Er det fler over 40 her som føler på å ha et ønske om å bli gravid?

[Trollemor]

Jeg blir 41 i november, og ønsker så veldig et siste barn. Fikk min først når jeg var 21, nr to 27 og tredje mann nå når jeg var 40. Jeg ble gravid nå i mai, men mistet i uke 8. Ønsker så veldig at han yngste skal ha en tett søsken og vokse opp med. I min familie så er det vanlig med barn oppi årene. Mamma, fikk min lillesøster når hun var 43, mormor min onkel i en alder av 48 og hennes søstre fikk barn i ung alder og senere midt i 40 årene. Vi har ikke fått noen negative tilbake meldinger på barm nå. Men, tenker egentlig at folk kan passe sine egne saker!

Trodde jeg leste om meg selv med en gang… og at jeg bare hadde skrevet feil.. 21 i stedet for 24. Først da du skrev mamma fikk min lillesøster da hun var 43 skjønte jeg det ikke var meg…
Tenker akkurat som deg, at jeg så veldig gjerne ønsker at minsten skaø få er søsken ikke så langt unna seg selv i alder. Hun er liksom litt alene, selv om støresøsknene forguder henne!!

 

[Isond]

Håper det. Vi har prøvd i veldig mange år uten å få det til, og de fant ingen spesifikk årsak på utredning for infertilitet. Har aldri (i hele mitt liv) testa positivt før i oktober i fjor, og har mista tre ganger siden da. Og vi har ingen barn fra før. Første IVF-forsøk negativt. Vi fortsetter å prøve, men jeg forsøker å forsone meg med at det kan hende vi ikke får barn.

Håper det går til slutt nå når dere får hjelp.

 

[Ametyst83]

Trodde jeg leste om meg selv med en gang… og at jeg bare hadde skrevet feil.. 21 i stedet for 24. Først da du skrev mamma fikk min lillesøster da hun var 43 skjønte jeg det ikke var meg…
Tenker akkurat som deg, at jeg så veldig gjerne ønsker at minsten skaø få er søsken ikke så langt unna seg selv i alder. Hun er liksom litt alene, selv om støresøsknene forguder henne!!

Ikke sant De store her forguder lillebror, men det er jo 13 og 19 år i mellom. Og bare alt det fine de to har hatt sammen som små når de vokst opp, selv om det er 6 år i mellom dem, det ønsker jeg at han lille skal få oppleve også. Jeg selv har den opplevelsen med mine søsken, og det er så fint. Min lillesøster sier at hun alltid har ønsket å ha en jevn alder søsken, for hun har følt seg veldig alene i oppveksten selv om vi har vært der. Men, det er 17 år mellom henne om meg og jeg var yngst.

 

[*Maya*]

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette med å føle at samfunnet syns at man er for gammel. Jeg bekymra meg mye for dette tidligere. Jeg har 3 store barn fra et tidligere forhold som jeg fikk når jeg var 19, 21 og 24. Jeg ble alene med dem når minste var 1 år. Når de ble litt større og begynte å bli litt mere selvstendige så følte jeg meg veldig ferdig med små barn. I en alder av 39 traff jeg min livs kjærlighet. Vi merka fort at dette kom til å fungere og at dette var noe stabilt. Ganske raskt kom vi inn på temaet at vi ønsket oss et barn. Vi har begge barn fra før fra forhold vi ikke hadde det bra i så vi ønsket oss å oppleve det på nytt sammen når vi nå hadde fått det fint og følte at vi hadde landa på rett plass.
Jeg var bekymra for alderen vår. Vi er begge født i 1981 og begynte jo da å nærme oss 40. Vi turte ikke å si til noen at vi ønsket oss et barn sammen i frykt for negative tilbakemeldinger. Veien mot et barn ble lang og tung. Vi starta aktiv prøving og jeg ble gravid etter 7 mnd (med trillinger). Vi mistet trillingene i uke 8-9. Etter dette var det mange runder med kjemiske og SA. Jeg syns det var tungt å skulle måtte skjule alt det vonde vi gikk gjennom for omverdenen. Utad måtte jeg jo være "normal" men inni meg var jeg sliten, bekymra og lei meg. Både jeg og mannen sjekka oss. Jeg hadde fremdeles egg av god kvalitet men mannen hadde et altfor lavt antall spermier. De han hadde var gode men det var få i antall. Jeg ville gi opp fordi jeg var så sliten av all testing etter eggløsning, testing etter positiv graviditetstest, sex på bestemte tider. Alt ble bare altoppslukende og tungt.
Den måneden jeg ble gravid siste gangen ville jeg egentlig ikke ha sex og prøve mer. Manne min sa at det var lurt å fortsette ellers kom vi til å angre senere, så jeg lot han levere aksjene sine likevel. Det resulterte i en graviditet som holdt. Den holdt helt i mål. Jeg gikk hele svangerskapet med stor redsel og bekymring for at jeg skulle miste denne gangen også, men alt gikk fint. Etter så mange nedturer gikk det plutselig helt etter boka.
Jeg turte i en alder av 42 ikke å si det til noen før jeg MÅTTE for jeg var helt sikker på masse negative kommentarer. Den eneste som visste om prøvinga var min beste venninne. Overraskende nok har vi stort sett fått bare hyggelige kommentarer på graviditet og barnet i ettertid bortsett fra en lege på rikshospitalet og en helsesøster på helsestasjonen som negativt påpekte alder.

