Et trygt sted

Vrikke

Vrikke

Glad i forumet
Septemberlykke 2021
Desemberskattene 2024
Det er med ganske tungt sinn jeg starter denne dagboken.
Vi har en nydelig gutt på 2 år, og vi klarer ikke å gi denne gutten søsken..
Vi har prøvd en stund nå men jeg har ikke overflod av egg så det har vist seg å være vanskelig.

I Desember så klaffet det endelig men starten av 2024 ble røff. En spontanabort.
herregud, så urettferdig. Å prøve så lenge for at det skal ebbe ut i ingenting. Alle rundt meg snubler på en penis og blir gravide.
Hvor rått og urettferdig er ikke livet?

Nå har jeg hatt en eggløsning og en menstruasjon siden aborten og sammen med GU har vi blitt enige om å prøve Letrozol i noen måneder før vi må bestemme oss for IVF eller ei.
Jeg kjenner jeg er så oppslukt av dette. Det tar opp hele hverdagen min. hver eneste tanke. Jeg er alltid trist, og har alltid en tåre på lur.
Og dette før jeg begynner å putte hormoner i kroppen..
Hvordan akseptere situasjonen? Hvordan lukke øyene (og følelsene) når alle andre annonserer sine graviditeter? Jeg er å innsurra i bitterhet at jeg ikke klarer å bli glad på andres vegner – jeg blir trist. Ja, jeg gråter når andre annonserer.
verdens største drittperson – det er meg.



Jeg må lære meg å koble av. Legge det fra meg. Jeg kan ikke bære denne sorgen over å være ufrivillig barnløs overalt.

Imorgen starter jeg på letrozol. Imorgen er en ny dag. Imorgen starter en ny prøveperiode. Jeg må omstille meg. Blir gal av dette jeg.
 
Vrikke skrev:
Det er med ganske tungt sinn jeg starter denne dagboken.
Vi har en nydelig gutt på 2 år, og vi klarer ikke å gi denne gutten søsken..
Vi har prøvd en stund nå men jeg har ikke overflod av egg så det har vist seg å være vanskelig.

I Desember så klaffet det endelig men starten av 2024 ble røff. En spontanabort.
herregud, så urettferdig. Å prøve så lenge for at det skal ebbe ut i ingenting. Alle rundt meg snubler på en penis og blir gravide.
Hvor rått og urettferdig er ikke livet?

Nå har jeg hatt en eggløsning og en menstruasjon siden aborten og sammen med GU har vi blitt enige om å prøve Letrozol i noen måneder før vi må bestemme oss for IVF eller ei.
Jeg kjenner jeg er så oppslukt av dette. Det tar opp hele hverdagen min. hver eneste tanke. Jeg er alltid trist, og har alltid en tåre på lur.
Og dette før jeg begynner å putte hormoner i kroppen..
Hvordan akseptere situasjonen? Hvordan lukke øyene (og følelsene) når alle andre annonserer sine graviditeter? Jeg er å innsurra i bitterhet at jeg ikke klarer å bli glad på andres vegner – jeg blir trist. Ja, jeg gråter når andre annonserer.
verdens største drittperson – det er meg.



Jeg må lære meg å koble av. Legge det fra meg. Jeg kan ikke bære denne sorgen over å være ufrivillig barnløs overalt.

Imorgen starter jeg på letrozol. Imorgen er en ny dag. Imorgen starter en ny prøveperiode. Jeg må omstille meg. Blir gal av dette jeg.
Klikk for å utvide …
Hei! Jeg tenker, så fint at du lager deg en dagbok, her kan du få all gørra ut (det er hvertfall min erfaring). Jeg fikk litt vondt av å lese dette og håper det er greit at jeg skriver et svar :Heartred
Først av alt: Du er ikke verdens største drittperson! Du har helt normale følelser og reaksjoner på noe som er skikkelig tøft for deg, og som «alle andre» slipper unna. Jeg har selv sittet og fått babynyheter fra ei der det klaffet med en gang, og jeg gråt gjennom hele lunsjen og dro tidlig hjem. Du har lov å sørge over det som ikke har blitt. Samtidig høres det ut som du er på samme sted som meg: Du vil ikke bære rundt på denne sorgen, det er et lurt mål. Jeg håper du vil gi deg selv tid til å prosessere det:Heartred Men jeg vet, det er vanskelig. Masse lykke til! I både prøvingen og alt det andre!
 
