FEBRUAR 2018

[Bellabanan]

Det stemmer ganske bra overens med det jeg har opplevd når jeg har mistet også, nemlig at hcg halverer seg på ca to-tre dager, altså i omtrent samme takt som den øker.

Hvordan går det med deg?

Litt opp og ned.. Gråter mye og sover dårlig.. Har fortsatt mye vondt, værre om natten.. Kommer etter rier kjennes det ut som, veldig vondt hvertfall..
Kan ikke slippe ut følelsene på dagen da jeg må holde alt tilbake for datteren min også..
Hvordan går det med deg?

 

[Baby snart?]

5,1 er høyere enn forventet med tanke på den fysiske aktiviteten du beskrev i forkant, ikke ellers [emoji4]

Jeg spiser stort sett det jeg har lyst på, og setter bare ekstra insulin. Prøver å redusere inntaket av pasta og hvitt mel, da jeg vet at det fører til rask blodsukkerstigning, men har jeg lyst på sjokolade eller potetgull spiser jeg det uten dårlig samvittighet. Etter at jeg ble gravid har imidlertid blodsukkeret mitt vært helt på bærtur og lite forutsigbart, så det har ikke blitt mange utskeielsene... Men når det er sagt har jeg kjøpt en pose boller jeg skal kose meg med når jeg kommer hjem i kveld [emoji1]

Ok

Håper egentlig på at jeg kan få insulin jeg også, eller i hvert fall metformin, hvis dette svangerskapet utvikler seg. Klarer nok ikke å få blodsukkeret lavere med kostregulering siden jeg egentlig ikke har noe å kutte ned på eller bytte ut, og det hadde føltes veldig trygt hvis jeg kunne ha regulert det riktig med medisiner. Ikke det at jeg tror det er noen enkel løsning, altså. Skjønner at det er masse jobb med blodsukkermåling, beregning av insulindoser, risiko for føling osv. og sikkert særlig i begynnelsen før man har vennet seg til det. Hørtes imidlertid også veldig bra ut å kunne skeie ut litt hvis man ønsker det, og så bare sette litt ekstra insulin.

 

[Baby snart?]

Litt opp og ned.. Gråter mye og sover dårlig.. Har fortsatt mye vondt, værre om natten.. Kommer etter rier kjennes det ut som, veldig vondt hvertfall..
Kan ikke slippe ut følelsene på dagen da jeg må holde alt tilbake for datteren min også..
Hvordan går det med deg?

Huff, vet så altfor godt hvordan det er, dessverre. :-( Det blir jo forhåpentligvis bedre etter hvert, men for meg har det pleid å ta noen uker før jeg har følt meg mer normal igjen og gradvis tenkt mindre på det. Det er jo helt naturlig å gråte over å miste og også viktig å få bearbeidet sorgen og slippe det ut, men så er det veldig vanskelig når man må prøve å holde det tilbake i forhold til andre, slik du opplever. Husker jeg gikk på do og gråt når jeg var i situasjoner der jeg ikke kunne gråte og jeg kjente at jeg ikke klarte å holde tilbake mer... Er så utrolig vondt å oppleve noe slikt. :-( Du må jo bare ta den tiden du trenger og tillate deg å sørge over at det ikke ble noe mer ut av svangerskapet. Ta i hvert fall smertestillende om natten slik at du får sovet mest mulig. Alt blir jo verre med for lite søvn også.

Det går litt opp og ned med meg, egentlig. Jeg veksler mellom å tenke, at "ja, det var jo det jeg tenkte de siste dagene før ul, at det var en ny MA, jeg visste det jo" og å tenke at "dette kan ikke være en MA/BO, jeg har for mye symptomer til det og jeg hadde en så veldig god følelse før og under forsøket, så det kan ikke ha gått galt nå". Den gode følelsen har jeg faktisk tidvis fortsatt, så prøver å holde fast ved den. Kvalmen har vært avtakende, som har bekymret meg en del, men brystene har blitt enda ømmere og jeg sovner mellom sju og åtte om kvelden og har fått masse kviser (som jeg normalt ikke har), så jeg har definitivt symptomer. Føles veldig slitsomt at ingenting er avklart og jeg bruker all energi på å tenke på om det er noe der eller ikke og klarer ikke å fokusere på noe annet. Gleder meg til å få tatt hcg imorgen og få en indikasjon på hvordan det står til...