Beklager langt svar, men det jeg vil få frem er at det plutselig kan lykkes selv om alder gjør at det går lang tid. Og at tilbakemeldinger ikke ble sånn som jeg hadde frykta.
Nå er jenta mi 8,5 mnd og vi møter bare positivitet. Jeg føler også en helt annen ro og trygghet som mor nå i forhold til tidligere. Jeg trives bedre som mamma som godt voksen enn som ung. Nå er jeg 43 og koser meg glugg i hjæl med Lykke hver eneste dag. Er du godt voksen så gå for drømmen om barn. Samfunnet er ikke så dømmende som man frykter på forhånd. Det føles helt naturlig å være mamma nå selv om jeg gikk med denne aldersfrykten før jeg fikk henne.
Jeg er så takknemlig for at jeg fikk muligheten til å bli mamma på nytt sammen med min store kjærlighet såpass sent i livet.

 

[Lillemille2007]

Så bra at jeg ikke er den eneste prøveren i 40-årene.
Jeg ble nettopp 44 år og vi har et sterkt ønske om et barn til. Jeg har 2 fra før, ble da gravid uten problemer.
Vi har prøvd i 15 pp nå. Har hatt 3 kjemiske.
Har tatt fertilitetssjekk med FSH på 6,2 og AMH på 21,2.
men selv om blodprøvene er veldig bra, sliter vi likevel. Er nok sikkert eggkvaliteten som ikke er på topp lengre
Tar q10 og diverse andre kosttilskudd, og progresterontilskudd i lutealfasen.
Tester etter eggløsning og jeg får positiv test hver måned, og syklusen er regelmessig.
Håpet minsker for hver måned nå, men gir ikke opp helt enda

 

[Bruker229wil]

Jeg ønsker så inderlig en liten en til, slik at minstejenta har en i samme alder. Men føler også jeg er for gammel, eller jeg føler meg ikke dor gammel selv, men føler resten av samfunnet gjør det... Alle jeg møter konkluderer liksom med at vi ikke skal ha fler, «nå skal du ikke ha fler eller» sier de. Eller de insinuerer noe om alderen…
Hvordan føler dere andre litt «eldre» damer det?

Hei. Jeg og mannen har 3 barn sammen. 13,11 og 7 år. Jeg blir 39 i Februar og vi har veldig lyst på et barn til. Jeg steriliserte meg for 3 år siden og trodde ikke da at jeg skulle ha et så stort ønske om et 4 barn. Da mellomste fikk diagnosen Duchenne. Men etter disse årene har dette ønske blitt så stort så vi skal på en refertilliserings time til onsdag. Vi vet at det kommer til å komme både kommentarer fra venner/familie, men det viktigste er hva man har lyst til selv og det er jo tross alt vi selv som lever under dette taket og vi lever bare en gang. Så jeg er bestemt på at lykkes dette så skal jeg kose meg og ikke bry meg om hva alle andre mener og synes. Det kan de holde for seg selv!

 

[tiriltunge]

Samme her, er 39 men blir 40 snart ! Ønsker og en til

 

[Isond]

Kanskje denne tråden passer best til dette spørsmålet: var hos gynekolog i går, mest for å sjekke om livmor og eggstokker fremdeles ser normale ut. Har lest at cyster kan bli mer vanlig etter 40, og hindre graviditet evt føre til spontanabort tidlig.

