Er fødsel så smertefullt som alle skal ha det til?

Jeg husket jeg tenkte på fødselen som en jobb, med forskjellige faser. Først fikk jeg pauser på noen minutter, og pausene var virkelig pauser, vet noen sovner i starten. Så tok de vannet og jeg fikk rier som nærmest gikk oppå hverandre. Da ba jeg om epidural, og etter det følte jeg at jeg hadde god kontroll igjen. :) husker ikke pressingen som så veldig vond, men bare at jeg var sliten fordi jeg ikke følte det gikk fremover. Men ut kom hun, og mannen min ble helt i sjokk over reaksjonen min, plutselig var jeg lys våken og helt uten smerter:) En får en real hormonell belønning i tillegg til hovedpremien :)

Når jeg var bekymret sist, tenkte jeg på at en god del faktisk føder UTEN bedøvelse. Det sier jo en del, at det er mulig for kroppen. Tenker også på at de fleste velger å gå gjennom det flere ganger.:) Har operert en del før, og det føles så mye værre og unaturlig for kroppen, om det skulle være noen trøst.

Husker også jeg raskt etter fødsel tenkte at jeg heller ville ha født et par ganger ekstra enn å gå gravid en gang til, fordi en fødsel går fortere over enn en graviditet(med mye plager).

Når det er sagt, så er det jo helt naturlig å tenke på, og være spent på fødselen. Det tror jeg vi alle er, på den ene eller andre måten:)
 
Nå har jeg aldri hatt særlig til menssmerter utenom lette murringer, så for meg blir ikke det en god sammenlikning. Det nærmeste jeg kommer er muskelkramper, men ikke like brå. Du vet at den kommer, den er der og kjennes godt, også går den gradvis over igjen. Som kynnere for de som har merket seg disse, bare mer intense.
Det verste med hele fødselen for min del var de siste 2-5 minuttene, da hodet sto i åpningen og jordmor sa "ikke press". Da kjentes det ut som jeg skulle revne, rett og slett. Som tørre lepper som sprekker, bare over et større område og mer intenst. Jeg trykket forsiktig likevel da jeg ikke klarte å holde igjen, og det gikk veldig bra. Ingen rifter eller noe.
Det som hjelper meg, er rett og slett det at jeg er trygg på at så snart babyen er ute, så er også smerten borte. Ja, man kan få smertefulle etterrier, men man kan også slippe og nesten ikke kjenne dem. Men den intense smerten jeg har kjent når hodet stanger, den blir borte umiddelbart. Litt som en litt for stor bæsj som endelig slipper :hilarious:

Hadde forresten ingen smertelindring.
 
Jeg syns ikke det var så vondt som alle skulle ha det til, og hadde heller ingen form for smertelindring annet enn badekar noen timer. Jeg hadde en veldig fin fødsel, og synes de siste 16 minuttene var verst (presse-fasen med hode i åpning osv) Husker jeg i ettertid spurte «var det alt?» fordi jeg selv var forberedt på smerter som minnet døden selv :) Anbefaler veldig å gå inn med et åpent sinn, lær deg å samarbeid med kroppen din og bruk pusteteknikker! Hør på anbefalingene til jordmor/mødrene, de vil bare det beste for deg og ditt barn :)
 
For meg var åpningsriene verst, mot slutten, de siste cm før 10 cm åpning. Sterke verkende menssmerter er det nærmeste jeg kan sammenligne det med. Pressingen og den delen husker jeg ikke at var særlig vonde i det hele tatt, men det var ganske vondt å sitte og føltes veldig skummelt å bommelomme i noen dager etterpå. Jeg hadde ingen smertelindring.

Gruer meg litt, men det er en ganske fascinerende opplevelse også, for du er i en helt egen ur-boble der du bare gjør det jordmor og kroppen din sier du skal. Også får du plutselig babyen oppå magen og da (etter å ha presset ut en morkake, kanskje blitt sydd litt sammen igjen og fått deg et glass eplejuice i stetteglass med norgesflagg i) er ALT verdt det.
 
Powerpuffy skrev:
Er det selve riene som gjør vondt? Det kan jeg i så fall takle hvis det minner om ekstreme menssmerter. Men er det ikke ekstremt vondt i åpningen når barnet skal ut?
Klikk for å utvide …
Jeg kjente ikke noe til at det var vondt i åpningen, da var jeg så klar for å få ungen ut at jeg tror jeg glemte det. Personlig synes jeg riene var vondeste, men dette er selvfølgelig veldig individuelt.
 