Vrikke skrev:
Det er med ganske tungt sinn jeg starter denne dagboken.
Vi har en nydelig gutt på 2 år, og vi klarer ikke å gi denne gutten søsken..
Vi har prøvd en stund nå men jeg har ikke overflod av egg så det har vist seg å være vanskelig.

I Desember så klaffet det endelig men starten av 2024 ble røff. En spontanabort.
herregud, så urettferdig. Å prøve så lenge for at det skal ebbe ut i ingenting. Alle rundt meg snubler på en penis og blir gravide.
Hvor rått og urettferdig er ikke livet?

Nå har jeg hatt en eggløsning og en menstruasjon siden aborten og sammen med GU har vi blitt enige om å prøve Letrozol i noen måneder før vi må bestemme oss for IVF eller ei.
Jeg kjenner jeg er så oppslukt av dette. Det tar opp hele hverdagen min. hver eneste tanke. Jeg er alltid trist, og har alltid en tåre på lur.
Og dette før jeg begynner å putte hormoner i kroppen..
Hvordan akseptere situasjonen? Hvordan lukke øyene (og følelsene) når alle andre annonserer sine graviditeter? Jeg er å innsurra i bitterhet at jeg ikke klarer å bli glad på andres vegner – jeg blir trist. Ja, jeg gråter når andre annonserer.
verdens største drittperson – det er meg.



Jeg må lære meg å koble av. Legge det fra meg. Jeg kan ikke bære denne sorgen over å være ufrivillig barnløs overalt.

Imorgen starter jeg på letrozol. Imorgen er en ny dag. Imorgen starter en ny prøveperiode. Jeg må omstille meg. Blir gal av dette jeg.
Klikk for å utvide …
Hei!

Du er ikke alene om disse tankene og følelsene. Jeg har dem også. Vi har en liten på 2,5 år, og vi greier heller ikke å gi henne et søsken med det første ser det ut til. Uff, det må være veldig tøft med spontanaborten oppå alt det andre. Håper det funker for dere med letrozol :Heartred Det hjelper sikkert lite, men ville bare innom å si at du ikke er alene om disse følelsene.
 
Tusen takk til dere som deler at dere også har kjent på disse følelsene. :Heartred
Jeg unner ingen disse følelsene men samtidig er det så godt å høre at vi er flere.

Idag har jeg tatt første dose letrozol. Er veldig nervøs for bivirkningene men satser på at det går bra. Det er jo noe med å være følelsesmessig ustabil før man stapper kroppen full i hormoner :hilarious:

Etter å ha holdt på så lenge - og spesielt etter spontanaborten så føler jeg at prøvingen har gått over i en ny fase: ingen forventning-fasen.
Jeg har trippet og gledet meg til mensen skulle komme, tisset på en million tidlig-tester fordi jeg har vært så spent. Mens denne runden tok jeg kun en gravditetstest for å være 100% sikker før jeg tok første pille.
Jeg forventer ikke at det skal klaffe. Med eller uten medisiner. Det føles som at det aldri kommer til å klaffe for oss. Nærmest gitt opp.
Men kanskje det er like greit for da blir ikke skuffelsen like stor når menstruasjonen faktisk kommer.

Ellers prøver jeg å nyte hverdagen med sønnen vår. Det er vel eneste tiden ila en dag hvor jeg ikke tenker på dette med å bli gravid. Hva skulle jeg gjort uten han :Heartred

Nå må jeg bare finne noen måter å roe ned kroppen. Ikke bære denne indre uroen med meg. For jeg er helt sikker på at det påvirker fruktbarheten!
 
