Dette irriterer oss akkurat nå!

[SunAndMoon]

Takk som spør! I går, 2. juledag var jeg helt fin igjen. Fikk endelig spist igjen etter over to døgn med faste, siden det gjorde så vondt da jeg prøvde å spise bare en liten munnfull med julemat på julaften. Godt å kunne spise igjen, men ble jo stappmett av ingenting i går! Stefaren min kastet en hel natt, så nå venter vi i spenning for å se om det er flere som blir syke her i hus, og om vi blir sittende alene på nyttårsaften eller kan dra på besøk til venner…

Godt å høre at du er på bena igjen!

 

[Ørkenrev]

Meg selv!

Har perioder nå hvor jeg er så CRAZY hormonell.. begynner å lure på om jeg har gått fra vettet, eller om det bare er stresset som tar meg.

Og friggin svigermor.. julaften til første dag var hun her, vi har to små fra før (5 og 2) og jeg har et bekken som gjør det veldig vondt å bidra med det jeg vil.
Hit kom det mange gjester, mye å ordne.. Men likevel sitter hun å ser på at vi stresser og styrer.. hva med å hjelpe til? Selv når jeg indirekte ber om hjelp (altså ber 5 åringen, når han står rett ved henne) sitter hu bare å glaner på meg.. får lyst til å hive hele dama ut av vinduet


Samme med mannen .. tror det må ligge i den familien der

Huff… er bare så veldig mye stress med å få ting på plass.. lillemann er ikke velkommen til verden før termin i alle fall

Føler med deg!

Her har min mor vært på besøk fra fredag til fredag! Hun ditchet å feire med min bror i år som da ble alene i jula! Uten å si noe til han før jeg fortalte planene hennes. Hun er selvsagt velkommen men jeg synes det var dårlig gjort å ikke snakke skikkelig med broren min først. Ble jo kort frist for han og langt å reise fra Trøndelag til Vestlandet (bygda).

Hun sa hun ville komme fordi «du er jo så gravid da og helt sikkert utslitt og alt er SÅ tungt for deg så jeg MÅ jo komme å hjelpe til med mat, barna osv..»

Hun har sittet på rumpa i sofaen, gitt iPad til ungene, tilbydde seg å hjelpe med maten en av dagene men da først når det var 5 minutter til servering. Hun har vært lite med oss egentlig, fordi hun måtte sove lenge, hvile mellom slaga. Så ble hun forkjølet, altså mildt snufsete, sånn som alle vi andre også har vært, nei da kunnne hun ikke være med oss utenom måltider selv om det var siste dag før hun skulle hjem igjen, kunne hvertfall ikke være med oss på kino, MEN festlig lag på kvelden med mat og hygge sammen med mine svigerforeldre og svigerbror og mann kunne hun være med på i mange timer samme kveld.

Jeg vet jo hvordan hun er, så forventet ikke så mye. Men så blir man jo litt skuffet allikevel da. Mest ovenfor ungene kanskje. Eneste som er bra er at mannen min virkelig har fått opp øynene for hvordan hun er, så han støtter meg veldig og er enig i å sette ned foten fremover, spesielt når ny baby kommer. Jeg var litt redd jula kom til å bli litt ødelagt for min del da hun alltid er meget spydig og kommenterer alt jeg gjør, men jeg har bare sluttet helt å svare og gir ingen respons, men merker jeg er lettere til sinns nå som hun har reist igjen. Veldig trist hele greia. Men ting har bygd seg opp helt fra jeg var barn.

 

[B82]

Føler med deg!

Her har min mor vært på besøk fra fredag til fredag! Hun ditchet å feire med min bror i år som da ble alene i jula! Uten å si noe til han før jeg fortalte planene hennes. Hun er selvsagt velkommen men jeg synes det var dårlig gjort å ikke snakke skikkelig med broren min først. Ble jo kort frist for han og langt å reise fra Trøndelag til Vestlandet (bygda).

Hun sa hun ville komme fordi «du er jo så gravid da og helt sikkert utslitt og alt er SÅ tungt for deg så jeg MÅ jo komme å hjelpe til med mat, barna osv..»

Hun har sittet på rumpa i sofaen, gitt iPad til ungene, tilbydde seg å hjelpe med maten en av dagene men da først når det var 5 minutter til servering. Hun har vært lite med oss egentlig, fordi hun måtte sove lenge, hvile mellom slaga. Så ble hun forkjølet, altså mildt snufsete, sånn som alle vi andre også har vært, nei da kunnne hun ikke være med oss utenom måltider selv om det var siste dag før hun skulle hjem igjen, kunne hvertfall ikke være med oss på kino, MEN festlig lag på kvelden med mat og hygge sammen med mine svigerforeldre og svigerbror og mann kunne hun være med på i mange timer samme kveld.