 

[Murmeldyret]

Ok

Håper egentlig på at jeg kan få insulin jeg også, eller i hvert fall metformin, hvis dette svangerskapet utvikler seg. Klarer nok ikke å få blodsukkeret lavere med kostregulering siden jeg egentlig ikke har noe å kutte ned på eller bytte ut, og det hadde føltes veldig trygt hvis jeg kunne ha regulert det riktig med medisiner. Ikke det at jeg tror det er noen enkel løsning, altså. Skjønner at det er masse jobb med blodsukkermåling, beregning av insulindoser, risiko for føling osv. og sikkert særlig i begynnelsen før man har vennet seg til det. Hørtes imidlertid også veldig bra ut å kunne skeie ut litt hvis man ønsker det, og så bare sette litt ekstra insulin.

Jeg tenker at du bør være en god kandidat for å få medisinsk bistand for å håndtere blodsukkeret dersom de konstaterer diabetes, spesielt med tanke på hva du selv har gjort med kostholdet. Snakk med legen din og få henvisning videre til endokrinolog. Jeg har fått sensor som sjekker blodsukkeret kontinuerlig, og på Ahus er det i hvert fall lav terskel for å tilby det til gravide. Vet ikke om det er forskjeller på de ulike diabetestypene der, men undersøk det i hvert fall [emoji4]

 

[Baby snart?]

Jeg tenker at du bør være en god kandidat for å få medisinsk bistand for å håndtere blodsukkeret dersom de konstaterer diabetes, spesielt med tanke på hva du selv har gjort med kostholdet. Snakk med legen din og få henvisning videre til endokrinolog. Jeg har fått sensor som sjekker blodsukkeret kontinuerlig, og på Ahus er det i hvert fall lav terskel for å tilby det til gravide. Vet ikke om det er forskjeller på de ulike diabetestypene der, men undersøk det i hvert fall [emoji4]

Ja, håper virkelig at jeg kan få medisiner. Nå blir jeg stressa når jeg spiser en frukt fordi jeg lurer på om blodsukkeret blir skyhøyt... Hvor mye bevegelse trenger man egentlig for å kvitte seg med sukkeret fra en appelsin, for eksempel? Svaret på glukosebelastningen foreligger antakelig imorgen ettermiddag, så da tenkte jeg å bestille en legetime når jeg har fått svaret.

Googlet nettopp sensor, og det så genialt ut! Så deilig å slippe alle stikkene også! Ser nok ikke ut som om jeg vil fylle kriteriene, dessverre, hvis det ikke er endret i forhold til det jeg fant, og det er litt for dyrt til at jeg tenker at jeg kan kjøpe det selv. Jeg blir imidlertid veldig fornøyd bare jeg får et blodsukkerapparat så jeg kan holde oversikten selv og slippe å stresse med tanken om at blodsukkeret kanskje er altfor høyt.

 

[Murmeldyret]

Ja, håper virkelig at jeg kan få medisiner. Nå blir jeg stressa når jeg spiser en frukt fordi jeg lurer på om blodsukkeret blir skyhøyt... Hvor mye bevegelse trenger man egentlig for å kvitte seg med sukkeret fra en appelsin, for eksempel? Svaret på glukosebelastningen foreligger antakelig imorgen ettermiddag, så da tenkte jeg å bestille en legetime når jeg har fått svaret.

Googlet nettopp sensor, og det så genialt ut! Så deilig å slippe alle stikkene også! Ser nok ikke ut som om jeg vil fylle kriteriene, dessverre, hvis det ikke er endret i forhold til det jeg fant, og det er litt for dyrt til at jeg tenker at jeg kan kjøpe det selv. Jeg blir imidlertid veldig fornøyd bare jeg får et blodsukkerapparat så jeg kan holde oversikten selv og slippe å stresse med tanken om at blodsukkeret kanskje er altfor høyt.