Alt var heldigvis normalt, men gynekologen sa at sjansen for å bli gravid per syklus er ca 15%. Jeg syntes det hørtes rart ut, er det ikke rundt 5% per syklus etter 40? Nei, han mente det var rundt 15 fordi det er ca hvor stor andel av eggene som er normale rundt 42/43 år.

Men med fem kjemiske på halvannet år virker det ikke realistisk for min del i alle fall.

Er det flere som har hørt at sjansen er mye større enn 5% hver syklus?

 

[1984håp]

Kanskje denne tråden passer best til dette spørsmålet: var hos gynekolog i går, mest for å sjekke om livmor og eggstokker fremdeles ser normale ut. Har lest at cyster kan bli mer vanlig etter 40, og hindre graviditet evt føre til spontanabort tidlig.

Alt var heldigvis normalt, men gynekologen sa at sjansen for å bli gravid per syklus er ca 15%. Jeg syntes det hørtes rart ut, er det ikke rundt 5% per syklus etter 40? Nei, han mente det var rundt 15 fordi det er ca hvor stor andel av eggene som er normale rundt 42/43 år.

Men med fem kjemiske på halvannet år virker det ikke realistisk for min del i alle fall.

Er det flere som har hørt at sjansen er mye større enn 5% hver syklus?

Tror det er veldig individuelt?

 

[Isond]

Tror det er veldig individuelt?

Ja, det har du rett i. Jeg reagerte bare på at han sa sjansen var 15% per syklus, det er jo så mye høyere enn 5% som man leser overalt om man googler. Vet ikke hva som stemmer.

 

[1984håp]

Ja, det har du rett i. Jeg reagerte bare på at han sa sjansen var 15% per syklus, det er jo så mye høyere enn 5% som man leser overalt om man googler. Vet ikke hva som stemmer.

Jeg fikk høre at ca 1/3 lykkes på sitt første IVF-innsett. Men har jo ikke kilder på dette.

 

[Prinsessa*]

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette med å føle at samfunnet syns at man er for gammel. Jeg bekymra meg mye for dette tidligere. Jeg har 3 store barn fra et tidligere forhold som jeg fikk når jeg var 19, 21 og 24. Jeg ble alene med dem når minste var 1 år. Når de ble litt større og begynte å bli litt mere selvstendige så følte jeg meg veldig ferdig med små barn. I en alder av 39 traff jeg min livs kjærlighet. Vi merka fort at dette kom til å fungere og at dette var noe stabilt. Ganske raskt kom vi inn på temaet at vi ønsket oss et barn. Vi har begge barn fra før fra forhold vi ikke hadde det bra i så vi ønsket oss å oppleve det på nytt sammen når vi nå hadde fått det fint og følte at vi hadde landa på rett plass.
Jeg var bekymra for alderen vår. Vi er begge født i 1981 og begynte jo da å nærme oss 40. Vi turte ikke å si til noen at vi ønsket oss et barn sammen i frykt for negative tilbakemeldinger. Veien mot et barn ble lang og tung. Vi starta aktiv prøving og jeg ble gravid etter 7 mnd (med trillinger). Vi mistet trillingene i uke 8-9. Etter dette var det mange runder med kjemiske og SA. Jeg syns det var tungt å skulle måtte skjule alt det vonde vi gikk gjennom for omverdenen. Utad måtte jeg jo være "normal" men inni meg var jeg sliten, bekymra og lei meg. Både jeg og mannen sjekka oss. Jeg hadde fremdeles egg av god kvalitet men mannen hadde et altfor lavt antall spermier. De han hadde var gode men det var få i antall. Jeg ville gi opp fordi jeg var så sliten av all testing etter eggløsning, testing etter positiv graviditetstest, sex på bestemte tider. Alt ble bare altoppslukende og tungt.
Den måneden jeg ble gravid siste gangen ville jeg egentlig ikke ha sex og prøve mer. Manne min sa at det var lurt å fortsette ellers kom vi til å angre senere, så jeg lot han levere aksjene sine likevel. Det resulterte i en graviditet som holdt. Den holdt helt i mål. Jeg gikk hele svangerskapet med stor redsel og bekymring for at jeg skulle miste denne gangen også, men alt gikk fint. Etter så mange nedturer gikk det plutselig helt etter boka.
Jeg turte i en alder av 42 ikke å si det til noen før jeg MÅTTE for jeg var helt sikker på masse negative kommentarer. Den eneste som visste om prøvinga var min beste venninne. Overraskende nok har vi stort sett fått bare hyggelige kommentarer på graviditet og barnet i ettertid bortsett fra en lege på rikshospitalet og en helsesøster på helsestasjonen som negativt påpekte alder.

