seg bagen eller nøklene til leiligheten.

Så går jeg inn på pcen hans nå, og ser at han har søkt boliglån. Å fy faen det gjør så vondt i hele meg.
 
lalita skrev:
Tror nok ikke han kommer krypende tilbake. Han kom hjem tidligere idag, med fortsatt ønske om abort. Han fortsetter å presse. Spør hvordan jeg kan gjøre dette mot han, og mot oss. Hvordan skal han noen gang kunne tilgi meg for det her.
Hva faen gjør jeg. Føler meg helt alene, og føler ingen glede for noen som helst graviditet når det fører så mye sorg med seg. Jeg er så glad i han og det gjør så vondt å se han dra.
Jeg sa han måtte pakke det han trengte for jeg orka ikke å se han komme hjem å hente mer om og om igjen. Han begynte å pakke, så knakk han sammen og dro uten å ta med seg bagen eller nøklene til leiligheten.

Så går jeg inn på pcen hans nå, og ser at han har søkt boliglån. Å fy faen det gjør så vondt i hele meg.
Klikk for å utvide …

ja, dette må være veldig vondt og vanskelig for deg. Du må jo ta det valget som er best for deg, og hvis det er å beholde så er jo det kjempe fint. Men hvis det ikke er det må det også være greit. Jeg kan si for meg selv, jeg har tatt abort tidligere og aldri tenkt så mye på det i etterkant. Men det ville jeg nok gjort hvis jeg ikke hadde kunnet få flere barn. Men sannsynligheten for at du får barn senere er jo til stede. Jeg mener ikke at det er feil av deg å beholde, misforstå meg rett. Jeg syntes bare du virker så veldig usikker. Ta valget som er rett for deg ikke for alle andre.
 
Jeg ble utrolig lei meg på dine veine :( håper han tar til vett og slutter å oppføre seg som en fjortiss unskyld ordbruket,men alvorlig talt.ikke la deg presse til noe du ikke vil,følg hjerte ditt!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp