Er fødsel så smertefullt som alle skal ha det til?

Powerpuffy

Glad i forumet
Junilykke 2020 ♡
Sitter her og kjenner egentlig på en sikkelig frykt for å føde. Ikke fødselsangst, bare en reel frykt. Forstår ikke helt smerten og hvor heftig det blir. Leste en plass at det er som å knekke 20 bein i kroppen samtidig?! Er det noen som har født før som kan fortelle om forventinger om smerte ved fødsel og hvordan det egentlig ble?

Og helst ingen skrekkhistorier...
 
Smerte er individuelt, men har du hatt menssmerter? For det er oftest beskrevet som den typen smerte, men mer intenst.
Ja det gjør vondt, men det er kun en kort periode hvor det er veldig vondt og da er man forhåpentligvis så i kontakt med urkvinnen i seg at det ikke er et problem.
Senk skuldrene, du er lagd for det!
På Instagram finnes en profil som heter "fødebagen", ei jordmor som styrer den, mye god informasjon der.
 
Ja, for meg var det helt jævlig vondt.

MEN: husk at det er jo en veldig midlertidig smerte, og en «riktig» type smerte - det er ikke noe gale med kroppen selv om det gjør vondt.

Og så glemmer man det fort etterpå.

jeg vil si at for min del var det vondere å få på plass ammingen - ikke på smerteskala, men fordi det tok så utrolig laaaaang tid før det sluttet å gjøre vondt.
 
Sitter her og kjenner egentlig på en sikkelig frykt for å føde. Ikke fødselsangst, bare en reel frykt. Forstår ikke helt smerten og hvor heftig det blir. Leste en plass at det er som å knekke 20 bein i kroppen samtidig?! Er det noen som har født før som kan fortelle om forventinger om smerte ved fødsel og hvordan det egentlig ble?

Og helst ingen skrekkhistorier...

Sniker
Ja, det er vondt, men du kjenner at det kommer liksom. Det er i kroppen og fra kroppen riene og smerten kommer. Jeg synes personlig det er skumlere å gå til tannlege eller lege hvor man skal gjøre ubehagelige undersøkelser fordi de da påfører deg smerte, du vet ikke når det kommer. Mens riene kjenner man at bygger seg opp. Vet ikke om den forklaringen gir noe mening :p

I tillegg, hvis man går inn i smerten fremfor å spenne kroppen, puser dypt og prøver å jobbe med riene fremfor mot så er det mer overkommelig. Også har man jordmor der som kan veilede og undersøke hvor i løypa man ligger. Du er på vei et sted med smertene og det hjelper, fremgang i fødselen gir hvertfall motivasjon til å holde ut. Mange fødsler, også min, har perioder med null fremgang etter masse vonde rier og det er såklart litt tungt. Men så kommer man videre gi får mer motivasjon til å holde ut :)
 
Jeg hadde en helt normal fødsel med mitt første barn og syns det hele var en god opplevelse. Det er vondt, men ikke på den måten som hvis du har falt å slått deg eller f.eks. fått et hekseskudd. Det er en helt annen følelse og som de skriver over her så kommer man inn i en helt spesiell modus. Det er lov å rope og skrike og det kan hjelpe på. Og plutselig er alt over og kroppen er sliten og utslitt og kanskje litt nummen. Det skal (egentlig) ikke gjøre konstant vondt, men komme med riene, noe som betyr at de fleste får pauser mellom det som gjør vondt.

Les litt om hvordan du skal puste, slappe av under riene og la kroppen gjøre jobben for deg (altså ikke spenne i mot). Jeg satt i bil mesteparten av min fødsel, men varme i setet og varmepute på magen og hadde ikke noe annet valg enn å sitte stille og puste meg gjennom riene - og det gikk helt fint. Jeg syns det var mindre skremmende å være midt oppi det enn i forkant av fødselen, for da kan man rekke å tenke mye rart, når jeg var i det måtte jeg vare prøve å slappe av slik jeg hadde lest og stå i det.

Det kommer til å gå helt fint og du får god hjelp på sykehuset.
 