Da var jeg ferdig med første runden Leteozol.
Det har gått overraskende bra. Først rundt dag 4 at jeg følte meg litt rar.
Føler det er eneste måten å beskrive det på.
Som at noe ikke stemmer - uten at det er fæle bivirkninger. Følte meg litt tung i kropp og sjel.
Men det er 5 korte dager jeg går på pillene så hvis det resulterer i en baby så er det jo verdt det.

Nå venter vi på eggløsning. Det er deilig å se at jeg bare har en svak strek på eggløsningstesten. Det betyr at pillene fungerer. Som oftes har jeg el 2-3 dager etter endt menstruasjon og jeg er jo redd for at dette gjør at eggene mine blir av «dårlig kvalitet». Siden de ikke modner lenge nok. Om dette stemmer aner jeg ikke, så ikke ta meg på ordet :hilarious:

Sliter litt med at entusiasmen er borte. Jeg syns ikke dette er gøy lengre. Å prøve å lage barn skal jo være gøy, fylt med kjærlighet og håp. Nå er jeg bare trist. Tar sorgene på forskudd.
Jeg sitter her med en holdning som tilsier at jeg ikke blir gravid før prøverunden i det hele tatt har begynt.
og det irriterer meg.
Hvem er denne negative personen? Blææh.

Hvor mange flere slike runder orker man?
Vi får se.

Gratulerer med morsdagen til alle dere flotte mødre og til alle dere fantastiske damer som skulle ønske dere var mødre :Heartpink
 
Ooosj, nå er eggløsning over på første runde med letrozol. Idag føler jeg det skikkelig. Er det vanlig?
Syklusdag 17 byr på vondt i magen, kviser på kinnene og et humør som virkelig svinger. Med en 2 åring i hus så kan dere tro jeg må telle til 10 noen ganger ila en dag..

9 dager til forventet mens - med mindre letrozol gir meg en ekstra lang syklus fordi den utsatte el såpass lenge. Pleier å få el 2-3 dager etter endt menstruasjon. Nå kom den på dag 11.

Jeg er ikke spent, ikke håpefull, ikke giret.
Jeg tror nok ikke det blir baby denne gangen heller, til tross for heroisk innsats fra meg og mannen. Haha. Ære være den tålmodige mannen som stiller opp hver eneste dag, klar som ett egg, nå jeg knipser med fingrene. :hilarious: :Heartred

Blir det ikke baby denne måneden så må vi utsette bryllupet vårt. Vi har booket lokaler og alt. 20.000 non refundable.. deilig! Men regnestykket går ikke opp hvis vi får en desemberbaby eller januar-baby, blir veldig lang ulønnet permisjon og midt i dyrtiden… og i tillegg spare til bryllup som koster oss 150K… nei, da får giftermålet vente noen år. Og pengene tapt får være en lærepenge om at man aldri kan planlegge livet..
 
Jeg er kvalm (pms symptom).
Jeg har vondt i magen (pms symptom)
Jeg har fått ny strek på el etter forrige forsvant.
Jeg hadde vondt under samleie igår (typisk for el. Sorry tmi)
Jeg har 5 dager til forventet mens. Negative tester.
Nå er jeg ganske spent på hva denne pp bringer.
For alle symptomene ovenfor kan jo bety at mensen kommer, jeg er gravid eller at jeg har to eggløsninger denne pp :dead: er det vanlig på letrozol?
 
Vrikke skrev:
Det er med ganske tungt sinn jeg starter denne dagboken.
Vi har en nydelig gutt på 2 år, og vi klarer ikke å gi denne gutten søsken..
Vi har prøvd en stund nå men jeg har ikke overflod av egg så det har vist seg å være vanskelig.

I Desember så klaffet det endelig men starten av 2024 ble røff. En spontanabort.
herregud, så urettferdig. Å prøve så lenge for at det skal ebbe ut i ingenting. Alle rundt meg snubler på en penis og blir gravide.
Hvor rått og urettferdig er ikke livet?