Jeg vet jo hvordan hun er, så forventet ikke så mye. Men så blir man jo litt skuffet allikevel da. Mest ovenfor ungene kanskje. Eneste som er bra er at mannen min virkelig har fått opp øynene for hvordan hun er, så han støtter meg veldig og er enig i å sette ned foten fremover, spesielt når ny baby kommer. Jeg var litt redd jula kom til å bli litt ødelagt for min del da hun alltid er meget spydig og kommenterer alt jeg gjør, men jeg har bare sluttet helt å svare og gir ingen respons, men merker jeg er lettere til sinns nå som hun har reist igjen. Veldig trist hele greia. Men ting har bygd seg opp helt fra jeg var barn.

Sukk… ja, hva skal man si. Greit å legge forventningene lave, men når hun helt tydelig ikke gidder… da blir man såklart skuffa likevel. Hun måtte til deg å hjelpe til fordi du var gravid etc.. men likevel ikke gjør en dritt. Det er så dårlig…!
Godt mannen din har fått se hvordan det er og du får støtte av han i det minste

 

[Statistikern]

Takk som spør! I går, 2. juledag var jeg helt fin igjen. Fikk endelig spist igjen etter over to døgn med faste, siden det gjorde så vondt da jeg prøvde å spise bare en liten munnfull med julemat på julaften. Godt å kunne spise igjen, men ble jo stappmett av ingenting i går! Stefaren min kastet en hel natt, så nå venter vi i spenning for å se om det er flere som blir syke her i hus, og om vi blir sittende alene på nyttårsaften eller kan dra på besøk til venner…

Godt å høre at du er bedre! Krysser fingrene for at resten holder seg friske.

 

[kuchinga]

Min mor som uansett hva jeg sier ang. plager i graviditeten kun svarer "så rart, jeg var ikke dårlig et sekund av mine to graviditeter. Alt var så greit, var på jobb hver dag!" takk for sympatien...

 

[B82]

Min mor som uansett hva jeg sier ang. plager i graviditeten kun svarer "så rart, jeg var ikke dårlig et sekund av mine to graviditeter. Alt var så greit, var på jobb hver dag!" takk for sympatien...

Som om det er selvvalgt liksom Har fått høre det samme.

 

[kuchinga]

Som om det er selvvalgt liksom Har fått høre det samme.

Ja, ikke sant... Og som om jeg føler meg bedre av at andre hadde null plager

 

[Ørkenrev]

Min mor som uansett hva jeg sier ang. plager i graviditeten kun svarer "så rart, jeg var ikke dårlig et sekund av mine to graviditeter. Alt var så greit, var på jobb hver dag!" takk for sympatien...

Høres kjent ut, derfor klager jeg ikke til henne.. får jo bare «men JEG var jo så frisk som jeg aldri har vært når jeg var gravid!»

 

[kuchinga]

Høres kjent ut, derfor klager jeg ikke til henne.. får jo bare «men JEG var jo så frisk som jeg aldri har vært når jeg var gravid!»

Jepp, akkurat sånn! Som om de tror man bare finner på

MEN blir også fornærmet over at hun ikke får kjenne masse på magen og spark osv. Kanskje hvis hun hadde brydd seg litt mer, så hadde det vært mer aktuelt

 

[Ines]

Jeg må oppdatere på svigermor. Akkurat nå er situasjonen mellom meg og henne ISKALD. Jeg er så rasende på dama at jeg kan rive av hu hodet om hun nærmer seg sykehuset. Hun er fullstendig klar over at hun har driti seg loddrett ut, men jeg klarer ikke å finne det i meg å tilgi henne.
Hun er enn så lenge bannlyst fra sykehuset.

Så på lørdag kl 00.51 ble jeg mor til ei så utrolig nydelig jente. Jeg utviklet på et par timer en akutt svangerskapsforgiftning, hvor jeg hadde kramper og det hele. Situasjonen utviklet seg på et par timer. Orker ikk skrive alt på nytt her. Men det hele endte med hastekeisersnitt. Pga at jeg hadde kramper ble spinnalbedøvelsen satt feil, og jeg ble lagt i full narkose.

