Første barn drømmen (Gravid)

Sola19911 skrev:
Altså. Jeg har vært et nervevrak i sann 6 uker er nå i uke 13 og fortsatt stresset over symptomer som kommer og går :laughing002
Men for meg så forsvant symptomene i noen dager, så kom de igjen. Og etter en uke eller noe dann kom kvalmen for fult ❤️
Klikk for å utvide …
Har hørt at andre trimester kan man bare glemme å scanne symptomer, er ofte at det er da man skal gosse seg over tilværelsen med mindre symptom plager :laughing002 men forstår det er vanskelig å slutte å stresse. Ganske tullete hvor fort følelsene svinger og hvilket nervevrak man blir :wacky:Bytter mellom super optimist til å tro at det går rett vest og går i kjelleren. o_O

Glad at babyverden forum finnes, ellers ville samboer vært litt for bekymret over hvor mye følelsene og bekymringene svinger. :whacky011
 
Julie. skrev:
Har hørt at andre trimester kan man bare glemme å scanne symptomer, er ofte at det er da man skal gosse seg over tilværelsen med mindre symptom plager :laughing002 men forstår det er vanskelig å slutte å stresse. Ganske tullete hvor fort følelsene svinger og hvilket nervevrak man blir :wacky:Bytter mellom super optimist til å tro at det går rett vest og går i kjelleren. o_O

Glad at babyverden forum finnes, ellers ville samboer vært litt for bekymret over hvor mye følelsene og bekymringene svinger. :whacky011
Klikk for å utvide …
Ja. Jeg hadde i mange tilfeller ikke klart meh uten dette forumet altså :happy:
 
7+2

Tiden har plutselig gått litt fort, og nå er det bare 6 dager til privat tidlig ultralyd. :happy093 Håper at alt står fint med lille i magen, er så spent.

Fordelen med å jobbe på bokhandel er at jeg har tilgang til mange bøker til ansattpris, og har allerede gått til innkjøp av gravidjournalen, Miraklenes tid - syv enkle steg for å lykkes med oppdragelsen 0-2 år, og sist og ikke minst Pedlederns metoder - tre steg til et enklere småbarnsliv. Som skikkelig atpåklatt med aldersforskjell på storesøsken mellom 8 og ca 30 år kan jeg trygt si at jeg har veldig lite erfaring med småbarn, selvom jeg har vært vikar på barnehager. :laughing002 Det blir greit å lese seg litt opp og være litt ruttet.

Utover det har jeg hatt det fint så langt, fylt ut gravidjounalen og vært på første time med jordmor som var veldig imøtekommende og god til å formidle. Har også rukket å ta turen innom banken med samboer for å forhøre hva vi er gode for når det kommer til boliglån, og det virker som vi har gode lånemuligheter om par måneder. Lånet vi kan få nå var helt OK, men optimalt ønsker vi litt mer i boliglån med tanke på det vi ser etter - og heldigvis er vi helt rå til å spare, så dette ordner seg om ikke alt for lenge. :)

Virker som ting går framover.
 
Det gikk ikke denne veien.. Sluttet å utvikle seg for noen dager siden. Dette er så forferdelig, og så uflaks at det er to ganger på rad etter hverandre. Ingen tegn på blødning eller noe, en missed abortion. Både jeg og samboer tok det veldig tungt og gråt. Må helt ærlig si at jeg mistet helt lysten å drive med familieforsøkelse, og har bare lyst å glemme det hele.
 
Julie. skrev:
Det gikk ikke denne veien.. Sluttet å utvikle seg for noen dager siden. Dette er så forferdelig, og så uflaks at det er to ganger på rad etter hverandre. Ingen tegn på blødning eller noe, en missed abortion. Både jeg og samboer tok det veldig tungt og gråt. Må helt ærlig si at jeg mistet helt lysten å drive med familieforsøkelse, og har bare lyst å glemme det hele.
Klikk for å utvide …
Så trist å høre ❤️.
Ta vare på hverandre ❤️
 
Takk :Heartred
Det er en spesiel sorg, og jeg sliter med å unngå å gruble om all mulige grunner. Veldig redd for at dette er bare starten på flere aborter etter hverandre. Vi skal ta vare på hverandre og ta tid å sørge. For min egen del tar jeg familieforsøkelse på hylla, hvertfall minst en syklus. Akkurat nå føler jeg helt tom, og usikker om jeg tør å begi meg selv på både psykisk og fysisk påkjenning noen gang igjen. Kjenner ingen glede når det kommer til tanken på prøving og graviditet lenger.. Tror det blir best med pause, selvom samboer ville gjerne prøve igjen når det blir aktuelt igjen etter abort. Jeg klarer ikke tanken på det mer.
 