Nå har jeg hatt en eggløsning og en menstruasjon siden aborten og sammen med GU har vi blitt enige om å prøve Letrozol i noen måneder før vi må bestemme oss for IVF eller ei.
Jeg kjenner jeg er så oppslukt av dette. Det tar opp hele hverdagen min. hver eneste tanke. Jeg er alltid trist, og har alltid en tåre på lur.
Og dette før jeg begynner å putte hormoner i kroppen..
Hvordan akseptere situasjonen? Hvordan lukke øyene (og følelsene) når alle andre annonserer sine graviditeter? Jeg er å innsurra i bitterhet at jeg ikke klarer å bli glad på andres vegner – jeg blir trist. Ja, jeg gråter når andre annonserer.
verdens største drittperson – det er meg.



Jeg må lære meg å koble av. Legge det fra meg. Jeg kan ikke bære denne sorgen over å være ufrivillig barnløs overalt.

Imorgen starter jeg på letrozol. Imorgen er en ny dag. Imorgen starter en ny prøveperiode. Jeg må omstille meg. Blir gal av dette jeg.
Klikk for å utvide …
Kjære Vrikke,
jeg vil bare først av alt gi deg en stor klem! :Heartred Og så vil jeg si at det du skriver traff meg veldig. Du er ikke alene med disse opplevelsene, tankene eller følelsene. Og dessverre har det en tendens å bli veldig altoppslukende.

Det er så utrolig vanskelig å planlegge, man skulle jo bare ønske det klaffa og ble vellykka når vi ville det. Vi fikk ei jente sommeren 2022, etter 2,5 års prøving og 5 MA/SA. I fjor vår bestemte vi oss for å prøve på søsken, og jeg ble gravid faktisk på første forsøk. Det ble en MA i uke 11+4 der knøttet hadde slutta utviklinga i uke 6. Det føltes utrolig urettferdig. Jeg hadde vært gjennom det før, og stålsatt meg hele veien. Men det å miste ... Uansett om det er i uke 5 eller 12, det er ubegripelig vondt! Jeg har virkelig brutt sammen to ganger, den ene var da jeg mista etter 5 uker før vi fikk datter. Det var min femte graviditet, og jeg syntes at min dose uflaks var brukt opp. Jeg trodde aldri jeg skulle komme over den knekken. Men så fikk vi time til IVF og vi hadde noe å frem til. 3 måneder senere, 4 dager før timen vår på Rikshospitalet, testa jeg positivt, igjen. Det viste seg å bli datter. Jeg våget ikke å stole på at det skulle gå bra før rundt uke 16 ... Selv om jeg kjente liv uka før og vi fikk se henne på ultralyd 15+4 eller noe om jeg husker rett. Det var så uvirkelig. For meg har alderen spilt inn, ingenting annet i veien, men det er jo klart, jo lenger tid dette tar, jo mindre blir sjansen. Har ikke blitt gravid igjen etter MA'en i fjor sommer, og det er her jeg må jobbe med psyken.

Hvordan akseptere situasjonen? Jeg har en utrolig snill og hjelpsom gynekolog, og han har bidratt til at jeg ser på dette med litt andre øyne, sånn at jeg klarer å fungere i hverdagen, være der for datter, og ikke la prøvingen få alle tankene mine. Jeg har senket skuldrene og kravene og for oss blir det at en evt. ny graviditet (vellykka vel å merke), blir en bonus. Hadde jeg vært yngre, hadde vi kanskje gått for IVF, men vi er ikke der at vi orker det nå. Og jeg brukte noen måneder på å forsone meg med stoda, men da det sank inn, letta det ei bør fra skuldrene mine.

Det hjelper å snakke om det, men noen nær og kjær, og for meg har trening og naturen gitt meg pusterom. Jeg har også en jobb som jeg kan "flykte inn i", og på en måte har blitt litt terapi også. Det hjelper.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til :Heartred
 
FruHåpefull82 skrev:
Kjære Vrikke,
jeg vil bare først av alt gi deg en stor klem! :Heartred Og så vil jeg si at det du skriver traff meg veldig. Du er ikke alene med disse opplevelsene, tankene eller følelsene. Og dessverre har det en tendens å bli veldig altoppslukende.