De vekker meg åpenbart og forteller meg at jeg har blitt mor. Samboer og jeg får prate i 5 minutter før de doper meg ned igjen.

Jeg våker nå neddopet, alene, litt forvirret osv på intensiven. Når jeg får tak i mobilen min har jeg gratulasjonsmeldinger fra samboers familie. Svigermor har altså mens jeg er fullstendig neddopet annonsert til hele samboers familie at vi har nå fått en unge. Uten å tenke på at det hele er en ganske traumatisk fødsel, vi fikk ikke mulighet til å annonsere det selv. Samt at jeg var i så dårlig stand at jeg ikke engang hadde fått sett min egen baby på dette tidspunktet.

Jeg begynte faktisk å hylgråte og var på nippet til å få et panikkanfall over hele situasjonen. Det var noen stakkar sykepleiere som måtte prøve å trøste meg og gå over stokk stein og presse leger til å legge tilrette for at jeg skulle se datteren min tidligere enn ønsket for meg og henne pga situasjonen. Pluss at fikk enda mer medisiner for å roe meg.

Ikke nok med det. Når heksa i ettertid ringer min samboer. Så våger hun å spørre hvordan det står til med alle. Som om hun ikke akkurat har visst hvor fordømt lite respekt hun har ovenfor meg. Siden babyen er født i uke 33+2 lurer hun også på hvordan det går med pumping fordi babyen trenger brystmelk.

Beklager språkbruken. Men den fordømte heksa der skal ikke oppdateres på en dritt før jeg får lov til å få den situasjonen her på avstand. Heldigvis er samboer utrolig forståelsefull.
Vi er enig at han kan informere henne på det minimale. Han har sagt til henne akkurat hva hun har sagt og gjort. Hun forstår åpenbart hele situasjonen og at hun har driti seg ut. Men akkurat nå er det ikke til å reddes. Jeg er sliten og føler meg så overkjørt og tråkket på av henne. Og 5 dager etter operasjon og med en datter på intensiven og meg som prøver å komme meg etter en alvorlig svangerskapsforgiftning er ikke det å reparere forholdet med svigermor i nærheten av en prioritering. På

Men min datter er helt nydelig og viser enorme fremskritt på bare et par dager
Legger med et par bilder som stolt mor. Men tenker å ikke vise henne til alt og alle

Og tips til alle. Lag regler tilogmed for maks krisesituasjoner. Greit å ha på plass for å forhindre en slik situasjon som man egentlig tenker er helt uvirkelig

 

[kuchinga]

Jeg må oppdatere på svigermor. Akkurat nå er situasjonen mellom meg og henne ISKALD. Jeg er så rasende på dama at jeg kan rive av hu hodet om hun nærmer seg sykehuset. Hun er fullstendig klar over at hun har driti seg loddrett ut, men jeg klarer ikke å finne det i meg å tilgi henne.
Hun er enn så lenge bannlyst fra sykehuset.

Så på lørdag kl 00.51 ble jeg mor til ei så utrolig nydelig jente. Jeg utviklet på et par timer en akutt svangerskapsforgiftning, hvor jeg hadde kramper og det hele. Situasjonen utviklet seg på et par timer. Orker ikk skrive alt på nytt her. Men det hele endte med hastekeisersnitt. Pga at jeg hadde kramper ble spinnalbedøvelsen satt feil, og jeg ble lagt i full narkose.

De vekker meg åpenbart og forteller meg at jeg har blitt mor. Samboer og jeg får prate i 5 minutter før de doper meg ned igjen.

Jeg våker nå neddopet, alene, litt forvirret osv på intensiven. Når jeg får tak i mobilen min har jeg gratulasjonsmeldinger fra samboers familie. Svigermor har altså mens jeg er fullstendig neddopet annonsert til hele samboers familie at vi har nå fått en unge. Uten å tenke på at det hele er en ganske traumatisk fødsel, vi fikk ikke mulighet til å annonsere det selv. Samt at jeg var i så dårlig stand at jeg ikke engang hadde fått sett min egen baby på dette tidspunktet.

Jeg begynte faktisk å hylgråte og var på nippet til å få et panikkanfall over hele situasjonen. Det var noen stakkar sykepleiere som måtte prøve å trøste meg og gå over stokk stein og presse leger til å legge tilrette for at jeg skulle se datteren min tidligere enn ønsket for meg og henne pga situasjonen. Pluss at fikk enda mer medisiner for å roe meg.