Aner ikke hvor mye bevegelse man trenger for å forbrenne en appelsin, der er nok en ernæringsfysiolog mer riktig person å spørre [emoji4] jeg hadde nok ikke giddet å betale for sensor selv, men så langt er jeg ganske fornøyd. Gir en ekstra trygghet. Det vil selvfølgelig også hjelpe å få et blodsukkerapparat, mye god støtte i egenkontroll. Håper du får gode svar i uken som kommer [emoji173]

 

[litapi]

Vært på ultralyd og det var ikke oppløftende. Var kun en tom fostersekk uten embryo. :-( Man burde ha kunnet se embryoet siden jeg er 6+0 sa legen. :-( Har tatt hcg og skal ta ny hcg på mandag og så ny ultralyd på tirsdag. Hcg vil gi en god indikasjon, sa legen, og hvis det ikke er noe mer der skal de «hjelpe meg å få det ut». :-( Hun spurte om jeg hadde blødd, som jeg ikke har, og om jeg følte meg gravid/er kvalm. Føler meg jo litt gravid og er litt kvalm, men det har avtatt siden forrige uke. Prøver å ha håp, men tror egentlig at håpet er ute. De siste dagene har jeg tenkt mye på om det er MA siden symptomene har avtatt. :-(

Føler meg fullstendig knust nå og både svimte av og begynte å grine da jeg tok blodprøve. Er også i gang med glukosebelastning og er kjempekvalm både av sukkerlaken, belastningen ved at det sikkert har gått galt for tiende gang og litt svangerskapskvalme. Orket egentlig ikke å ta glukosebelastningen nå siden jeg vil hjem og gråte og orket heller ikke å utsette den siden jeg vil vite om jeg har diabetes av noe slag.

Har det gått galt igjen, tror jeg kanskje at jeg ikke orker mer. Et eller annet sted må jeg sette en grense for hva jeg skal utsette meg for.

Tenker på deg og håper du klarer å bite deg fast i håpet.
[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️

 

[Bellabanan]

Huff, vet så altfor godt hvordan det er, dessverre. :-( Det blir jo forhåpentligvis bedre etter hvert, men for meg har det pleid å ta noen uker før jeg har følt meg mer normal igjen og gradvis tenkt mindre på det. Det er jo helt naturlig å gråte over å miste og også viktig å få bearbeidet sorgen og slippe det ut, men så er det veldig vanskelig når man må prøve å holde det tilbake i forhold til andre, slik du opplever. Husker jeg gikk på do og gråt når jeg var i situasjoner der jeg ikke kunne gråte og jeg kjente at jeg ikke klarte å holde tilbake mer... Er så utrolig vondt å oppleve noe slikt. :-( Du må jo bare ta den tiden du trenger og tillate deg å sørge over at det ikke ble noe mer ut av svangerskapet. Ta i hvert fall smertestillende om natten slik at du får sovet mest mulig. Alt blir jo verre med for lite søvn også.

Det går litt opp og ned med meg, egentlig. Jeg veksler mellom å tenke, at "ja, det var jo det jeg tenkte de siste dagene før ul, at det var en ny MA, jeg visste det jo" og å tenke at "dette kan ikke være en MA/BO, jeg har for mye symptomer til det og jeg hadde en så veldig god følelse før og under forsøket, så det kan ikke ha gått galt nå". Den gode følelsen har jeg faktisk tidvis fortsatt, så prøver å holde fast ved den. Kvalmen har vært avtakende, som har bekymret meg en del, men brystene har blitt enda ømmere og jeg sovner mellom sju og åtte om kvelden og har fått masse kviser (som jeg normalt ikke har), så jeg har definitivt symptomer. Føles veldig slitsomt at ingenting er avklart og jeg bruker all energi på å tenke på om det er noe der eller ikke og klarer ikke å fokusere på noe annet. Gleder meg til å få tatt hcg imorgen og få en indikasjon på hvordan det står til...

Ja det er viktig å få det ut.. Har heldigvis verdens beste mann i alle situasjoner. Er vanskelig for oss begge dette her, så godt å ha hverandre å støtte seg på.

Skjønner godt den følelsen av å gå å ikke vite hva som er hva, det var det værste for meg også, og veldig slitsomt at humøret og håpet går opp og ned. Det er jo veldig positivt at du fortsatt har symptomer og det er jo fortsatt håp for deg! Og jeg håper masse med deg! Prøv å fyll de neste dagene med masse å gjøre slik at tiden går fort og tankene blir brukt på noe annet, selv om det er vanskelig! Det har hjelpet mye på meg i helgen selv om jeg ikke har hatt lyst til å bevege meg ut av senga så er jeg glad nå for at jeg har gjort det!
Jeg har en god følelse på at dette går bra!