Det er så utrolig vanskelig å planlegge, man skulle jo bare ønske det klaffa og ble vellykka når vi ville det. Vi fikk ei jente sommeren 2022, etter 2,5 års prøving og 5 MA/SA. I fjor vår bestemte vi oss for å prøve på søsken, og jeg ble gravid faktisk på første forsøk. Det ble en MA i uke 11+4 der knøttet hadde slutta utviklinga i uke 6. Det føltes utrolig urettferdig. Jeg hadde vært gjennom det før, og stålsatt meg hele veien. Men det å miste ... Uansett om det er i uke 5 eller 12, det er ubegripelig vondt! Jeg har virkelig brutt sammen to ganger, den ene var da jeg mista etter 5 uker før vi fikk datter. Det var min femte graviditet, og jeg syntes at min dose uflaks var brukt opp. Jeg trodde aldri jeg skulle komme over den knekken. Men så fikk vi time til IVF og vi hadde noe å frem til. 3 måneder senere, 4 dager før timen vår på Rikshospitalet, testa jeg positivt, igjen. Det viste seg å bli datter. Jeg våget ikke å stole på at det skulle gå bra før rundt uke 16 ... Selv om jeg kjente liv uka før og vi fikk se henne på ultralyd 15+4 eller noe om jeg husker rett. Det var så uvirkelig. For meg har alderen spilt inn, ingenting annet i veien, men det er jo klart, jo lenger tid dette tar, jo mindre blir sjansen. Har ikke blitt gravid igjen etter MA'en i fjor sommer, og det er her jeg må jobbe med psyken.

Hvordan akseptere situasjonen? Jeg har en utrolig snill og hjelpsom gynekolog, og han har bidratt til at jeg ser på dette med litt andre øyne, sånn at jeg klarer å fungere i hverdagen, være der for datter, og ikke la prøvingen få alle tankene mine. Jeg har senket skuldrene og kravene og for oss blir det at en evt. ny graviditet (vellykka vel å merke), blir en bonus. Hadde jeg vært yngre, hadde vi kanskje gått for IVF, men vi er ikke der at vi orker det nå. Og jeg brukte noen måneder på å forsone meg med stoda, men da det sank inn, letta det ei bør fra skuldrene mine.

Det hjelper å snakke om det, men noen nær og kjær, og for meg har trening og naturen gitt meg pusterom. Jeg har også en jobb som jeg kan "flykte inn i", og på en måte har blitt litt terapi også. Det hjelper.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til :Heartred
Klikk for å utvide …

Hei, tusen takk for at du deler.
Først vi jeg bare si at jeg er så lei for at du har hatt det så vanskelig med å bli gravid og mistet.. Det er virkelig ikke en opplevelse jeg unner noen.
Men samtidig er det så deilig å høre at man ikke er alene om disse følelsene, tankene og opplevelsene. Så tusen tusen takk.

Det å akseptere at slik ble det for dere er en utrolig stor jobb, men jeg skjønner så innmari godt hva du mener med at en tung bør ble lettet fra skuldrene.
Jeg har selv grublet litt i det siste om hvor langt jeg er villig til å la dette gå før jeg sier at nok er nok.
Idag har 2 bekjente annonsert deres graviditet til meg og jeg har gått rett i kjelleren. Jeg ønsker jo ikke å være denne personen her. Hva slags forbilde er jeg for min sønn nå? Mye dårlig samvittighet over hele linjen.
Mannen min sier så fint: drit i hvor langt alle andre er i prosessen, vi skal kun fokusere på oss, her og nå. Så det jobber jeg med. Å ikke la meg påvirke av alt som skjer hos andre. Forholde meg (noe) positiv. Prøve å ikke la det være mine eneste tanker ila en dag. Men siste uken før menstruasjon.. ai ai ai. Da sluker det meg hel :banghead:

Jeg ønsker dere lykke til på veien videre. Og så håper jeg så inderlig at nå som du tenker at det ikke blir flere barn - da kommer det en overraskelsesbaby! Tvi tvi!!
 
