Majaflyfly
Glad i forumet
Kjempekoselig at dere venter ei lita jente 
Uke 22 + 0 
De siste dagene har sparkene blitt mer og mer tydelige, og nå kan vi kjenne de på utsiden! Kan av og til se dem også!
Det er så deilig å kjenne liv flere ganger til dagen nå, å vite at hun spreller og har det fint der inne
Sitter på forelesning og smiler for meg selv, når jeg kjenner TurboTurid sparke i vei, hihi.
Utroligvis nok har jeg ikke gått noe særlig opp i vekt! Føler jeg har spist aaaltfor mye is og snop i det siste, og jordmora vår maser jo på at jeg må spise sunt og passe vekta pga fare for svangeskapsdiabetes.. jeg veier 100,7 kg nå, og har ikke gått opp noenting..! Veide ca det samme på begynnelsen av graviditeten, og gikk NED 3 kilo.. så har jo gått opp igjen 3 kilo da, men lissom.. ikke mer enn det.
Blir tur til jordmor i morgen tidlig, får håpe hun er grei med oss, haha.
De siste dagene har sparkene blitt mer og mer tydelige, og nå kan vi kjenne de på utsiden! Kan av og til se dem også!Det er så deilig å kjenne liv flere ganger til dagen nå, å vite at hun spreller og har det fint der inne
Sitter på forelesning og smiler for meg selv, når jeg kjenner TurboTurid sparke i vei, hihi.
Utroligvis nok har jeg ikke gått noe særlig opp i vekt! Føler jeg har spist aaaltfor mye is og snop i det siste, og jordmora vår maser jo på at jeg må spise sunt og passe vekta pga fare for svangeskapsdiabetes.. jeg veier 100,7 kg nå, og har ikke gått opp noenting..! Veide ca det samme på begynnelsen av graviditeten, og gikk NED 3 kilo.. så har jo gått opp igjen 3 kilo da, men lissom.. ikke mer enn det.
Blir tur til jordmor i morgen tidlig, får håpe hun er grei med oss, haha.
Bare 27 dager igjen til termin!
Snaaaart er hun heeeer
Har vært sykemeldt siden begynnelsen av september, pga kranglete bekken. Og fordi at arbeidsplassen min ikke kan tilrettelegge for meg. Har tatt opp studier, og prøver å fullføre bacheloren min i engelsk litteratur, så håper viiiirkelig jeg står på disse eksamene nå! Siste eksamen nå til torsdag, pjuh.
Vår foreløpige liste over navn vi begge liker:
Agnes
Alma
Dagny
Elsa
Erle
Iben
Sigrid
Solveig
Wilma
Så gjenstår det å treffe henne og se hvilket hun passer
Snaaaart er hun heeeer
Har vært sykemeldt siden begynnelsen av september, pga kranglete bekken. Og fordi at arbeidsplassen min ikke kan tilrettelegge for meg. Har tatt opp studier, og prøver å fullføre bacheloren min i engelsk litteratur, så håper viiiirkelig jeg står på disse eksamene nå! Siste eksamen nå til torsdag, pjuh.
Vår foreløpige liste over navn vi begge liker:
Agnes
Alma
Dagny
Elsa
Erle
Iben
Sigrid
Solveig
Wilma
Så gjenstår det å treffe henne og se hvilket hun passer
Så utrolig hyggelig å lese at dere fikk til et hjemmelaget lite mirakel!
PS: Heier på Agnes, Erle og Iben
Takk! God jul ja
Majaflyfly
Glad i forumet
Gratulerer så mye med lille Solveig
FintFerdig
Betatt av forumet
Puh, kom oss hjem i går.
Alt vel med bebis og mams, vi ammer, skifter bleier, spiser og sover om hverandre
Hun er det fineste lille mennesket jeg har sett
og du er det heldigste menneske jeg vet om. FOR en historie, blir helt rørt over at du endelig har fått skatten din etter alt du måtte igjennom
Fødselen!
OBS! Ekle detaljer og kan kanskje trigge noen.
Natt til 28.12.2019 ca klokken 03.30, lå jeg og halvsov og drømte at jeg måtte tisse, og våknet sakte og kjente plutselig at det var vått nedentil, så jeg trodde jeg HADDE tissa på meg! Haha. Så våkna jeg litt til, og kom på at jeg var gravid Reiser meg forsiiiktig opp, og går i pingvin-gange til toalettet hvor alt kom fossende ut med en gang jeg satt meg på do!
Satt og fniste og bannet om hverandre, ville jo helst at hun skulle komme over nyttår!
Tar på meg et ekstra stort bind, og tasser inn til mannen min som ligger helt i koma. Hvisker ham i øret: "gjett hvorfor jeg vekker deg midt på natta...?"
(i ettertid har han fortalt at han først trodde at jeg ville han skulle lufte bikkja, haha)
Vi kler på oss og går ned i stua. Hoi vannet er gått, lissom. Hva gjør vi nå?
Vi er overraskende rolige begge to.
Ringer føden og forteller at vannet er gått. Vi får velge selv om vi vil vente litt, eller komme med en gang. Vi velger å vente litt, da ingen rier har begynt og vi har litt vi må få pakket med oss.
Mannen koker seg litt kaffe, og vi pakker ferdig. Jeg hiver meg i dusjen, han lufter bikkja og vi ordner oss litt mat. Jeg trodde vi kom til å være litt mer paniske enn vi var! Ikke som på film da, hehe. Men litt småstressa, kanskje.
En time etter vannet gikk, begynte riene. De var forholdsvis regelmessige, ca hver 5-7 minutt og varte opptil 1 minutt. Ikke så veldig vonde rier, men jeg skjønte fort at det var rier og ikke kynnere. Rart med det, en bare VET at NÅ er det rier, lissom!
Vi ankommer sykehuset ca 06.30. Mannen ringer på og sier "Hei, jeg lurte på om vi kunne komme inn og føde?"
Vi blir tatt godt i mot, og blir sendt inn på et undersøkelsesrom hvor jeg får på ctg og avleverer urinprøve. Jeg leverer også helsekortet og fødebrevet mitt. (kan skrive fødebrevet i neste innlegg)
Vi får superkoselige Jordmor Anne Kristine!
Etter litt vurderinger og sjekk av bindet mitt (må sjekke farge på fostervannet) konkluderer jordmor med at hun vil ha meg innlagt. Det viser seg at lille frøkna vår har bæsjet inni magen, og dette kan lage litt komplikasjoner. Hun sjekker også åpning, men det er bare 2 cm foreløpig.
Vi blir loset inn på fødestuen, og jeg får på meg de lekre sykehusklærne, de deilige nettigtrusene og kjempebleien
Riene begynner å ta seg opp, og jordmor kontakter anestesilegen for å skaffe meg epidural.
Klokkeslettene fra nå av har jeg NULL kontroll på, da jeg følte alt gikk i ett, hahah. Måtte sjekke fødeloggen min for å få tak i klokkeslettene
Epiduralen blir satt, og jeg kjenner at toppene på riene avtar litt. Ligger litt på siden, står på alle fire og står oppreist med prekestolen hvor jeg bytter på å ha ett ben opp på en krakk. Etter litt kjenner jeg at smertene fremdeles holder på på høyresiden, det viser seg at epiduralen kun virker på venstre side. Jeg har også fått en nerve i klem slik at smertene ble intensivert. Dette gjorde at jeg gikk fra en forholdsvis blid og hyggelig fødende, til en illsint ilder på null komma niks.
Vi måtte vente lenge på at anestesilegen kom tilbake for å sette epiduralen på nytt, da det kun var EN på vakt på hele sykehuset. (upraktisk å føde i helgen i romjulen, lissom!) Dessverre funket den heller ikke på høyre side denne gang.
