Gravid med ME

Å høre hjertelyden må være så spesielt :dance018 Gleder meg til det er min tur ;)
Håper det klaffer denne pp, prøver på annenhver dag i denne fertile perioden, så langt har det gått bra :smiley-angelic001 Hadde vært fantastisk med en positiv test om et par uker.

Da satser vi på at det klaffer denne gangen! :excited001:happy112
 
Hei :)
Jeg har vært ME-syk (fra alvorlig til moderat til mild til moderat) i flere år, og er nå 9+1. Svangerskapet hittil har vært alt annet enn en dans på roser. De meste av ME-plagene er forsterket, og at jeg i tillegg sliter med hyperemesis og har vært innlagt en uke på sykehus for væske og næring overskygger mye av gleden. Men jeg håper det går seg til etterhvert som ukene går, og at jeg kun får ME-plager å tenke på. De kan jeg nemlig takle etter så mange år ;)
 
Se her ja.. Denne tråden er interessant:)
Mitt forrige svangerskap, som forøvrig endte i abort i uke 20 var en drøm. Men dette svangerskapet er helt motsatt. Det har vært grisetøft! Jeg har jobbet 40% og klarer så vidt å holde hodet over vann. For meg er det så sinnsykt viktig å ikke falle helt utenfor arbeidslivet. Derfor så bestemte jeg meg for at jeg skal jobbe uansett, det er den viktigste prioriteringen min. Jeg har ikke sagt noe til arbeidsgiver enda, 17+4 idag! Jeg minnes godt det året jeg lå for meg selv og sov. Gjør alt i min makt for at det ikke skal skje igjen.. dessuten så får gravide på min arbeidsplass svangerskapspenger noe jeg syns er tull og velger derfor å dra den så langt jeg kan. En annen ting er at om jeg faller ut av arbeidslivet (jeg har 100%fast jobb altså, så mister ikke jobben) nå er det kroken på døra.. Det takler ikke kroppen min. Jeg har vært målbevisst siden jeg fikk diagnosen, og ser på meg selv som normal med utfordringer. ENDELIG, kan jeg leve ett tilsynelatende normalt liv og jobbe 40%. Men jeg må jo trappe opp, og jeg gruer meg. Er redd for at jeg faller i kjelleren igjen. Jeg har ikke taklet livet så bra som nå på mange år. Men man må jo gjøre nav glad så jeg må jo klare det! Noen som har noen tips til meg rundt dette?? Alt mottas med ekstrem takknemlighet! Fantastisk å kunne skrive med andre som er i min situasjon!

Jaja, det var en lang kortversjon av meg. Så kommer det jeg tenker MYE på. Som sagt, jeg er målbevisst, jeg gir ikke opp. Graviditeten skal gå fint, selvom det til tider vil bli tøft! Men hva med tiden etterpå? Har dere tenkt på det? Jeg gruer meg, er litt redd og bekymret. Tenk om? Det er jo to muligheter. Enten at dette vil gå kjempe fint og at jeg får "livet" mitt tilbake, eller at vi får ett helvetes år hjemme med altfor mye utfordringer. Jeg har også tenkt, kansje de mnd i permisjon kan få meg til å få tankene bort fra Me'n, jobb, nav, legeundersøkelser osv og dermed skape noe positivt? At kroppen reinstiller seg? Noen flere som har tenkt på tiden etter babyen er kommet? Det er klart at man skal ha mange tanker når man har ME og får barn. Men jeg har så kraftige hormonforstyrrelser at for oss ble det nå mens vi ennå kan eller aldri.
:)
Ble mye det her, men så godt å finne en tråd som omhandler noe så aktuelt for min del! :)
 
Hei :)
Jeg har vært ME-syk (fra alvorlig til moderat til mild til moderat) i flere år, og er nå 9+1. Svangerskapet hittil har vært alt annet enn en dans på roser. De meste av ME-plagene er forsterket, og at jeg i tillegg sliter med hyperemesis og har vært innlagt en uke på sykehus for væske og næring overskygger mye av gleden. Men jeg håper det går seg til etterhvert som ukene går, og at jeg kun får ME-plager å tenke på. De kan jeg nemlig takle etter så mange år ;)
Håper det går bedre snart og at du kan nyte graviditeten :) Ikke noe kjekt å være så dårlig. ME klarer man jo som regel å takle, men andre ting i tillegg så er det ikke noe kjekt.
 
