Jeg satt og leste på tråden over hvor gamle vi er, vi som er prøvere her inne. I sammenhenger med ekteskap, barn og slike ting føler jeg på en ganske stor skam på noen måter.
Kort og greit: jeg og min mann møttes på landbruksskolen første året på videregående, vi ble kjærester ganske fort, vi var da begge 16 år. Vi hadde et ganske turbulent forhold en stund, men vi har alltid følt at vi hører sammen, og at vi ikke er det samme uten hverandre. Når vi var 18 år fridde han til meg, dette var noe vi hadde snakket om i flere måneder, og vi ble altså da forlovet. Halvannet år senere, rett før vi fylte 20 år, giftet vi oss. Nå er vi 20 år, har vært gift i straks 10 mnd og er på slutten av overtakelse av hans foreldres gårdsbruk. Vi er altså veldig etablerte til å være 20 år, det skjønner jeg.
Jeg har et helt utrolig fantastisk liv med min kjære. Jeg lever et liv som jeg elsker! Jeg elsker å være gift med akkurat min mann, jeg elsker stedet vi bor på, kattene vi bor sammen med, fjøset, dyrene, møkkelukta, ja rett og slett alt! Jeg kan ofte ikke tro hvor heldig jeg er, og at det er mulig å ha det så bra.
Men helt fra noen i familien min (besteforeldre, tanter og slikt) begynte å skjønne at dette var seriøst, og jeg dro på besøk til hans hjemsted, møtte hans foreldre og sånt var det et mareritt. Jeg var for ung! Alltid har jeg ikke passet inn i så utrolig mange sammenhenger, og jeg skjønner jo nå, når jeg er eldreenn 16 og ser min lillebror bli 18, at det hadde vært kjempeartig hvis han skulle bli forlovet nå! Men å møte meg fire ganger i året og hver gang få meg til å føle meg som dritt fordi jeg har en seriøs kjæreste. Si til meg at jeg burde gjøre det slutt med han, rømme fordi det begynner å bli så seriøst at jeg snart ikke kan gjøre som jeg vil lengre? Hvorfor? Hvis de brydde seg ville de gjort som mine foreldre gjorde, sette seg ned med meg. Snakke med meg om dette er et sunt forhold, og hva det gir meg. Respekterer han meg? Det verste var vel når mine foreldre ble kalt dårlige foreldre fordi de lot meg reise på besøk til han å møte hans familie, og fordi de ikke fikk meg til å slå opp ned kjæresten min. Fordi de ikke kjeftet på meg når jeg sa at jeg skulle gifte meg. Jeg føler ofte stor skam over min alder. Det blir bedre ettersom jeg blir eldre, men det er der enda. Jeg var redd for p skrive alderen min her inne fordi jeg følte meg for ung til å planlegge et barn.
Det bør sies at mine foreldre har vært fantastiske! De har satt mange grenser for meg, men de har alltid vært støttende i forhold til meg og min nåværende mann. De ble ikke spesielt overasket over forlovelsen fordi de kjente meg, og skjønte at det var neste steg. De var der under planlegging av bryllup, og de tok imot alt søppelet som ble sendt deres vei fra søsken og foreldreansvar dem selv! Det er grusomt for meg å føle at jeg er skyld i noe av dette, men det roet seg heldigvis kraftig når de skjønte at bryllupet var et faktum, og at dette ikke var tull.
Livet mitt er fantastisk! Jeg er så utrolig glad for at jeg har tatt de valgene som har ført meg og min kjære sammen! Vi har det fantastisk sammen, og vi er villige, og forberedt, på å jobbe hardt for at det skal vare livet ut! Ekteskap er ikke tull for meg. Det er dønn seriøst, og jeg er på mange måter bare 20 år, men jeg er gift, og det er et modent valg vi tok sammen etter lang tids tenking.
Jeg ser jo at dette burde ha sluttet der, men litt at poenget vår også at å planlegge et barn når man er 20 år, er det galskap? Kanskje er det fjernt for mange 20-åringer, men for mange på vår alder er også ekteskap utenkelig eller veldig langt frem i tid. Forutenom et par venninner av meg som jeg har nevnt det til (oss jenter
), er det ingen som vet at vi prøver å få barn. (Selv om jeg har en mistanke om at mine foreldre aner noe...
)
Jeg er glad for å være ung, gift og prøver! Jeg kunne ikke hatt en bedre livssituasjon!
Og jeg er så glad for at det er flere på min alder her, slik at jeg ikke føler meg så alene. Samtidig har jeg aldre følt meg dømt for noe her inne, og det gjør meg utrolig glad!
Dere er fantastiske! <3
Prøvere med første barn.
