Gravid igjen etter MA ❤️ (Har født)

39+3: natt med rier og bursdag
Jeg forstod nok natta til i dag at det kunne bli barn i dag. Det ble en god del rier i løpet av natta. Jeg dro til sykehuset ca. 08:30. Samboer måtte levere toåringen til barnevakt, så han kom litt senere.
Kl.8:30: 3/4cm, uregelmessige rier
Kl.10:00: 5 cm, tøyelig
Kl.12:00: fortsatt 5 cm. Vi blir enige om å ta vannet. Vannet var misfarget og jeg måtte derfor flyttes til en stue med scalp-elektrode. Jeg gikk kraftige pressrier før hodet var langt nok nede. Det kan være noe å tenke på for dem som ev. vurderer å ta vannet. Det kan føre til HEFTIGE rier. Jeg tror jeg blant annet skrek "hent en lege og få dratt ut ungen!" :p
Kl.12:53: Sønn nr.2 ble født. Det ble en rimelig intens slutt på fødselen. Jeg synes pressriene var veldig vonde. Det føltes som jeg presset i en evighet, men i følge jm, presset jeg bare effektivt i ca. 15 min. Ring of fire føltes også som en evighet. Det svidde godt. I tillegg fortsatte det å gjøre ganske vondt etter gutten var født, på tross av null rifter/sting. Det kjennes blant annet ut som halebeinet har fått seg en megatrøkk. Nå ligger jeg på barselhotellet med gullet mitt mens samboer har dratt hjem til toåringen vår.

Jeg gleder meg til å starte livet som en familie på fire. Jeg har lengtet sånn etter dette nå, og kan ikke vente. :Heartred
 
Svartsol skrev:
39+3: natt med rier og bursdag
Jeg forstod nok natta til i dag at det kunne bli barn i dag. Det ble en god del rier i løpet av natta. Jeg dro til sykehuset ca. 08:30. Samboer måtte levere toåringen til barnevakt, så han kom litt senere.
Kl.8:30: 3/4cm, uregelmessige rier
Kl.10:00: 5 cm, tøyelig
Kl.12:00: fortsatt 5 cm. Vi blir enige om å ta vannet. Vannet var misfarget og jeg måtte derfor flyttes til en stue med scalp-elektrode. Jeg gikk kraftige pressrier før hodet var langt nok nede. Det kan være noe å tenke på for dem som ev. vurderer å ta vannet. Det kan føre til HEFTIGE rier. Jeg tror jeg blant annet skrek "hent en lege og få dratt ut ungen!" :p
Kl.12:53: Sønn nr.2 ble født. Det ble en rimelig intens slutt på fødselen. Jeg synes pressriene var veldig vonde. Det føltes som jeg presset i en evighet, men i følge jm, presset jeg bare effektivt i ca. 15 min. Ring of fire føltes også som en evighet. Det svidde godt. I tillegg fortsatte det å gjøre ganske vondt etter gutten var født, på tross av null rifter/sting. Det kjennes blant annet ut som halebeinet har fått seg en megatrøkk. Nå ligger jeg på barselhotellet med gullet mitt mens samboer har dratt hjem til toåringen vår.

Jeg gleder meg til å starte livet som en familie på fire. Jeg har lengtet sånn etter dette nå, og kan ikke vente. :Heartred
Klikk for å utvide …
Gratulerer så mye :love017
 
Oj, gratulerer så mye! :Heartblue Dette hørtes ut som heftige greier. Håper du sitter igjen med en god fødselsopplevelse, og kos dere i bobla. :love017
 
Gratulerer så mye med en herlig, liten tass til i familien :wav :cool05 :dummy: :smiley-bounce012 :love7 :binkybaby :smiley-bounce012:smiley-bounce015:dance011:dance008:gen014:hug007:love7:Heartblue Kose deg masse med lille nurket, og bare nyyyt nyfødtbobla❤️
 