Se her ja.. Denne tråden er interessant:)
Mitt forrige svangerskap, som forøvrig endte i abort i uke 20 var en drøm. Men dette svangerskapet er helt motsatt. Det har vært grisetøft! Jeg har jobbet 40% og klarer så vidt å holde hodet over vann. For meg er det så sinnsykt viktig å ikke falle helt utenfor arbeidslivet. Derfor så bestemte jeg meg for at jeg skal jobbe uansett, det er den viktigste prioriteringen min. Jeg har ikke sagt noe til arbeidsgiver enda, 17+4 idag! Jeg minnes godt det året jeg lå for meg selv og sov. Gjør alt i min makt for at det ikke skal skje igjen.. dessuten så får gravide på min arbeidsplass svangerskapspenger noe jeg syns er tull og velger derfor å dra den så langt jeg kan. En annen ting er at om jeg faller ut av arbeidslivet (jeg har 100%fast jobb altså, så mister ikke jobben) nå er det kroken på døra.. Det takler ikke kroppen min. Jeg har vært målbevisst siden jeg fikk diagnosen, og ser på meg selv som normal med utfordringer. ENDELIG, kan jeg leve ett tilsynelatende normalt liv og jobbe 40%. Men jeg må jo trappe opp, og jeg gruer meg. Er redd for at jeg faller i kjelleren igjen. Jeg har ikke taklet livet så bra som nå på mange år. Men man må jo gjøre nav glad så jeg må jo klare det! Noen som har noen tips til meg rundt dette?? Alt mottas med ekstrem takknemlighet! Fantastisk å kunne skrive med andre som er i min situasjon!

Jaja, det var en lang kortversjon av meg. Så kommer det jeg tenker MYE på. Som sagt, jeg er målbevisst, jeg gir ikke opp. Graviditeten skal gå fint, selvom det til tider vil bli tøft! Men hva med tiden etterpå? Har dere tenkt på det? Jeg gruer meg, er litt redd og bekymret. Tenk om? Det er jo to muligheter. Enten at dette vil gå kjempe fint og at jeg får "livet" mitt tilbake, eller at vi får ett helvetes år hjemme med altfor mye utfordringer. Jeg har også tenkt, kansje de mnd i permisjon kan få meg til å få tankene bort fra Me'n, jobb, nav, legeundersøkelser osv og dermed skape noe positivt? At kroppen reinstiller seg? Noen flere som har tenkt på tiden etter babyen er kommet? Det er klart at man skal ha mange tanker når man har ME og får barn. Men jeg har så kraftige hormonforstyrrelser at for oss ble det nå mens vi ennå kan eller aldri.
:)
Ble mye det her, men så godt å finne en tråd som omhandler noe så aktuelt for min del! :)
Jeg var i full jobb, frem til det en dag sa stopp. Jeg hadde presset meg altfor hardt. Jobbet i bhg og spurte aldri om hjelp, og sa ja til alle gjøremål jeg ble spurt om. Var 100% sykemld noen mnd. Brukte tre år på å jobbe meg opp fra fullt sykemld-aktiv sykemld- 40%-50%-60%-80%. Følte jeg måtte øke for å blidgjøre jobben (etter så lang tid så kunne de faktisk redusere stillingen min) og NAV, for det var forventet. Klarte en halv mnd med 80% før jeg datt på isen, og da var det kroken på døra for meg, kroppen klarte ikke mer ( jeg var utslitt fra før, men fallet bare gjorde at alt ble fremskyndt litt) Så har dessverre ingen tips. NAV var i begynnelsen veldig grei, hvis jeg ønsket å skifte yrke, så kunne de hjelpe. Så endret de plutselig å sa at "Det finnes jo lånekassen". Så sto da helt alene. Ikke lenge etter siste fulle sykemld flyttet jeg. Nytt NAV kontor, veldig behjelpelig, og begynte på et lavterskel tilbud de har i kommunen. Men når jeg ikke klarte 3 timer 3 dager i uka en gang så var det lite som kunne gjøres. Tok over 6 år før jeg fikk diagnosen ME, fikk diagnosen i fjor sommer. Er nå ufør.
Det er jo flott at du klarer å være i jobb og prioriterer det, og være gravid, men skjønner at det er tungt. Å øke % man skal jobbe, er som å gå inn i det ukjente. Klarer man det eller ikke. Men det er jo så forskjellig hvordan man takler ting. Å falle utenfor arbeidslivet er ikke lett det heller, vanskelig å begynne igjen.
Nå er jeg ikke gravid enda, men vi prøver, så vet ikke hvordan formen min blir når jeg blir gravid. Jeg føler at det er ikke noe jeg kan gjøre for eller imot. Jeg kjenner jeg er mer optimistisk enn mannen. Han har bekymringer for hva som skjer når den lille kommer. Blir jeg veldig dårlig, hva skal vi da gjøre. Håper jo at alt går bra, men vet jo at jeg også kan bli veldig dårlig, så går ikke inn i dette med øynene lukket og tror at alt skal bli en dans på roser, for det blir det ikke. Men prøver å tenke positivt. Det er jo mange bekymringer en førstegangs mamma har, og det er jo ekstra for oss som har ME, og andre kroniske lidelser.
 