Beklager langt svar, men det jeg vil få frem er at det plutselig kan lykkes selv om alder gjør at det går lang tid. Og at tilbakemeldinger ikke ble sånn som jeg hadde frykta.
Nå er jenta mi 8,5 mnd og vi møter bare positivitet. Jeg føler også en helt annen ro og trygghet som mor nå i forhold til tidligere. Jeg trives bedre som mamma som godt voksen enn som ung. Nå er jeg 43 og koser meg glugg i hjæl med Lykke hver eneste dag. Er du godt voksen så gå for drømmen om barn. Samfunnet er ikke så dømmende som man frykter på forhånd. Det føles helt naturlig å være mamma nå selv om jeg gikk med denne aldersfrykten før jeg fikk henne.
Jeg er så takknemlig for at jeg fikk muligheten til å bli mamma på nytt sammen med min store kjærlighet såpass sent i livet.

Jeg synes det var så fint det du skrev og så sant . Vi var jo på samme termin gruppe i november 23
Vi hadde to MA og en rekke kjemisk . Nå er jeg 13 uker til fredag og NIPT og alt er fint . Nå mangler jeg bare å fortelle … gruer meg litt til det …nettopp fordi jeg har tre barn og hvorfor begynne på nytt . Men det er vårt valg . Tenk at den lille er blitt 8,5 mnd herlighet

 

[TvillingerPåVei]

Jeg tenker at du ikke skal bry deg så mye om hva andre synes, det skal føles riktig for deg og din partner. Men jeg kjenner igjen fordommene, jeg har fått samme kritikk de siste årene og «mas» tidligere om vi ikke skulle få barn snart - det i seg selv skapte mye stress Vi begynte sent med å søke hjelp, jeg var vel 44år, ingenting var galt med noen av oss - uten om at jeg begynte å få lite egg. Vi bestemte oss for å prøve litt til på egen hånd, men da vi kom tilbake til klinikken ca et år senere fikk vi ikke hjelp pga alder. Vi hadde dessverre ikke fått god nok informasjon om at det var en tidsfrist, så vi måtte ut av landet for å søke hjelp. Like etter vi var kommet i kontakt med klinikken vi ville bruke og hadde planlagt behandlingsopplegget, ble alt nedstengt pga koronaen. Vi mistet over 2år. Men endelig var vi i gang i 2022, jeg i en alder av 48år. Vi kunne ha gått i gang med donoregg, men vi valgte å prøve med egne egg først. Dessverre ble det ingen suksess, så vi endte med donoregg til slutt - og vi er nå lykkelige på vei med tvillinger Vi er 50 og 54 år, dette er våre første barn. Heldigvis har vi fin familie og gode venner rundt oss som støtter oss og gleder seg på våre vegner Ja det vil bli tøft å bli foreldre, men alle småbarns foreldre er slitne. Vi har ingenting å sammenligne med så vi har et åpent sinn, samtidig som vi er bevisst utfordringer som kan komme. Vi er voksne med ordnet økonomi, er på en god plass i livet til å gi disse barna en god oppvekst. Vi føler oss ikke for gamle og gleder oss over endelig å kunne bli foreldre. Nei, gjør hva som føles riktig for deg/dere - du er overhode ikke for gammel! Det er dere som definerer deres liv og hvordan dere skal leve Men bevares, for noen vil det føles feil å få barn etter de har fylt 40år - og da skal de la være. Har man god helse, ingen fysiske eller mentale sykdommer/plager og er i stand til å bære fram et barn og ta hånd om det - så hvorfor ikke hvis det er det man ønsker. En 40- eller 50-åring er ikke det den var for 50 eller 100 år siden, og vi lever lengre. Vi har fått kritikk med tanke på at barnet ville bli alene hvis vi døde tidlig, men vi kan jo ende opp med å bli veldig gamle eller bli drept i en bilulykke på vei til jobb eller få kreft og dø for tidlig pga det - krysser fingrene for at det ikke skjer Vi har ingen garanti noen av oss, dessverre. Så jeg tenker at det beste vi kan gjøre er å leve våre liv som vi ønsker det og verdsette hver dag vi får Ønsker deg lykke til og stol på magefølelsen din, og gjør det som føles riktig for deg/dere