Midt oppi alt dette, svinser mannen min frem og tilbake mellom jordmor og pleiere, hvor han masserer meg på rygg/nakke, setter knoken sin i høyre siden på ryggen min (det hjalp med en skarp smerte der for å ta toppen av riene), gir meg vann, leppepomade og gode ord. Han talte pust for meg - pust inn! 1,2,3,4 og uuuut - 1,2,3,4! Holdt lystgassen på plass for meg også. Sava, den mannen stod på for meg HELE dagen! Han var RIMELIG utslitt etterpå, han sliter litt med vond rygg og senebetennelse i håndleddene fra før av.. Flinke mannen
Kl 18.00 går jeg over i aktiv fødsel, nå var det 4 cm åpning, og den økte jevnt.
Kl 19.30 er det vaktskifte, og ny jordmor og pleiere kommer på. Jeg ser ingen av disse før et par timer senere, da øynene mine var lukket hele tiden pga smertene. Når riene kommer, må jeg tviholde på hofta/magen for at smerten ikke skal ta over.
Mannen jobber fortsatt iherdig med på passe på meg
Jeg husker ikke når under fødselen dette skjer, men de må gi meg antibiotika pga avføringen i magen. Dersom den IKKE virker, må de vurdere keisersnitt. Jeg, som er i mitt største smertehelvete noensinne, SKRIKER bare "værsåsnill, ta keisersnitt NÅÅÅÅ!" Mens jeg hulker som besatt... Men neida, antibiotikaen virker og håpet mitt forsvinner.
Etter en stund så avtar riene litt, så de vil sette drypp for å få fortgang på dem. Da blir jeg opplyst om at dersom drypp ikke hjelper, må de igjen vurdere keisersnitt. Jeg øyner et håp igjen, og hyler i vei at nåååå måååå de ta et keisersnittet, ser de ikke at jeg har VOOONDT?!? Ta denne hersens babyen UUT av meg NÅÅ!! Men neida, dryppet hjalp jo, og riene kom hyppigere, til min fortvilelse. En eller annen sier også: "bare kom over denne ria, det blir ikke verre enn det er nå! og snart kommer pressriene, og så har du jenta di!" Blank løgn. Det ble MYE vondere. Jeg er så glad vi bare skal ha ETT barn, de riene vil jeg ikke oppleve igjen, altså. Jeg skjelte og smelte litt på damen som sa dette til meg, haha. Tålmodige damer, da!
I 23 tiden får jeg vite at det er 10 cm åpning, og at pressriene kan vare i rundt en time og så er jenta vår født. Jeg nekter blankt å presse noenting som helst før jeg har fått mer smertestillende. Jeg sier også at jeg nekter å presse i en hel time, dette ble altfor mye for meg. De burde bare dope meg ned og ta bebisen ut av meg med en eneste gang! Jeg krysser faktisk bena mine også
De skynder seg å klargjøre Pudendal (tror jeg det het) som de skal sette på innsiden av skjeden. Pjuh. Jeg synes jo de er ALTFOR trege, og innimellom mine urbrøl klarer jeg å mase på dem at de må skynde seg.. hahhaha.
Den blir satt, og knappe minuttet senere begynner pressriene for fullt.
Jeg presser visst så bra, at jordmor bare vil jeg skal presse på, også når det ikke er noen rie. Innen 6 minutter med press og noen sinnsyke rar brølelyder fra meg, er lille klumpen vår endelig ute!
Jeg får henne rett opp på brystet, og hun blir gnidd litt og så hører vi henne endelig. Fineste lyden i verden!
Etter noen minutter kommer morkaken også ut, og jordmor viser meg den (jeg er nysgjerrig på sånt, haha) Mannen ville helst ikke se på den, da..
Vi blir gratulert av masse mennesker jeg knapt hadde lagt merke til at var tilstede på rommet vårt
Så får vi et par timer i fred med lille jenta vår
Vi begge gråter en skvett og lurer på hvordan vi skal holde jenta vår uten å knekke nakken hennes..
Etter litt så kravler hun selv opp til brystet mitt, og får sugd litt på ene brystet mitt.. Magisk!
OBS! Ekle detaljer og kan kanskje trigge noen.