Julie. skrev:
Det gikk ikke denne veien.. Sluttet å utvikle seg for noen dager siden. Dette er så forferdelig, og så uflaks at det er to ganger på rad etter hverandre. Ingen tegn på blødning eller noe, en missed abortion. Både jeg og samboer tok det veldig tungt og gråt. Må helt ærlig si at jeg mistet helt lysten å drive med familieforsøkelse, og har bare lyst å glemme det hele.
Klikk for å utvide …
Verden er så jævlig urettferdig!! Jeg sender der mange varme tanker :Heartred ta vare på hverandre
 
Julie. skrev:
Takk :Heartred
Det er en spesiel sorg, og jeg sliter med å unngå å gruble om all mulige grunner. Veldig redd for at dette er bare starten på flere aborter etter hverandre. Vi skal ta vare på hverandre og ta tid å sørge. For min egen del tar jeg familieforsøkelse på hylla, hvertfall minst en syklus. Akkurat nå føler jeg helt tom, og usikker om jeg tør å begi meg selv på både psykisk og fysisk påkjenning noen gang igjen. Kjenner ingen glede når det kommer til tanken på prøving og graviditet lenger.. Tror det blir best med pause, selvom samboer ville gjerne prøve igjen når det blir aktuelt igjen etter abort. Jeg klarer ikke tanken på det mer.
Klikk for å utvide …
Ta den tid du trenger :Heartred
 
Tok en liten lur på kvelden og føler jeg sakte men sikkert prosseserer mer.
Fikk gråtet ut og snakket masse, og av en eller annen grunn føler jeg mer og mer en lettelse. Ikke lettelse fordi at man mistet, men at man vet at man har mange gode folk rundt seg og at det sakte men sikkert går framover. Har snakket med nær venninne, fått mye støtte, og plutselig har vi kjøpt billetter til festlig arrangement i mars som vi gleder oss til. Samboer tar det minst like vanskelig som meg, og vi tar godt vare på hverandre. Alt han vil er at jeg skal bli gravid igjen, fordi han savner allerede den lille vi hadde. Vi hadde et kallenavn til den lille, som var ''lille smule'' på et annet språk, og samboer snakket så mye om lille smulen med meg og familien. Han er ikke typen til å gråte, selv når det skjer noe trist eller lignende, men her knakk han helt og det var veldig tungt å se han ha det så vondt. Vi får ta en dag om gangen nå.

skal til sykehuset i morgen og forhøre om muligheten om f eks medisinsk abort, og håpe at man slipper å høre at man er nødt å gå noen uker for å se om abort skjer naturlig. Vet ikke om reglene her men håper jeg virkelig slipper å gå rundt med dødt foster i flere dager eller uker, det er utrolig sårt.

Takk for støttende kommentarer, setter så pris på forumet her der man kan dele sorger og gleder under prossesen her. :Heartred
Føler meg litt mindre alene.
 
Last edited:
Julie. skrev:
Tok en liten lur på kvelden og føler jeg sakte men sikkert prosseserer mer.
Fikk gråtet ut og snakket masse, og av en eller annen grunn føler jeg mer og mer en lettelse. Ikke lettelse fordi at man mistet, men at man vet at man har mange gode folk rundt seg og at det sakte men sikkert går framover. Har snakket med nær venninne, fått mye støtte, og plutselig har vi kjøpt billetter til festlig arrangement i mars som vi gleder oss til. Samboer tar det minst like vanskelig som meg, og vi tar godt vare på hverandre. Alt han vil er at jeg skal bli gravid igjen, fordi han savner allerede den lille vi hadde. Vi hadde en kallenavn til den lille, som var ''lille smule'' på et annet språk, og samboer snakket så mye om lille smulen med meg og familien. Han er ikke typen til å gråte, selv når det skjer noe trist eller lignende, men her knakk han helt og det var veldig tungt å se han ha det så vondt. Vi får ta en dag om gangen nå.