Powerpuffy skrev:
Sitter her og kjenner egentlig på en sikkelig frykt for å føde. Ikke fødselsangst, bare en reel frykt. Forstår ikke helt smerten og hvor heftig det blir. Leste en plass at det er som å knekke 20 bein i kroppen samtidig?! Er det noen som har født før som kan fortelle om forventinger om smerte ved fødsel og hvordan det egentlig ble?

Og helst ingen skrekkhistorier...
Klikk for å utvide …
Nå fødte jeg for første gang for under en uke siden. Jeg forventet gradvis økning i smerter og at latensfasen ville kunne foregå hjemme og med pauser mellom gradvis økende rier.

Det som istedenfor skjedde var at riene kom med to minutters mellomrom allerede én time fra de startet, og to timer etter at de startet var de så sterke at jeg knapt holdt pusten igang. Intense, hyppige, og vi kom oss såvidt til sykehuset fordi de tok seg opp så fort og hardt. Tre timer etter at riene startet var de så intense som de forble gjennom hele fødselen, og da hadde jeg kun 1-2cm åpning. Og sto på alle fire på fødestua og brølte i smerter. Det føltes som om jeg skulle rives i to, og uten smertelindring. Ingenting av det de hadde hjalp (badekar, varme beslag, kalde kluter). Epidural kunne jeg ikke få før 4cm åpning.

Jeg trodde jeg skulle besvime og holdt på å kaste opp. Helt forjævlig. Vet du ikke ba om skrekkhistorier, og dette er faktisk ikke skrekkhistorie, men ifølge jordmor en helt flott og fin fødsel slik den skal være.

Det værste var å ikke vite hvor lenge det skulle vare. Så jeg anbefaler at du ber jordmor følge tiden for deg og oppdaterer deg på hvor du er i løypa, sett deg noen timesmål slik at du ser og føler at tiden går og at du faktisk oppnår noe. Som: hver time skal du få statusoppdatering. Eller: etter hver halvtime skal du ta en bit med frukt/annet med energi. Sånne delmål hadde hjulpet meg mye, men visste ikke det på forhånd. Tiden stod liksom stille for meg, og det var det værste. For du kan holde ut intense smerter når du vet at de vil være kortvarige. Men når du ikke føler at tiden går/ikke vet hvor lenge de skal vare, da blir man redd og psykisk sliten og stressa.

Det beste rådet jeg fikk var fra min tante som er jordmor: jobb med riene og ikke mot de. Det vil si ikke tenk at du skal få de fort overstått eller bare må holde de ut. Da knyter du kroppen og latensfasen går sakte. Jeg knøyt meg, og måtte stadig minne meg selv på å jobbe med riene. Ja, det var som å rives i to, men du skal jo faktisk strekkes opp nedentil for å kunne få ungen ut. Så riene bringer deg nærmere målet om du klarer å omfavne smertehelvetet og la de gjøre med kroppen din som de skal, pust godt gjennom de, og ikke stram deg til i kroppen. Smertene blir ikke være om man bare «slipper taket», men for meg var det ikke instinktivt å jobbe med de. Jeg presset liksom imot fordi de gjorde så vondt. Så prøv å huske å jobbe med riene, ikke knyt kroppen, pust deg godt gjennom de. Da går det fortere.

Og tenk hele tiden på gjennomsnittstiden for fødsler. Jeg hadde ikke lest godt nok på dette, så følte at jeg ikke hadde begrep om hvor lenge det skulle vare. Men gjennomsnittet er vel på ca 12 timer eller deromkring, fra første rie og til baby er ute. Så derfor: fokus på tiden som går og vit at det ikke vil vare i dagevis. Jordmødrene hjelper deg om det strekker ut, de lar deg ikke ligge der i evigheter.

Og noe som hjalp meg å høre: når baby er ute så stopper riene!! Sånn helt med én eneste gang. Jeg forestilte meg ikke det det jeg lå, jeg tenkte på disse etterriene jeg har hørt om og på morkaka og tenkte at riene kanskje skulle avta gradvis. Men de stoppet som ved et trylleslag.
 
For meg gikk det helt greit frem til hodet kom, men da ble jeg i overmannet av hvor vondt det gjorde Det var så intenst at jeg ble helt sjokka, lirte av meg en tirade av de styggeste ord du kan finne på 3 språk
Det skal sis at jeg fødte etter igangsetting og med sugekopp, uten pressrier.
En spontan fødsel kan ikke sammenlignes med en igangsatt, sistnevnte er som regel værre da kroppen blir kunstig satt i gang.

