Å høre hjertelyden må være så spesieltGleder meg til det er min tur
Håper det klaffer denne pp, prøver på annenhver dag i denne fertile perioden, så langt har det gått braHadde vært fantastisk med en positiv test om et par uker.
Håper det går bedre snart og at du kan nyte graviditetenHei
Jeg har vært ME-syk (fra alvorlig til moderat til mild til moderat) i flere år, og er nå 9+1. Svangerskapet hittil har vært alt annet enn en dans på roser. De meste av ME-plagene er forsterket, og at jeg i tillegg sliter med hyperemesis og har vært innlagt en uke på sykehus for væske og næring overskygger mye av gleden. Men jeg håper det går seg til etterhvert som ukene går, og at jeg kun får ME-plager å tenke på. De kan jeg nemlig takle etter så mange år
Ikke noe kjekt å være så dårlig. ME klarer man jo som regel å takle, men andre ting i tillegg så er det ikke noe kjekt.
Jeg var i full jobb, frem til det en dag sa stopp. Jeg hadde presset meg altfor hardt. Jobbet i bhg og spurte aldri om hjelp, og sa ja til alle gjøremål jeg ble spurt om. Var 100% sykemld noen mnd. Brukte tre år på å jobbe meg opp fra fullt sykemld-aktiv sykemld- 40%-50%-60%-80%. Følte jeg måtte øke for å blidgjøre jobben (etter så lang tid så kunne de faktisk redusere stillingen min) og NAV, for det var forventet. Klarte en halv mnd med 80% før jeg datt på isen, og da var det kroken på døra for meg, kroppen klarte ikke mer ( jeg var utslitt fra før, men fallet bare gjorde at alt ble fremskyndt litt) Så har dessverre ingen tips. NAV var i begynnelsen veldig grei, hvis jeg ønsket å skifte yrke, så kunne de hjelpe. Så endret de plutselig å sa at "Det finnes jo lånekassen". Så sto da helt alene. Ikke lenge etter siste fulle sykemld flyttet jeg. Nytt NAV kontor, veldig behjelpelig, og begynte på et lavterskel tilbud de har i kommunen. Men når jeg ikke klarte 3 timer 3 dager i uka en gang så var det lite som kunne gjøres. Tok over 6 år før jeg fikk diagnosen ME, fikk diagnosen i fjor sommer. Er nå ufør.Se her ja.. Denne tråden er interessant
Mitt forrige svangerskap, som forøvrig endte i abort i uke 20 var en drøm. Men dette svangerskapet er helt motsatt. Det har vært grisetøft! Jeg har jobbet 40% og klarer så vidt å holde hodet over vann. For meg er det så sinnsykt viktig å ikke falle helt utenfor arbeidslivet. Derfor så bestemte jeg meg for at jeg skal jobbe uansett, det er den viktigste prioriteringen min. Jeg har ikke sagt noe til arbeidsgiver enda, 17+4 idag! Jeg minnes godt det året jeg lå for meg selv og sov. Gjør alt i min makt for at det ikke skal skje igjen.. dessuten så får gravide på min arbeidsplass svangerskapspenger noe jeg syns er tull og velger derfor å dra den så langt jeg kan. En annen ting er at om jeg faller ut av arbeidslivet (jeg har 100%fast jobb altså, så mister ikke jobben) nå er det kroken på døra.. Det takler ikke kroppen min. Jeg har vært målbevisst siden jeg fikk diagnosen, og ser på meg selv som normal med utfordringer. ENDELIG, kan jeg leve ett tilsynelatende normalt liv og jobbe 40%. Men jeg må jo trappe opp, og jeg gruer meg. Er redd for at jeg faller i kjelleren igjen. Jeg har ikke taklet livet så bra som nå på mange år. Men man må jo gjøre nav glad så jeg må jo klare det! Noen som har noen tips til meg rundt dette?? Alt mottas med ekstrem takknemlighet! Fantastisk å kunne skrive med andre som er i min situasjon!