Hei :)
Jeg har vært ME-syk (fra alvorlig til moderat til mild til moderat) i flere år, og er nå 9+1. Svangerskapet hittil har vært alt annet enn en dans på roser. De meste av ME-plagene er forsterket, og at jeg i tillegg sliter med hyperemesis og har vært innlagt en uke på sykehus for væske og næring overskygger mye av gleden. Men jeg håper det går seg til etterhvert som ukene går, og at jeg kun får ME-plager å tenke på. De kan jeg nemlig takle etter så mange år ;)

Hei!
Huff...hyperemesis er virkelig ikke til å spøke med.. :blackeye: Er du bedre nå?
Jeg har det likt..tar heller ME plager foran nye plager... ;)
 
Se her ja.. Denne tråden er interessant:)
Mitt forrige svangerskap, som forøvrig endte i abort i uke 20 var en drøm. Men dette svangerskapet er helt motsatt. Det har vært grisetøft! Jeg har jobbet 40% og klarer så vidt å holde hodet over vann. For meg er det så sinnsykt viktig å ikke falle helt utenfor arbeidslivet. Derfor så bestemte jeg meg for at jeg skal jobbe uansett, det er den viktigste prioriteringen min. Jeg har ikke sagt noe til arbeidsgiver enda, 17+4 idag! Jeg minnes godt det året jeg lå for meg selv og sov. Gjør alt i min makt for at det ikke skal skje igjen.. dessuten så får gravide på min arbeidsplass svangerskapspenger noe jeg syns er tull og velger derfor å dra den så langt jeg kan. En annen ting er at om jeg faller ut av arbeidslivet (jeg har 100%fast jobb altså, så mister ikke jobben) nå er det kroken på døra.. Det takler ikke kroppen min. Jeg har vært målbevisst siden jeg fikk diagnosen, og ser på meg selv som normal med utfordringer. ENDELIG, kan jeg leve ett tilsynelatende normalt liv og jobbe 40%. Men jeg må jo trappe opp, og jeg gruer meg. Er redd for at jeg faller i kjelleren igjen. Jeg har ikke taklet livet så bra som nå på mange år. Men man må jo gjøre nav glad så jeg må jo klare det! Noen som har noen tips til meg rundt dette?? Alt mottas med ekstrem takknemlighet! Fantastisk å kunne skrive med andre som er i min situasjon!

Jaja, det var en lang kortversjon av meg. Så kommer det jeg tenker MYE på. Som sagt, jeg er målbevisst, jeg gir ikke opp. Graviditeten skal gå fint, selvom det til tider vil bli tøft! Men hva med tiden etterpå? Har dere tenkt på det? Jeg gruer meg, er litt redd og bekymret. Tenk om? Det er jo to muligheter. Enten at dette vil gå kjempe fint og at jeg får "livet" mitt tilbake, eller at vi får ett helvetes år hjemme med altfor mye utfordringer. Jeg har også tenkt, kansje de mnd i permisjon kan få meg til å få tankene bort fra Me'n, jobb, nav, legeundersøkelser osv og dermed skape noe positivt? At kroppen reinstiller seg? Noen flere som har tenkt på tiden etter babyen er kommet? Det er klart at man skal ha mange tanker når man har ME og får barn. Men jeg har så kraftige hormonforstyrrelser at for oss ble det nå mens vi ennå kan eller aldri.
:)
Ble mye det her, men så godt å finne en tråd som omhandler noe så aktuelt for min del! :)

Hei! :)
Så trist å høre at du mistet :(
Og godt å høre at du er gravid igjen og i jobb! :woot:
Jeg fikk innvilget 100% ufør i februar 2015 og har Ikke vært i ordinært arbeid siden 2007, så har vel ikke så mange råd å komme med når det gjelder arbeidslivet.
Ikke la NAV overkjøre deg og grensene dine. Du må være veldig klar på hva hvor din grense går så du ikke blir dårligere.
Lykke til ;)

