41 år og har forsøkt i mange år, men noen opphold av medisinske grunner har gjort at tiden har løpt fra oss. Besluttet endelig å prøve IVF og er nå 21 uker på vei, og alt ser bra ut
De fleste som får vite det blir veldig glade på vår vegne. Er mest de som ikke kjenner meg så godt som har sett overrasket ut, kanskje både fordi de har tenkt at jeg er "for gammel" til å få barn og derfor må venne seg til tanken, eller bare har konkludert med at jeg ikke vil ha egne barn, fordi de ofte hører meg snakke om stebarna mine (som jeg har vært i livet til siden de var små). Jeg har ogsåhatt kolleger blant annet som har småbarn og har kommentert "er du ikke glad for at du slipper denne tiden/er ferdig med denne tiden" osv. Ikke vondt ment, men var sårt.
Nå bryr jeg meg ikke. Er overlykkelig selv og hvis noen spør så sier jeg at det var mange ting i livet som kom i veien, inkludert medisinske, og at jeg er veldig glad for at ting er så bra nå. De fleste reagerer postitivt etter at de har summet seg litt
og ikke misforstå, jeg forstår absolutt at det kan være sårt når folk sier kjipe ting, virkelig. Men de folka er jo bare helt latterlige. De absolutt beste damene og mødrene jeg kjenner fikk barn etter 40. Det har da (om noen) bare positive følger for barna! Selvfølgelig kan det hende at de får noen få år kortere sammen med moren sin, men det trenger jo virkelig ikke å være tilfellet heller. Og hva gjør vel uansett det når man har hatt et kjempebra liv så langt? Nei, heia dere og ikke bry dere!! 