Idag prøvde jeg brudekjoler igjen. Jeg tror jeg fant den rette.
Men jeg kan ikke kjøpe den fordi jeg ikle vet om bryllupet må utsettes.
Føler at hele livet står på vent.
Og så tenker jeg mye på om vi skal takke ja til å settes på ivf listen.. men jeg er veldig redd. Redd for hormonene, den psykiske påkjenningen. Kommer jeg til å være en god mor for min eksisterende sønn når vi setter i gang det sirkuset?
Er kanskje livet helt topp med ett barn?
MÅ jeg på død og liv ha to barn? Kan vi føle at livet er komplett med bare oss 3 eller vil det alltid henge igjen en følelse av at «vi burde forsøkt alt»?


Føler en liten eksistensiell krise kommer snikende :hilarious:

Føler jeg også har gjort store fremskritt med meg selv. På fredag fikk jeg 2 babyannonseringer presset opp i fjeset. Men denne gangen så klarte jeg (noen dager senere) å fortsatt være en god venn. Spørre om hvordan det går, termin osv. være genuint interessert, nysgjerrig og ikke bare skadeskutt av min egen sorg over manglende baby. Det må jo være verdt noe. Tror det hjalp å løpe i en times tid på møllen igår. Kom hjem litt lettere til sinns og kunne derfor ta den samtalen på en bedre måte enn tidligere.

4 dager til forventet mens.
Jeg er litt spent selvom jeg vet nok innerst inne at det ikke ble noe denne gangen heller.
 
Jeg kjenner meg igjen i veldig mange av de følelsene du har. Å ikke få til å bli gravid kan bli helt altoppslukende, og ta absolutt alt fokus. Vi strevde veldig lenge med barn nummer 2, fikk positiv test to dager før vi skulle starte på medisiner for IVF. I de 18 månedene vi brukte fikk absolutt alle andre det til, og ingen kunne forstå hvor vondt det føltes hver gang mensen kom. Jeg har faktisk den perioden med meg enda, og klarer nesten ikke å tenke på hvor tungt det var.

Håper det klaffer for dere, og vit at du er langt fra alene med følelsene dine. Det er beundringsverdig at du klarer å unngå bitterheten ovenfor vennene dine, det er vanskelig!
 
Katta skrev:
Jeg kjenner meg igjen i veldig mange av de følelsene du har. Å ikke få til å bli gravid kan bli helt altoppslukende, og ta absolutt alt fokus. Vi strevde veldig lenge med barn nummer 2, fikk positiv test to dager før vi skulle starte på medisiner for IVF. I de 18 månedene vi brukte fikk absolutt alle andre det til, og ingen kunne forstå hvor vondt det føltes hver gang mensen kom. Jeg har faktisk den perioden med meg enda, og klarer nesten ikke å tenke på hvor tungt det var.

Håper det klaffer for dere, og vit at du er langt fra alene med følelsene dine. Det er beundringsverdig at du klarer å unngå bitterheten ovenfor vennene dine, det er vanskelig!
Klikk for å utvide …
Tusen takk. Misforstå meg rett, jeg har faktisk grått i flere dager etter vennene mine har annonsert. Men så får jeg så dårlig samvittighet og prøver å rette opp i det ved å snakke med de om graviditeten. Men det er som du sier: ekstremt sårt å se «alle andre få det til» mens du selv står å gråter i dusjen hver gang TR kommer :banghead: Og det er ekstremt få som forstår hvor knusende det er. Med mindre de har vært i en lignende situasjon selv.
Jeg er veldig glad det klaffet for dere. Det unner jeg dere virkelig!!
 