 

[Trollemor]

Jeg tenker at du ikke skal bry deg så mye om hva andre synes, det skal føles riktig for deg og din partner. Men jeg kjenner igjen fordommene, jeg har fått samme kritikk de siste årene og «mas» tidligere om vi ikke skulle få barn snart - det i seg selv skapte mye stress Vi begynte sent med å søke hjelp, jeg var vel 44år, ingenting var galt med noen av oss - uten om at jeg begynte å få lite egg. Vi bestemte oss for å prøve litt til på egen hånd, men da vi kom tilbake til klinikken ca et år senere fikk vi ikke hjelp pga alder. Vi hadde dessverre ikke fått god nok informasjon om at det var en tidsfrist, så vi måtte ut av landet for å søke hjelp. Like etter vi var kommet i kontakt med klinikken vi ville bruke og hadde planlagt behandlingsopplegget, ble alt nedstengt pga koronaen. Vi mistet over 2år. Men endelig var vi i gang i 2022, jeg i en alder av 48år. Vi kunne ha gått i gang med donoregg, men vi valgte å prøve med egne egg først. Dessverre ble det ingen suksess, så vi endte med donoregg til slutt - og vi er nå lykkelige på vei med tvillinger Vi er 50 og 54 år, dette er våre første barn. Heldigvis har vi fin familie og gode venner rundt oss som støtter oss og gleder seg på våre vegner Ja det vil bli tøft å bli foreldre, men alle småbarns foreldre er slitne. Vi har ingenting å sammenligne med så vi har et åpent sinn, samtidig som vi er bevisst utfordringer som kan komme. Vi er voksne med ordnet økonomi, er på en god plass i livet til å gi disse barna en god oppvekst. Vi føler oss ikke for gamle og gleder oss over endelig å kunne bli foreldre. Nei, gjør hva som føles riktig for deg/dere - du er overhode ikke for gammel! Det er dere som definerer deres liv og hvordan dere skal leve Men bevares, for noen vil det føles feil å få barn etter de har fylt 40år - og da skal de la være. Har man god helse, ingen fysiske eller mentale sykdommer/plager og er i stand til å bære fram et barn og ta hånd om det - så hvorfor ikke hvis det er det man ønsker. En 40- eller 50-åring er ikke det den var for 50 eller 100 år siden, og vi lever lengre. Vi har fått kritikk med tanke på at barnet ville bli alene hvis vi døde tidlig, men vi kan jo ende opp med å bli veldig gamle eller bli drept i en bilulykke på vei til jobb eller få kreft og dø for tidlig pga det - krysser fingrene for at det ikke skjer Vi har ingen garanti noen av oss, dessverre. Så jeg tenker at det beste vi kan gjøre er å leve våre liv som vi ønsker det og verdsette hver dag vi får Ønsker deg lykke til og stol på magefølelsen din, og gjør det som føles riktig for deg/dere

gratulerer også med tvillinger, så gøy
Takk for langt og godt svar. Blir alltid glad når jeg ser andre over 40 har samme ønske som oss.. jeg føler meg jo ikke gammel, og har så mye kjærlighet å gi flere barn. Og det er noe med de du sier at vi er «yngre» nå enn før. Min mormor så eldre ut i 40 åra enn hun gjør nå i 80 åra…. Og det sier jo litt tenker jeg!
Masse lykke til med tvillingene, for en lykke

 

[Prinsessa*]

Man er ikke eldre enn man føler seg
Jeg har mange venner som er tidlig 30 årene og er helt ferdig med barn, noen har 1 barn og noen 2 . Alderen plager meg litt , aldri noen andre . I tillegg er det aldri noen som tipper alderen min når de gjetter og det er jo litt gøy . Kollegaen min som er to år eldre snakker om ja når hun var yngre osv haha som om jeg var 30 år . Men ja mange gjetter jo et sted mellom 30-35 og jeg er 41