Anbefaler deg å snakke med jordmor om dine bekymringer, så de kan komme ned på papiret før du skal føde.
Lykke til❤️
 
Jeg hadde en utrolig fin fødsel og, ja såklart er det vondt. Men det er en annen type vondt. Det er vondt med mening? :p
Det er intenst, du føler deg som en urkvinne, smertefullt, fascinerende og en ut av deg selv-opplevelse. Husker det nesten var befriende når jeg fikk beskjed om å begynne å presse for da konsentrerer man seg om noe og for å være ærlig - jeg trodde det var MYE verre når han skulle ut av selve hullet :hilarious: Og med en gang hodet er ute kommer resten ut som en blaut fisk :laughing002

Jeg er gæærn og gleder meg til neste fødsel jeg :dance008
 
For meg var det riene som var smertene i fødselen. Det at babyen kommer ut gjennom høna, det «kjente» jeg ikke sånn fysiskt. Fordi riene er så intense. Jeg tok epidural og fikk sove en time midt i fødselen! Det var helt magisk å få den epiduralen. Selvom den tok bort den følelsen av å presse..

min erfaring av rier er at det er sjukt vondt, verkende vondt.. det må nesten oppleves for at man skal forstå!
 
Anbefaler deg kurset "en god fødsel", det er et program man laster ned og lytter til som gir råd og øvelser. Dette gjorde jeg med første, og jeg var godt forberedt følte jeg.
Mye avspenningsøvelser, de var helt rå å ha med seg i fødsel. Slappe av i hender, kjeve, bekken.... kroppen gjør jo jobben i stor grad, vi må bare la den.
Dette med å ha i bakhodet at dette absolutt ikke er farlig, være rolig og at hver rie er ett steg nærmere slutten. Man lærer også at riene er posetive smerter, og at de er litt som bølger...

Jeg opplevde en relativt rask fødsel med henne (første)- delvis igangsatt forøvrig, men ved 8cm vil du bare gi faen og hjem- avbryte hele greia, som er en standard.
Jeg er enig med hun over her om å ha jordmor som tar å følger med på tida og deg (delmål var jo genialt!!), ingen fulgte med på meg fordi jeg var så rolig, men jeg blir rolig når jeg har smerter (eller er forbanna for den del) hehe... Jeg kastet opp som en gris av smertene, men helt rolig... Dette er nå notert i papirene mine allerede- at jeg ikke utrykker smerter, og jeg ønsker å bli fulgt bedre opp fordi det selvsagt er stor motivasjon å vite at riene har en effekt og at det blir mer og mer åpning ...
Men altså, ved 8cm trodde ingen at jeg var kommet videre i fødselen, og JM ble meget overrasket da hun så det, for hun skulle til å ordne epidural. Da fikk jeg beskjed om å gå opp i fødestolen, for her var ingen tid for epidural (hvilket jeg var glad for da denne skremmer meg litt)- og like etter startet pressriene, Det var en NY type smerte og helt okay. Vondt, ring of fire og alt det, men fullstendig overkommelig... man vet at man snart er ferdig f.eks...

Med andre gikk det raskere så jeg opplevede mindre smerter der egentlig, legen trodde han var født i seteleie fordi hodet var så rundt osv., men her hadde det bare gått fort unna.
Men satt med rier i en bil og gikk virkelig inn i meg selv for å holde ut til vi kom frem ... det ble nesten bil-fødsel :)

Jeg vet ikke hvor lettskremt du er, men jeg digger disse programmene, ligger også en del på youtube. Hvis du ikke blir engstelig, men tar med deg at din fødsel uansett blir unik for deg osv., så er det ikke dumt å kikke på slikt, man blir jo klar over det som skjer rundt. Jordmødrene på nrk er jo også en fin serie.
Men er du veldig urolig for dette, kan det jo ha feil effekt- så du må bare prøve deg frem :)
 
Last edited:
Powerpuffy skrev:
Sitter her og kjenner egentlig på en sikkelig frykt for å føde. Ikke fødselsangst, bare en reel frykt. Forstår ikke helt smerten og hvor heftig det blir. Leste en plass at det er som å knekke 20 bein i kroppen samtidig?! Er det noen som har født før som kan fortelle om forventinger om smerte ved fødsel og hvordan det egentlig ble?