Jeg har også mange tanker om hvordan tiden etter fødsel kommer til å bli. Og jeg kjenner at jeg blir usikker, redd og engstelig for om jeg kommer til å klare det. Var det en dum ide å bli gravid? Er jeg egoistisk som vil sette et barn til verden der jeg kanskje ikke vil klare å ta vare på det? Hvordan kommer ungen til å bli? Rolig? Kolikkunge? Osv osv..
Så jeg kom fram til at jeg må slutte å tenke på det. Jeg får ikke svar på dette før ungen er ute. Og da er det uansett for sent å angre, og jeg må bare gjøre det beste ut av situasjonen.
Jeg konsentrerer meg heller om dagen i dag, så blir dagen i morgen og dagene etter det som de blir. Jeg kan ikke kontrollere dette, uansett hvor mye jeg vil og prøver.
Tenker også at jeg har hatt lyst på barn hele livet. Skal jeg la sykdommen ta det også ifra meg? Jeg synes den har frarøvet meg nok allerede.
Håpet er at svangerskapet tar knekken på MEen, jeg føder og er blitt frisk! :p Sjansen for at det skjer derimot, er vel forsvinnende liten.. :meh:
Uansett satser jeg på at når jeg har barnet mitt i armene mine, vil tankene på og om meg selv kanskje bli litt mindre.
Det blir uansett en spennende reise fremover :woot:
Vi får holde hverandre oppdatert :D
 
Hei!
Huff...hyperemesis er virkelig ikke til å spøke med.. :blackeye: Er du bedre nå?
Jeg har det likt..tar heller ME plager foran nye plager... ;)

Så kjedelig at flere sliter med hyperemesis. Jeg er dessverre ikke bedre, så jeg går ut og inn på Haukeland om dagen. Er 10+2 nå og håper inderlig at det blir bedre snart. Hvor langt er du på vei? Har du sluppet innleggelse?
 
Så kjedelig at flere sliter med hyperemesis. Jeg er dessverre ikke bedre, så jeg går ut og inn på Haukeland om dagen. Er 10+2 nå og håper inderlig at det blir bedre snart. Hvor langt er du på vei? Har du sluppet innleggelse?

Hmm..ser nå at jeg ikke ordla meg særlig godt.. :rolleyes: :smiley-ashamed005
Jeg er 16 uker i dag. Har ikke kastet opp en eneste gang, og har vært lite plaget med kvalme.
Da jeg var frisk, jobbet jeg som sykepleier på Gynekologisk avdeling, og da hadde vi endel pasienter med hyperemesis.
Hadde også en venninne som slet med dette i sine svangerskap. Derfor vet jeg at det ikke er til å spøke med, selv om jeg aldri har opplevd det selv.
Jeg håper det slipper når du kommer over 12 uker. Krysser alt jeg har for deg! :signs003
 
Jeg har hatt ME. Verste sykdommen jeg har vært borti. Ble gradvis bedre etter 3 år. Helt ærlig, å skulle lage barn/få barn/føde med svangerskap og hele pakka hadde aldri vært i min villeste fantasi. Jeg sov 20 timer i døgnet. Hva ville det vært for ei mamma?
De fleste som faktisk har me har det på denne måten, så er ikke så rart at barnløshet ikke står høyest på prioritetslista til legene
 
Jeg har hatt ME. Verste sykdommen jeg har vært borti. Ble gradvis bedre etter 3 år. Helt ærlig, å skulle lage barn/få barn/føde med svangerskap og hele pakka hadde aldri vært i min villeste fantasi. Jeg sov 20 timer i døgnet. Hva ville det vært for ei mamma?
De fleste som faktisk har me har det på denne måten, så er ikke så rart at barnløshet ikke står høyest på prioritetslista til legene

Så godt å høre at du ikke har ME mer :) Gjorde du noe spesielt, eller slapp den bare taket?
Da jeg ble syk, sov jeg også nesten hele døgnet. Og jeg er helt enig med deg at tanken på barn var langt unna da.
Nå er tingene anderledes. Jeg sover om natten og er våken på dagen, og det går helt fint. Har kjempet hardt for å få døgnet på rett kjøl igjen. Sliter fortsatt med store søvnproblemer i perioder, men tviholder fortsatt på døgnet.
Jeg kjenner mange som har ME og har hatt sykdommen i mange år, men de sover ikke 20 timer i døgnet.
Tror det er mest vanlig tidlig i sykdomsforløpet at man sover så mye.

Har du barn nå? :)
 
Hei jeg har ME diagnosert på 6 året og er 26+3 uker på vei... hvis du har ME anbefaler jeg deg å kutte ut treninga og heller ta korte gåturer... det er ingenting bevist ved forskning at vi med ME blir dårligere ved graviditet, ( men man må passe på hvile og aktivitet) utfordringene er heller når barnet er født... tror derfor det er viktig å passe nøye på under graviditet slik at man ikke er "tømt" når barnet kommer
 
Back
Topp