Ikke nok med det. Når heksa i ettertid ringer min samboer. Så våger hun å spørre hvordan det står til med alle. Som om hun ikke akkurat har visst hvor fordømt lite respekt hun har ovenfor meg. Siden babyen er født i uke 33+2 lurer hun også på hvordan det går med pumping fordi babyen trenger brystmelk.

Beklager språkbruken. Men den fordømte heksa der skal ikke oppdateres på en dritt før jeg får lov til å få den situasjonen her på avstand. Heldigvis er samboer utrolig forståelsefull.
Vi er enig at han kan informere henne på det minimale. Han har sagt til henne akkurat hva hun har sagt og gjort. Hun forstår åpenbart hele situasjonen og at hun har driti seg ut. Men akkurat nå er det ikke til å reddes. Jeg er sliten og føler meg så overkjørt og tråkket på av henne. Og 5 dager etter operasjon og med en datter på intensiven og meg som prøver å komme meg etter en alvorlig svangerskapsforgiftning er ikke det å reparere forholdet med svigermor i nærheten av en prioritering. På

Men min datter er helt nydelig og viser enorme fremskritt på bare et par dager
Legger med et par bilder som stolt mor. Men tenker å ikke vise henne til alt og alle

Og tips til alle. Lag regler tilogmed for maks krisesituasjoner. Greit å ha på plass for å forhindre en slik situasjon som man egentlig tenker er helt uvirkelig

Hjelpe meg, for et menneske!!! Helt utrolig hvor lite folk kan forstå og hvordan de oppfører seg i en slik situasjon. Godt du har samboer med på "laget" ditt i alle fall

Så fin og tøff lita jente dere har fått. Håper både hun og du kommer dere raskt og ønsker dere alt godt

 

[Lillespire95]

Jeg må oppdatere på svigermor. Akkurat nå er situasjonen mellom meg og henne ISKALD. Jeg er så rasende på dama at jeg kan rive av hu hodet om hun nærmer seg sykehuset. Hun er fullstendig klar over at hun har driti seg loddrett ut, men jeg klarer ikke å finne det i meg å tilgi henne.
Hun er enn så lenge bannlyst fra sykehuset.

Så på lørdag kl 00.51 ble jeg mor til ei så utrolig nydelig jente. Jeg utviklet på et par timer en akutt svangerskapsforgiftning, hvor jeg hadde kramper og det hele. Situasjonen utviklet seg på et par timer. Orker ikk skrive alt på nytt her. Men det hele endte med hastekeisersnitt. Pga at jeg hadde kramper ble spinnalbedøvelsen satt feil, og jeg ble lagt i full narkose.

De vekker meg åpenbart og forteller meg at jeg har blitt mor. Samboer og jeg får prate i 5 minutter før de doper meg ned igjen.

Jeg våker nå neddopet, alene, litt forvirret osv på intensiven. Når jeg får tak i mobilen min har jeg gratulasjonsmeldinger fra samboers familie. Svigermor har altså mens jeg er fullstendig neddopet annonsert til hele samboers familie at vi har nå fått en unge. Uten å tenke på at det hele er en ganske traumatisk fødsel, vi fikk ikke mulighet til å annonsere det selv. Samt at jeg var i så dårlig stand at jeg ikke engang hadde fått sett min egen baby på dette tidspunktet.

Jeg begynte faktisk å hylgråte og var på nippet til å få et panikkanfall over hele situasjonen. Det var noen stakkar sykepleiere som måtte prøve å trøste meg og gå over stokk stein og presse leger til å legge tilrette for at jeg skulle se datteren min tidligere enn ønsket for meg og henne pga situasjonen. Pluss at fikk enda mer medisiner for å roe meg.

Ikke nok med det. Når heksa i ettertid ringer min samboer. Så våger hun å spørre hvordan det står til med alle. Som om hun ikke akkurat har visst hvor fordømt lite respekt hun har ovenfor meg. Siden babyen er født i uke 33+2 lurer hun også på hvordan det går med pumping fordi babyen trenger brystmelk.