Og helst ingen skrekkhistorier...
Klikk for å utvide …

Jeg har født 2 barn. Du kan nok ikke forberede deg på denne type smerte på noe som helst vis annet enn å lære deg å puste rolig. Smertene kommer uansett, og des roligere en klarer å være, des bedre har ihvertfall jeg taklet smertene. Tenk som så at det er kortvarig smerte, og at alt er over umiddelbart når barnet kommer ut :D (og da er alt plutselig glemt...)

Det er en helt sinnsyk opplevelse å føde! Den fantastiske kroppen vår! Ikke vær redd, det går nok kjempe bra :) jeg husker jeg fikk partneren min til å telle til 60 når rien startet, for da visste jeg at når han hadde kommet til 30 så var det på sitt verste, og ble bare bedre igjen, om du forstår :)

Men som sagt pust, pust, pust!!! Så gjør kroppen jobben for deg ;)

Stol på jordmødrene, de aller fleste er utrolig dyktige i jobben sin og vet hva de holder på med :)

Jeg hadde typ omtrent alt av smertelindring på barn nr 1, som ble den verste fødselen faktisk. Med nr 2, hadde jeg utrolig nok ingenting.

Det jeg kan anbefale deg er varm rispute å legge under ryggen, badekar om du liker det, vugge og gå litt med prekestol om ting går sakte, lystgass om du har tilgang, og om du blir veldig veldig sliten og ikke føler du har mere å gi - epidural.

Masse lykke til når den tid kommer :) jeg synes også tanken på fødsel er skremmende, men veldig spennende og fasinerende å se hva kroppen kan gjøre!
 
For meg var det så smertefullt at jeg stengte ut alt rundt meg og sa egentlig ingenting. Bare jobbet.

Jeg registrerte liksom ikke hvor vondt det var nesten, om du kan forstå. ?

Det er smertefullt å presse også men det er det eneste man vil gjøre liksom. Alt er veldig rart, men det er sjukt kult.

Ps. Jeg hadde styrtfødsel, og det er intens, hadde ikke pauser i mellom.
 
Jeg skjønner ikke de som mener rier er som sterke menssmerter. Det er helt jævlig vondt og du kommer kanskje til et punkt hvor du føler du ikke klarer mer. Men det gjør du, og det går faktisk stort sett veldig bra ❤️
Men å være forberedt på at det er et smertehelvete bør man jo være. Og heller bli positivt overraska om man ikke syns det er verre enn ekstreme menssmerter /p
 
Her endte det med keisersnitt etter igangsettelse.

De kynnene og riene som kom i løpet av de timene kjente en jo og det var så klart vondt. Lystgass og epudiral hjalp masse når det ble tatt i bruk.

Jeg velgte å ikke vite noen ting ang fødsel på forhånd. Gikk inn med åpent sinn, alt kunne hende men jenta kom innen så lang tid uansett nå.

Det å puste med nasen og munnen under riene er det beste tipse jeg kan, det var mye hjelp i pusting
 
Jeg husker at smerten definitivt *ikke* forsvant for meg selv om ungen var ute.
Tvert imot så føltes det som at legen brukte navlestrengen som hoppetau da de skulle ha ut morkaken, og det var litt vanskelig å skulle konsentrere seg om ungen og den første ammingen når de herjet sånn på der nede.
Men vi tåler så utrolig mye vi damer. Dette kommer til å gå helt fint ;)
 
Jolanda skrev:
Uthevet. Det er også noe veldig mange sier, som absolutt ikke stemmer for alle. Det er over 2 år siden jeg fødte og jeg har absolutt ikke glemt det.
Klikk for å utvide …

ENIG! Fødte i 2016 og husker meget godt den dag i dag hvor jævlig det var :p Men likevel sitter jeg her og begir meg ut på det samme igjen :hilarious:
 
Jo, altsa, det er jo vondt, men det er jo som jeg kaller det vondter med mening. Du vet hvorfor du har vondt, kroppen gjør en jobb og det er liksom ikke den skremmende smerten som når du er alvorlig skadet. I tillegg er det jo slik at du jobber imot ett mål. Det er kortsiktig, du vet at når barnet er ute så er det egentlig over og du har fått verdens beste premie. Jeg skal nå føde mitt fjerde barn, og jeg går ikke og gleder meg til selve fødselen, men jeg gruer meg heller ikke. Jeg vet at dette er bare noe jeg skal jobbe meg gjennom og jeg vet at kroppen min gjør det den skal.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp