Lillebror O 1 uke gammel 
Fødselshistorie 
(Bildet tatt dagen vi kom hjem, 3 dager gammel)
I dag er lillebror allerede blitt 1 uke gammel, føles ut som han kom i går og alltid vært her. Det er en snodig følelse! Jeg begynner endelig å komme meg ovenpå en ganske tøff og vil påstå en litt traumatisk fødsel. Ser ut som det blir et langt og beskrivende innlegg, så OBS!
20.januar kl 01.00 så spurte jeg om samboer kunne massere meg, var sykt sliten i korsryggen. Mens jeg holder på å legge meg ned så begynner det å sildre, og jeg er redd jeg tisset på meg. Springer på do, og sjekker bindet, men luktet ikke urin og var ikke gult. Så mistenker kanskje at det var vannavgang, men ikke fullstendig. Ringer sykehuset og får beskjed om å se om det kommer mer og ringe igjen etter en time. Det fortsetter å sildre, kl 01.30 begynner jeg å få uregelmessige rier. De vil gjerne ha meg inn for en sjekk og jeg setter meg i taxien og ankommer sykehuset ca kl 02.30.
Målingene var sunne og fine og registrerer noen svake rier. De bestemmer for å legge meg inn på observasjon. Ca kl 04 har jeg fortsatt uregelmessige rier, men toppene begynner å bli vonde. Prøver å sove, men ikke så enkelt. Riene trigges som regel av bevegelse, men var ikke motivert til å bevege meg. Hadde sovet lite, var helt alene på et lite rom. Det går sakte og de vurderer å sette modningspille.
Rundt kl 09.30 begynner det å ta seg opp og de kommer med kortere intervaller, og de velger derfor å avvente modningspille i håp om at kommer i gang av seg selv. Ca Kl 11 blir jeg endelig undersøkt og jeg er 3-4 cm. Jeg får ringe samboer og ber han komme ned, og jeg flyttes til ei fødestue.
Herfra er ikke ting like klart. Det settes to venefloner pga morkaka satt fast sist fødsel. Jeg får tildelt jordmor, samboer ramler vel inn rundt kl 12, jeg begynner å få veldig vondt. Hadde et ønske om å snakke med anestesi angående epidural, men JM drøyde og utsatt det hele tiden. Pushet og pushet tidspunktet. Begynner å kaste opp pga smertene.
Kl 12.37 blir jeg sjekket og er nå 7 cm og JM tar vannet. Hodet står langt nede i bekkenet. Jeg tigger om smertelindring på et tidspunkt, men var ikke noe de kunne tilby mente ho. Kaster opp litt mer. Kl 13.16 er jeg nesten 9 cm og kl 13.30 har jeg 10 cm. Begynner å presse ca 13.40 og 13.51 blir lillebror født 4400 gr og 50 cm, og i tillegg var godt over gjennomsnittet på hodeomkrets.
Jeg husker bare at det var sinnsykt vondt, unødvendig vondt. Under ring of fire så fikk jeg panikk for at det gjorde så vondt. Var så vondt på et tidspunkt at jeg ikke kjente når jeg hadde rie, så de måtte holde en hånd på magen sa når jeg kunne presse. Jeg brølte og hylte, kjefta på JM (vi hadde litt dårlig kjemi og litt språkbarriere fordi hun ikke var norsk). Det førte til at når lillebror kom på meg så følte jeg ikke noe glede på en måte. Jeg var slått ut av smertene, og bare gråt.
Dessverre er det ikke over.. for morkaka satt fast igjen. Her er det ganske blurry, men vet de styrte masse. Først prøvde JM og et par andre, de tok på magen min, og gav meg litt av hvert i veneflonene, tror jeg prøvde å presse, men tror ikke jeg mistet riene etter lillebror kom. Etter en halvtimes tid så tilkalte de lege, og hun jobbet godt hun og i nærmere en halvtime. Jeg jamret om at jeg var ferdig, jeg ville bare være i fred, hadde fortsatt ganske vondt. Kjente hvordan blodet rant ut hver gang de presset på magen min
Det ender til slutt med at legen går inn manuelt TO ganger for å hente den ut. Det er det siste du vil etter å ha født en stor baby, er at noen kjører hånda si inni deg. Det verste var at det var gjenskinn av lampa rett over meg, så fikk med meg mye av det, så jeg var nesten litt ut av kroppen opplevelse.
Så skal de begynne å sy, til tross for sin størrelse og takk gud og godt arbeid av JM så må jeg bare sy 1 sting og 2 pyntesting. Var ganske klar på at jeg ikke skulle kjenne en dritt!
Resultatet er at jeg mistet 1,4l blod og blodprosenten min stupte til 6,2. Etter to poser blod stiger den til 6,8, og legen sa at de skulle kjøre på med to poser til. Skulle trossalt hjem til en treåring og klare å komme meg etter en tøff fødsel. Formen begynner endelig å komme seg heldigvis. Sitter med en liten bismak av fødselen, for mener jeg hadde unødvendig vondt, og til tross for at det stod i fødebrevet mitt og jeg spurte flere ganger fikk jeg aldri snakket med anestesi. Er ikke sikkert jeg hadde rukket det, men føler jeg ble litt frarøvet mulighet om epidural.
Heldigvis er alt bra med begge to, lillebror følges opp på er par ting, men alt ser heldigvis fint ut.
Håper alt er bra og gleder meg enormt til å høre historien når og hvis du har lyst å dele 
Hun syns han gråter høyt noen ganger 
Er jo ikke så rart at de synes det er skummelt, rart og alt som er i starten, det er jo en stor omveltning for de også. Lover allikevel godt at hun ombestemte seg og ikke ville at han skulle reise allikevel 