 

[Baby snart?]

Ja det er viktig å få det ut.. Har heldigvis verdens beste mann i alle situasjoner. Er vanskelig for oss begge dette her, så godt å ha hverandre å støtte seg på.

Skjønner godt den følelsen av å gå å ikke vite hva som er hva, det var det værste for meg også, og veldig slitsomt at humøret og håpet går opp og ned. Det er jo veldig positivt at du fortsatt har symptomer og det er jo fortsatt håp for deg! Og jeg håper masse med deg! Prøv å fyll de neste dagene med masse å gjøre slik at tiden går fort og tankene blir brukt på noe annet, selv om det er vanskelig! Det har hjelpet mye på meg i helgen selv om jeg ikke har hatt lyst til å bevege meg ut av senga så er jeg glad nå for at jeg har gjort det!
Jeg har en god følelse på at dette går bra!

Godt du har en god mann og støtte deg til! Det trenger man virkelig i slike situasjoner. Det er vondt for mannen også, helt klart, men han slipper i det minste å kjenne det som skjer på kroppen og han slipper alle hormonene som er i sving. Håper at det ikke tar så altfor lang tid for dere før dere føler dere i stand til å begynne å se framover igjen.

Tusen takk! Er så deilig når noen sier at de har en god følelse! Mannen min har også en god følelse, sier han, og jeg har det tidvis jeg også (vekslende med mismot, tristhet og fortvilelse, selvfølgelig). Ja, jeg må prøve å holde meg opptatt med noe. Det er bare så vanskelig for hodet er liksom et annet sted uansett hva jeg gjør. Lurt av deg å gjøre noe annet enn å ligge i sengen når du klarer det. Det er egentlig verst å ligge i sengen både i forhold til de fysiske smertene og i forhold til triste tanker, men av og til når man er midt oppe i noe så vondt som en spontanabort er, er sengen det eneste som fungerer. Godt at det ikke er slik for deg nå i hvert fall!

 

[Baby snart?]

Tenker på deg og håper du klarer å bite deg fast i håpet.
[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️

Tusen takk! Ja, jeg prøver intenst å håpe og klarer det en stund, men så glipper det og så må jeg prøve hardt å håpe igjen...

Hvordan går det med deg? Du har vel ultralyd imorgen, hvis jeg husker riktig?

 

[Baby snart?]

Aner ikke hvor mye bevegelse man trenger for å forbrenne en appelsin, der er nok en ernæringsfysiolog mer riktig person å spørre [emoji4] jeg hadde nok ikke giddet å betale for sensor selv, men så langt er jeg ganske fornøyd. Gir en ekstra trygghet. Det vil selvfølgelig også hjelpe å få et blodsukkerapparat, mye god støtte i egenkontroll. Håper du får gode svar i uken som kommer [emoji173]

Takk, ja, det håper det jeg også! Og takk for mange gode svar fra deg!

 

[Bellabanan]

Godt du har en god mann og støtte deg til! Det trenger man virkelig i slike situasjoner. Det er vondt for mannen også, helt klart, men han slipper i det minste å kjenne det som skjer på kroppen og han slipper alle hormonene som er i sving. Håper at det ikke tar så altfor lang tid for dere før dere føler dere i stand til å begynne å se framover igjen.

Tusen takk! Er så deilig når noen sier at de har en god følelse! Mannen min har også en god følelse, sier han, og jeg har det tidvis jeg også (vekslende med mismot, tristhet og fortvilelse, selvfølgelig). Ja, jeg må prøve å holde meg opptatt med noe. Det er bare så vanskelig for hodet er liksom et annet sted uansett hva jeg gjør. Lurt av deg å gjøre noe annet enn å ligge i sengen når du klarer det. Det er egentlig verst å ligge i sengen både i forhold til de fysiske smertene og i forhold til triste tanker, men av og til når man er midt oppe i noe så vondt som en spontanabort er, er sengen det eneste som fungerer. Godt at det ikke er slik for deg nå i hvert fall!

Ja det er jo det man har mest lyst til.. Men blir ikke like enkelt med en datter i hus, da må jeg fungere så normalt som mulig om jeg vil eller ikke. Ja dem er heldige sånn sett mennene at dem slipper unna det der.. Skulle ønske jeg var mann noen ganger.
Er vanskelig for tankene å være et annet sted ja, jeg huska ikke engang at vi hadde stoppa å fylt bensin i dag da vi var ute å kjørte en tur. Føler meg som i en boble rett og slett. Håper også at vi kommer til det punktet der vi kan se fremmover og finne ut når vi eller om vi skal starte på igjen med nytt forsøk.. Akkurat nå er det litt fjernt for meg.
Hvor mange år har dere prøvd? Har du blitt gravid hvert innsett og mistet? :/

 

[Baby snart?]

Ja det er jo det man har mest lyst til.. Men blir ikke like enkelt med en datter i hus, da må jeg fungere så normalt som mulig om jeg vil eller ikke. Ja dem er heldige sånn sett mennene at dem slipper unna det der.. Skulle ønske jeg var mann noen ganger.
Er vanskelig for tankene å være et annet sted ja, jeg huska ikke engang at vi hadde stoppa å fylt bensin i dag da vi var ute å kjørte en tur. Føler meg som i en boble rett og slett. Håper også at vi kommer til det punktet der vi kan se fremmover og finne ut når vi eller om vi skal starte på igjen med nytt forsøk.. Akkurat nå er det litt fjernt for meg.
Hvor mange år har dere prøvd? Har du blitt gravid hvert innsett og mistet? :/

Det er veldig tøft mens det står på å måtte (prøve å) fungere som normalt når man har det skikkelig vondt, men egentlig er det kanskje best tross alt, fordi man da tvinges til å tenke på noe annet (selv om tankene selvsagt hele tiden går tilbake til det vonde). Jeg har også ønsket at jeg var mann noen ganger i denne prosessen, eller i hvert fall at vi kunne ha delt litt på all belastningen og alle plagene. Mennene slipper billig unna både i IVF-prosessen, i forhold til eventuelle svangerskapsplager og hvis det går galt.

Skjønner veldig godt at et nytt forsøk er fjernt for deg. Det er jo helt naturlig der du er akkurat nå. Det har føltes veldig fjernt og umulig for meg også når jeg har mistet.

Vi har "bare" prøvd i ca to år, så det er ikke så lenge i forhold til mange andre. Jeg ble i begynnelsen gravid så godt som hver eneste syklus og mistet igjen. Ble faktisk gravid seks ganger i løpet av de første åtte månedene. (Hadde på den tiden 23-dagers sykluser, så det var nok i løpet av litt flere enn åtte sykluser.) Startet med å bli gravid tre ganger på tre sykluser. Mitt sjette mislykkede svangerskap var dessverre utenfor livmoren og jeg måtte fjerne en eggleder og etter det har jeg bare blitt gravid på egenhånd en gang. Det var dessverre egglederen på den siden hvor jeg har den beste eggstokken som forsvant. Jeg har også hatt tre IVF-forsøk og blitt gravid på alle. Begge de to første var kjemiske graviditeter og så er det dette da, som jeg håper så intenst at skal bli noe av... Jeg begynner å få veldig nok av å bli gravid og miste igjen, så jeg vet ærlig talt ikke om det blir flere forsøk på oss hvis jeg mister nå. Har egentlig tenkt det på alle tre IVF-forsøkene, at hvis jeg mister nå, orker jeg ikke et nytt forsøk. Foreløpig håper jeg sterkt på at det ikke skal bli nødvendig å tenke på det - og hvis det blir nødvendig så må jeg nok bruke tid på å kjenne etter om det er noe jeg klarer...

 

[litapi]

Tusen takk! Ja, jeg prøver intenst å håpe og klarer det en stund, men så glipper det og så må jeg prøve hardt å håpe igjen...

Hvordan går det med deg? Du har vel ultralyd imorgen, hvis jeg husker riktig?

Husk at håp ikke er ute før det er konstantert at det ikke er liv. Fram til da må du leve som du er gravid. [emoji173]️

Og HCG’en din var fin!

Ja, ny undersøkelse i morgen. Prøver så intenst å ikke grave meg ned, men inni meg prøver jeg å være forberedt på det verste.
Er i teorien 7+6 i morgen, så nå må de se noe....