Jaja, det var en lang kortversjon av meg. Så kommer det jeg tenker MYE på. Som sagt, jeg er målbevisst, jeg gir ikke opp. Graviditeten skal gå fint, selvom det til tider vil bli tøft! Men hva med tiden etterpå? Har dere tenkt på det? Jeg gruer meg, er litt redd og bekymret. Tenk om? Det er jo to muligheter. Enten at dette vil gå kjempe fint og at jeg får "livet" mitt tilbake, eller at vi får ett helvetes år hjemme med altfor mye utfordringer. Jeg har også tenkt, kansje de mnd i permisjon kan få meg til å få tankene bort fra Me'n, jobb, nav, legeundersøkelser osv og dermed skape noe positivt? At kroppen reinstiller seg? Noen flere som har tenkt på tiden etter babyen er kommet? Det er klart at man skal ha mange tanker når man har ME og får barn. Men jeg har så kraftige hormonforstyrrelser at for oss ble det nå mens vi ennå kan eller aldri.
Ble mye det her, men så godt å finne en tråd som omhandler noe så aktuelt for min del!
Hei
Jeg har vært ME-syk (fra alvorlig til moderat til mild til moderat) i flere år, og er nå 9+1. Svangerskapet hittil har vært alt annet enn en dans på roser. De meste av ME-plagene er forsterket, og at jeg i tillegg sliter med hyperemesis og har vært innlagt en uke på sykehus for væske og næring overskygger mye av gleden. Men jeg håper det går seg til etterhvert som ukene går, og at jeg kun får ME-plager å tenke på. De kan jeg nemlig takle etter så mange år
Er du bedre nå? Se her ja.. Denne tråden er interessant
Mitt forrige svangerskap, som forøvrig endte i abort i uke 20 var en drøm. Men dette svangerskapet er helt motsatt. Det har vært grisetøft! Jeg har jobbet 40% og klarer så vidt å holde hodet over vann. For meg er det så sinnsykt viktig å ikke falle helt utenfor arbeidslivet. Derfor så bestemte jeg meg for at jeg skal jobbe uansett, det er den viktigste prioriteringen min. Jeg har ikke sagt noe til arbeidsgiver enda, 17+4 idag! Jeg minnes godt det året jeg lå for meg selv og sov. Gjør alt i min makt for at det ikke skal skje igjen.. dessuten så får gravide på min arbeidsplass svangerskapspenger noe jeg syns er tull og velger derfor å dra den så langt jeg kan. En annen ting er at om jeg faller ut av arbeidslivet (jeg har 100%fast jobb altså, så mister ikke jobben) nå er det kroken på døra.. Det takler ikke kroppen min. Jeg har vært målbevisst siden jeg fikk diagnosen, og ser på meg selv som normal med utfordringer. ENDELIG, kan jeg leve ett tilsynelatende normalt liv og jobbe 40%. Men jeg må jo trappe opp, og jeg gruer meg. Er redd for at jeg faller i kjelleren igjen. Jeg har ikke taklet livet så bra som nå på mange år. Men man må jo gjøre nav glad så jeg må jo klare det! Noen som har noen tips til meg rundt dette?? Alt mottas med ekstrem takknemlighet! Fantastisk å kunne skrive med andre som er i min situasjon!
Jaja, det var en lang kortversjon av meg. Så kommer det jeg tenker MYE på. Som sagt, jeg er målbevisst, jeg gir ikke opp. Graviditeten skal gå fint, selvom det til tider vil bli tøft! Men hva med tiden etterpå? Har dere tenkt på det? Jeg gruer meg, er litt redd og bekymret. Tenk om? Det er jo to muligheter. Enten at dette vil gå kjempe fint og at jeg får "livet" mitt tilbake, eller at vi får ett helvetes år hjemme med altfor mye utfordringer. Jeg har også tenkt, kansje de mnd i permisjon kan få meg til å få tankene bort fra Me'n, jobb, nav, legeundersøkelser osv og dermed skape noe positivt? At kroppen reinstiller seg? Noen flere som har tenkt på tiden etter babyen er kommet? Det er klart at man skal ha mange tanker når man har ME og får barn. Men jeg har så kraftige hormonforstyrrelser at for oss ble det nå mens vi ennå kan eller aldri.
Ble mye det her, men så godt å finne en tråd som omhandler noe så aktuelt for min del!
Sjansen for at det skjer derimot, er vel forsvinnende liten.. 
Hei!
Huff...hyperemesis er virkelig ikke til å spøke med..
Jeg har det likt..tar heller ME plager foran nye plager...
Gjorde du noe spesielt, eller slapp den bare taket? 