Smerte er individuelt, men har du hatt menssmerter? For det er oftest beskrevet som den typen smerte, men mer intenst.
Ja det gjør vondt, men det er kun en kort periode hvor det er veldig vondt og da er man forhåpentligvis så i kontakt med urkvinnen i seg at det ikke er et problem.
Senk skuldrene, du er lagd for det!
På Instagram finnes en profil som heter "fødebagen", ei jordmor som styrer den, mye god informasjon der.

Er det selve riene som gjør vondt? Det kan jeg i så fall takle hvis det minner om ekstreme menssmerter. Men er det ikke ekstremt vondt i åpningen når barnet skal ut?
 
Hehe, det gjør også vondt. Men det er en veldig kort del av fødselen og når du er der så er det ikke lenge igjen før barnet kommer. Tror man maks får holde på med pressing for å få barnet ut i 1t. Av den tiden så ligger ikke hodet i åpningen hele tiden og noen får jo presset ut ganske raskt.
 
Hehe, det gjør også vondt. Men det er en veldig kort del av fødselen og når du er der så er det ikke lenge igjen før barnet kommer. Tror man maks får holde på med pressing for å få barnet ut i 1t. Av den tiden så ligger ikke hodet i åpningen hele tiden og noen får jo presset ut ganske raskt.

Okei. Takk for svar. Føler meg både mer skremt og veldig mye roligere nå. Anbefaler dere meg å se litt på fødselsprogram for å vite hva det går ut på eller bør jeg la det være?
 
Okei. Takk for svar. Føler meg både mer skremt og veldig mye roligere nå. Anbefaler dere meg å se litt på fødselsprogram for å vite hva det går ut på eller bør jeg la det være?
Jeg gjorde ikke det, men leste en bok som het mamma for første gang (tror jeg). Den beskrev forskjellige utfall av en fødsel og jeg likte å ha vært gjennom det på forhånd, ble litt roligere av det da det viser at man ikke kan være helt forberedt på det som skal skje, men at man må være åpen for tilpasninger underveis i fødselen. Tror det fins mange andre gode ting å lese, samtidig som en fødselsforberedende samtale med jordmor og/eller et kurs kan være nyttig.
 
Det er vel egentlig en ubeskrivelig opplevelse, som du ikke kommer til å forstå helt før du har vært gjennom det. Som sagt over, det viktigste tror jeg er å ikke være redd og anspent og stole på de som er der for å hjelpe deg.
 
Jeg synes at min første fødsel gikk mye bedre enn forventet. Det kommer jo også an på hvor smerteterskelen ligger. Jeg prøvde å tenke på at dette er en midlertidig følelse, så jeg var fast bestemt på å gjennomføre fødselen uten noe epidural. Droppen også lystgassen da jeg ikke følte den hjalp:happy:
Jeg kjenner faktisk at jeg gleder meg til neste fødsel. Med en gang man får den lille i armene er ALL smerten glemt:Heartred
 
Smerte er vel også veldig individuelt. Jeg gruvde meg veldig til fødsel sist og var forberedt på å ta i mot alt av smertestillende jeg kunne få :) når jeg ankom sykehuset etter vannet hadde gått hadde jeg 6 cm åpning, hadde ingen smerter før 10 cm åpning og pressriene kom. Da var det vondt, men ikke så vondt som jeg hadde forestilt meg og jeg gikk gjennom hele fødselen uten smertestillende :) håper det går like bra denne gangen da, men kjenner jeg gruer meg litt nå også. Samtidig er det en helt ubeskrivelig og vakker opplevelse :Heartred
 
Når det virkelig nærmer seg tiden for fødsel, kan jeg nesten garantere deg at du er så klar for å få den ungen ut at du ikke gruer deg til fødselen lenger!
 
Er det selve riene som gjør vondt? Det kan jeg i så fall takle hvis det minner om ekstreme menssmerter. Men er det ikke ekstremt vondt i åpningen når barnet skal ut?