 

[Bellabanan]

Det er veldig tøft mens det står på å måtte (prøve å) fungere som normalt når man har det skikkelig vondt, men egentlig er det kanskje best tross alt, fordi man da tvinges til å tenke på noe annet (selv om tankene selvsagt hele tiden går tilbake til det vonde). Jeg har også ønsket at jeg var mann noen ganger i denne prosessen, eller i hvert fall at vi kunne ha delt litt på all belastningen og alle plagene. Mennene slipper billig unna både i IVF-prosessen, i forhold til eventuelle svangerskapsplager og hvis det går galt.

Skjønner veldig godt at et nytt forsøk er fjernt for deg. Det er jo helt naturlig der du er akkurat nå. Det har føltes veldig fjernt og umulig for meg også når jeg har mistet.

Vi har "bare" prøvd i ca to år, så det er ikke så lenge i forhold til mange andre. Jeg ble i begynnelsen gravid så godt som hver eneste syklus og mistet igjen. Ble faktisk gravid seks ganger i løpet av de første åtte månedene. (Hadde på den tiden 23-dagers sykluser, så det var nok i løpet av litt flere enn åtte sykluser.) Startet med å bli gravid tre ganger på tre sykluser. Mitt sjette mislykkede svangerskap var dessverre utenfor livmoren og jeg måtte fjerne en eggleder og etter det har jeg bare blitt gravid på egenhånd en gang. Det var dessverre egglederen på den siden hvor jeg har den beste eggstokken som forsvant. Jeg har også hatt tre IVF-forsøk og blitt gravid på alle. Begge de to første var kjemiske graviditeter og så er det dette da, som jeg håper så intenst at skal bli noe av... Jeg begynner å få veldig nok av å bli gravid og miste igjen, så jeg vet ærlig talt ikke om det blir flere forsøk på oss hvis jeg mister nå. Har egentlig tenkt det på alle tre IVF-forsøkene, at hvis jeg mister nå, orker jeg ikke et nytt forsøk. Foreløpig håper jeg sterkt på at det ikke skal bli nødvendig å tenke på det - og hvis det blir nødvendig så må jeg nok bruke tid på å kjenne etter om det er noe jeg klarer...

Ja ikke sant.. Det er heldigvis mannen min forståelig for og sier alltid at alt er opp til meg, sålenge det er jeg som kjenner og føler på alt.. Nå er han bare mest lei seg for alt jeg må gjennom.

Du har vært gjennom mye på de to årene! Det er såå trist at du har opplevd dette så mange ganger! Det må ha vært tøft for kropp og sjel.. Og med hormoner og stimulering, uttak og innsett blir man jo også utrolig sliten. Du er virkelig sterk som har klart å starte på nytt så raskt igjen og stått på! Både på egenhånd og med ivf! Men nå skal dette skal gå bra, håper virkelig at du aldri må gjennom det samme igjen!

Jeg har blitt gravid på egenhånd en gang, det er 7 år siden og aldri vært gravid igjen før nå.. Så dette var et hardt slag.. Men nå vet jeg hvertfall at jeg kan bli gravid igjen og det er jo en trøst, men å prøve på nytt igjen nå det skremmer meg bare.

 

[Baby snart?]

Husk at håp ikke er ute før det er konstantert at det ikke er liv. Fram til da må du leve som du er gravid. [emoji173]️

Og HCG’en din var fin!

Ja, ny undersøkelse i morgen. Prøver så intenst å ikke grave meg ned, men inni meg prøver jeg å være forberedt på det verste.
Er i teorien 7+6 i morgen, så nå må de se noe....

Ja, jeg prøver jo å leve som om jeg er gravid og prøver hardt å tenke som om jeg er gravid, men det er neimen ikke så lett. Ja, heldigvis var hcg´en min bra i det minste, det er da noe... Ny hcg imorgen, så håper bare at den har steget mye.