Gratulerer så mye ❤️
 
Gratulerer så mye :Heartred
 
Svartsol skrev:
39+3: natt med rier og bursdag
Jeg forstod nok natta til i dag at det kunne bli barn i dag. Det ble en god del rier i løpet av natta. Jeg dro til sykehuset ca. 08:30. Samboer måtte levere toåringen til barnevakt, så han kom litt senere.
Kl.8:30: 3/4cm, uregelmessige rier
Kl.10:00: 5 cm, tøyelig
Kl.12:00: fortsatt 5 cm. Vi blir enige om å ta vannet. Vannet var misfarget og jeg måtte derfor flyttes til en stue med scalp-elektrode. Jeg gikk kraftige pressrier før hodet var langt nok nede. Det kan være noe å tenke på for dem som ev. vurderer å ta vannet. Det kan føre til HEFTIGE rier. Jeg tror jeg blant annet skrek "hent en lege og få dratt ut ungen!" :p
Kl.12:53: Sønn nr.2 ble født. Det ble en rimelig intens slutt på fødselen. Jeg synes pressriene var veldig vonde. Det føltes som jeg presset i en evighet, men i følge jm, presset jeg bare effektivt i ca. 15 min. Ring of fire føltes også som en evighet. Det svidde godt. I tillegg fortsatte det å gjøre ganske vondt etter gutten var født, på tross av null rifter/sting. Det kjennes blant annet ut som halebeinet har fått seg en megatrøkk. Nå ligger jeg på barselhotellet med gullet mitt mens samboer har dratt hjem til toåringen vår.

Jeg gleder meg til å starte livet som en familie på fire. Jeg har lengtet sånn etter dette nå, og kan ikke vente. :Heartred
Klikk for å utvide …
Gratulerer så mye!! ❤️
 
Fjerde trimester
Tusen takk for gratulasjoner alle sammen!

Kom hjem tirsdag ettermiddag og prøver å komme meg etter en litt hard fødsel. Det rare er at jeg ikke sydde et sting, og hadde liten blødning. Fødselen varte også kun 4 timer. Likevel har jeg SÅ VONDT. Halebeinet verker i nesten alle sittestillinger og når jeg skal reise meg. Magen og blæra er øm, men likevel kjenner jeg ikke trang til å tisse, og må bare gå på fo til faste tider. På grunn av en lang periode med bronkitt, kjennes det som hele underlivet faller ut når jeg hoster, og jeg klarer ikke bæsje, for selv det minste trykk gjør for vondt.

Det positive er at jeg sover kjempegodt sammenlignet med graviditeten. Samsover, og det funker bra! Ammingen går også bra, og gullet har allerede gått opp 100 g av de 200 han mistet etter fødselen. Så jeg nyter tida også, på tross av smerter. Nyter veldig å være kvitt den digre magen og kunne spise og drikke omtrent hva jeg vil!
 
Oppdatering
Kan oppdatere med at det kom litt barseltårer i går og at det hjalp mye å ta paracet og ibux mot smertene. Rart jeg ikke tenkte på det tidligere, men i graviditeten blir man så vant til å bare ta en liten paracet når man absolutt må. Spurte også i termingruppa på Face, og det iom fram at jeg ikke er alene om de nevnte plagene. Så det hjalp en del!
 
Mars: vonde minner trenger seg på
Jeg innså plutselig at vi er i mars måned. Da er det ikke lenge til den dagen da jeg var akkurat 17+0 uker med termin august 2024 og fant bittelitt blod på dopapiret. Og dagen etter da vi fikk høre "beklager men jeg kan ikke finne hjerteaksjon". Det føles overraskende tungt. På samme tid kjenner jeg ikke på den overveldende kjærligheten til min yngste sønn ennå. Det er også vanskelig. Jeg føler mye omsorg for ham, men men berusende forelskelsesaktige følelsen som jeg hadde med førstefødte, har så langt uteblitt. Jeg har ikke sagt dette til noen, for jeg skammer meg litt over det.

Liten edit:
Jeg kjenner også av en eller annen grunn på sorg over å ikke være gravid mer, selv om jeg ikke kunne vente med å bli ferdig for noen uker siden. Jeg antar det er fordi jeg hadde et sterkt behov for å gå gravid igjrn etter å ha mistet og at jeg minus to mnd gikk konstant gravid fra november 23 til februar 25. Kanskje er det også fordi jeg håper på et tredje barn, men er litt redd for at det ikke går. Hele denne tankerekken får meg tilnå innse at jeg må prøve å være mer til stede her og nå, i stedet for å ønske meg til et "annet sted" hele tiden.
 
