Er det fler over 40 her som føler på å ha et ønske om å bli gravid?

[Trollemor]

Jeg blir 41 i november, og ønsker så veldig et siste barn. Fikk min først når jeg var 21, nr to 27 og tredje mann nå når jeg var 40. Jeg ble gravid nå i mai, men mistet i uke 8. Ønsker så veldig at han yngste skal ha en tett søsken og vokse opp med. I min familie så er det vanlig med barn oppi årene. Mamma, fikk min lillesøster når hun var 43, mormor min onkel i en alder av 48 og hennes søstre fikk barn i ung alder og senere midt i 40 årene. Vi har ikke fått noen negative tilbake meldinger på barm nå. Men, tenker egentlig at folk kan passe sine egne saker!

Trodde jeg leste om meg selv med en gang… og at jeg bare hadde skrevet feil.. 21 i stedet for 24. Først da du skrev mamma fikk min lillesøster da hun var 43 skjønte jeg det ikke var meg…
Tenker akkurat som deg, at jeg så veldig gjerne ønsker at minsten skaø få er søsken ikke så langt unna seg selv i alder. Hun er liksom litt alene, selv om støresøsknene forguder henne!!

 

[Isond]

Håper det. Vi har prøvd i veldig mange år uten å få det til, og de fant ingen spesifikk årsak på utredning for infertilitet. Har aldri (i hele mitt liv) testa positivt før i oktober i fjor, og har mista tre ganger siden da. Og vi har ingen barn fra før. Første IVF-forsøk negativt. Vi fortsetter å prøve, men jeg forsøker å forsone meg med at det kan hende vi ikke får barn.

Håper det går til slutt nå når dere får hjelp.

 

[Ametyst83]

Trodde jeg leste om meg selv med en gang… og at jeg bare hadde skrevet feil.. 21 i stedet for 24. Først da du skrev mamma fikk min lillesøster da hun var 43 skjønte jeg det ikke var meg…
Tenker akkurat som deg, at jeg så veldig gjerne ønsker at minsten skaø få er søsken ikke så langt unna seg selv i alder. Hun er liksom litt alene, selv om støresøsknene forguder henne!!

Ikke sant De store her forguder lillebror, men det er jo 13 og 19 år i mellom. Og bare alt det fine de to har hatt sammen som små når de vokst opp, selv om det er 6 år i mellom dem, det ønsker jeg at han lille skal få oppleve også. Jeg selv har den opplevelsen med mine søsken, og det er så fint. Min lillesøster sier at hun alltid har ønsket å ha en jevn alder søsken, for hun har følt seg veldig alene i oppveksten selv om vi har vært der. Men, det er 17 år mellom henne om meg og jeg var yngst.

 

[*Maya*]

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette med å føle at samfunnet syns at man er for gammel. Jeg bekymra meg mye for dette tidligere. Jeg har 3 store barn fra et tidligere forhold som jeg fikk når jeg var 19, 21 og 24. Jeg ble alene med dem når minste var 1 år. Når de ble litt større og begynte å bli litt mere selvstendige så følte jeg meg veldig ferdig med små barn. I en alder av 39 traff jeg min livs kjærlighet. Vi merka fort at dette kom til å fungere og at dette var noe stabilt. Ganske raskt kom vi inn på temaet at vi ønsket oss et barn. Vi har begge barn fra før fra forhold vi ikke hadde det bra i så vi ønsket oss å oppleve det på nytt sammen når vi nå hadde fått det fint og følte at vi hadde landa på rett plass.
Jeg var bekymra for alderen vår. Vi er begge født i 1981 og begynte jo da å nærme oss 40. Vi turte ikke å si til noen at vi ønsket oss et barn sammen i frykt for negative tilbakemeldinger. Veien mot et barn ble lang og tung. Vi starta aktiv prøving og jeg ble gravid etter 7 mnd (med trillinger). Vi mistet trillingene i uke 8-9. Etter dette var det mange runder med kjemiske og SA. Jeg syns det var tungt å skulle måtte skjule alt det vonde vi gikk gjennom for omverdenen. Utad måtte jeg jo være "normal" men inni meg var jeg sliten, bekymra og lei meg. Både jeg og mannen sjekka oss. Jeg hadde fremdeles egg av god kvalitet men mannen hadde et altfor lavt antall spermier. De han hadde var gode men det var få i antall. Jeg ville gi opp fordi jeg var så sliten av all testing etter eggløsning, testing etter positiv graviditetstest, sex på bestemte tider. Alt ble bare altoppslukende og tungt.
Den måneden jeg ble gravid siste gangen ville jeg egentlig ikke ha sex og prøve mer. Manne min sa at det var lurt å fortsette ellers kom vi til å angre senere, så jeg lot han levere aksjene sine likevel. Det resulterte i en graviditet som holdt. Den holdt helt i mål. Jeg gikk hele svangerskapet med stor redsel og bekymring for at jeg skulle miste denne gangen også, men alt gikk fint. Etter så mange nedturer gikk det plutselig helt etter boka.
Jeg turte i en alder av 42 ikke å si det til noen før jeg MÅTTE for jeg var helt sikker på masse negative kommentarer. Den eneste som visste om prøvinga var min beste venninne. Overraskende nok har vi stort sett fått bare hyggelige kommentarer på graviditet og barnet i ettertid bortsett fra en lege på rikshospitalet og en helsesøster på helsestasjonen som negativt påpekte alder.