skal til sykehuset i morgen og forhøre om muligheten om f eks medisinsk abort, og håpe at man slipper å høre at man er nødt å gå noen uker for å se om abort skjer naturlig. Vet ikke om reglene her men håper jeg virkelig slipper å gå rundt med dødt foster i flere dager eller uker, det er utrolig sårt.

Takk for støttende kommentarer, setter så pris på forumet her der man kan dele sorger og gleder under prossesen her. :Heartred
Føler meg litt mindre alene.
Klikk for å utvide …
Sender dere begge en stor klem :Heartred
 
Julie. skrev:
Tok en liten lur på kvelden og føler jeg sakte men sikkert prosseserer mer.
Fikk gråtet ut og snakket masse, og av en eller annen grunn føler jeg mer og mer en lettelse. Ikke lettelse fordi at man mistet, men at man vet at man har mange gode folk rundt seg og at det sakte men sikkert går framover. Har snakket med nær venninne, fått mye støtte, og plutselig har vi kjøpt billetter til festlig arrangement i mars som vi gleder oss til. Samboer tar det minst like vanskelig som meg, og vi tar godt vare på hverandre. Alt han vil er at jeg skal bli gravid igjen, fordi han savner allerede den lille vi hadde. Vi hadde en kallenavn til den lille, som var ''lille smule'' på et annet språk, og samboer snakket så mye om lille smulen med meg og familien. Han er ikke typen til å gråte, selv når det skjer noe trist eller lignende, men her knakk han helt og det var veldig tungt å se han ha det så vondt. Vi får ta en dag om gangen nå.

skal til sykehuset i morgen og forhøre om muligheten om f eks medisinsk abort, og håpe at man slipper å høre at man er nødt å gå noen uker for å se om abort skjer naturlig. Vet ikke om reglene her men håper jeg virkelig slipper å gå rundt med dødt foster i flere dager eller uker, det er utrolig sårt.

Takk for støttende kommentarer, setter så pris på forumet her der man kan dele sorger og gleder under prossesen her. :Heartred
Føler meg litt mindre alene.
Klikk for å utvide …
Sender deg masse varme og kjærlighet :Heartred Er så lei meg for at dette skjer deg.. ser frem til dagen der du endelig blir mamma, for den dagen kommer, selv om det ikke føles sånn nå. Ta vare på deg selv og ta vare på hverandre :Heartred
 
Da er jeg kommet hjem fra sykehuset. Fant ikke bare et foster, men to(!), og fikk bekreftet at begge hadde ikke hjerteslag. Skal gjennom medisinsk abort. Ante ugler i mosen når jeg så på private ultralyd at det så ut som det var to klumper i livmoren, og gynokologen brukte lenger tid å bli klok på det. Men de på st olavs hospital brukte lengre tid og hadde flere inn på rommet og de så at det var flere. Helt ærlig er jeg ikke så overassket, fordi jeg fikk positiv graviditetstest allerede 6 DPO som var vanvittig tidlig synes jeg, og positiv digital 7 DPO - og var veldig sterk stigning med 3+ på digital før uke 5.

Det høres skikkelig dusteting å føle på, men da jeg fikk vite at det var to der ga det meg litt mer ''closure'' og litt lettet. Ikke lettet for å ha mistet dem begge, for de var så ønsket. Men lettet fordi det kan bety at det er ikke nødvendigvis noe galt med kroppen min når det kommer til å bære frem barn (bank i bordet). Tar det med klype salt, men har hørt at det er utrolig vanlig med komplikasjoner i forbindelse med eneggede tvillinger, og den ene målte ca en uke mindre enn den andre så noe har skjedd utenfor min kontroll mest sannsynelig. Jeg er fortsatt knust og synes det var veldig vondt å miste dem begge. Men det ga meg litt fred at det ikke nødvendigvis underliggende med kroppen for alt jeg vet.
Det var utrolig synd, for selvom jeg helst preferer å starte med en om gangen - ville det fortsatt vært fantastisk og noe magisk med tvillinger. De er dypt savnet, og håper de hviler i fred :Heartred

Gruer meg litt til aborten som blir å skje i løpet av i morgen.
 