Nå husker jeg litt dårlig, men så de ikke noe hos deg eller så de noe, men det de så stemte ikke med hvor langt du har kommet? Hva så de eventuelt? Vi er kanskje i samme situasjon vi da isåfall. Ja, det er akkurat slik jeg har det også. Jeg prøver intenst å gjøre mitt beste for å beholde håpet, men samtidig forbereder jeg meg mentalt på at det ikke har gått bra. I tillegg forbereder jeg meg på at jeg ikke kommer til å få noen sikre svar med det første, i hvert fall ikke hvis hcg stiger. Jeg har lest så mange historier nå om damer som har bakovervendt livmor og ingenting har blitt sett på de tidlige ultralydene, og så har det plutselig dukket opp et embryo av riktig størrelse etter noen uker, så jeg vil i hvert fall ikke tro på at det de ser og ikke ser er sikkert så tidlig. Jeg blør tross alt ikke og har noen gravidsymptomer. Nå husker jeg ikke helt, men du har vel ikke blødd noe du heller? Hadde de målt din hcg? Du må oppdatere oss etter ultralyden imorgen da. Jeg skal krysse alt jeg har for deg og for at du skal få se en akkurat passende stor spire med hjerteslag der inne imorgen!

Er formen din ellers bedre da?

 

[litapi]

Jeg hadde et svangerskap uten fosteranlegg for snaut halvannet år siden. Gikk da fra 6 til 10 uker hvor vi ikke visste om det kunne gå bra. Diagnosen kunne ikke fastsettes før 8 uker ifølge britiske retningslinjer ihvertfall og jeg fant historier om damer som måtte til 10 uker før de fant levende foster i riktig størrelse.
Hvis de fremdeles bare finner tom fostersekk så vær sikker på at de har prøvd både utvendig og innvendig UL samt innvendig UL med proben som bakovervendt livmor. Husker ikke hvordan proben skal brukes da, men er ihvertfall annerledes enn "vanlig". Dersom man har bakovervendt livmor kan gestasjonssekken se tom ut og det virker som at man ser alt riktig, mens når de da snur på proben så får man frem den lille likevel.

håper du får en fin opplevelse på mandag!

Tusen tusen takk!
Dette er første forsøket mitt, er vanskelig å overstyre bombastiske leger, men dette ga meg veldig mye. Tusen takk!!

 

[Baby snart?]

Ja ikke sant.. Det er heldigvis mannen min forståelig for og sier alltid at alt er opp til meg, sålenge det er jeg som kjenner og føler på alt.. Nå er han bare mest lei seg for alt jeg må gjennom.

Du har vært gjennom mye på de to årene! Det er såå trist at du har opplevd dette så mange ganger! Det må ha vært tøft for kropp og sjel.. Og med hormoner og stimulering, uttak og innsett blir man jo også utrolig sliten. Du er virkelig sterk som har klart å starte på nytt så raskt igjen og stått på! Både på egenhånd og med ivf! Men nå skal dette skal gå bra, håper virkelig at du aldri må gjennom det samme igjen!

Jeg har blitt gravid på egenhånd en gang, det er 7 år siden og aldri vært gravid igjen før nå.. Så dette var et hardt slag.. Men nå vet jeg hvertfall at jeg kan bli gravid igjen og det er jo en trøst, men å prøve på nytt igjen nå det skremmer meg bare.

Det er godt at mannen din er så forståelsesfull, for denne prosessen er knalltøff å gå gjennom.

Ja, det har vært veldig mye på disse omtrent to årene og jeg er sliten. Hadde jeg vært yngre og hatt høyere AMH, ville jeg ha tatt noen pauser og ventet til jeg var ordentlig klar igjen både fysisk og psykisk. Med AMH på 3 og når alderen heller ikke er på min side, har jeg følt at jeg ikke har hatt så mye valg hvis jeg vil at vi skal lykkes, så vi har bare fortsatt så raskt som mulig hele tiden. Nå vet jeg ikke lenger, som sagt, hvis det ikke går nå, for jeg er sliten og lei og begynner å miste både motet og håpet. Kjenner i hvert fall at jeg trenger en ordentlig pause hvis det ikke går nå og vi skal fortsette med forsøk.

Skjønner virkelig godt at det var tøft å miste når det var første graviditet på sju år. Har du vært gjennom mange forsøk uten å bli gravid? Det er klart det er skremmende å starte på nytt når man har mistet. For meg har det føltes ganske uaktuelt bare å tenke på å prøve igjen de første ukene etter at jeg har mistet, men så har det skjedd et eller annet og jeg har villet prøve igjen likevel når jeg har fått aborten litt på avstand. Håper at du klarer å holde fast ved tanken på at du kan bli gravid og at neste gang blir det deres tur, hvis du etter hvert føler deg klar for å prøve igjen.