 

[Ametyst83]

Man er ikke eldre enn man føler seg
Jeg har mange venner som er tidlig 30 årene og er helt ferdig med barn, noen har 1 barn og noen 2 . Alderen plager meg litt , aldri noen andre . I tillegg er det aldri noen som tipper alderen min når de gjetter og det er jo litt gøy . Kollegaen min som er to år eldre snakker om ja når hun var yngre osv haha som om jeg var 30 år . Men ja mange gjetter jo et sted mellom 30-35 og jeg er 41

så enig med deg, alder er bare et tall! Mange tror jeg er mange år yngre en jeg er. Det et like morsomt hver gang. Blir 41 år og har ikke en rynke, et veldig takknemlig for det.. Eneste som er synd er at det å få barn stopper en gang, selv om min samboer er overbevist om at jeg kan få barn til jeg er 60

 

[sentute84]

Absolutt! Jeg er 40 om ikke mange dager! Og 31mai hadde jeg en senabort pga trisomi21 ble oppdaget på Nipt test, morkakeprøve, og fostervannsprøve. Grunnen til alle prøvene var mulighet for falsk positiv. Pga på ultralyd kunne ikke legene se noen av markørene for Downs. Det ble også utskrapning, og siden da har jeg vært av og på med småblødninger. Og ikke helt visst om jeg har hatt mens eller ikke. Den har vært litt ujevn fra før av pga stort vekttap og tatt ut p stav. Men idag, tok jeg først strimmel og sånn stick test fra Babyplan. Jeg er ikke så dreven på det her! Første gangen vi ble gravide, gikk det uten at jeg prøvde med eggløsningstest.
Babyplan tok jeg test til morran, og Clearblue på ettermiddagen idag. Hva tenker dere?

 

[Trollemor]

Absolutt! Jeg er 40 om ikke mange dager! Og 31mai hadde jeg en senabort pga trisomi21 ble oppdaget på Nipt test, morkakeprøve, og fostervannsprøve. Grunnen til alle prøvene var mulighet for falsk positiv. Pga på ultralyd kunne ikke legene se noen av markørene for Downs. Det ble også utskrapning, og siden da har jeg vært av og på med småblødninger. Og ikke helt visst om jeg har hatt mens eller ikke. Den har vært litt ujevn fra før av pga stort vekttap og tatt ut p stav. Men idag, tok jeg først strimmel og sånn stick test fra Babyplan. Jeg er ikke så dreven på det her! Første gangen vi ble gravide, gikk det uten at jeg prøvde med eggløsningstest.
Babyplan tok jeg test til morran, og Clearblue på ettermiddagen idag. Hva tenker dere?

Gratulerer så mye med spire trist å høre at det endte som det gjorde sist. Men denne gangen blir det nok en frisk liten terminbaby

 

[sentute84]

Gratulerer så mye med spire trist å høre at det endte som det gjorde sist. Men denne gangen blir det nok en frisk liten terminbaby

Det er eggløsningstest ikke graviditet tester. Glemte skrive det.

 

[Prinsessa*]

så enig med deg, alder er bare et tall! Mange tror jeg er mange år yngre en jeg er. Det et like morsomt hver gang. Blir 41 år og har ikke en rynke, et veldig takknemlig for det.. Eneste som er synd er at det å få barn stopper en gang, selv om min samboer er overbevist om at jeg kan få barn til jeg er 60

Hehe samme her . Sjekka egga mine og hadde masse fine egg igjen . Og blir gravid raskt . Moren min har samme greie og ble gravid med spiral i en alder av 44 . Attpå til blitt gravid masse ganger opp gjennom tiden . Dog ikke beholdt alle da. Så vi er fruktbare . Det jeg tenker mest på er jo alderen min når barnet er 10 år , 16 år osv samtidig har jeg jo mange venner som har godt voksne foreldre . Endten fordi de er attpåkladder eller at de fikk barn sent .

Jeg har jo hvert så utrolig glad for at foreldrene mine fikk meg meg når de var 18 . Jeg har jo fortsatt litt besteforeldre igjen og husker oldeforeldrene mine på begge sider . Og barna mine har fått masse del i det . Det blir værre med siste for nå har vi hatt et par dødsfall i oldeforeldre rekken . Så sånn sett synes jeg det kan føles litt leit .