Beklager langt svar, men det jeg vil få frem er at det plutselig kan lykkes selv om alder gjør at det går lang tid. Og at tilbakemeldinger ikke ble sånn som jeg hadde frykta.
Nå er jenta mi 8,5 mnd og vi møter bare positivitet. Jeg føler også en helt annen ro og trygghet som mor nå i forhold til tidligere. Jeg trives bedre som mamma som godt voksen enn som ung. Nå er jeg 43 og koser meg glugg i hjæl med Lykke hver eneste dag. Er du godt voksen så gå for drømmen om barn. Samfunnet er ikke så dømmende som man frykter på forhånd. Det føles helt naturlig å være mamma nå selv om jeg gikk med denne aldersfrykten før jeg fikk henne.
Jeg er så takknemlig for at jeg fikk muligheten til å bli mamma på nytt sammen med min store kjærlighet såpass sent i livet.

 

[Lillemille2007]

Så bra at jeg ikke er den eneste prøveren i 40-årene.
Jeg ble nettopp 44 år og vi har et sterkt ønske om et barn til. Jeg har 2 fra før, ble da gravid uten problemer.
Vi har prøvd i 15 pp nå. Har hatt 3 kjemiske.
Har tatt fertilitetssjekk med FSH på 6,2 og AMH på 21,2.
men selv om blodprøvene er veldig bra, sliter vi likevel. Er nok sikkert eggkvaliteten som ikke er på topp lengre
Tar q10 og diverse andre kosttilskudd, og progresterontilskudd i lutealfasen.
Tester etter eggløsning og jeg får positiv test hver måned, og syklusen er regelmessig.
Håpet minsker for hver måned nå, men gir ikke opp helt enda

 

[Bruker229wil]

Jeg ønsker så inderlig en liten en til, slik at minstejenta har en i samme alder. Men føler også jeg er for gammel, eller jeg føler meg ikke dor gammel selv, men føler resten av samfunnet gjør det... Alle jeg møter konkluderer liksom med at vi ikke skal ha fler, «nå skal du ikke ha fler eller» sier de. Eller de insinuerer noe om alderen…
Hvordan føler dere andre litt «eldre» damer det?

Hei. Jeg og mannen har 3 barn sammen. 13,11 og 7 år. Jeg blir 39 i Februar og vi har veldig lyst på et barn til. Jeg steriliserte meg for 3 år siden og trodde ikke da at jeg skulle ha et så stort ønske om et 4 barn. Da mellomste fikk diagnosen Duchenne. Men etter disse årene har dette ønske blitt så stort så vi skal på en refertilliserings time til onsdag. Vi vet at det kommer til å komme både kommentarer fra venner/familie, men det viktigste er hva man har lyst til selv og det er jo tross alt vi selv som lever under dette taket og vi lever bare en gang. Så jeg er bestemt på at lykkes dette så skal jeg kose meg og ikke bry meg om hva alle andre mener og synes. Det kan de holde for seg selv!