 

[litapi]

Ja, jeg prøver jo å leve som om jeg er gravid og prøver hardt å tenke som om jeg er gravid, men det er neimen ikke så lett. Ja, heldigvis var hcg´en min bra i det minste, det er da noe... Ny hcg imorgen, så håper bare at den har steget mye.

Nå husker jeg litt dårlig, men så de ikke noe hos deg eller så de noe, men det de så stemte ikke med hvor langt du har kommet? Hva så de eventuelt? Vi er kanskje i samme situasjon vi da isåfall. Ja, det er akkurat slik jeg har det også. Jeg prøver intenst å gjøre mitt beste for å beholde håpet, men samtidig forbereder jeg meg mentalt på at det ikke har gått bra. I tillegg forbereder jeg meg på at jeg ikke kommer til å få noen sikre svar med det første, i hvert fall ikke hvis hcg stiger. Jeg har lest så mange historier nå om damer som har bakovervendt livmor og ingenting har blitt sett på de tidlige ultralydene, og så har det plutselig dukket opp et embryo av riktig størrelse etter noen uker, så jeg vil i hvert fall ikke tro på at det de ser og ikke ser er sikkert så tidlig. Jeg blør tross alt ikke og har noen gravidsymptomer. Nå husker jeg ikke helt, men du har vel ikke blødd noe du heller? Hadde de målt din hcg? Du må oppdatere oss etter ultralyden imorgen da. Jeg skal krysse alt jeg har for deg og for at du skal få se en akkurat passende stor spire med hjerteslag der inne imorgen!

Er formen din ellers bedre da?

Krysser fingrene for HCG’en din!

Høres ut som vi har det likt.
Jeg blør heller ikke, og symptomene kommer å går.

De så ingen plommesekk på UL 6+2, men tydelig plommesekk, men ikke fosteranlegg 6+6. Og HCG nivået mitt doblet seg ikke, men økte bare med ca 2000. Føler legene prøver å forberede meg på at jeg må terminere.
Tar ny HCG i morgen, og ultralyd. Skal oppdatere når jeg vet.

Uff, for et følelsmessig vrak man blir av dette..

Lykke til på HCG måling i morgen! Får du vite resultatet i morgen?

 

[Baby snart?]

Krysser fingrene for HCG’en din!

Høres ut som vi har det likt.
Jeg blør heller ikke, og symptomene kommer å går.

De så ingen plommesekk på UL 6+2, men tydelig plommesekk, men ikke fosteranlegg 6+6. Og HCG nivået mitt doblet seg ikke, men økte bare med ca 2000. Føler legene prøver å forberede meg på at jeg må terminere.
Tar ny HCG i morgen, og ultralyd. Skal oppdatere når jeg vet.

Uff, for et følelsmessig vrak man blir av dette..

Lykke til på HCG måling i morgen! Får du vite resultatet i morgen?

Ja, da har vi det nok likt, og jeg er forøvrig også et følelsesmessig vrak nå... En helt forferdelig påkjenning å måtte leve i uvisshet på denne måten. Så de fostersekken men ingen plommesekk og ikke noe embryo 6+2 og så dukket plommesekken opp i løpet av de neste dagene? Da er det jo en utvikling hos deg i hvert fall. Hvor høy hcg hadde du da? Jeg har lest at når man passerer seks uker eller hcg på 6000 er ikke doblingshastigheten den samme lengre. Et sted leste jeg at det da ville være fire døgns doblingshastighet, et annet sted leste jeg at doblingshastigheten etter det ble mer individuell.

Legen sa jo allerede til meg 6+0 at de skulle "hjelpe meg med å få det ut for ellers kunne det ta lang tid" hvis det ikke dukket opp noe på ultralyd etter hvert. Det syntes jeg var altfor tidlig å si. Hun kunne heller bare tenkt det inni seg og sagt at det nok var for tidlig å se noe, men kom tilbake neste uke så ser vi forhåpentligvis noe, så hadde jeg sluppet å bli fra meg av bekymring. (Vel, det hadde jeg vel uansett blitt, men det er enda verre når legene snakker om eventuelt å avslutte det).

Takk! Ja, jeg får vite resultatet imorgen. Tar ca to-tre timer, så jeg tenker å ta hcg-prøven tidlig for å slippe å vente så lenge på svar.

Masse lykke til imorgen! Håper at alt er helt i orden både på ultralyd og med blodprøver!