Natt til 28.12.2019 ca klokken 03.30, lå jeg og halvsov og drømte at jeg måtte tisse, og våknet sakte og kjente plutselig at det var vått nedentil, så jeg trodde jeg HADDE tissa på meg! Haha. Så våkna jeg litt til, og kom på at jeg var gravid
Reiser meg forsiiiktig opp, og går i pingvin-gange til toalettet hvor alt kom fossende ut med en gang jeg satt meg på do!Satt og fniste og bannet om hverandre, ville jo helst at hun skulle komme over nyttår!
Tar på meg et ekstra stort bind, og tasser inn til mannen min som ligger helt i koma. Hvisker ham i øret: "gjett hvorfor jeg vekker deg midt på natta...?"
(i ettertid har han fortalt at han først trodde at jeg ville han skulle lufte bikkja, haha)Vi kler på oss og går ned i stua. Hoi vannet er gått, lissom. Hva gjør vi nå?
Vi er overraskende rolige begge to.
Ringer føden og forteller at vannet er gått. Vi får velge selv om vi vil vente litt, eller komme med en gang. Vi velger å vente litt, da ingen rier har begynt og vi har litt vi må få pakket med oss.
Mannen koker seg litt kaffe, og vi pakker ferdig. Jeg hiver meg i dusjen, han lufter bikkja og vi ordner oss litt mat. Jeg trodde vi kom til å være litt mer paniske enn vi var! Ikke som på film da, hehe. Men litt småstressa, kanskje.
En time etter vannet gikk, begynte riene. De var forholdsvis regelmessige, ca hver 5-7 minutt og varte opptil 1 minutt. Ikke så veldig vonde rier, men jeg skjønte fort at det var rier og ikke kynnere. Rart med det, en bare VET at NÅ er det rier, lissom!
Vi ankommer sykehuset ca 06.30. Mannen ringer på og sier "Hei, jeg lurte på om vi kunne komme inn og føde?"
Vi blir tatt godt i mot, og blir sendt inn på et undersøkelsesrom hvor jeg får på ctg og avleverer urinprøve. Jeg leverer også helsekortet og fødebrevet mitt. (kan skrive fødebrevet i neste innlegg)
Vi får superkoselige Jordmor Anne Kristine!
Etter litt vurderinger og sjekk av bindet mitt (må sjekke farge på fostervannet) konkluderer jordmor med at hun vil ha meg innlagt. Det viser seg at lille frøkna vår har bæsjet inni magen, og dette kan lage litt komplikasjoner. Hun sjekker også åpning, men det er bare 2 cm foreløpig.
Vi blir loset inn på fødestuen, og jeg får på meg de lekre sykehusklærne, de deilige nettigtrusene og kjempebleien
Riene begynner å ta seg opp, og jordmor kontakter anestesilegen for å skaffe meg epidural.
Klokkeslettene fra nå av har jeg NULL kontroll på, da jeg følte alt gikk i ett, hahah. Måtte sjekke fødeloggen min for å få tak i klokkeslettene
Epiduralen blir satt, og jeg kjenner at toppene på riene avtar litt. Ligger litt på siden, står på alle fire og står oppreist med prekestolen hvor jeg bytter på å ha ett ben opp på en krakk. Etter litt kjenner jeg at smertene fremdeles holder på på høyresiden, det viser seg at epiduralen kun virker på venstre side. Jeg har også fått en nerve i klem slik at smertene ble intensivert. Dette gjorde at jeg gikk fra en forholdsvis blid og hyggelig fødende, til en illsint ilder på null komma niks.
Vi måtte vente lenge på at anestesilegen kom tilbake for å sette epiduralen på nytt, da det kun var EN på vakt på hele sykehuset. (upraktisk å føde i helgen i romjulen, lissom!) Dessverre funket den heller ikke på høyre side denne gang.
Midt oppi alt dette, svinser mannen min frem og tilbake mellom jordmor og pleiere, hvor han masserer meg på rygg/nakke, setter knoken sin i høyre siden på ryggen min (det hjalp med en skarp smerte der for å ta toppen av riene), gir meg vann, leppepomade og gode ord. Han talte pust for meg - pust inn! 1,2,3,4 og uuuut - 1,2,3,4! Holdt lystgassen på plass for meg også. Sava, den mannen stod på for meg HELE dagen!