Beklager språkbruken. Men den fordømte heksa der skal ikke oppdateres på en dritt før jeg får lov til å få den situasjonen her på avstand. Heldigvis er samboer utrolig forståelsefull.
Vi er enig at han kan informere henne på det minimale. Han har sagt til henne akkurat hva hun har sagt og gjort. Hun forstår åpenbart hele situasjonen og at hun har driti seg ut. Men akkurat nå er det ikke til å reddes. Jeg er sliten og føler meg så overkjørt og tråkket på av henne. Og 5 dager etter operasjon og med en datter på intensiven og meg som prøver å komme meg etter en alvorlig svangerskapsforgiftning er ikke det å reparere forholdet med svigermor i nærheten av en prioritering. På

Men min datter er helt nydelig og viser enorme fremskritt på bare et par dager
Legger med et par bilder som stolt mor. Men tenker å ikke vise henne til alt og alle

Og tips til alle. Lag regler tilogmed for maks krisesituasjoner. Greit å ha på plass for å forhindre en slik situasjon som man egentlig tenker er helt uvirkelig

Skjønner veldig godt at du er rasende! Prøv å fokuser på dere som en familie, å drit i henne. Hun har vist deg så lite respekt, så hun fortjener ingen tilbake. Håper hun en dag kan komme med en ordentlig unnskyldning til deg/dere.

Gratulerer så mye med den lille prinsessa deres Håper dere kommer dere raskt, å at alt går fint videre

 

[Ørkenrev]

Jeg hadde klikka! Fysøren. Tror jeg må ta en prat med mannen min ja i tilfelle det skulle oppstå noe sånt. Kanskje ta en prat med svigers også faktisk om at hvis min mann skal oppdatere de får de IKKE gå ut med noe til noen før vi sier det er ok.

Må være helt forferdelig for deg. Men fysøren så tøff du! Og gratulerer med den lille

 

[TKW]

Jeg snakka med "mine" før første fødsel om at ingen fikk lov til å publisere noe/dele før jeg hadde gjort det selv. Blokkerte også muligheten for å tagge meg i innlegg på facebook - nettopp fordi jeg hadde hørt sånne historier om tankeløse venner og slektninger som annonserer fødsel lenge før foreldrene er klare. Jeg håper svigermor skjønner selv hvor dum hun har vært og legger seg paddeflat når du er klar til å ta i mot unnskyldningen, hun var sikkert så proppfull av stolthet (og kanskje bekymring?) at hun ikke klarte å styre seg. Noen ganger driter man skikkelig på draget, men jeg håper hun evner å forstå det selv. Gratulerer med den lille tøtta, og god bedring, det ble litt av en tørn for deg/dere!

 

[TKW]

Jeg irriterer meg over at folk som ikke har sett meg på en stund (noen uker) finner det helt akseptabelt å gispe og si "oiii!" når de ser hvor mye magen har vokst. Eller hvor tjukk jeg er? JA jeg har fått diger mage, kroppen er full av ødemer og jeg har levd på marsipankake og oboy de siste ukene, men please ikke gjør et nummer ut av det! Jeg får så dårlig selvbilde av alle sånne reaksjoner, og det føles dypt urettferdig, for jeg veier 10kg mindre nå enn på samme tid i de to forrige svangerskapene - jeg har jo vært kjempeflink! Jeg går 10.000 skritt nesten hver dag, jeg sleper barn til og fra barnehagen på akebrett i snøføyka, og bærer tunge handleposer hjem fra butikken uten bil. Det var en mamma i barnehagen som så på meg og sa "gud, du ser helt nydelig ut!" for noen dager siden, og jeg kunne kyssa henne for det! Det er også den eneste gangen noen har sagt at jeg ser fin ut de siste månedene, ellers er jeg bare megagravid?

 

[Søskenprøveren]

At folk tror de kan komme på besøk når en nettop er komet hjem ikke har landet selv.. og har hjemme sykehus pluss tatt keisersnitt da burde de heller tilbydd ting som hjelper. Liksom vi komer på besøk hvor jeg svarer nei for sykehuset har sakt vi ikke skal ha besøk akurat nå..og du bare hører at de blir irritert !

Ikke ringe mens vi er på sykehus og spør om vi kan ta ungene deres på besøk ., ikke snakk om å tilby at storesøster kan komme til de, nei da.. når jeg svarer nei det går ikke for vi var på sykehus, så blir de irritert for deres barn vil til oss..

Oppgitt for føler vi har mer en nok akkurat nå..

 

[Ørkenrev]

At folk tror de kan komme på besøk når en nettop er komet hjem ikke har landet selv.. og har hjemme sykehus pluss tatt keisersnitt da burde de heller tilbydd ting som hjelper. Liksom vi komer på besøk hvor jeg svarer nei for sykehuset har sakt vi ikke skal ha besøk akurat nå..og du bare hører at de blir irritert !

Ikke ringe mens vi er på sykehus og spør om vi kan ta ungene deres på besøk ., ikke snakk om å tilby at storesøster kan komme til de, nei da.. når jeg svarer nei det går ikke for vi var på sykehus, så blir de irritert for deres barn vil til oss..