CD 1 (?)

Da har jeg hatt en runde cytotec fra tidlig om morgenen idag, og det gikk overasskende greiere enn antatt. Fikk kramper 15 minutter inn etter å ha startet med 'kuren', og etter noen timer virker det som det går som normalt. Jeg er glad at smerten var verst i starten men det var ikke så ille som mensensmerter jeg har hatt i tenårene. Har så langt god erfaring og satser på at jeg slipper å gå gjennom ny kur i tilfelle det er noe igjen. Jeg har overasskende kommet til ro og mer aksepterende enn jeg trodde etter få dager. Men jeg fikk fosset ut med følelser, tårer og sorg. Det hjalp mye å snakke med svigerfamilien, familien min, samboer og skrive her i dagboken for å sette ord på hva man går gjennom. Er så glad at jeg har vært veldig ærlig tidlig, for støtten jeg har fått siste tiden har vært så stor og man føler seg ikke alene i det hele tatt.

Nå er jeg spent hvordan syklusen blir å stabilisere seg etter det her, eller om det er nødt med ny runde cytotec. Men slik det ser ut antar jeg at det blir den ene runden, men får følge med. Kjøpte inn masse babyplan tester for å følge med og bli klok på syklusen framover. Ikke nødvendigvis fordi jeg ønsker å prøve nå igen, men heller etterhvert se at hcg synker som det skal og blir negativ f eks. Fikk grønt lys av gynokologen at det skal ikke være problem å prøve nå med engang (treffe neste eggløsning), men personlig er jeg mer rettet mot å ha det sist i tankene og heller fokusere på andre ting framover. Er ikke helt negativ til det heller og slavisk skal unngå, hvertfall ikke hvis samboer og jeg har generelt lyst på hverandre, men at man ikke timer med vilje.

Har egentlig litt lyst å vente til sommer nesten (slik jeg føler på det per nå, men det kan endre seg kanskje?), men tror ikke jeg vil starte med p-piller og gå av det igjen, så vi får se hva som skjer framover og om jeg blir streng om å unngå fertile tiden.

Dette var veldig tung tid, men jeg overassker meg selv hvor motstandsdyktig mennesker egentlig er i møte med kriser. Får satse på at neste gang går det bra, og forhåpentligvis treffer ikke bittebittelille sannsynelighet igjen for monoamniotiske (såkalt mono-mono) tvillinger. Det var veldig leit, for det kunne vært så koselig. Men ut ifra det jeg har lest er det veldig høy risiko svangerskap med en sekk og tror jeg ville tatt det vanskelig under prosessen med mye bekymringer.
 
CD 4

Håper det er normalt, men det ser ut som blødningen går mot slutten allerede, og sikkert ferdig senest rundt CD 7. TMI, første dagene og igår virker det som man fikk tømt ut det viktige og samt blødd mye de to første dagene. Satser på at alt er ut. Kjøpt masse tester fra babyplan og skal se hvordan status er mtp graviditetstester og om det er synkende hver uke.

Fysisk har det gått bra, psykisk har vært opp og ned naturligvis. Overasskende takler det bedre enn hvordan man så for seg, men tror det har med at man tillater å stå i følelsene, fått mye støtte fra nærmereste og lyttet til kroppen hva man orker å holde på siste tiden.

I forhold til prøving kom vi fram til nylig at vi ikke tar pause likevel, og at for hver prøveperiode og evt graviditet er et steg nærmere å få det vi ønsker oss aller mest i verden. Det kan hende vi mister en eller to prøveperioder likevel i forbindelse med kurs og reise i februar/mars, vi får se - Ikke verdens undergang!

Håper inderlig at neste gang så sitter spiren. Begynner å bli bekymret når man har hatt en kjemisk og en MA etter hverandre. Men det ordner seg til slutt likevel på en eller annen måte!
 
Last edited:
Back
Topp