Imorgen er IKM.
Alle tidligtester er negative.
Jeg har ingen symptomer på menstruasjon annet enn kvalme.
Det må bare klaffe nå. Jeg er ikke motivert til å starte pp10….. orker ikkeeeeeeee :crybaby2
 
Ingen blod idag tidlig.
Negativ test med morgen urin.
Ingen tante rød på besøk enda.
Først og fremst er syklusen min mye lengre pga letrozol så nå vet jeg egentlig hva jeg skal forvente ift når tr skulle kommet. Flo-appen sier idag basert på eggløsning. Syklus dag 26. vanligvis er min syklus 23.. Skal jeg virkelig få verdens lengste syklus denne måneden? Er det sånn det er på Letrozol?
Vet ikke hva jeg skal tenke..
Med tanke på at den var negativ idag tidlig på IKM datoen så regner jeg med at det ikke er en spire inni magen.
Og nå må jeg bare jobbe meg igjennom dagen på best måte frem til TR kommer.
Jeg er en angstball fylt med uro. Jeg må trekke pusten og forvente det verste hver gang jeg går på do og skal tørke meg. Mentalt forberede meg på at nå kommer det. Liker ikke at det drar seg ut slik.
Kan vi ikke bare få det overstått nå? :dead:
 
PP10 er i gang. Inntatt første letrozol.
Ingen følelser enda. Fortsatt nummen fra slutten av forrige pp. På tirsdag skal vi til legen og takke ja til en plass på ivf listen. Det er ganske stort. Men det er ca 10 mnd fra henvisning til man er i gang her så vi god tid til å prøve å bli gravide selv, og venne oss til tanken på ivf.

Jeg elsker jo fertilitetslesning på etsy. De forrige fikk rett. De tippet desember, og gravid var jeg. Gikk bare ikke veien.
Nå tipper de mars/april. Så vi får se om de er like gode denne gangen. Haha, lov å håpe.
Kjenner følelsene er ekstra store når mensen kommer, men ekstra flat når prøvingen starter. Det er som om jeg begynner hver pp med «går nok ikke denne gangen heller. Bare å forberede seg på det» til de en enorm nervøsitet dagene før TR kommer, og en ekstra stor skuffelse når TR faktisk er her. Store følelser og mye nummenhet. For en kombinasjon!

Men.. nå gikk det ikke sist gang. Jeg gråt. Vi trøstet. Vi sørget. Og så må livet gå videre.
Ja, det er trist. Det er urettferdig. Det regelrett SUGER. Men det er et faktum.
Vi må se fremover. For sønnen vårs del. Hjelper ikke å grave seg ned i sanden.

Ikveld skal jeg ut med en venninne. Spise god mat. Drikke god vin. For hvert feilende forsøk skal jeg ut p gjøre noe jeg ikke kan gjøre som gravid.
Jeg har jo sluttet å drikke vin fordi det kan redusere fruktbarhet samme med mengden kaffe jeg inntar. Men nå skal jeg faktisk kose meg med ett glass eller to. For det fortjener jeg!

God helg!
 
Nå vil jeg bare sette i gang med pp10 men jeg har ikke bare fått lengre syklus på letrozol men også lengre menstruasjon.. Så jeg hadde jo mentalt forberedt mannen på at idag setter vi igang, men det går jo altså ikke. Blææh. Vil bare få denne runden overstått :banghead:
 
Denne runden føles annerledes ut.
Jeg må bare ta det som et godt tegn.
Jeg var på innvendig ul igår og da så vi ett egg som modnet godt til denne eggløsningen. De andre hadde også respondert godt på hormonene.
Jeg har vondt i magen. det stikker litt i underlivet. Dette må jo bety at en faktisk eggløsning skal skje denne gangen? Jeg håper. Jeg håper så mye at det snart renner over. Kan pp 10 pliiiiiis bli den siste pp vi må kave oss igjennom…

Igår startet vi prosessen med henvisning til ivf også. Tappet litt blod fra partner og meg selv, så er det vandelsattest, vente på time for sædprøve og litt annet snacks. Men ballen ruller. Håper selvsagt vi slipper det :Heartred
 
Back
Topp