Han var RIMELIG utslitt etterpå, han sliter litt med vond rygg og senebetennelse i håndleddene fra før av.. Flinke mannen Kl 18.00 går jeg over i aktiv fødsel, nå var det 4 cm åpning, og den økte jevnt.
Kl 19.30 er det vaktskifte, og ny jordmor og pleiere kommer på. Jeg ser ingen av disse før et par timer senere, da øynene mine var lukket hele tiden pga smertene. Når riene kommer, må jeg tviholde på hofta/magen for at smerten ikke skal ta over.
Mannen jobber fortsatt iherdig med på passe på meg
Jeg husker ikke når under fødselen dette skjer, men de må gi meg antibiotika pga avføringen i magen. Dersom den IKKE virker, må de vurdere keisersnitt. Jeg, som er i mitt største smertehelvete noensinne, SKRIKER bare "værsåsnill, ta keisersnitt NÅÅÅÅ!" Mens jeg hulker som besatt... Men neida, antibiotikaen virker og håpet mitt forsvinner.
Etter en stund så avtar riene litt, så de vil sette drypp for å få fortgang på dem. Da blir jeg opplyst om at dersom drypp ikke hjelper, må de igjen vurdere keisersnitt. Jeg øyner et håp igjen, og hyler i vei at nåååå måååå de ta et keisersnittet, ser de ikke at jeg har VOOONDT?!? Ta denne hersens babyen UUT av meg NÅÅ!! Men neida, dryppet hjalp jo, og riene kom hyppigere, til min fortvilelse. En eller annen sier også: "bare kom over denne ria, det blir ikke verre enn det er nå! og snart kommer pressriene, og så har du jenta di!" Blank løgn. Det ble MYE vondere. Jeg er så glad vi bare skal ha ETT barn, de riene vil jeg ikke oppleve igjen, altså. Jeg skjelte og smelte litt på damen som sa dette til meg, haha. Tålmodige damer, da!
I 23 tiden får jeg vite at det er 10 cm åpning, og at pressriene kan vare i rundt en time og så er jenta vår født. Jeg nekter blankt å presse noenting som helst før jeg har fått mer smertestillende. Jeg sier også at jeg nekter å presse i en hel time, dette ble altfor mye for meg. De burde bare dope meg ned og ta bebisen ut av meg med en eneste gang! Jeg krysser faktisk bena mine også
De skynder seg å klargjøre Pudendal (tror jeg det het) som de skal sette på innsiden av skjeden. Pjuh. Jeg synes jo de er ALTFOR trege, og innimellom mine urbrøl klarer jeg å mase på dem at de må skynde seg.. hahhaha.
Den blir satt, og knappe minuttet senere begynner pressriene for fullt.
Jeg presser visst så bra, at jordmor bare vil jeg skal presse på, også når det ikke er noen rie. Innen 6 minutter med press og noen sinnsyke rar brølelyder fra meg, er lille klumpen vår endelig ute!
Jeg får henne rett opp på brystet, og hun blir gnidd litt og så hører vi henne endelig. Fineste lyden i verden!
Etter noen minutter kommer morkaken også ut, og jordmor viser meg den
(jeg er nysgjerrig på sånt, haha) Mannen ville helst ikke se på den, da.. Vi blir gratulert av masse mennesker jeg knapt hadde lagt merke til at var tilstede på rommet vårt
Så får vi et par timer i fred med lille jenta vår
Vi begge gråter en skvett og lurer på hvordan vi skal holde jenta vår uten å knekke nakken hennes..
Etter litt så kravler hun selv opp til brystet mitt, og får sugd litt på ene brystet mitt.. Magisk!
Etter litt så kravler hun selv opp til brystet mitt, og får sugd litt på ene brystet mitt.. Magisk!
For en fantastisk fødselshistorie! Gratulerer så mye igjen!
Og takk for at du har delt reisen din med oss.
For en fantastisk fødselshistorie! Gratulerer så mye igjen!
Takk
Ja, 4 år med harde prøvelser lønnet seg til slutt...