Last edited:
Svartsol skrev:
Mars: vonde minner trenger seg på
Jeg innså plutselig at vi er i mars måned. Da er det ikke lenge til den dagen da jeg var akkurat 17+0 uker med termin august 2024 og fant bittelitt blod på dopapiret. Og dagen etter da vi fikk høre "beklager men jeg kan ikke finne hjerteaksjon". Det føles overraskende tungt. På samme tid kjenner jeg ikke på den overveldende kjærligheten til min yngste sønn ennå. Det er også vanskelig. Jeg føler mye omsorg for ham, men men berusende forelskelsesaktige følelsen som jeg hadde med førstefødte, har så langt uteblitt. Jeg har ikke sagt dette til noen, for jeg skammer meg litt over det.
Klikk for å utvide …
Hos meg var det nesten omvendt. Jeg følte på en måte at jeg mistet morsfølelsen for førstefødte. Jeg syntes hun så stor ut, og det var ekkelt å skifte bleie på henne. Følte også hun var "skitten". :sorry: Det her har ikke jeg turt å si til noen heller, eneste jeg har sagt til mamma, var at jeg følte det var lettere å elske lillebror. Det har heldigvis gått seg til nå ❤️ men tror det tok ca 4-5 måneder før følelsene for eldste var tilbake som før.
 
AskEmbla skrev:
Hos meg var det nesten omvendt. Jeg følte på en måte at jeg mistet morsfølelsen for førstefødte. Jeg syntes hun så stor ut, og det var ekkelt å skifte bleie på henne. Følte også hun var "skitten". :sorry: Det her har ikke jeg turt å si til noen heller, eneste jeg har sagt til mamma, var at jeg følte det var lettere å elske lillebror. Det har heldigvis gått seg til nå ❤️ men tror det tok ca 4-5 måneder før følelsene for eldste var tilbake som før.
Klikk for å utvide …
Hehe! Akkurat dette med at toåringenn plutselig er gigantisk, kjenner jeg igjen. Og jeg har nesten ikke skiftet bleie på ham siden en gang før jul på grunn av graviditetsplager. Så det var nesten litt ekkelt å skifte bleie på en så stor unge igjen.
 
"Fjerde trimester" og tanker om året som gikk
Jeg har lest gjennom dagboken min nå, og begynner å innse hvor mye av fjoråret som gikk med til å være gravid og redd. Det ble ikke mye plass andre ting. Fokuset lå på å bli gravid igjen og deretter å forbli gravid. På slutten var jeg naturlig nok opptatt av å bli ferdig og få føde, men nå forstår jeg hvorfor det ble trist for meg å ikke være gravid mer, for det å være gravid og forbli gravid ble et stort prosjekt.

Jeg må også innrømme at jeg ønsker meg tre barn. Men det spørs om det går. Jeg blir ikke yngre, og det koster jo også penger å få barn. Det er uansett ikke noe jeg trenger å ta stilling til akkurat nå. Risikoen for abort øker jo oså med alderen, og frykten for å gjennomgå en senabort igjen er heller ikke uvetydelig. Men det er litt fint å ha et håp om at dette ikke var siste gang jeg var gravid i alle fall. Men det får jeg tenke på senere.

Lille T vokser og legger på seg godt. Han er som nyfødte flest og er ganske uforutsigbar når det gjelder humør og søvn ennå. Storebror takler det fint, men vi merker nok litt atferd som kan tyde på sjalusi i blant. Det tenker jeg at er naturlig.

Jeg synes at formen min blir bedre og bedre. Prøver å passe kostholdet litt og håper jeg snart kan komme i gang med trening igjen.
 
Marerittdagen for et år siden
I dag er det ett år siden jeg var 17+1 uker på vei og fikk beskjed om at det ikke var liv i magen, og at utviklingen hadde stoppet for kanskje 3 uker siden. Det er et sår som aldri gror helt. Og det åpnet seg litt i dag da jeg innså hvilken dag det var. Jeg synes det er vanskelig at jeg ikke vet hvilket kjønn det var. Sørger jeg over ei jente, eller en gutt? Og nå føles det som det bare er jeg som tenker pg husker på det.

Jeg vurderer å besøke minnelunden i morgen. Jeg har ikke vært der noe særlig, for det er en anonym minnelund som dessverre er ganske stygg etter min mening. Men selve gravplassen som helhet er pen, da.
 
Back
Topp