Oppgitt for føler vi har mer en nok akkurat nå..

Hva feiler det folk

 

[Pion91]

Det irriterer meg at jeg syns det er så plagsomt at ungene tar på meg hele tiden. De skal sitte på fanget mitt - noe jeg elsker til vanlig, de skal prikke på beina mine, stryke over føttene, skli ned beina… de klenger.

De har behov for det. De har godt av det. Jeg pleier å omfavne det. Og nå får jeg bare så dårlig samvittighet for at jeg ikke orker det. Jeg trenger litt space nå rett og slett. Ønsker ikke så mye kroppskontakt med noen eller spesielt den prikkingen hvor særlig eldste på snart fire prikker på beina mine i kjedsomhet og lager en lek ut av det. Sitte på fanget er stort sett kos fortsatt, men åååh jeg skulle så gjerne tumla og lekt og rulla rundt med de på gulvet. Men jeg orker det ikke. Også syns jeg det er kjipt å tenke på at det egentlig er kort tid til fødsel, men at det likevel er 5-6 uker til + rehabiliteringstid etter det, hvor jeg kanskje fortsatt ønsker å ha kroppen min for meg selv (og babyen). Det er sååå lenge for de to små stakkarsene

 

[TKW]

Det irriterer meg at jeg syns det er så plagsomt at ungene tar på meg hele tiden. De skal sitte på fanget mitt - noe jeg elsker til vanlig, de skal prikke på beina mine, stryke over føttene, skli ned beina… de klenger.

De har behov for det. De har godt av det. Jeg pleier å omfavne det. Og nå får jeg bare så dårlig samvittighet for at jeg ikke orker det. Jeg trenger litt space nå rett og slett. Ønsker ikke så mye kroppskontakt med noen eller spesielt den prikkingen hvor særlig eldste på snart fire prikker på beina mine i kjedsomhet og lager en lek ut av det. Sitte på fanget er stort sett kos fortsatt, men åååh jeg skulle så gjerne tumla og lekt og rulla rundt med de på gulvet. Men jeg orker det ikke. Også syns jeg det er kjipt å tenke på at det egentlig er kort tid til fødsel, men at det likevel er 5-6 uker til + rehabiliteringstid etter det, hvor jeg kanskje fortsatt ønsker å ha kroppen min for meg selv (og babyen). Det er sååå lenge for de to små stakkarsene

Jeg kjenner på mye av det samme. Aller helst vil jeg bare være helt i fred, ligge på sofaen eller senga, og hverken røres eller snakkes til. Jeg er normalt veldig opptatt av at det er viktig at barn stiller spørsmål om alt de undrer på, og at de får ordentlige svar. Men nå føles det som om de gnager i hjernen hver gang de kommer inn i disse sporene med lange tankerekker og masse mer eller mindre vanskelige spørsmål. "Mamma, tror du airbagger er elastiske?" - assa jeg vettafaen, jeg har aldri utløst en airbag... Vanligvis ville jeg svart at det vet jeg ikke, det skal vi finne ut. Men nå blir jeg bare sliten, og synes det er vanskelig nok å ikke sukke oppgitt. 5,5 uke til termin, jeg håper det blir bedre igjen etter fødsel!

 

[Ørkenrev]

Det irriterer meg at jeg syns det er så plagsomt at ungene tar på meg hele tiden. De skal sitte på fanget mitt - noe jeg elsker til vanlig, de skal prikke på beina mine, stryke over føttene, skli ned beina… de klenger.

De har behov for det. De har godt av det. Jeg pleier å omfavne det. Og nå får jeg bare så dårlig samvittighet for at jeg ikke orker det. Jeg trenger litt space nå rett og slett. Ønsker ikke så mye kroppskontakt med noen eller spesielt den prikkingen hvor særlig eldste på snart fire prikker på beina mine i kjedsomhet og lager en lek ut av det. Sitte på fanget er stort sett kos fortsatt, men åååh jeg skulle så gjerne tumla og lekt og rulla rundt med de på gulvet. Men jeg orker det ikke. Også syns jeg det er kjipt å tenke på at det egentlig er kort tid til fødsel, men at det likevel er 5-6 uker til + rehabiliteringstid etter det, hvor jeg kanskje fortsatt ønsker å ha kroppen min for meg selv (og babyen). Det er sååå lenge for de to små stakkarsene

Kjenner meg igjen