For meg var utpressing på ingen måte vondt. Babyen sto i åpningen lenge, men jeg kjente det ikke :)
 
Når det virkelig nærmer seg tiden for fødsel, kan jeg nesten garantere deg at du er så klar for å få den ungen ut at du ikke gruer deg til fødselen lenger!

Det sa folk til meg og husker jeg, det kan jeg bare si at ikke stemmer i mange tilfeller.
 
Jeg hadde mange like tanker som deg sist, da jeg skulle ha storesøster! Jeg så på fødeavdelingen på TV, gråt fordi jeg var redd og fordi det var vakkert, og var generelt redd. Jeg lærte meg på forhånd pusteteknikker. MEN da jeg sto i det, og fødselen startet, så var det faktisk en helt utrolig opplevelse!! Jeg synes det var som skikkellg intense mensensmerter i mage og rygg, og hadde sett for meg at det skulle være MYYYE vondere (viktig å huske på at smerte er ulikt for hver enkelt) ☺️ Så for meg ble det en kjempepositiv opplevelse. JA, det er vondt, men ikke i nærheten av den type smerte jeg hadde sett for meg. Jeg var også musestille igjennom fødsel, og samboer hadde sett for seg brøling og hyling pga fødeavdelingen.

Jeg hadde også hørt at det skulle være vondt da hodet sto i åpningen («ring of fire»), men det synes jeg ikke. Husker heller ikke det. Pressriene synes jeg ikke var vonde i det heletatt, fordi da fikk jeg lov til å jobbe sammen med riene, og kroppen presser automatisk, det er som om vaginan skal spy! :laughing002 man klarer ikke å holde igjen
 
Er det selve riene som gjør vondt? Det kan jeg i så fall takle hvis det minner om ekstreme menssmerter. Men er det ikke ekstremt vondt i åpningen når barnet skal ut?
Det er selve riene som er menslignende smerter ja. For de fleste gjør det vondt når barnet skal ut selvfølgelig men som hovedregel er ikke det en smerte man husker lenge eller henger seg opp i der og da. Med gode fødselshjelpere og litt kontakt med urkvinnen i seg selv så går det fort over med smerter :)
Viktig å ikke være bastant i hva og hvordan fødselen skal være, men heller være åpen for det meste og ha lest litt på forhånd. God informasjon som er rimelig nøytral og korrekt er bøkene som Gro Nylander har skrevet :)
 
Nå var min fødsel igangsatt da, og de sier at de ofte er mer heftige.
For meg var riene som veldig sterke menssmerter, og satt i korsrygg og lår. Jeg jobbet veldig i mot kroppen, og tror derfor smertene opplevdes verre enn de egentlig var (har en lei tendens til å holde pusten ved smerter f.eks). Ved denne fødselen skal jeg prøve å ha fokus på avspenning, sånn at jeg ikke knyter meg så veldig.
Og jeg merket ingenting til smertene i skjedeåpningen, hadde mer følelsen av å skulle drite en fotball, men det var bare press-/trykkfølelsen, ikke vondt-vondt da heller. Hadde epidural, mulig den hjalp på smertene der.
 
Jeg hadde en plan om å føde naturlig, men på dag 5 med rier tok jeg gladelig imot all dop de kunne gi meg :p Fridde til anestesilegen som ga meg epidural, og hadde avtrykk etter lystgassmaska i 2 døgn etter fødsel... Riene var én greie, men jeg hadde 4 timer med full åpning og unge som stanga i f*tta - da kom disse primalskrikene man ser på film gitt! Jeg husker vagt at jeg ba om å få dø, og at de fikk gjøre hva de ville med den helvetes ungen, bare dette kunne være over snart...

Når det er sagt: jeg hadde en unormalt lang og heftig fødsel, det er bekreftet av flere uavhengige jordmødre og leger. Sykehuset har innrømmet feilbehandling. Og selv da, etter den heftigste "kampen" i mitt liv, så var noe av det første jeg sa til samboer da jeg fikk snuppa opp på brystet at "dette vil jeg gjøre igjen" :) Det er definitivt det beste adrenalinkicket som finnes!
 
Back
Topp